Vil du dele minner om den eller de du mistet?

[Gjest NotNaomi]

Jeg har det ikke så veldig greit nå. Mistet min tvillingbror på denne tiden i fjor. 

Han var en vakker mann. En veldig intelligent mann også. Så sånn sett fikk han utdelt det beste. :-)

Men psykiske problemer og etter hvert en alvorlig diagnose gjorde at han ikke klarte livet så bra etter hvert. Han var verdens snilleste,men så sårbar. Ting ble for vanskelige for ham til slutt <3

Utad en morsom og populær mann. Alltid med tanke for andre. Folk så opp til ham,men dere vet... For mye oppmerksomhet gjør ikke det indre bedre når de ikke vil se sjelen bak <3

Han var den eneste som så meg "nede". Da lagde han te til meg og la et pledd rundt meg <3 han var alltid min støttespiller han,men iblant slet han så mye at han det ble drama og store problemer. Han ble dessverre rusavhengig. Han var en kjempe,men mistet til slutt evnen til å kjempe. Livet ble for vanskelig. 

Han lagde verdens beste mat. Han var opptatt av interiør,og hadde et flott hjem. Han var superdyktig i jobben sin,og en som sto opp for se svake.

Da han til slutt valgte å forlate dette livet kom det som et sjokk på mange. Han var jo en fighter! Men så har man til slutt ikke noe å kjempe med  <3

Vil du dele dine tanker om dine som ikke er blant oss lenger? 

 

[AnonymBruker]

Er det lov å dele noe om en som forsvant inn i rus og fyll og som ikke lengre var den han pleide å være?

Han er jo ikke borte-borte, men jeg sørget/sørger som om han skulle være død. 

Anonymkode: fcf6a...795

[Gjest NotNaomi]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Er det lov å dele noe om en som forsvant inn i rus og fyll og som ikke lengre var den han pleide å være?

Han er jo ikke borte-borte, men jeg sørget/sørger som om han skulle være død. 

Anonymkode: fcf6a...795

Del <3

[Gjest NotNaomi]

Å miste noen trenger ikke å bety at de dør. Å miste kan bety mye annet også  

[tussi84]

Har mistet flere men jeg ønsker å dele minner om 2 familie medlemmer.

Første familiemedlem var min mormor. Jeg fikk nesten 28 år med henne som var gode. Hun stilte alltid opp for oss barnebarn, og i mine øyne var hun omtrent som en ekstra mamma. Fra jeg var baby så passet hun meg stadig og da jeg ble eldre dro jeg på besøk til henne i alle ferier. Hun var så sosial og omgjengelig av seg og vi gjorde masse ting sammen. Jeg koste meg og slappet av ordentlig når vi var sammen og jeg kunne prate med henne om alt. 

2 familie medlem er et søskenbarn av meg. Det var ca 3 år mellom oss så dra barneårene var vi mye sammen. Det kom jo andre søsken barn ettervært som årene gikk men det var oss to på en måte som fant på ting sammen. De siste årene han levde så jeg han dessverre ikke så mye men pratet med han inne i mellom på fb. Dessverre valgte han selv å forlate denne verden.

Ved begge disse dødsfallende så følte jeg at en del av meg ble borte. Jeg er veldig glad for at jeg ble kjent med disse to menneskene, men var så ufattelig vondt og miste dem. Sistnevnte tilfelle også uforståelig og meningsløst. Jeg er fortsatt ikke over det som hendte.

[AnonymBruker]

Da deler jeg!

En gang i tiden hadde jeg en fantastisk pappa. Han tok meg med på fisketur og telting hver sommer, spilte gitar hver gang jeg var syk og hadde filmkveld med meg hver tredje lørdag, hvor jeg fikk sitte oppe til 03.00 og kose meg med han. Noe av det beste jeg visste var å våkne midt på natta av at han spilte blues. 

Desverre hadde han det ikke så lett, etter en oppvekst med seksuelt misbruk av fosterforeldre og rusavhengige foreldre. Hans eneste gjenlevende slekning var hans bror, som var av og på alkoholiker. 

Derfor var pappa ofte sint, noe som gikk ut over mamma. Mange vil si han var en dårlig mann. Egoistisk og lite empatisk. Og det kan jeg være enig i. Noen ganger fikk jeg gjennomgå jeg også, hvis han ble sint nok. 

Så mamma flyktet fra psykisk og fysisk mishandling.  En mnd etter at mamma dro, døde onkel i en tragisk bilulykke på grunn av kjøring i ruspåvirket tilstand. Da klikket det for pappa. Sinnet hans vokste, og det han hadde tatt ut iver mamma, tok han nå utover meg. Jeg hatet å være hos han. Så begynte han med rus, og forsvant mer og mer. Til slutt hadde han ingen ting av den gode pappa siden igjen. Men han nektet hjelp. 

Derfor ringte jeg selv, som 13 åring til bv for å få hjelp. Mamma stakkars visste ikke hva annet vi kunne gjøre, ettersom pappa truet med å bortføre oss og ta oss fra henne. 

Jeg brukte mange år på å komme over tapet av den siden av pappa som spilte gitar og tilbrakte tid med meg. På mange måter har jeg ikke gjort det enda, for vi som mister noen på den måten, har ikke liv å sørge. Vi hlrer gjerne at "vi skal være glad vi er kvitt personen" og lignende. 

Nå har det gått 10 år, og jeg gar fortsatt mareritt og dystre tanker. Kan gråte litt når jeg tenker på pappa og hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe. Derimot kan jeg ikke snakke høyt om det, for ingen forstår hvordan jeg kan være lei meg for å bli kvitt "psykopaten". For ingen tenker på at uansett hva en forelder gjør, så er man fortsatt, på en eller annen måte, lojal mot den og glad i den på sin egen måte. 

Anonymkode: fcf6a...795

[Gjest NotNaomi]

13 minutter siden, tussi84 skrev:

Har mistet flere men jeg ønsker å dele minner om 2 familie medlemmer.

Første familiemedlem var min mormor. Jeg fikk nesten 28 år med henne som var gode. Hun stilte alltid opp for oss barnebarn, og i mine øyne var hun omtrent som en ekstra mamma. Fra jeg var baby så passet hun meg stadig og da jeg ble eldre dro jeg på besøk til henne i alle ferier. Hun var så sosial og omgjengelig av seg og vi gjorde masse ting sammen. Jeg koste meg og slappet av ordentlig når vi var sammen og jeg kunne prate med henne om alt. 

2 familie medlem er et søskenbarn av meg. Det var ca 3 år mellom oss så dra barneårene var vi mye sammen. Det kom jo andre søsken barn ettervært som årene gikk men det var oss to på en måte som fant på ting sammen. De siste årene han levde så jeg han dessverre ikke så mye men pratet med han inne i mellom på fb. Dessverre valgte han selv å forlate denne verden.

Ved begge disse dødsfallende så følte jeg at en del av meg ble borte. Jeg er veldig glad for at jeg ble kjent med disse to menneskene, men var så ufattelig vondt og miste dem. Sistnevnte tilfelle også uforståelig og meningsløst. Jeg er fortsatt ikke over det som hendte.

Takk for at du delte! Det er liksom så godt at vi er flere i samme båt <3 

En del av deg ble borte ja. Den skjønner jeg. Men jeg tenker at du også fikk noe? En forståelse kanskje? En innsikt? 

Tenker at de som velger å forlate oss vil det 

Sitat

 

 

[Gjest NotNaomi]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da deler jeg!

En gang i tiden hadde jeg en fantastisk pappa. Han tok meg med på fisketur og telting hver sommer, spilte gitar hver gang jeg var syk og hadde filmkveld med meg hver tredje lørdag, hvor jeg fikk sitte oppe til 03.00 og kose meg med han. Noe av det beste jeg visste var å våkne midt på natta av at han spilte blues. 

Desverre hadde han det ikke så lett, etter en oppvekst med seksuelt misbruk av fosterforeldre og rusavhengige foreldre. Hans eneste gjenlevende slekning var hans bror, som var av og på alkoholiker. 

Derfor var pappa ofte sint, noe som gikk ut over mamma. Mange vil si han var en dårlig mann. Egoistisk og lite empatisk. Og det kan jeg være enig i. Noen ganger fikk jeg gjennomgå jeg også, hvis han ble sint nok. 

Så mamma flyktet fra psykisk og fysisk mishandling.  En mnd etter at mamma dro, døde onkel i en tragisk bilulykke på grunn av kjøring i ruspåvirket tilstand. Da klikket det for pappa. Sinnet hans vokste, og det han hadde tatt ut iver mamma, tok han nå utover meg. Jeg hatet å være hos han. Så begynte han med rus, og forsvant mer og mer. Til slutt hadde han ingen ting av den gode pappa siden igjen. Men han nektet hjelp. 

Derfor ringte jeg selv, som 13 åring til bv for å få hjelp. Mamma stakkars visste ikke hva annet vi kunne gjøre, ettersom pappa truet med å bortføre oss og ta oss fra henne. 

Jeg brukte mange år på å komme over tapet av den siden av pappa som spilte gitar og tilbrakte tid med meg. På mange måter har jeg ikke gjort det enda, for vi som mister noen på den måten, har ikke liv å sørge. Vi hlrer gjerne at "vi skal være glad vi er kvitt personen" og lignende. 

Nå har det gått 10 år, og jeg gar fortsatt mareritt og dystre tanker. Kan gråte litt når jeg tenker på pappa og hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe. Derimot kan jeg ikke snakke høyt om det, for ingen forstår hvordan jeg kan være lei meg for å bli kvitt "psykopaten". For ingen tenker på at uansett hva en forelder gjør, så er man fortsatt, på en eller annen måte, lojal mot den og glad i den på sin egen måte. 

Anonymkode: fcf6a...795

Uff. Nå kom tårene her. Jeg gråter en gang hvert skuddår liksom. Det er så vondt,men samtidig litt helende å se deres historier. Vi får på en måte trøste hverandre 

[tussi84]

1 time siden, NotNaomi skrev:

Takk for at du delte! Det er liksom så godt at vi er flere i samme båt <3 

En del av deg ble borte ja. Den skjønner jeg. Men jeg tenker at du også fikk noe? En forståelse kanskje? En innsikt? 

Tenker at de som velger å forlate oss vil det 

 

Tror nok heller at de som velger å forlate oss er så syke at de heller tror at vi får det bedre uten dem. De ser på seg selv som en byrde ovenfor de pårørende. En med et friskt sinn velger ikke å ta selvmord. 

[Gjest NotNaomi]

23 minutter siden, tussi84 skrev:

Tror nok heller at de som velger å forlate oss er så syke at de heller tror at vi får det bedre uten dem. De ser på seg selv som en byrde ovenfor de pårørende. En med et friskt sinn velger ikke å ta selvmord. 

Du har rett. De tror faktisk at de bare er til belastning <3 

Ofte er de jo også det. Men vi håper på annet utfall. Jeg tenkte ofte at bare min bror og meg kunne bli troende sammen. At vi møttes der om du skjønner. Men vi hadde så heftige diskusjoner om det. Og den ene gangen han delte at Kirkens Nødhjelp hadde trøstet han,så var jeg ikke mottagelig! Fyfaen,jeg angrer på det. Mye jeg angrer på. Men jeg får ha det i ryggsekken. Den blir satt på bakken iblant,for videre må jeg. Tar den på iblant når jeg kjenner at noen irriterer. Det hjelper:-)

Alt vi kan gjøre er å prøve og bli bedre mennesker. 

[BerntHulken]

På 20.10.2017 den 19.30, NotNaomi skrev:

Jeg har det ikke så veldig greit nå. Mistet min tvillingbror på denne tiden i fjor. 

Han var en vakker mann. En veldig intelligent mann også. Så sånn sett fikk han utdelt det beste. :-)

Men psykiske problemer og etter hvert en alvorlig diagnose gjorde at han ikke klarte livet så bra etter hvert. Han var verdens snilleste,men så sårbar. Ting ble for vanskelige for ham til slutt <3

Utad en morsom og populær mann. Alltid med tanke for andre. Folk så opp til ham,men dere vet... For mye oppmerksomhet gjør ikke det indre bedre når de ikke vil se sjelen bak <3

Han var den eneste som så meg "nede". Da lagde han te til meg og la et pledd rundt meg <3 han var alltid min støttespiller han,men iblant slet han så mye at han det ble drama og store problemer. Han ble dessverre rusavhengig. Han var en kjempe,men mistet til slutt evnen til å kjempe. Livet ble for vanskelig. 

Han lagde verdens beste mat. Han var opptatt av interiør,og hadde et flott hjem. Han var superdyktig i jobben sin,og en som sto opp for se svake.

Da han til slutt valgte å forlate dette livet kom det som et sjokk på mange. Han var jo en fighter! Men så har man til slutt ikke noe å kjempe med  <3

Vil du dele dine tanker om dine som ikke er blant oss lenger? 

 

[minister-mio]

kondolerer!

Jeg tenkte faktisk i går på maten min mann pleide å lage før han døde. Smaken av akkurat hans tomatsaus f. eks. Det er et godt minne.

[AnonymBruker]

I disse dager tenker jeg mye på den vesle lille ungen min, som jeg ikke fikk beholde. Det var en utrolig vakker høstdag vi fulgte henne til graven, men det blåste opp og stormet hele natten. Høststormene gjør meg enda melankolsk, for jeg minnes så inderlig hun som skulle vært her.

Anonymkode: 5a08d...249

[BerntHulken]

Jeg mistet pappa for drøye 20 år siden. Jeg var 11 år gammel. Pappa døde av kreft og rakk ikke fylle 50. Ble operert året før han døde, før han fikk tilbakefall med spredning til omtrent hele kroppen. Alt skjedde så fort; på kanskje tre uker virket han frisk, ble syk hjemme og lagt inn på sykehus, og får vite at han snart skal dø.

11-års dagen min feiret jeg delvis på sykehuset, og to uker senere døde han. Jeg glemmer aldri at jeg fikk fullstendig sjokk da han var død, fordi jeg nektet å tro på det da mamma noen dager tidligere hadde sagt at han kom til å dø..

Å gå inn på sykehuset og inn døra til rommet han lå på, og se han ligge der helt stille og fredelig.. Å gi han en siste klem, og kjenne det kalde kinnet hans mot mitt. Følelsene blir mange når jeg tenker på det. Både fine og triste.

Pappa var en handy person som gjorde mye hjemme, og jobbet mye hos andre gjennom sin profesjon. Han hadde egenskaper der som jeg skulle ønske jeg hadde. Han var utrolig sosial og omgjengelig, og alle likte han. Han slet med sitt gjennom barndom og ungdomstid, men han var høyst fungerende.

Jeg glemmer ikke alle sportsarrangementene vi var med på. I sommerhalvåret var det hver eneste helg. Om vinteren var det langrenn. Han fikk meg til å begynne på friidrett, og senere fotball som jeg er veldig opptatt av den dag i dag. Han var engasjert i lokale happeninger, og i idrettslag m.m.

Det begynner å bli lenge siden, og jeg tenker ikke på det hver dag lenger. Men minnene fra han er ekstremt sterke, og lever i beste velgående! Jeg er glad for alle de gode minnene jeg har av han, og savner han veldig

Endret 26. oktober 2017 av stf

[Gjest Winza]

.

Endret 27. oktober 2017 av Winza

[AnonymBruker]

Når det skjer noe som er verdt å nevne for noen, så savner jeg pappa. Om det er på nyhetene, eller om det bare er hvordan det gikk med en oppgaveinnlevering. Han levde seg alltid dramatisk og engasjert inn i nyhetsbildet, og det er liksom ikke det samme når det skjer noe i dag, ingen som får det til å bli en stor greie. Russland kunne invadert Norge i morgen liksom, og jeg hadde bare tenkt - nå skulle pappa vært her.

Og uansett om det gikk bra eller dårlig med ting jeg gjorde, så var han støttende. Åja, eksamen var ikke så grei... men det gikk sikkert bedre enn du tror, og har jeg fortalt om den gangen... og så fortalte han om en skikkelig nedtur i sitt eget liv.

Og han var så latterlig stolt av meg. Litt sånn at jeg føler jeg ble en dårligere person når han forsvant, fordi det liksom var han som så det beste, og kanskje bare han, og at jeg ikke er den personen lengre når ikke han er her, for han var den eneste som så de tingene ved meg.

Anonymkode: a3e59...690

[Anciol]

Traff på en dame som brukte samme parfyme som mormor, og fikk flashback, av da min mormor lå døende i sengen og holdt meg i hånden, fordi mormor brukte alltid den parfymen. Og etterpå tenkte jeg på bedre dager da jeg overnattet hos mormor fordi foreldrene mine jobbet sent, ble jeg alltid vekket med ny toasted brød og egg og bacon:)

[wintergirl]

Så trist å lese om broren din NotNaomi.  Han hørtes ut som en utrolig flott mann   Og eller til alle andre i tråden her som forteller om sine 

[Gjest -Willow]

 til alle dere.

Jeg mistet min pappa for et år siden brått og uventet. Han ble ikke gammmel. Visse ting har brent seg på netthinnen, som det siste blikket han ga meg og alt han sa uten ord. Hvordan jeg løp så fort jeg kunne inne på sykehuset for å rekke frem før det var for sent og jeg aldri ville ha tilgitt meg selv. Det at jeg lå over ham i en klem helt til varmen forsvant fra kroppen hans. Jeg klarer ikke tenke så mye på de gode minnene, for det gjør så vondt å tenke på ham i det hele tatt. 

Endret 26. oktober 2017 av -Willow

[Gjest NotNaomi]

18 minutter siden, wintergirl skrev:

Så trist å lese om broren din NotNaomi.  Han hørtes ut som en utrolig flott mann   Og eller til alle andre i tråden her som forteller om sine 

Takk :-)

Ja,veldig rørende,fine og også triste historier her!