SÅ forbannet etter selvmord

[Christina82]

Skjønner godt du er sint, tror jeg også hadde vært det. Det er helt normalt som en del av sorgen. 

Kondolerer

[AnonymBruker]

On 10/20/2017 at 1:13 PM, Bootyhunter said:

Helt sant, alle må få bestemme over sitt eget liv, men så må vi også prøve å bruke hjernen å tenke på alle pårørende. De som må sitte igjenn med helvete og sorg. Hvorfor påføre folk man er glad i den smerten med vilje? 

Da jeg var suicidal følte jeg at det var det jeg gjorde. At det at jeg skulle bli borte ville frita folk rundt meg fra ingenting annet enn en byrde. Man er jo syk, er ikke alltid man forstår virkeligheten rundt seg akkurat som den er. Jeg tenkte aldri at mannen min ville bli lei seg, jeg tenkte at det ville bli godt for ham å slippe meg.

 

Til TS: det er helt normalt å reagere med sinne. Ta et kjapt googlesøk eller spør psykologen din. Er like normalt som å spise frokostblanding med skje og ingenting å skamme seg for.

Anonymkode: f4f11...956

[MajorasMaske]

On 10/20/2017 at 1:13 PM, Bootyhunter said:

Helt sant, alle må få bestemme over sitt eget liv, men så må vi også prøve å bruke hjernen å tenke på alle pårørende. De som må sitte igjenn med helvete og sorg. Hvorfor påføre folk man er glad i den smerten med vilje? 

Man har ikke medfølelse når man er død, så hvorfor ikke?

[AnonymBruker]

Kjære ts,

mange klemmer til deg. Vær ærlig med psykologen din. Dette er helt vanlig å føle i forbindelse med selvmord, og det er lov! Ta vare på deg selv, dette fortjener ingen å oppleve 

Anonymkode: 5b637...e66

[Gjest Axl Rose]

2 timer siden, MajorasMaske skrev:

Man har ikke medfølelse når man er død, så hvorfor ikke?

Vi merker ingenting, men de pårørende sitter igjenn med sorgen. Vi har medfølelse når vi lever og tenker hvordan det kan bli.

[MajorasMaske]

25 minutes ago, Bootyhunter said:

Vi merker ingenting, men de pårørende sitter igjenn med sorgen. Vi har medfølelse når vi lever og tenker hvordan det kan bli.

Hvordan det blir for de etterlatte er jo ikke noe man merker eller tenker på når man er borte, så hvorfor skal de bry seg?

[QueenOfTheSidewalk]

På 19.10.2017 den 18.23, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Mannen min tok sitt eget liv for et halvt år siden. Det var veldig uventet, han har aldri vært synlig psykisk syk eller slitt på noen måter. Eller, han har jo tydeligvis slitt - men aldri sagt noe og ingen har sett noe. Han har vært smilende og blid, god økonomi og god jobb hele tiden. 

Alle regner med at jeg er i en bunnløs, altoppslukende sorg men jeg er så sint!! Det eneste jeg føler er raseri og forbannelse over at det går an å være så sinnsykt egoistisk. Objektivt sett vet jeg jo at selvmord er siste utvei når man har det så vanskelig at man ikke aner sin arme råd - men jeg klarer ikke riste av meg tankene om at han kunne fått hjelp hvis han hadde sagt noe. Jeg vet at tankegangen min er irrasjonell og egoistisk, men jeg kan ikke noe for det. Jeg blir så sint når noen snakker om han, og synes rett og slett han var skikkelig dust. Klart jeg savner han mye og sånt - men jeg er mest sint. 

Går til psykolog for samtaler men tør ikke å være ærlig siden tankene mine er helt syke. Men jeg synes han var så ufattelig feig og urettferdig som gjorde dette!! Hva med meg? Moren hans er helt ødelagt, søsteren hans fungerer ikke i jobb, bestefaren hans er ikke seg selv - hva med dem?! Ofret han kaoset etterpå en tanke når han gjorde dette? Å bare forlate oss på en så brå og brutal måte? Jeg har lyst å filleriste han!! 

 

Er det noen med erfaring her? Venligst ikke vær frekk. Jeg vet at dette er syke tanker, jeg har aldri sagt det til noen og spiller "sad widow" til alle som snakker med meg...... jeg er selvfølgelig utrolig lei meg og jeg savner han vanvittig mye - men dette sinnet overskygger det meste.

Anonymkode: 41e70...ba7

Det raseriet er helt normalt, du burde fortelle til psykologen.

[QueenOfTheSidewalk]

På 19.10.2017 den 19.23, AnonymBruker skrev:

Virker som om det er en forhistorie her som du ikke kjenner til. 

Syns du er bra teit som velger å bli sint på han når du mest sannsynligvis har observert hvor langt han har strekt seg tidligere.  Han har mest sannsynlig tatt hensyn til dere alle, inntil han ikke klarte mer.

Du er bra ego som vrir hans smerte rundt til å handle om dere.

Anonymkode: 062fd...540

Dette innlegget var veldig provoserende, men jeg skal ikke si så mye annet enn at du burde tenke litt mer over hva du faktisk skriver til en person i dyp sorg. Sinne er en del av sorgen, VELDIG mange er fly forbanna på de som har tatt selvmord, særlig i begynnelsen, men så roer sinnet seg og sorgen tar mer overhånd.

[Gjest Axl Rose]

4 timer siden, MajorasMaske skrev:

Hvordan det blir for de etterlatte er jo ikke noe man merker eller tenker på når man er borte, så hvorfor skal de bry seg?

Når man er død ja, men kan bry oss når vi lever. Tenke på at de etterlatte kommer til å leve videre med sorg, spørsmål, sinne og savn. Er det virkelig noe en vil kaste i trynet på de med vilje?

Endret 24. oktober 2017 av Axl Rose

[Jalp]

Sorgreaksjoner kan god være lite rasjonelle...ikke unormalt.

På den annen side: Hvem av oss kan dømme noen som er så fortvilt at livet er blitt helt uutholdelig?

[Drakan]

Helt ærlig finner jeg mennesker som kaller det egoistisk, for svært selvsentret. 

Jeg forstår derimot at det er vanskelig å forstå. Har vært nært selvmord mye selv, men jeg snakket ikke om det før jeg gikk til psykolog av andre årsaker. Det er vanskelig å forstå hvordan de som er igjennom ønsket om å forsvinne tenker.

Jeg kan si deg en ting. 
Han tenkte sannsynligvis at det ville hjelpe alle andre ha et bedre liv. Det er sørgelig, men det er sannsynlig tankene oppslukte han til han ikke klarte mer. Han klarte ikke se andre ting. Jeg har vært nært selv.
Man ønsker ikke å bekymre andre, man vil at de skal ha det fint, men man føler at livet ens er verdiløst og tenker "De vil ha det bedre uten meg". 

Jeg sier dette og håper du kan forstå for hanes del, for din egen del. 
Han ønsket ikke å såre deg eller andre. Han bar masken sin for sterkt. Han håpet sikkert at noen skulle se eller høre de gangene han pauset og knapt klarte å si "Jeg har det fint". 
Det er vanskelig, men jeg håper du ikke vil klandre han. 

[MajorasMaske]

1 hour ago, Bootyhunter said:

Når man er død ja, men kan bry oss når vi lever. Tenke på at de etterlatte kommer til å leve videre med sorg, spørsmål, sinne og savn. Er det virkelig noe en vil kaste i trynet på de med vilje?

Spiller det noe rolle da, det er jo ikke lenge man bærer på skyldfølelsen.

[Miklo Velka]

On 19/10/2017 at 6:23 PM, AnonymBruker said:

Det eneste jeg føler er raseri og forbannelse over at det går an å være så sinnsykt egoistisk.

Jeg hadde samme tankegang selv når jeg var yngre, men etter hvert som jeg har blitt eldre, og har levd med depresjoner og angst mesteparten av livet mitt, så forstår jeg faktisk de som velger å ta sitt eget liv. Når man kommer til det steget så har man det så vondt at man ikke ser noen annen utvei, så jeg synes heller du burde være trist for at mannen du elsket faktisk hadde det så jævla vondt, og ikke være sint for at han ikke lenger klarte å leve med smertene. Akkurat det synes jeg faktisk er mere egoistisk enn å ta sitt eget liv.  

Men føler med deg også, så sender deg gode tanker og lykkeønskninger. 

Endret 24. oktober 2017 av Miklo Velka

[Gjest Axl Rose]

3 timer siden, MajorasMaske skrev:

Spiller det noe rolle da, det er jo ikke lenge man bærer på skyldfølelsen.

Spiller ingen rolle når man er død, men prøve å tenke på de man er glad i mens man lever før tanker om å ta livet sitt tar overhånd. Komme med gode grunnet til å IKKE ta livet sitt. Etter jeg prøvde og nesten klarte det har det kommet tanker i hodet om hvor glad jeg er som lever og ikke klarte det likevel. Hvordan hadde de nærmeste hatt det visst jeg var borte. Når jeg prøvde tenkte jeg så klart ikke på annet enn at jeg måtte bort.

[AnonymBruker]

Det er en naturlig reaksjon å føle fortvilelse og sinne når noen dør. Synes du bør snakke med en profesjonell, og få hjelp til å bearbeide. Men husk at dersom du får kreft og dør er det ingen som blir sinte på deg? Hvorfor skal du bli sint på en person som har blitt så psykisk syk at han ikke såg en utvei enn å dø? Man er ikke seg selv når man er suicidal, og da blir det litt feil å dømme etter hvordan friske folk tenker... til ettertanke. 

Anonymkode: 47d71...130

[tussi84]

Hei ts 

Først og fremst kondolerer så mye med din manns bortgang.

Det du føler er veldig normalt etter et selvmord. Jeg mistet selv et familie medlem i fjor i selvmord og jeg kjenner meg godt igjen i det du beskriver. Jeg også veksler fortsatt mellom å tenke objektivt på hva han gjorde, til å bli subjektiv og tenke så egoistisk og så feigt, hvordan kunne han velge den letteste utveien ut. 

Det jeg er mest sint på er det at jeg ikke får noen avslutning på det som hendte. Jeg fikk ikke noe valg. Jeg får ikke konfrontert han. Hadde han bare visst hvor mye negative konsekvenser handlingen hans fikk for oss etterlatte. Mest av alt så er det vonde følelser som fint kunne vært unngått om han ikke hadde valgt å ta livet sitt. Jeg er rasende fordi det var så unødvendig. 

I tillegg så får jeg aldri svar på egentlig hva som skjedde den kvelden. Jeg må leve i uvisshet resten av livet med spm som var det planlagt, ville han egentlig dø, angret han i suste sekund og ikke minst lurer jeg på hva som skjedde den dagen som gjorde til at han tok dette steget. 

Det du skal vite om folk som tar livet sitt det er det at de ikke ser noen annen utvei. De har et tunell syn på en måte og er i moduset skal, skal ikke veldig lenge før de prøver. Noen ønsker å slippe smerten, mens andre bare vil dø. De ser ikke oss pårørende rundt seg på samme måte. De vet mulig at vi er glad i dem, men i deres eget hodet så er de så belastende at de tror at vi har det bedre uten dem. De ser på seg selv som en byrde og tenker at vi får det bedre uten dem. Dette tenker de fordi dem er syke. Sykdommen spiser opp hjernen deres og forgifte sinnet. 

Det er en organisasjon ts som heter Leve. Det er for etterlatte som har mistet noen i selvmord.  Anbefaler deg å lese om de på nettet, evt ta kontakt. En del kommuner har også selvmordsforebyggende team som hjelper til med kriser. De har også med etterlatte å gjøre. Det var der jeg gikk for å litt mer forståelse for hva som hendte, hvorfor det hendte, og for å forstå at de følelsene jeg har i etterkant er helt normale.

Det finnes også brosjyrer på nett for etterlatte etter selvmord. Det står det skrevet om sorg reaksjoner osv etter et selvmord. 

Send meg gjerne pm om du trenger mer hjelp, eller om du bare trenger noen å snakke med.

Klem

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg var den eneste som kunne bli sint for noe slikt. Jeg var aldri sint tidligere. Men da jeg mistet den personen som sto meg nærmest, har jeg blitt så sint. Sint på alt, og alle. Personen døde av alderdom, men det knuste meg fordet. 

Anonymkode: cf6fd...b08

[AnonymBruker]

På 19.10.2017 den 18.23, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Mannen min tok sitt eget liv for et halvt år siden. Det var veldig uventet, han har aldri vært synlig psykisk syk eller slitt på noen måter. Eller, han har jo tydeligvis slitt - men aldri sagt noe og ingen har sett noe. Han har vært smilende og blid, god økonomi og god jobb hele tiden. 

Alle regner med at jeg er i en bunnløs, altoppslukende sorg men jeg er så sint!! Det eneste jeg føler er raseri og forbannelse over at det går an å være så sinnsykt egoistisk. Objektivt sett vet jeg jo at selvmord er siste utvei når man har det så vanskelig at man ikke aner sin arme råd - men jeg klarer ikke riste av meg tankene om at han kunne fått hjelp hvis han hadde sagt noe. Jeg vet at tankegangen min er irrasjonell og egoistisk, men jeg kan ikke noe for det. Jeg blir så sint når noen snakker om han, og synes rett og slett han var skikkelig dust. Klart jeg savner han mye og sånt - men jeg er mest sint. 

Går til psykolog for samtaler men tør ikke å være ærlig siden tankene mine er helt syke. Men jeg synes han var så ufattelig feig og urettferdig som gjorde dette!! Hva med meg? Moren hans er helt ødelagt, søsteren hans fungerer ikke i jobb, bestefaren hans er ikke seg selv - hva med dem?! Ofret han kaoset etterpå en tanke når han gjorde dette? Å bare forlate oss på en så brå og brutal måte? Jeg har lyst å filleriste han!! 

 

Er det noen med erfaring her? Venligst ikke vær frekk. Jeg vet at dette er syke tanker, jeg har aldri sagt det til noen og spiller "sad widow" til alle som snakker med meg...... jeg er selvfølgelig utrolig lei meg og jeg savner han vanvittig mye - men dette sinnet overskygger det meste.

Anonymkode: 41e70...ba7

Du, det er ikke syke tanker det du har, det er naturlig å føle seg sviktet, såret og sint. Vil råde deg til å være helt ærlig med psykologen, det er da du får riktig hjelp til å forsone deg med omstendighetene. Psykologen har nok erfaringer i bøtter og spann med de følelsene du beskriver uansett.

Kondolerer så mye og lykke til videre!

Anonymkode: fde18...605

[Amalie123456]

Det finnes ingen "feil" eller "teit" måte å reagere på når man mister noen. Alle følelser skal være velkomne. Skjønner at det er vanskelig for deg å kjenne på dette sinnet. Men vit at det er like normalt med den følelsen som hvilken som helst annen følelse. Finnes ingen fast på hvordan man sørger og føler. Kondolerer ❤

[Maleficenta]

På 19.10.2017 den 18.23, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Mannen min tok sitt eget liv for et halvt år siden. Det var veldig uventet, han har aldri vært synlig psykisk syk eller slitt på noen måter. Eller, han har jo tydeligvis slitt - men aldri sagt noe og ingen har sett noe. Han har vært smilende og blid, god økonomi og god jobb hele tiden. 

Alle regner med at jeg er i en bunnløs, altoppslukende sorg men jeg er så sint!! Det eneste jeg føler er raseri og forbannelse over at det går an å være så sinnsykt egoistisk. Objektivt sett vet jeg jo at selvmord er siste utvei når man har det så vanskelig at man ikke aner sin arme råd - men jeg klarer ikke riste av meg tankene om at han kunne fått hjelp hvis han hadde sagt noe. Jeg vet at tankegangen min er irrasjonell og egoistisk, men jeg kan ikke noe for det. Jeg blir så sint når noen snakker om han, og synes rett og slett han var skikkelig dust. Klart jeg savner han mye og sånt - men jeg er mest sint. 

Går til psykolog for samtaler men tør ikke å være ærlig siden tankene mine er helt syke. Men jeg synes han var så ufattelig feig og urettferdig som gjorde dette!! Hva med meg? Moren hans er helt ødelagt, søsteren hans fungerer ikke i jobb, bestefaren hans er ikke seg selv - hva med dem?! Ofret han kaoset etterpå en tanke når han gjorde dette? Å bare forlate oss på en så brå og brutal måte? Jeg har lyst å filleriste han!! 

 

Er det noen med erfaring her? Venligst ikke vær frekk. Jeg vet at dette er syke tanker, jeg har aldri sagt det til noen og spiller "sad widow" til alle som snakker med meg...... jeg er selvfølgelig utrolig lei meg og jeg savner han vanvittig mye - men dette sinnet overskygger det meste.

Anonymkode: 41e70...ba7

Kondolerer. Nå har ikke jeg opplevd noe lignende så kan ikke uttale meg egentlig men jeg vil tro at måten du reagerer på er ganske naturlig mtp hele situasjonen. Her har han slitt uten at han lot deg vite noe av det. Alt var tilsynelatende helt ok og så plutselig tar han selvmord. Noe som sikkert føles for deg at ble gjort helt ut av det blå. Hadde jeg vært deg hadde jeg delt alle disse tankene dine med psykologen. Jeg er sikker på at ikke noe av det vil komme overraskende på psykologen. Og er bedre å få de ut enn å holde sinnet inni deg.