Gå til innhold
AnonymBruker

Får det bedre alene.. Hvordan klare seg som enslig mor til 3?

Anbefalte innlegg

AnonymBruker   4 159 040 6 388 472
AnonymBruker

Jeg og samboern sliter litt.. Det har blitt gradvis verre,å går opp og ned. Ingen av oss ønsker vel innerst inne å skille lag, men jeg har kommet til det punktet nå at jeg ville vært en bedre mor alene..
Han er en kjempe fyr og virkelig en bra pappa. Men han er så utrolig kritiserende, lite støttende og småspydig hele tiden. Det er så slitsomt. Jeg prøver å få han til å forstå men han mener han har rett på å snakke sånn/kommentere ting hele tiden da han mener jeg ikke gjør nok. Går oftest på her i huset osv.. 
Jeg har vært hjemme nå i nesten 2 år pga tette barn og han har vært i en pappaperm, enda vi har 3 barn. Det har passet han best. Han har fått utfolde seg. Bytte arbeidsgiver etter behov som passer han. Hatt eget firma osv. Jeg føler ikke jeg kommer videre her i livet (uteom med familien) og er fortsatt i utdanning.. Jeg har alltid satt de først, og meg selv på vent.

Uansett. Jeg er ikke perfekt og alt her hjemme er ikke strøkent til enhver tid. Men.. Barna er rene og lykkelig, matpakkene smøres på kveldstid, alt de tenger er på stell i bhg, middagen står på bordet og klærne vaskes. Så jeg synes da jeg gjør det som skal til for å holde det gående. 
Men han MÅ liksom påpeke sånne småting HELE tiden. Hver minste lille detalj.. flere ganger daglig.. sender gjerne en mld om det om jeg e er på jobb å.. Føler det er smålig psyko tendenser med en som driver sånn..

ja jeg burde selvsagt unngå å gjøre disse «feilene» ved gjentatte ganger... men.. ja.. det skjer nå da.. 
han har slike feil han å, men jeg gidder virkelig ikke bruke så mye tid og krefter på å påpeke det hver..bidige..gang..
SORRY DETTE BLIR ROTETE!!!

trenger å lufte tankene....

 

Vi har kjempe gode perioder også, da er det på topp. Men så kommer disse nedturene da.. Med jevne mellomrom. Å da er det så ukoselig og jeg blir helt tappet, at jeg vil helle være foruten. 

Det høres sikkert helt teit å å skille lag pga diskusjoner om ting som KLESVASK. Ja jeg vet, det er helt sprøtt.... men jeg orker ikke å bli snakket nedlatende til hele tiden.. 

Han kan liksom «tøffe» seg foran venner. Svare meg frekt og snakke til meg som om jeg er helt dum. Det er jo så dårlig gjort.

Hva tenker dere???? Er jeg helt på vidda?

Om jeg så skulle bli alene da.. Hvordan er det for dere som er det? Han ville absolutt hatt barna så det hadde blitt 50/50. Deler vi bhg da og andre utgifter mtp barna?

Jeg har jo bittelitt egenkapital til evt kjøp av husrom, men eier ikke noe særlig av huset her vi bor. Tror heller ikke jeg ville bedt om noe penger fra han, så sitter jo da uten noe stort egenkapital til evt kjøp. Skal jeg leie så kommer jeg aldri til å få spart til egenkapital......

Ikke vær for kritiske da.. det orker ikke det hodet her nå.. Kom gjerne med innspill.. Er jeg urimelig?

 

Anonymkode: 3229a...cfc

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Mithrandates   400 258
Mithrandates

Nei, jeg synes du skal skille deg, jeg.
Fornuftig valg.
Du får det lettere etterpå, og barna dine har det bedre også.

Kjør pedal.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker   4 159 040 6 388 472
AnonymBruker

Du må se på summen av det han kritiserer deg for. Alene så blir den kritikken for klesvask en bagatell. Summen av kritikk sier noe helt annet. Det kan virke som om han ikke har respekt for deg. Du blir gradvis mer nedkjørt. Dette forholdet får du lite positivt ut av. Jeg hadde avsluttet. Det blir tøft, men da vet du hvem som må sørge for å få ting gjort og at klappet på skulderen får du av deg selv. 

Jeg har selv gått pga husarbeid og ansvar for barn. Ikke angret et sekund. Hans oppførsel etter bruddet bare bekreftet at det var riktig å gå. Mitt ansvar er å ivareta meg selv og ungene mine.

Anonymkode: 09002...c68

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker   4 159 040 6 388 472
AnonymBruker

Dere to tror jeg kunne verdt tjent med parterapi. Snakke om måten dere snakker til og om hverandre, bli enige om hvordan dere kan få en bedre balanse i familien, dvs du ut i jobb og han mer på banen. Jeg ville forsøkt det, og nå, før dette får satt seg enda mer fast. 

Anonymkode: 0eac5...f72

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
duplexx   670 1 819
duplexx

Jeg dro da den minste knapt var ett år. Eldste litt over tre år. Jeg brukte nesten et år på å venne meg på tanken. Men jo mer jeg tillot meg å se det, jo tydeligere ble det.
Det ble helt avgjørende da jeg turte å innrømme for meg selv at jeg var en dårligere mamma da jeg bodde med han. Hans kritikk, lysing, hans opplegg, oppførsel, alt ved han sugde livet ut av meg. Jeg kranglet med han, han løp i huset etter meg med en unge på hver arm og skrek i trynet mitt. På gode dager var jeg utslitt.

All min tid og energi på diksjoner eller reparasjoner om forholdet vårt. Barna mine ble frastjålet både tid og en oppegående blid mamma.

Svaret har du helt sikkert selv! Du må tørre å tenke de kjipeste tankene egentlig...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
caskerette   652 2 329
caskerette

Han høres ikke god ut for deg, nei. Systematisk nedbrytning kan man bli nesten syk av. Jeg levde selv sammen med en slik mann, får til mine barn, og jeg skjønte ikke hvor nedtrykt jeg var av ham før jeg ble kvitt ham. Det var som om alt stilnet. Helt vidunderlig. 

Samtidig, dere har tre barn og gode perioder, parterapi kan være verdt å prøve først. Jeg har bare litt inntrykk av at denne mannen ikke vil være villig til eller se vitsen med noe slikt?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker   4 159 040 6 388 472
AnonymBruker

Jeg kjenner meg igjen av mye av det du skriver. Men her snakker ikke mannen min dritt om meg foran andre og han sender heller ikke sms om ting jeg skal gjøre/ikke har gjort. Jeg er arbeidsledig så det er naturlig at ting hjemme faller på meg, det er helt greit. Men om ikke ting er akkurat som han mener det bør være så blir det bråk og det blir også bråk over at jeg ikke har jobb. Vi har to barn, så det er nok å gjøre. Forstår egentlig ikke hvordan jeg fikk tid til alt når jeg var i full jobb. Herregud, det er jo noe å gjøre hele tiden. Og akkurat nå så er det ekstra mye oppfølging på barna av div årsaker. 

Det høres jo virkelig ut som du lever med psykisk mishandling. Foreslå parterapi, om det ikke går så må du gå. For din skyld, men også for barna, de ser på dere og lærer hvordan man behandler hverandre. 

Anonymkode: 3c417...7ad

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker   4 159 040 6 388 472
AnonymBruker
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere to tror jeg kunne verdt tjent med parterapi. Snakke om måten dere snakker til og om hverandre, bli enige om hvordan dere kan få en bedre balanse i familien, dvs du ut i jobb og han mer på banen. Jeg ville forsøkt det, og nå, før dette får satt seg enda mer fast. 

Anonymkode: 0eac5...f72

Hm..alle jeg kjenner som prøvde parterapi (fordi hun ønsket det og insisterte) fikk det verre (om mulig) etter «terapien».

TS, anbefaler deg sterkt p flytte og få livet på skinner for deg og barna.

Anonymkode: b3765...fca

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker   4 159 040 6 388 472
AnonymBruker
10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hm..alle jeg kjenner som prøvde parterapi (fordi hun ønsket det og insisterte) fikk det verre (om mulig) etter «terapien».

TS, anbefaler deg sterkt p flytte og få livet på skinner for deg og barna.

Anonymkode: b3765...fca

... mens parterapeuter ofte klager over at folk kommer for sent, og det ikke er noe igjen å redde. Enten fordi den ene egentlig har bestemt seg, og først da skjønner den andre alvoret og blir med til parterapi- når det egentlig er for sent. Eller fordi det har samlet seg opp så mye skuffelse, sinne, bitterhet eller svik at det nesten er umulig å komme forbi det. Min venninne som jobber på familievernkontor sier stadig at par som strever må våge å komme før problemene har vokst seg kjempestore. Men veldig mange venter til det er så godt som umulig å få til endring.

Men likevel kan det være nyttig å gå den ekstra runden, ikke minst fordi man da vet at man har prøvd. Gitt det et ærlig forsøk. Blir ikke ting bedre, er det lettere å ta beslutningen om å gå.

Anonymkode: 9279f...611

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

Artikler fra forsiden

×