SÅ forbannet etter selvmord

[AnonymBruker]

Hei! 

Mannen min tok sitt eget liv for et halvt år siden. Det var veldig uventet, han har aldri vært synlig psykisk syk eller slitt på noen måter. Eller, han har jo tydeligvis slitt - men aldri sagt noe og ingen har sett noe. Han har vært smilende og blid, god økonomi og god jobb hele tiden. 

Alle regner med at jeg er i en bunnløs, altoppslukende sorg men jeg er så sint!! Det eneste jeg føler er raseri og forbannelse over at det går an å være så sinnsykt egoistisk. Objektivt sett vet jeg jo at selvmord er siste utvei når man har det så vanskelig at man ikke aner sin arme råd - men jeg klarer ikke riste av meg tankene om at han kunne fått hjelp hvis han hadde sagt noe. Jeg vet at tankegangen min er irrasjonell og egoistisk, men jeg kan ikke noe for det. Jeg blir så sint når noen snakker om han, og synes rett og slett han var skikkelig dust. Klart jeg savner han mye og sånt - men jeg er mest sint. 

Går til psykolog for samtaler men tør ikke å være ærlig siden tankene mine er helt syke. Men jeg synes han var så ufattelig feig og urettferdig som gjorde dette!! Hva med meg? Moren hans er helt ødelagt, søsteren hans fungerer ikke i jobb, bestefaren hans er ikke seg selv - hva med dem?! Ofret han kaoset etterpå en tanke når han gjorde dette? Å bare forlate oss på en så brå og brutal måte? Jeg har lyst å filleriste han!! 

 

Er det noen med erfaring her? Venligst ikke vær frekk. Jeg vet at dette er syke tanker, jeg har aldri sagt det til noen og spiller "sad widow" til alle som snakker med meg...... jeg er selvfølgelig utrolig lei meg og jeg savner han vanvittig mye - men dette sinnet overskygger det meste.

Anonymkode: 41e70...ba7

[AnonymBruker]

Kondolerer så masse Kan ikke tenke meg hvordan det er å miste mannen sin, men tror nok ikke du er alene om å reagere med sinne <3 Jeg hadde nok reagert på samme måte! Vær ærlig med psykologen din, h*n har nok hørt mye verre tanker enn de du har. Hvis du ikke er ærlig kan h*n heller ikke hjelpe deg.

 

Sender en stor klem <3 

Anonymkode: aa639...1d8

[AnonymBruker]

Det er naturlig å reagere med sinne på en slik opplevelse! Du må anerkjenne at alle følelser er ok, slik at du får følt på dem og bearbeidet det på riktig måte. Anbefaler å snakke med psykolog, det er noe veldig traumatisk du går igjennom, særlig når du ikke var forberedt på det.

Anonymkode: 7a35c...f43

[Gjest Cocosa]

Jeg tror dette er en helt normal reaksjon, på lik linje som hvilken som helst annen reaksjon. Jeg tenker du bør være ærlig om følelsene dine. Både til familien, men i hvert fall psykologen. Mulig de andre føler det likt? Ved å snakke om det er det lettere å komme seg "videre". ❤️ Uansett er det ingen ting galt med reaksjonen din

[HalldirV2]

Jeg synes ikke det er rart du er sinna, og jeg tror det er helt naturlig. Synes du skal la deg selv få lov til å være sint, og jeg tror ikke det er sunt om du skal undertrykke dette sinnet, du må få utløp for det. 

[Mithrandates]

Går over.

[Nyttig]

Naturlig reaksjon, bra du går til psykolog. Du bør være ærlig med deg selv når det kommer til følelsene/tankene. Stenger du det inne blir det verre, da blir det som å stikke hull på en verkebyll mange år etter. Søk all hjelp du kan få, fra for eks www.leve.no , Det møter du mennesker som har opplevd det samme som deg.

Du kan også lese: http://www.kk.no/livet/jeg-liker-ikke-a-si-at-han-valgte-bort-livet-for-det-gjorde-han-ikke-68770147

[AnonymBruker]

Det er nok en helt naturlig reaksjon.

Men, jeg må også si noe. Jeg har selv vært suicidal. Og vet hvor jævlig det er å gå å ha sånne tanker, hvor jævlig det er å hate seg selv så mye at man ikke ser en utvei. Det føles kanskje egoistisk for de som er igjen, men det er så langt i fra egoistisk. Å leve for alle andre enn seg selv er ikke godt. 

Du har min dypeste sympati. Godt du får hjelp til å sortere tanker. 

Anonymkode: e1088...bc9

[AnonymBruker]

Det er mulig du har komplisert sorg. Har det selv og kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Er du i sorggruppe med andre etterlate? Jeg tror det er mange med samme følelse som deg der. Etter sinnet mitt la seg kom det en enorm sorg. 

 

Håper du får god hjelp. 

Anonymkode: e93b5...c07

[Gjest ricecrispies]

Dette er helt normalt. Jeg har vært drit forbanna på faren min som tok livet av seg for over 20 år siden. Etter mye hjelp har andre følelser tatt mer over.

Du,det er ikke sykt å føle sinne ❤️

[Ak90]

Jeg forstår ditt sinne! Men tror du må godtaå at det er helt greit å være sint før du kan få videre i følelsesspekteret. Kan være at sorgen kommer etterhvert.. 

Endret 19. oktober 2017 av Ak90

[Gjest Axl Rose]

Kondolerer.

Menn holder mer inni seg enn det damer gjør. En kompis av meg tok livet sitt og vi i gjengen var helt i fra oss av sorg. Vi som fant han også. Har alltid hatt skyldfølelse. Han fortalte meg han ikke hadde det så bra, men idiot som jeg var så tenkte jeg ikke mer over det. I stedet for å hjelpe han så kunne han levd i dag. Jeg er sint på meg selv. Ikke han. Jeg kan forstå han. Det er et helvete for oss som er pårørende, men jeg mener også folk må få bestemme over sitt eget liv om de vil leve eller ikke. Det er ikke så lett å leve i evig smerte og tristhet. Jeg skulle også ta livet en dag jeg hadde fått nok av alt. Enda jeg hadde mange gode venner og godt likt av damene. Jeg tenkte på de pårørende, hvordan de kom til å takle det, men tanken som var sterkest var at de ville få det bedre uten. Jeg rotet meg borti rus og det hadde skjedd så mye i fortiden som jeg aldri glemte, det ble bare for mye for meg. Ble stoppet og fikk hjelp så her sitter jeg. I livet og er glad for det. Takket være gode venner. Det var nesten for sent men jeg overlevde. Det er ikke alltid enkelt å se på noen at de har det jævlig før det er for sent. Det eneste folk kan gjøre er å si til de man er glad i at du er der for de alltid, uansett hva, og la folk få vite at de alltid kan snakke med deg hvis det er noe eller kommer til å være noe som plager. 

Du reagerer med sinne, og det er helt greit. Alle reagerer forskjellig. Jeg har skyldfølelse, etter mange år.

Endret 19. oktober 2017 av Axl Rose

[AnonymBruker]

Dette er en helt naturlig reaksjon, og noe du må få hjelp til å bearbeide. Får du dette kommer nok sorgprosessen for fullt. Jeg kan garantere deg at disse tankene absolutt ikke vil sjokkere psykologen din, så vær ærlig med han slik at du kan få støtte til å komme deg gjennom dette. 

Anonymkode: e7d7a...c11

[AnonymBruker]

Virker som om det er en forhistorie her som du ikke kjenner til. 

Syns du er bra teit som velger å bli sint på han når du mest sannsynligvis har observert hvor langt han har strekt seg tidligere.  Han har mest sannsynlig tatt hensyn til dere alle, inntil han ikke klarte mer.

Du er bra ego som vrir hans smerte rundt til å handle om dere.

Anonymkode: 062fd...540

[Gjest Catalina Culès]

Kondolerer. Jeg forstår deg, en venn av meg tok også selvmord helt ut av det blå, jeg reagerte med sinne, sorg, fornektelse osv, tok en stund før det gikk opp for meg. Hvorfor gikk han ikke for å få hjelp, hvorfor holdt han det for seg selv? Er spørsmål jeg sitter igjen med, men som jeg aldri vil få svar på.

[Lammelåret]

Jeg synes absolutt at du "får lov" til å reagere med sinne! Ikke undertrykk følelsene dine. Ikke lat som,men si der som det er. Kanskje det kan hjelpe deg å kontakte Leve, gruppe for etterlatte etter selvmord? 

[Sh999]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Mannen min tok sitt eget liv for et halvt år siden. Det var veldig uventet, han har aldri vært synlig psykisk syk eller slitt på noen måter. Eller, han har jo tydeligvis slitt - men aldri sagt noe og ingen har sett noe. Han har vært smilende og blid, god økonomi og god jobb hele tiden. 

Alle regner med at jeg er i en bunnløs, altoppslukende sorg men jeg er så sint!! Det eneste jeg føler er raseri og forbannelse over at det går an å være så sinnsykt egoistisk. Objektivt sett vet jeg jo at selvmord er siste utvei når man har det så vanskelig at man ikke aner sin arme råd - men jeg klarer ikke riste av meg tankene om at han kunne fått hjelp hvis han hadde sagt noe. Jeg vet at tankegangen min er irrasjonell og egoistisk, men jeg kan ikke noe for det. Jeg blir så sint når noen snakker om han, og synes rett og slett han var skikkelig dust. Klart jeg savner han mye og sånt - men jeg er mest sint. 

Går til psykolog for samtaler men tør ikke å være ærlig siden tankene mine er helt syke. Men jeg synes han var så ufattelig feig og urettferdig som gjorde dette!! Hva med meg? Moren hans er helt ødelagt, søsteren hans fungerer ikke i jobb, bestefaren hans er ikke seg selv - hva med dem?! Ofret han kaoset etterpå en tanke når han gjorde dette? Å bare forlate oss på en så brå og brutal måte? Jeg har lyst å filleriste han!! 

 

Er det noen med erfaring her? Venligst ikke vær frekk. Jeg vet at dette er syke tanker, jeg har aldri sagt det til noen og spiller "sad widow" til alle som snakker med meg...... jeg er selvfølgelig utrolig lei meg og jeg savner han vanvittig mye - men dette sinnet overskygger det meste.

Anonymkode: 41e70...ba7

Huff, dette er selvfølgelig en stor livs krise for dere alle som var nær han. Du må ikke skamme deg over følelsene og tankene dine, det er helt normalt (som så mange andre sier og her) Synes du har alt og vinne på å være ærlig med psykologen din. Ønsker deg alt godt

[Lammelåret]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Virker som om det er en forhistorie her som du ikke kjenner til. 

Syns du er bra teit som velger å bli sint på han når du mest sannsynligvis har observert hvor langt han har strekt seg tidligere.  Han har mest sannsynlig tatt hensyn til dere alle, inntil han ikke klarte mer.

Du er bra ego som vrir hans smerte rundt til å handle om dere.

Anonymkode: 062fd...540

Så du kjenner personen det er snakk om?

[wahaj]

Mannen min tok livet sitt for litt over 5 år siden. Jeg opplevde mye sorg, men også veldig mye sinne.

Så det er nok helt normalt. Det er viktig å være ærlig om følelsene sine, viktig å få følelsene ut, og du har lov til å føle akkurat det du vil føle. Tør å prat med psykologen, så blir det nok enklere å bearbeide tanker og følelser. 

Lykke til videre, det vil bli "bedre", as in at du lærer å leve med det. 

[Sh999]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Virker som om det er en forhistorie her som du ikke kjenner til. 

Syns du er bra teit som velger å bli sint på han når du mest sannsynligvis har observert hvor langt han har strekt seg tidligere.  Han har mest sannsynlig tatt hensyn til dere alle, inntil han ikke klarte mer.

Du er bra ego som vrir hans smerte rundt til å handle om dere.

Anonymkode: 062fd...540

Ærlig talt. TS kan da ikke noe for at mannen hennes tok det fatale valget han gjorde. En sorg reaksjon innebærer at man blir sint og fortvilet og føler avmakt. Egoist hadde hun vært om hun ikke brydde seg nok til å få en reaksjon.