Gå til innhold

Erfaringer med ADD/ADHD upoomerksom?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Hei!

Er det noen her som har erfaring med ADHD Uoppmerksom type? (Tidligere kalt ADD)

Hvordan håndterer skole/lærere/medelever denne typen diagnose?

Kan det oppleves som stigmatiserende for et barn å få denne diagnosen? (Avhenger det av alder på barnet?)

Er det forskjell på om barnet allerede fungerer greit på skolen og presterer OK, eller om det ikke presterer?

 

Anonymkode: bf6d7...5c9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hei

Her har jeg ganske mye å komme med, så jeg skal prøve å begrense meg.

Jeg fikk diagnosen ADHD uoppmerksom type(ADD), med en god dose hyper, i voksen alder, 47 år rakk jeg faktisk å bli før jeg søkte hjelp. Dette er ca.3 år siden, og brikkene begynte å falle på plass. Litt etter litt.

Nå skriver du ingenting om dette er et konkret tilfelle, eller om det er på generelt grunnlag du lurer?

Min personlige mening er at det er veldig viktig at disse barna får hjelp så tidlig som mulig. En tidlig utredning vil gi foreldrene et solid grunnlag for å forstå sitt barn. Lærere det samme, og gudskjelov så er kunnskapen om ADHD også noe som hele tiden bedrer seg i skolene. Sist men ikke minst, så er det viktig for barnet selv. Da får barnet en bedre forståelse av sin annerledeshet, og unngår da forhåpentligvis å utvikle en masse overlevelsesstrategier og kompenseringsteknikker for sine vanskeligheter og utfordringer. Hjernen får tidligere beskjed om hva som er normalt.

Det har seg nemlig slik, at disse egenutviklede strategiene som barn utvikler, (kanskje særlig for ADHD barn som har et høyt evnenivå som skjønner tidlige at de er spesielle, og utvikler tidligere og flere strategier for å oppveie) etterhvert krever voldsomt med energi. Som voksen møter man flere krav. I studier, jobb, forhold og i nære relasjoner. Det er nå utfordringene for alvor gjør seg gjeldende, med ditto høyere hjerneaktivitet for å kompensere. Det er en ganske enkel forklaring til hvorfor så mange blir sendt til utredning, eller ber om det selv, i en godt voksen alder. ADHD har blitt forsket mye på, så det er mye mer kunnskap, ergo blir de lettere hørt når de møter veggen. Hvorfor de er fullstendig utkjørt!  Altfor mange sitter idag og råtner på rot, ensomme og misforståtte, havarert ekteskap og et ødelagt liv. De fikk ikke nødvendig hjelp i tide.

I mitt tilfelle, så var jeg altså et begavet og evnerikt barn på mange områder. Noe som ikke er uvanlig blant ADHD'ere(alle har ikke dysleksi). Jeg lærte meg å lese å skrive på egenhånd før fylte 5. I tillegg en masse særinteresser. Problemene begynte fra første skoledag. Vi vet at vi er annerledes, og den følelsen av annerledeshet er ikke god, ikke passe inn noe sted. Den følelsen har jeg hatt hele livet. En følelse av aldri å bli forstått! Defor er ofte ADHD'ere ofte mestere i å late som...

Det barn med ADHD trenger mest av alt er å bli forstått. Noen nære, som har kunnskaper nok til å kunne ta på seg ADHD brillene i ny og ne, og dermed forstå problemene bedre. Og vi ADHD'ere er like forskjellige som alle andre.  Det hjelper så lite å si: jamen kan du ikke bare...du som er så smart!  Nei, vi kan ikke bare!  Forstå oss, det er nøkkelen. Vi tenker og opplever verden litt annerledes, det forsvinner ikke, så ikke forsøk å tvinge slike barn til å bli 'normale'. Forstå, og lag et solid fundament slik at barnet istedet får muligheten til å blomstre, på sine vilkår. Da kan det faktisk bli en styrke på mange områder.

Unnskyld for at dette ble veldig langt. Jeg har bare så mye på hjertet, og har gjort meg så mange egne erfaringer på området..., noen som har noen refleksjoner til det jeg har skrevet.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aldiro, hvilke utfordringer har du/har du hatt i hverdagen?

Jeg har vært til utredning hos psykiater, nevropsykolig og på DPS og får ikke diagnosen selv om jeg opplever de fleste symptomene. Fått beskjed om at jeg er for kognitivt oppegående og intelligent. Jeg har også vært på grensen til begavet/evnerik, og kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har prøvd ritalin uten effekt.

Nå sitter jeg her alene etter et havarert ekteskap, i et økonomisk kaos, sliter med å holde orden og fungere i arbeidslivet. Og det er vanskelig å kjempe mot det de fleste av mine nærmeste mener, men ikke sier direkte: at jeg er håpløs, og må ta meg sammen. Altså at ikke jeg skal se på meg selv som håpløs. Det er jo bare destruktivt... Men ta meg sammen gjør jeg hver dag, uten at det blir mindre kaos i livet mitt av den grunn.

Anonymkode: 252be...8af

Lenke til kommentar
Del på andre sider

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Aldiro, hvilke utfordringer har du/har du hatt i hverdagen?

Jeg har vært til utredning hos psykiater, nevropsykolig og på DPS og får ikke diagnosen selv om jeg opplever de fleste symptomene. Fått beskjed om at jeg er for kognitivt oppegående og intelligent. Jeg har også vært på grensen til begavet/evnerik, og kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har prøvd ritalin uten effekt.

Nå sitter jeg her alene etter et havarert ekteskap, i et økonomisk kaos, sliter med å holde orden og fungere i arbeidslivet. Og det er vanskelig å kjempe mot det de fleste av mine nærmeste mener, men ikke sier direkte: at jeg er håpløs, og må ta meg sammen. Altså at ikke jeg skal se på meg selv som håpløs. Det er jo bare destruktivt... Men ta meg sammen gjør jeg hver dag, uten at det blir mindre kaos i livet mitt av den grunn.

Anonymkode: 252be...8af

Hei.

Det er Aldriro, aldri ro skjønner:)

Dette var jo trist å lese. Dessverre finnes det nok mange lignende historier. Det er nok mange ADHD'ere  som har opplevd akkurat det du sier: " ta deg sammen".  Som jeg skriver i innlegget mitt over, så er det ofte en mangel på forståelse av ADHD problamatikk hos de nærmeste, men også egen forståelse av problemene. Det tok en stund før jeg erkjente overfor meg selv, hvor avhengig jeg var av hjelp og tilrettelegging i hverdagen, de enkleste og mest banale ting kan være nærmest umulig å få gjort, allikevel brukes det utrolig med energi på dette. Unødvendig bruk av energi.  Ofte er det små enkle grep som må til for å bedre hverdagen, men det krever innrømmelser og forståelse.

Det er klassisk det du skriver.  Ekteskap i vasken, økonomoisk kaos, arb.liv som blir vanskelig. I tillegg kommer rusproblematikk ofte også på den listen, og alt dette bidrar etterhvert til store psykiske problemer. Forståelse fra andre, men også seg selv, og innrømmelser og åpenhet om sine utfordringer. Dette er min nøkkel til et liv med ADHD.

Intelligens har ingen sammenheng med ADHD, men det er med på å farge oss akkurat som alle andre.  Mange av oss har faktisk evnen til utrolig rask læring, stor lagringskapasitet, og en evne til å bruke kunnskapen på en uvanlig og kreativ måte, som igjen kan være en stor ressurs. Eksekutivfunksjonen derimot, den er da oftest ikke særlig god. Vi mangler en dirigent i hjernen som holder i rattet! Styrmannen møtte aldri på jobb...

Medisin kan være til veldig hjelp for mange, men ikke alle. Ritalin funket overhodet ikke på meg, selv ved max doser. Jeg bruker idag elvanse, det hjelper noe når det kommer til indre kaos og tankekjør(aldri få fullført en tanke). Med medisin går verden på en måte litt langsommere, det skjer liksom ikke like mye pga.mindre inntrykk som blir behandlet og bearbeidet. Jeg sover også bedre, men fremdeles lite i forhold til de fleste. 1.5-3 t. Fremdeles veldig var på lyd og lys. Kombinasjonen av riktig medisin og litt selvinnsikt er det som må til. Hvor trenger jeg hjelp, hvilke situasjoner jeg unngår osv.., når jeg skjermer meg selv for å unngå å bli så sliten. Mange små ting, men jeg har vært åpen, prøvd å få folk til å forstå meg, hva som sliter meg ut. Også i forhold til jobben, slik at de da heller kan bruke meg og mine ressurser på en måte som tjener alle. 

Vi er annerledes, men allikevel så fantastiske hvis vi slipper å hele tiden prøve å være noe vi ikke er. Ofte utrolig trofaste når vi er trygge. Forstå meg, og jeg står deg last og bram i alt. Jeg har åpnet meg fullstendig, og vist min sårbarhet i mitt forhold, gevinsten er vinn, vinn. Jeg er trygg(veldig viktig), hun blir elsket grenseløst og uforbeholdent tilbake(på min egen pussige måte). Jeg vet at hun vet, at for meg, så er hun 'den ene'.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar, Aldriro!

Jeg var nok mest ute etter å få svar på om det har noe betydning for et barn, i forhold til skolegang, fra noen som hadde erfaring med det.

Det vurderes om man skal sende barnet til utredning for å få satt diagnose, eller om man skal behandle "utfordringene" barnet opplever uten formell diagnose. Barnet har ingen tegn på hyperaktivitet, og er godt over snittet intelligent.

Forståelse tror jeg kan gis, da en av foreldrene mest sannsynlig kunne fått diagnosen selv, men er heller ikke utredet. (ADD diagnose var jo ikke så vanlig for 25 år siden.)

Er det da bra nok at foreldrene er bevisst på hva barnet kan slite med, ikke stiller urealistiske forventninger til barnet? Samt at det er åpen dialog med skolen om dette.

Erfaren lærer som ble rådspurt fortalte om at barn som har fått en diagnose lett sliter med at andre definerer dem "som diagnosen" og ikke som personer, om du forstår.

Anonymkode: bf6d7...5c9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, interessante tanker du har. 

Et barn som greier seg fint, vil jo heller ikke få ADHD diagnosen.  

Hvis allikevel foreldrene mistenker noe slikt, så er jeg enig med deg i at foreldrene må bli bevisst på utfordringene. Ligge et hestehode foran. Da kan det bli lettere etterhvert å få profesjonell hjelp, for er mistanken reell så er sjansen stor for at problemene for alvor viser seg i tenårene. (Ung.skole/viderg.)Det stilles større krav til prestasjoner, selvstendig arbeid, osv...ting som krever disiplin, konsentrasjon og selvstendig arbeid. Dette er ikke lett når, lyden av vaskemaskinen eller bussen som kjører forbi eller hvorfor himmelen er blå fluene som surrer i vinduskarmen tenk om alle nordmenn mellom 15 og 65 drepte 3 fluer hver dag i 3 mnd.osv.,krever like mye fokus som det som faktisk skal gjøres.

ADHD er ingen sykdom som kan behandles, derfor kan det være fint å faktisk forstå disse problemene når de kommer, og få hjelp.  Og ja, jeg har hørt om de som blir en diagnose, noe som igjen munner ut i manglende forståelse om ADHD.  Jeg prøver meg på en sammenligning her...om personer i rullestol. De kan ha en diagnose som gjør rullestolen til en absolutt nødvendighet. Vi kan da forstå behovet for hjelp og tilretteleggelser, og være bevisst på hva vedkommende finner vanskelig. Men diagnosen forsvinner ikke.  Vil vi si til en i rullestol 'ta deg sammen', eller 'kan du ikke bare reise deg' ? Vedkommende har en diagnose, men har fått hjelp, b.la.en rullestol som gjør livet lettere. 

 

Jeg innehar ingen annen kompetanse på området, enn den som er basert på mine egne erfaringer. Men, om det er nok at foreldrene kun er bevisst problemene, ikke stiller urealistiske forventninger?  Nei, ikke for de med store vansker. Som allerede nevnt, ADHD er ingen sykdom. Greier barnet seg stort sett fint, da er er vel også problemene av mindre betydning vil jeg tro, men skulle det bli tydeligere utover i ungdommen, da har jo foreldrene den fordelen at de har vært bevisst om dette, få igang en utredning, og kanskje medisiner som kan utgjøre forskjellen mellom en utdanning eller ikke. 

Mine tanker rundt dette...

Foreldre kan gjerne forstå utfordringene, men det fjerner ikke problemet. Forstår ikke bort en diagnose.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Dere bidrar til stigmatisering ved å "skjerme" barnet for utredning og dermed også for hjelp av Spesialisthelsetjenesten.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 timer siden, HerKommerMummi skrev:

Dere bidrar til stigmatisering ved å "skjerme" barnet for utredning og dermed også for hjelp av Spesialisthelsetjenesten.

Håper ikke dette inkluderer meg også, siden du skriver dere...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle barn som sliter med dette må få hjelp. Adhd diagnosen får man kun etter utredning, og det er å tro på julenissen at foreldre kan behandle utfordringene.

Anonymkode: 82c95...251

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På ‎20‎.‎10‎.‎2017 den 20.48, HerKommerMummi skrev:

Dere bidrar til stigmatisering ved å "skjerme" barnet for utredning og dermed også for hjelp av Spesialisthelsetjenesten.

Takk for svar.

Forstår ikke helt hva du legger i dette at det bidrar til stigmatisering av barnet. Kan du utdype litt?

Hvilken hjelp kan Spesialisthelsetjenesten komme med når det gjelder ADHD Uoppmerksom type? (Skolen ser ikke ut til å kunne bidra med noe som helst som vil kunne hjelpe dette barnet.)

Anonymkode: bf6d7...5c9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alle barn som sliter med dette må få hjelp. Adhd diagnosen får man kun etter utredning, og det er å tro på julenissen at foreldre kan behandle utfordringene.

Anonymkode: 82c95...251

Hvis ikke foreldre kan håndtere utfordringene sammen med barnet og skolen, har det da noen betydning å få en diagnose?
(Hvilke andre typer behandling finnes det egentlig for dette? Vil ikke tro at man medisinerer et tilsynelatende greit fungerende barn.)

Anonymkode: bf6d7...5c9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg anbefaler deg å søke opp ADHD Norge for informasjon om dette. De sitter på mye kompetanse. 

Jeg kjenner ADD diagnosen, ikke bare fordi jeg har den selv, men også fordi jeg har barn, og den er veldig arvelig. Skjønner?

Diagnosen henger høyt når det gjelder barn, og det skal den. Den blir satt først ved betydelige vansker, og disse vanskene kan oftest ikke håndteres på annen måte enn med medisiner. Å hjelpe barnet gjennom grunnskolen med heftig bistand til alt av skolearbeid som ikke er av interesse osv.det er kun en kjempebjørnetjeneste. Altså ikke en god håndtering. En vakker dag er ikke tilrettelegging og leksehjelp gjennomførbart lenger, hva nå?  I tillegg vokser og vokser følelsen av å være annerledes og utilstrekkelig.

ADD er ofte ikke særlig synlig i veldig ung alder. Den kommer krypende, og funksjonsvanskelighetene forsterker seg etterhvert som kravene skjerpes. Den manglende dirigenten, eller styrmannen viser seg stadig tydeligere. Det hjelper så lite dessverre at det er foreldre som forstår. Forsøke å håndtere selvregulering/ eksekutivfunksjonen i hjernen til en AD(H)D'er er umulig å gjøre utenfra. Det kaoset som råder kan ikke forstås av andre, og lar seg vanskelig beskrive.

En diagnose vil være til den hjelp at man kan få nødvendige medisiner slik at en utdannelse kan være mulig å gjennomføre. Med udiagnostisert ADD vil dette være svært vanskelig. 

Et barn som fungerer tilsynelatende greit som du skriver, vil ikke få diagnosen og trenger heller ikke noen.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På ‎17‎.‎10‎.‎2017 den 10.23, AnonymBruker skrev:

Hei!

Er det noen her som har erfaring med ADHD Uoppmerksom type? (Tidligere kalt ADD)

Hvordan håndterer skole/lærere/medelever denne typen diagnose?

Kan det oppleves som stigmatiserende for et barn å få denne diagnosen? (Avhenger det av alder på barnet?)

Er det forskjell på om barnet allerede fungerer greit på skolen og presterer OK, eller om det ikke presterer?

 

Anonymkode: bf6d7...5c9

Til det siste, så sier jeg som Aldriro- hvis barnet presterer bra og fungerer fint, hvorfor/hvordan skal det da få diagnosen?

Til det uthevede, så fikk min sønn diagnosen som 11-åring, og for ham var det kjempepositivt. Ikke at det er så festlig å ha en diagnose, men han ble jo diagnostisert nettopp på bakgrunn av store konsentrasjons- og impulskontrollproblemer som han var veldig klar over (og fortvilet over) selv, så det å få satt et navn på tilstanden var en stor lettelse for ham. Det var ikke bare han som var dum og håpløs, det hadde en medisinsk årsak. Nå fikk han både forståelse for problemene, og etterhvert medisiner som gjorde en himmelvid forskjell for ham i hverdagen, så at det muligens kunne virke stigmatiserende var sånn sett en (liten) pris vi var mer enn villige til å betale, alle sammen.

Anonymkode: 75474...135

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Min erfaring er at diagnoser og åpenhet rundt disse ikke fører til stigmatisering, men heller forståelse og aksept. Når folk ikke vet hvorfor vil de ofte tolke ting negativt og som noe folk gjør med vilje. 

Jeg har er barn som i tillegg til en annen bokstavdiagnose også har adhd uoppmerksom type. For meg må jeg si at diagnosen kom litt overraskende, fordi det ikke var derfor vi var på BUP i utgangspunktet. Barnet mitt ligger godt an faglig, men potensialet har ligget høyere enn prestasjonene til tider. Vi prøvde ut medisiner, men fant ut at det ble for mye bivirkninger i forhold til effekt. Så da kuttet vi ut det. Men tilrettelegging i skolen og bevissthet rundt egen diagnose har hjulpet mye. 

Ellers kan jeg anbefale å melde seg inn i adhd Norge og bli med på aktiviteter. Det har vært veldig positivt for både barnet vårt, for oss som foreldre og søsken får møte andre søsken. 

Anonymkode: b73cf...a60

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 timer siden, Aldriro skrev:

 

Et barn som fungerer tilsynelatende greit som du skriver, vil ikke få diagnosen og trenger heller ikke noen.

 

Jeg tenker at det kommer an på hva man legger i å fungere greit og hvordan barnet måler på en evnetest. Har man et høyt resultat på wisc kan de vurdere det til at man har et høyere potensiale enn man får vist på skolen.

Anonymkode: b73cf...a60

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...