De upopulære på ungdomsskolen - hvordan gikk det med dem?

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er en virkelighet mange dessverre må forholde seg til. Hva er egentlig poenget ditt? 

Anonymkode: 9ab9d...8a3

At det ikke var noen upopulære på skolen min. 🙂 Alle var like godt likt. 

Anonymkode: f6094...6a0

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er for sent.

Anonymkode: 56f5b...2a7

Troll! Du må føle deg veeeeldig liten!

Anonymkode: 95b71...d84

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

At det ikke var noen upopulære på skolen min. 🙂 Alle var like godt likt. 

Anonymkode: f6094...6a0

Hva gjør du da i denne tråden? 

Anonymkode: 9ab9d...8a3

[AnonymBruker]

En fellesnevner er sikkert og det er at du finner dem i 'de populære på ungdomsskolen - hvordan gikk det med dem?'-tråden hvor de lirer av seg alt de har på hjertet. 

Anonymkode: da698...f53

[AnonymBruker]

4 minutes ago, AnonymBruker said:

En fellesnevner er sikkert og det er at du finner dem i 'de populære på ungdomsskolen - hvordan gikk det med dem?'-tråden hvor de lirer av seg alt de har på hjertet. 

Anonymkode: da698...f53

Yikes, hva har livet gjort mot deg?

Anonymkode: 2a6b5...2db

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Yikes, hva har livet gjort mot deg?

Anonymkode: 2a6b5...2db

Hvorfor spør du? 

Anonymkode: da698...f53

[AnonymBruker]

Var ekstremt sjenert og det man kan kalle upopulær, både på ungdomskolen og vgs. Etter vgs jobbet som servitør, ville ta høyere utdanning men turte ikke grunnet sosial angst. Gikk i terapi mot angst og depresjon og begynte etter hvert å studere noen år etter vgs. De psykiske problemene forsvant litt av seg selv ettersom jeg ble eldre. Har nå mastergrad, familie, mange venner og en spennende karriere. 

Anonymkode: 9fc23...219

[AnonymBruker]

Hun ene jeg kommer på jobber i media og ser ut til å ha det greit. 

Anonymkode: 33ebc...bf8

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Troll! Du må føle deg veeeeldig liten!

Anonymkode: 95b71...d84

Nei, jeg troller ikke. Hvor lett tror du det er å få jobb når man er syk og har vært ufør i årevis?

Anonymkode: 56f5b...2a7

[Elaine Marley]

Tja, har ingen suksesshistorie, men jeg har det mye bedre nå. Jeg har hatt mange opp- og nedturer, men akkurat nå ser det ut som det går mer opp enn ned. 

Så mange venner har jeg ikke, men jobber med saken. I tillegg holder jeg på å utdanne meg, så egentlig er det ikke så aller verst

[Kittykat]

Jeg var en av utskuddene. Jeg ble mobbet igjennom hele grunnskolen og videregående. I 1-6 klasse så var jeg en av fire jenter og de ville ikke være med meg. Med mindre de var absolutt nødt til det... I 7-9 klasse så fikk jeg en venn i klassen min som jeg var med hver dag. De populære jentene i klassen mobbet meg. På videregående så fikk jeg også en venn, men vi to ble mobbet av 2 andre jenter i klassen og de jentene var rett og slett helt forjævlige. De var b*tcher, rett og slett. Jeg har ikke et eneste godt ord å si om dem. Jeg var verken overvektig eller stygg, hadde ikke stygge hullete klær, hadde et bra hjem osv, så jeg aner fremdeles ikke hvorfor jeg ble mobbet. For noen år siden så fikk jeg en invitasjon til klassegjenforening. Jeg gadd ikke å svare på den invitasjonen. Hvorfor skulle jeg gå? I dag sliter jeg med angst og depresjon. Om mobbingen er en del av grunnen til det, vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at hele skoletiden var et helvete.

[AnonymBruker]

Var ikke mobbet, mobbet heller ikke andre, var ikke nerd eller emo eller noe. Bare passet ikke inn. Det gjør jeg ikke ennå, men har samboer, barn på vei, noen venner jeg omgås, fast jobb, fremdeles ingen utdannelse men det er en plan. Så klarer meg bra og liker livet mitt, men er verken perfekt eller forferdelig. Drikker lite alkohol og aldri rørt narkotika, heller ikke avhengig av nikotin osv. Trener noe og har en ok kropp, får mye oppmerksomhet for utseende, men nyter livet med god mat.

Anonymkode: 729ff...8b0

[AnonymBruker]

Jeg har flyttet til andre kanten av landet og studerer jus. Trengte å komme meg vekk. Har hatt kjæreste i to år nå og fått meg venner her. Er først nå livet har startet for min del. Har det veldig bra, selv om mobbingen fortsatt sitter i meg.

Anonymkode: 95a76...af2

[AnonymBruker]

Anser egentlig meg selv som en av dem. Har ikke rukket blitt så gammel enda da, men har i en alder av 21 oppnådd en relativt fyldig og relevant CV (for alderen), har kommet langt i studiene, har fremtidsplaner, har samboer og noen gode venner, mange hyggelige bekjentskaper.

De fleste av dem som var upopulære på min ungdomsskole dro på videregående skoler litt unna "bygda" vår, inkludert meg selv. Ble et helt nytt menneske, var ikke lenger så sjenert og innesluttet.

Mange av dem vet jeg har slitt psykisk - inkludert meg selv. Var innlagt en periode, men jeg har klart å fullføre all skolegang så langt på normert tid. Er så godt som frisk i dag, bortsett fra at jeg fremdeles sliter med tilbakevendende depresjoner. Men med god hjelp så fungerer jeg greit med det i hverdagen. Vet at det er mulig å bli helt frisk, og støtter meg på det.

Flere av de "kule" fra ungdomsskolen har ikke komt så mye lengre siden vi vinket farvel etter tiende klasse virker det som. Føler meg nesten ond som godter meg over det av og til.

Anonymkode: 2615b...318

[Mari Y]

13 timer siden, Kittykat skrev:

Jeg var en av utskuddene. Jeg ble mobbet igjennom hele grunnskolen og videregående. I 1-6 klasse så var jeg en av fire jenter og de ville ikke være med meg. Med mindre de var absolutt nødt til det... I 7-9 klasse så fikk jeg en venn i klassen min som jeg var med hver dag. De populære jentene i klassen mobbet meg. På videregående så fikk jeg også en venn, men vi to ble mobbet av 2 andre jenter i klassen og de jentene var rett og slett helt forjævlige. De var b*tcher, rett og slett. Jeg har ikke et eneste godt ord å si om dem. Jeg var verken overvektig eller stygg, hadde ikke stygge hullete klær, hadde et bra hjem osv, så jeg aner fremdeles ikke hvorfor jeg ble mobbet. For noen år siden så fikk jeg en invitasjon til klassegjenforening. Jeg gadd ikke å svare på den invitasjonen. Hvorfor skulle jeg gå? I dag sliter jeg med angst og depresjon. Om mobbingen er en del av grunnen til det, vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at hele skoletiden var et helvete.

Du vet: Det er ikke alltid lett å finne svar. Man kan grave og grave uten å forstå hvorfor. Jeg gjetter på at de har sine personlige grunner som har med dem å gjøre, først og fremst. 

[Mari Y]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Anser egentlig meg selv som en av dem. Har ikke rukket blitt så gammel enda da, men har i en alder av 21 oppnådd en relativt fyldig og relevant CV (for alderen), har kommet langt i studiene, har fremtidsplaner, har samboer og noen gode venner, mange hyggelige bekjentskaper.

De fleste av dem som var upopulære på min ungdomsskole dro på videregående skoler litt unna "bygda" vår, inkludert meg selv. Ble et helt nytt menneske, var ikke lenger så sjenert og innesluttet.

Mange av dem vet jeg har slitt psykisk - inkludert meg selv. Var innlagt en periode, men jeg har klart å fullføre all skolegang så langt på normert tid. Er så godt som frisk i dag, bortsett fra at jeg fremdeles sliter med tilbakevendende depresjoner. Men med god hjelp så fungerer jeg greit med det i hverdagen. Vet at det er mulig å bli helt frisk, og støtter meg på det.

Flere av de "kule" fra ungdomsskolen har ikke komt så mye lengre siden vi vinket farvel etter tiende klasse virker det som. Føler meg nesten ond som godter meg over det av og til.

Anonymkode: 2615b...318

Lykke til videre☺

[AnonymBruker]

På 29.9.2017 den 17.11, AnonymBruker skrev:

Hvordan har det gått med de upopulære i klassen din på ungdomskolen i voksen alder; nerdene, utskuddene, de venneløse?

Anonymkode: 56f5b...2a7

Hun som falt mest utenfor tok sitt eget liv på videregående. 

Anonymkode: 24df5...19d

[AnonymBruker]

Ble mobbet ut vgs. Tok fhs etter det. Måtte komme meg til et annet miljø. Treffe nye. Klarte likevel ikke å  få venner så lett. Ikke fordi de mobbet, men jeg var så sliten, innesluttet og ga nesten ingenting av meg selv. Ville ta høyere studier, men måtte forbedre karakterene noe enormt. Jeg hadde lavt snitt som følger av depresjon og mobbing. Så jeg jobbet beinhardt. Men jeg klarte ikke å forbedre så mye at jeg har sjansen til å komme inn. Og siden studiet krever så mye lesing hadde jeg ikke klart det heller. Så det ga jeg opp. Fikk meg butikkjobb. Ville videre etter å ha opptjent penger og flyttet til Oslo. Der fikk jeg ny jobb, men slitsom. Slik blir det nok fort når man ikke har utd. Man får ikke de mest helsebringende jobbene. Sliten etter jobb så det var ikke mye ork til sosialisering etter det. Slet også fremdeles med å få kontakt. Så jobben ble min sosialisering. Kraftig nedstemt i perioder fordi jeg følte meg låst i situasjonen. Følte at noe mer ventet. Satset på noe jeg virkelig trives med og som jeg vet jeg kan klare. 

Men det er  ikke like økonomisk sikkert før du klarer å få erfaring nokk. Har oppspart så jeg kunne ikke vente mer. Går det ikke så vil jeg nok ble veldig nedstemt av at jeg måtte gi opp denne drømmen og. Og vet ikke om jeg vil klare å holde humøret så mye oppe og tenke "var dette alt?". I tillegg bikker jeg snart 27 og begynner å bli stresset med tanke på etablering. 

Men tenker også som så at havner jeg "der nede" er det fordi jeg skal bort. Generasjonen bak blir konkurranse mot en 27 år gammel kvinne som ikke engang har startet med høyere utd. Så livet er på en måte over om jeg ikke får gjort det som gir mening. 

 

Anonymkode: ff55d...9be

[funginger]

Jeg vil si både de aller fleste populære og de upopulære jeg gikk på skole med ser ut til å ha tatt eller tar utdannelse. De få det ikke "ble noe av" er bøllete gutter og noen få som ikke hadde venner.

Det er tydeligvis mange her som liker at de populære har fått et dårlig liv og at det har gått bedre med de upopulære og nerdene. Dette bunner nok i deres egen usikkerhet og misunnelse, som dere ennå ikke har kommet dere over. Jeg var personlig ikke veldig populær, har vært både mobber og mobbeoffer, men har også hele tiden hatt en liten gruppe gode venner. Det kunne ikke falt meg inn å ønske eller godte meg over at noen fikk et dårlig liv.

Kanskje er det en generasjonsgreie? De populære på min skole var pene, drev med idrett, var flinke på skolen og endte derfor opp med tilsynelatende gode liv. Men nå var heller ikke de populære slemme eller mobbere. Mobbere var ofte fra "mellomsjiktet". 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, funginger skrev:

Jeg vil si både de aller fleste populære og de upopulære jeg gikk på skole med ser ut til å ha tatt eller tar utdannelse. De få det ikke "ble noe av" er bøllete gutter og noen få som ikke hadde venner.

Det er tydeligvis mange her som liker at de populære har fått et dårlig liv og at det har gått bedre med de upopulære og nerdene. Dette bunner nok i deres egen usikkerhet og misunnelse, som dere ennå ikke har kommet dere over. Jeg var personlig ikke veldig populær, har vært både mobber og mobbeoffer, men har også hele tiden hatt en liten gruppe gode venner. Det kunne ikke falt meg inn å ønske eller godte meg over at noen fikk et dårlig liv.

Kanskje er det en generasjonsgreie? De populære på min skole var pene, drev med idrett, var flinke på skolen og endte derfor opp med tilsynelatende gode liv. Men nå var heller ikke de populære slemme eller mobbere. Mobbere var ofte fra "mellomsjiktet". 

Jeg synes heller det er merkelig at du legger så mye i brukernes erfaringer. Hvor er det du leser at "mange her" godter seg over at noen fikk et dårlig liv? Sist jeg sjekket dreier denne tråden seg om de upopulære på ungdomsskolen. Jeg ser ikke et problem med å glede seg over at mennesker som hadde et dårlig utgangspunkt har klart seg bra i livet. Dette kalles medmenneskelige evner, ikke usikkerhet og misunnelse. Kanskje du skulle prøve det ut? 

Anonymkode: 9ab9d...8a3