Flere som føler at dere er for ødelagte til at terapi kommer til å fungere?

[AnonymBruker]

Mange ganger føler jeg terapien kun hjelper til å få ting ut, men jeg innser at det er bare er meg som kan fikse meg. 

Jeg har kompleks PTSD etter alvorlige tilknytningstraumer/omsorgssvikt i barndommen. 

Jeg er så vanskelig å behandle. Jeg er så vanskelig å forstå. Det tar så lang tid. Og jeg misforstår alt. Jeg vet det selv, men klarer ikke å gjøre noe med det. Om de sier: "Vi har et profesjonelt forhold der det ikke er så mange følelser innblandet som hjemme hos deg" så går jeg i grus fordi jeg tror at de ikke er glad i meg. 

Jeg vet ikke hva jeg trenger. Kanskje bare klemmer. Noen som sitter nærme meg, gir meg ekte trygghet og virkelig tar bort smerten. Kanskje noen som har levd det samme som meg. Noen som føler på det samme som meg. Sårbarhet, usikkerhet, utrygghet, traumetriggere, redsel for avvising, avkledning og det å bli forlatt, som dissosiserer når ting blir for vanskelig, som er mye lei seg/har vondt og som selvskader seg når de ikke finner en annen utvei. 

Jeg føler de forstår meg, men de forstår fordi de vet hvordan jeg er og fordi de har utredet meg. De forstår meg ikke fordi de har vært der selv. Jeg føler meg litt distansert. Tror jeg legger for mye ansvar på at de skal ta vekk smerten. Knytter meg til dem, og er glad i dem, men føler meg likevel distansert. Vil ha de nærmere, og sliter med å godta at de er profesjonelle. 

Uff, jeg har hørt at de som har utrygg tilknytning fra barndommen ofte er vanskelige å behandle. Man kan prøve å sortere tanker, men man sitter alltid igjen med såret som ikke gror på innsiden. Med traumer som ikke kan forklares men som må oppleves. Traumer som må behandles for å bli kvitt symptomer. Men egt så vil de alltid bli der, fordi skaden har vært der hele livet. 

Noen som føler det på samme måte? 

Anonymkode: 42412...cdb

[AnonymBruker]

Det er ganske normal reaksjon etter det du har vært gjennom. Egentlig er det slik at for å bli frisk på lang sikt må du lære å gi deg selv denne omsorgen du ønsker fra andre. Omsorg fra andre kan lindre en liten stund, men det vil alltid være et hull, savn og usikkerhet så lenge du ikke klarer å finne denne følelsen inne i deg selv. 

Det er selvsagt en veldig gradvis prosess å komme dit, noen mennesker trenger gjerne en del omsorg før de lærer å finne denne omsorgen inne i seg selv. Men så kommer det også et punkt der man ikke kan få mer lindring hos andre, men må gå i seg selv.

Terapi kan nok være ganske hjelpsomt- så frem du møter noen som kan forstå deg og som faktisk kan hjelpe deg. Har litt inntrykk av at mange behandlere egentlig ikke har peiling og ikke gjør folk friskere enn en omsorgsfull og vis nabokone kunne gjort. Mange går årevis i terapi uten å bli bedre. Andre dropper terapi raskt fordi de går til 1-4 og ingen er hjelpsomme, noen er kanskje tvert imot nesten skadelige. Så er det noen som får hjelp, men som sagt, jeg lurer på hvor mye bedre hjelp de får der enn de kunne fått av andre naturlig omsorgsfulle og forståelsesfulle mennesker.

Anonymkode: ac841...203

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ganske normal reaksjon etter det du har vært gjennom. Egentlig er det slik at for å bli frisk på lang sikt må du lære å gi deg selv denne omsorgen du ønsker fra andre. Omsorg fra andre kan lindre en liten stund, men det vil alltid være et hull, savn og usikkerhet så lenge du ikke klarer å finne denne følelsen inne i deg selv. 

Det er selvsagt en veldig gradvis prosess å komme dit, noen mennesker trenger gjerne en del omsorg før de lærer å finne denne omsorgen inne i seg selv. Men så kommer det også et punkt der man ikke kan få mer lindring hos andre, men må gå i seg selv.

Terapi kan nok være ganske hjelpsomt- så frem du møter noen som kan forstå deg og som faktisk kan hjelpe deg. Har litt inntrykk av at mange behandlere egentlig ikke har peiling og ikke gjør folk friskere enn en omsorgsfull og vis nabokone kunne gjort. Mange går årevis i terapi uten å bli bedre. Andre dropper terapi raskt fordi de går til 1-4 og ingen er hjelpsomme, noen er kanskje tvert imot nesten skadelige. Så er det noen som får hjelp, men som sagt, jeg lurer på hvor mye bedre hjelp de får der enn de kunne fått av andre naturlig omsorgsfulle og forståelsesfulle mennesker.

Anonymkode: ac841...203

Tusen takk. Dette svaret fikk meg til å tenke. Du har veldig rett i det du sier. Jeg er ikke snill med meg selv i det hele tatt. 

Jeg føler jeg får mye omsorg av venner og familie. Jeg er heldig som har så mange gode folk rundt meg. 

Jeg tror bare jeg har tenkt at i terapi der skal alt forsvinne. Men jeg innser at det bare er jeg som kan gjøre jobben. Men jeg merker hvor ødelagt jeg egt er innerst inne. Det er fortsatt som et åpent sår. Jeg håper jeg en dag kan lukke såret, og at arret kan hjelpe meg til å fortelle andre om meg selv. Til å være åpen og til å gi andre håp i vanskelige tider. Det er aldri så vondt at det ikke er godt for noe

Anonymkode: 42412...cdb

[lillesky]

Tråden er ryddet for avsporinger.
/lillesky (mod)

[AnonymBruker]

http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=139382&a=2

Anonymkode: 236b2...541

[AnonymBruker]

Hei har samme diagnose som deg, PTSD. Har du prøvd gruppeterapi? Da sitter man med andre som sliter med det samme og deler erfaringer, mestringsstrategier osv. Du skriver at du ønsker å bli forstått av noen som har det på samme måte, samt at de ikke er profesjonelle men vanlige mennesker. Jeg ble venn med flere i gruppa og de har hjulpet meg så utrolig mye, man får et spesielt bånd fordi man møter en forståelse som man ikke får fra andre venner

Anonymkode: 77a01...a41

[AnonymBruker]

Problemet er kanskje at du leter etter det samme i profesjonelle relasjoner som i private relasjoner. Helsevesenet får betalt for å bygge relasjon til deg for å komme i en posisjon der de kanskje kan gi deg noen redskaper til å håndtere livet og normale relasjoner bedre, men du kommer ikke til å få ting som omsorg og at noen faktisk bryr seg og forstår deg derfra.

Hva med å bruke lavterskeltilbud i tillegg der du kanskje kan treffe andre mennesker i samme situasjon som deg som du kanskje til og med kan bygge opp et vennskap med på sikt?

Anonymkode: 8e35c...77e

[AnonymBruker]

Jeg har det veldig likt som deg ts! Ble faktisk helt paff for det er som å lese om meg selv. Selv om jeg ikke helt klarer å godta at oppveksten min ikke var så god. Jeg har endelig funnet en psykolog som er så tett på som jeg trenger.  Så jeg tror terapi kan fungere nå, men det tar tid. Og terapi er også vondt. 

Anonymkode: 9d3d8...67a

[Skadeskutt]

Jeg tror heller ikke at jeg kan fikses. Jeg falmer rundt i mørket. Har noen glimt av sol her og der, men i hovedsak er det mørkt og jeg finner ikke veien ut til tross for masse masse behandling både i og utenfor institusjon. Har vært mye mer på institusjon enn hjemme siden desember i fjord. Og enda skal jeg ikke hjem på lenge. 

Det er tøft og tungt. Jeg har innsett at livet er ikke noe for meg. Har blitt skadet og dermed blitt alt for ødelagt. Men jeg har barn, og barna mine fortjener en mor som klarer å karre seg opp igjen og som er tilstedeværende. 

[AnonymBruker]

Just now, Skadeskutt said:

Jeg tror heller ikke at jeg kan fikses. Jeg falmer rundt i mørket. Har noen glimt av sol her og der, men i hovedsak er det mørkt og jeg finner ikke veien ut til tross for masse masse behandling både i og utenfor institusjon. Har vært mye mer på institusjon enn hjemme siden desember i fjord. Og enda skal jeg ikke hjem på lenge. 

Det er tøft og tungt. Jeg har innsett at livet er ikke noe for meg. Har blitt skadet og dermed blitt alt for ødelagt. Men jeg har barn, og barna mine fortjener en mor som klarer å karre seg opp igjen og som er tilstedeværende. 

Hva om du tar feil?

Har du aldri møtt mennesker som sliter og som du tenker kunne fått det bedre? Noen av de har kanskje fått det bedre?

Hva om du er en av de som kan få det bedre, men du lever i en vrangforestilling der du tror du ikke kan bli bedre?

Anonymkode: ac841...203

[AnonymBruker]

Jeg fikk også diagnosen kompleks PTSD og trodde at min eneste mulighet var å forsvinne fra jordas overflate. Gudene skal vite at jeg prøvde... Men, jeg har jobbet knallhardt og er symptomfri i dag. Man må ville det nok, og ikke forvente at andre skal fikse det for deg. Det er hard jobbing med riktig veiledning som er cluet.

Anonymkode: cf58a...2b7

[AnonymBruker]

Synes det høres ut som at du har litt urealistiske forventninger til hva andre mennesker skal være for deg. 

Anonymkode: 0b34d...238

[Skadeskutt]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva om du tar feil?

Har du aldri møtt mennesker som sliter og som du tenker kunne fått det bedre? Noen av de har kanskje fått det bedre?

Hva om du er en av de som kan få det bedre, men du lever i en vrangforestilling der du tror du ikke kan bli bedre?

Anonymkode: ac841...203

Håper så klart jeg tar feil, men har slitt så lenge og klarer bare ikke se at jeg kan få det bra. Føler meg som en gammel dame som er lei av livet. Men jeg ønsker ikke å dø lenger. Det jeg vil er å få en ro i livet og mulighet til å kjenne ekte glede, men jeg får det ikke til. Har kjempet lenge og det er i grunn ren flaks x antall ganger at jeg fortsatt lever. 

Jeg sitter på rus-institusjon og har et helt enormt sug etter både alkohol og annet. Det er en person i hele verden som gjør meg så rolig at jeg ikke vil ruse meg. Men han kan ikke være i livet mitt selv om han vil. For han har vært min behandler og jeg er i daglig sorg over tapet av relasjonen med han. Det er jævlig å kjenne på at jeg til stadighet vil skrive meg ut fordi jeg vil ruse meg. Det river i hele kroppen. 

Har også en avhengighet med selvskading. Nå når jeg er nykter så trenger selvskadetrangen seg mer og mer på. Men jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil ikke skade meg. 

Nei uff. Jeg er trist, sliten og lei i dag. 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk også diagnosen kompleks PTSD og trodde at min eneste mulighet var å forsvinne fra jordas overflate. Gudene skal vite at jeg prøvde... Men, jeg har jobbet knallhardt og er symptomfri i dag. Man må ville det nok, og ikke forvente at andre skal fikse det for deg. Det er hard jobbing med riktig veiledning som er cluet.

Anonymkode: cf58a...2b7

Hvordan jobbet du? Hvilken type terapi hjalp? 

Hvilke symptomer hadde du før, og hvordan ble du kvitt dem? 

Anonymkode: 42412...cdb

[AnonymBruker]

-

Anonymkode: 781b6...5d5

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Jeg tror heller ikke at jeg kan fikses. Jeg falmer rundt i mørket. Har noen glimt av sol her og der, men i hovedsak er det mørkt og jeg finner ikke veien ut til tross for masse masse behandling både i og utenfor institusjon. Har vært mye mer på institusjon enn hjemme siden desember i fjord. Og enda skal jeg ikke hjem på lenge. 

Det er tøft og tungt. Jeg har innsett at livet er ikke noe for meg. Har blitt skadet og dermed blitt alt for ødelagt. Men jeg har barn, og barna mine fortjener en mor som klarer å karre seg opp igjen og som er tilstedeværende. 

Kjenner meg veldig igjen  har det dritt mesteparten av tida, noen lysglimt innimellom men stort sett er livet bare tungt og uutholdelig. En eneste lang kamp. Har ikke PTSD men sterk sosial angst (som gjør at jeg ikke fungerer sosialt, ikke kan jobbe og isolerer meg) og bipolar lidelse. Føler meg som en feil eller defekt vare, som ikke hører hjemme i denne verden. Føler rett og slett at det ikke er meningen at jeg skal leve.  

Anonymkode: 781b6...5d5

[AnonymBruker]

4 minutes ago, Skadeskutt said:

Håper så klart jeg tar feil, men har slitt så lenge og klarer bare ikke se at jeg kan få det bra. Føler meg som en gammel dame som er lei av livet. Men jeg ønsker ikke å dø lenger. Det jeg vil er å få en ro i livet og mulighet til å kjenne ekte glede, men jeg får det ikke til. Har kjempet lenge og det er i grunn ren flaks x antall ganger at jeg fortsatt lever. 

Jeg sitter på rus-institusjon og har et helt enormt sug etter både alkohol og annet. Det er en person i hele verden som gjør meg så rolig at jeg ikke vil ruse meg. Men han kan ikke være i livet mitt selv om han vil. For han har vært min behandler og jeg er i daglig sorg over tapet av relasjonen med han. Det er jævlig å kjenne på at jeg til stadighet vil skrive meg ut fordi jeg vil ruse meg. Det river i hele kroppen. 

Har også en avhengighet med selvskading. Nå når jeg er nykter så trenger selvskadetrangen seg mer og mer på. Men jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil ikke skade meg. 

Nei uff. Jeg er trist, sliten og lei i dag. 

Der er en annen person som kan være den støttespilleren i livet ditt. Det er deg. 

Anonymkode: ac841...203

[Skadeskutt]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg veldig igjen  har det dritt mesteparten av tida, noen lysglimt innimellom men stort sett er livet bare tungt og uutholdelig. En eneste lang kamp. Har ikke PTSD men sterk sosial angst (som gjør at jeg ikke fungerer sosialt, ikke kan jobbe og isolerer meg) og bipolar lidelse. Føler meg som en feil eller defekt vare, som ikke hører hjemme i denne verden. Føler rett og slett at det ikke er meningen at jeg skal leve.  

Anonymkode: 781b6...5d5

Det er fryktelig trist og vanskelig å ha det sånn. Og ensomt. Inni seg er man alltid alene. 

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Der er en annen person som kan være den støttespilleren i livet ditt. Det er deg. 

Anonymkode: ac841...203

Jeg er ute av stand til å være glad i meg selv. Så vet ikke hvordan jeg kan være den personen for meg selv. 

[AnonymBruker]

1 minute ago, Skadeskutt said:

 

Jeg er ute av stand til å være glad i meg selv. Så vet ikke hvordan jeg kan være den personen for meg selv. 

Kanskje slik du er nå. Men mennesker er ikke statiske, de er ikke begrenset til den de er akkurat nå. At du er den du er nå er ok, men det betyr ikke at det er den du alltid vil være

Anonymkode: ac841...203

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=139382&a=2

Anonymkode: 236b2...541

Hjertelig takk❤️

"Hun vet hvordan hun skal håndtere sine følelser; ved å ta imot dem, ikke flykte fra dem; ved å gi negative tanker og følelser rom og plass. For følelser er ikke farlige. Det er flukt fra følelser som skaper problemer".

Veldig bra beskrevet! 

Anonymkode: 42412...cdb