Jeg får litt "klaustrofobi" av den slitsomme babytiden. Noen som føler på det samme?t

[AnonymBruker]

Jeg føler at dette er litt tabu, og babytiden blir av mange i sosiale medier fremstilt som sååå koselig og harmonisk.

Først må jeg berolige "mammapolitiet" med at jeg har et stort beskytterinstinkt overfor babyen min. Jeg gjør alt som står i min makt for at hun skal ha det trygt og godt. Jeg synes også hun er utrolig skjønn, og jeg koser meg masse med henne. Men jeg synes også hun er veldig slitsom, og hun gir meg noen ganger litt bismak i munnen. 

Jeg gledet meg masse til babytiden. Kjøpte inn mye forskjellig av klær og utstyr til nurket mitt. Lest mye fagstoff om svangerskap og fødsel. Jeg hadde i tankene at det var ikke sikkert at det bare ville være fryd og gammen med et spedbarn, men jeg visste ikke hvor overveldende og slitsomt det kunne være. 

Ikke visste jeg at baby skulle være så "slitsomt" og nesten gi meg litt klaustrofobi. Vi kan si det sånn at min baby er et klistremerke. Et klistremerke med lim som ikke ser ut til å tørke inn med det første! Hun er virkelig preget av det beryktede "fjerde trimesteret". Hun trives best når hun ligger inntil brystet mitt i bæresjalet. Det funker ikke å legge hun et annet sted. Ikke i vugga, babynestet eller hennes bedside. Hun godtar som regel å ligge i vogna på trilletur, men så fort den blir parkert sier hun i fra. Ergo bærer jeg på henne hele dagen til barnefar kommer hjem på ettermiddagen. På kvelden er hun likevel stort sett hos meg. Da må brystet til for å roe ned. Bryst eller bæresjal fungerer alltid! Og derfor får jeg litt klaus. Hun er på meg hele tiden..

En annen ting jeg ikke visste er at det er ikke alle som liker å kjøre bil. Min gråter/skriker stort sett 80% av tiden hun tilbringer i bilstolen. Så vi er ganske bundet til hjemmet.

Det er også svært utfordrende å hjelpe henne til å sovne. Igjen er det sjalet som hjelper, men det er upraktisk når jeg selv har behov for søvn. Jeg er derfor veldig underernært når det gjelder søvn..

Jeg må si at amming, byssing,bæring og x-antall bleieskift i løpet av et døgn er svært lite givende. Jeg kjeder meg sånn.

Håper virkelig det bedrer seg om ikke lenge.

Min baby er 5 uker.

Er det andre som kjenner seg igjen?

 

Anonymkode: 83184...bf9

[AnonymBruker]

Ja, veldig.

Jeg har to klistermerker, men limet tørka og vi fant fine rutiner mellom 3-4 mnd. Ved 5 uker med første turte jeg knapt reise ut. 

Nå er vi 2-3 turer ut med vogn og vil hver dag, nr to og han er sju mnd. Vi kjenner hverandre, jeg vet når han er trøtt og sulten og jeg er sosial igjen. Jeg besøker arbeidsplassen min to ganger i måneden og stikker innom mannens arbeidsplass en gang i måneden med litt bakst og slår av en prat, jeg trives i barselgruppa og har såvidt begynt å reise i åpen barnehage. 

Ved fem uker er det fortsatt helt unntakstilstand og det er lov å være sliten, ha klaustrofobi og litt hetta på daglig basis. 

Stor klem, dette går seg til! 

Anonymkode: 92964...fbb

[mortilen]

Åh.. det er akkurat slik vi hadde det.. 😧 

Det er forferdelig slitsomt.. mitt råd (som jeg skal ta med til neste barn selv) er: slapp av, nyt lille babynurket, tiden går sååå fort og man husker nesten ikke hvordan babyen var 😅 

Føler barnet mitt er så stort nå. Jeg har fortrengt babytiden. Syns det er veldig trist. Det jeg har lært er at tiden de er slik er så ufattelig kort ift resten av tiden. Neste gang skal jeg bare godta at det er sånn fremover å finne ut av hva i all verden er det med den ungen, som igjen første til at jeg lurte på hva jeg gjorde galt med den ungen 😂🙈 uff.. 

[bib_84]

Så absolutt! Men fem uker er veldig lite, det går seg nok gradvis til

[AnonymBruker]

Har «klaustrofobi» selv. 

Elsker barnet mitt over alt, og barnet mitt er førsteprioritet. Nesten litt rart at jeg føler for å poengtere det - men det er vel takket være det såkalte mammapolitiet.

Dagene svinger. Den ene dagen er jeg overlykkelig fordi vi har noen å være sammen med som slår av en prat med meg, og som også kan gi barnet en god dose oppmerksomhet, bli med på trilletur osv. Jeg er bare så ufattelig sliten og ensom dagene vi bare er hjemme. Føler meg ofte isolert og ensom når det ikke er folk rundt meg. Har selvfølgelig også veldig gode dager hjemme alene sammen med barnet. Vi koser oss med lek og stell, og kanskje jeg får gjort unna litt husarbeid eller ta meg en lur. Barnet er bare 8 uker ennå, så jeg prøver å ikke stresse noe.

Men jeg må vedgå at enkelte dager føler jeg meg helt totalt mislykket. Ikke har jeg stelt meg, ikke har jeg gjort husarbeid, kanskje jeg knapt nok har rukket å spise den brødskiva jeg lagde til frokost før mannen er hjemme fra jobb og vi skal lage middag som jeg ikke engang har rukket å tenke på. 

Vel, ja. Du skjønner.

Anonymkode: 5c152...6be

[AnonymBruker]

Hehe, dette er nok en ganske vanlig følelse. Men er det egentlig så rart? Man går fra å være et eget individ til å nærmest få en ny kroppsdel som er med deg og på deg hele tiden. 

Følte meg også til tider kvalt og jeg hadde en såkalt enkel baby! 

Føler meg forøvrig fortsatt litt kvalt tre år senere, når jeg ikke får gå på do engang i fred uten at det ramler inn en liten gutt som MÅ vise mamma bilene sine akkurat NÅ 

 

Anonymkode: 55270...a1f

[PositivPessimist]

De som sier "nyyyt den første tida, den er bare så utrolig deilig.."

De har enten glemt hvordan det egentlig var, eller så ljuger de 😂

Jeg kjenner meg godt igjen. Er drøye to år siden jeg var i samme situasjon, men er der igjen om noen uker. Jeg er spent på overgangen denne gangen og føler meg ikke spesielt forberedt, selv om jeg kanskje burde vært det.

 

Bare ta tida til hjelp i noen uker til, så "løsner" det nok litt. Da vil du merke at rutinene sitter bedre, at dere er bedre kjent på et vis og at det meste faller naturlig.

[våren14]

Ta en tur til manuellterapeut spesialisert på barn (Google så finner du), kanskje det er låsninger i bildet som gjør at hun sliter med å ligge. Spesielt også mtp at bilsete kanskje fjør vondt?? Hører noen klassiske tegn på mulige låsninger. Mi hadde låsning i nakken som vi oppdaget veldig sent. Har bært mye og slitt mye med søvn. Er gravid med nr 2 og tror den ungen skal til manuellterapeut for sjekk nesten uansett. Evt kiropraktor (de ser på litt ulike ting). Men ellers kan det jo også være helt normalt med veldig behov for nærhet, og ja, det tar litt tid å venne seg til å alltid ha noen «på seg». Men man blir vant med det etter en stund og syns det er stort men rart da ungen plutselig går selv og får en helt ny selvstendighet. Mener å huske jeg først syns det ble skikkelig kos etter de tre første månedene. Da hun ble mye mer baby og litt mindre «primitiv». Men det er lov å føle sånn tenker jeg! De første mnd handler jo bare om å ta vare på ved nærhet, mat, søvn og ren bleie. Samt knytte de første båndene. Utover det er det jo ikke så mye action.

bæretøy er forøvrig helt genialt og nå som jeg skal ha nr to tenker jeg å bare knyte på meg lille og fortsette som før omtrent, hehe. Heeeeeelt andre forventninger denne gangen, satser på at å bære masse gir meg hendene fri for å ta meg av storesøster som da er to, mann, hus og kjæledyr. Babyen får samtidig alt den trenger den første tiden  Men nå har jo jeg hatt noen «på meg» i 18 mnd før hun startet i bhg da, så godt vant med det kan man si. Så det går seg til og snart syns du det er bare kos!

[AnonymBruker]

Det går over! Du har holdt ut i 5 uker og snart en dag nå, så er hun ferdig med å ville ligge på deg. Det er det jeg hele tiden har trøstet meg med i barselstiden "alt går over, alt er en fase." Skjønner det er drittøft når det står på, men nå savner jeg litt den tiden da hun ville ligge på meg. Nå er ikke det interessant mer...

Anonymkode: fc68d...dd4

[AnonymBruker]

Ta deg en tur ut alene i frisk luft på ettermiddag når far er hjemme. Bæresjal kan vel far også bruke. Han kan vel bære litt så du kan sove evt ta en dusj el.

Anonymkode: ec635...1de

[AnonymBruker]

Ja kjenner meg igjen. Har en på tre måneder nå og vi har det fortsatt likt. Koser meg fortsatt med at han henger på meg. Har en fra før og vet det går over og da savner man det. Noen ganger vil jeg gjerne at han kunne tatt en lur alene så jeg fikk gjort andre ting. Men prøver og kose meg, for denne tiden får vi aldri igjen! 

Anonymkode: 2ccc3...fd2

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen. Spesielt med første, andre barnet har vært mye enklere. Det er helt utrolig hvor sliten man blir av kroppskontakt. 

Anonymkode: a17aa...2d7

[AnonymBruker]

Veldig normalt - og det ville vel vært mer bekymringsverdig om du ikke følte det sånn. Du er da et normalt menneske med behov.

Jeg følte det på samme måte etter jobbstart mer. Jeg hadde ikke klistermerkebaby, og ammingen funket ikke - så pappaen tok like mye som meg i permisjonstiden.

Men etter jobbstart ble det en kombinasjon av ekstremt lite søvn over lang tid, barn som var veldig krevende på natt/ved legging/mye sykdom - og jeg trivdes ikke i jobben min(det lille jeg klarte å bruke hjernen med 2 timer søvn hver natt da). 

Så jeg følte meg fanget i en boble hvor man bare gjør plikter for alle andre døgnet rundt; strev på natten med sint barn som nektet å sove/kastet opp nesten hver dag(dårlig lukkemuskel en periode) - kokvasking av oppkasttøy og vaske gulv/møbler for gulp og oppkast om kveldene mens man avlastet hverandre for skikkelig helveteslegginger som kunne gjerne ta 4 timer med SINT barn, så innimellom fikk barn tid og ork til sex, og så var det tid for jobb 7,35 timer - og så hjem til kaoshjem med masse rot og ny runde med sint unge som nektet å sove kveld/natt.......to dager med friskt barn, og så fikk avdelingen ny influensa/munnsyke/feber osv.

I barseltiden var det strevsomt, men jeg trengte ikke fungere på jobb i tillegg. Så jeg tenkte da at det var litt som i barseltiden, hvor man er helt låst til rutiner og babyens behov - bare nå hadde jeg arbeidsgivers "behov"(og familiens ifht inntekt selvsagt).

Men det gikk heldigvis over etterhvert og ble bedre - akkurat som med barseltiden

Anonymkode: 49c5a...9c0

[AnonymBruker]

På 21.9.2017 den 15.00, AnonymBruker skrev:

Ja, veldig.

Jeg har to klistermerker, men limet tørka og vi fant fine rutiner mellom 3-4 mnd. Ved 5 uker med første turte jeg knapt reise ut. 

Nå er vi 2-3 turer ut med vogn og vil hver dag, nr to og han er sju mnd. Vi kjenner hverandre, jeg vet når han er trøtt og sulten og jeg er sosial igjen. Jeg besøker arbeidsplassen min to ganger i måneden og stikker innom mannens arbeidsplass en gang i måneden med litt bakst og slår av en prat, jeg trives i barselgruppa og har såvidt begynt å reise i åpen barnehage. 

Ved fem uker er det fortsatt helt unntakstilstand og det er lov å være sliten, ha klaustrofobi og litt hetta på daglig basis. 

Stor klem, dette går seg til! 

Anonymkode: 92964...fbb

Så bra det ble bedre for dere 😊 Håper det skjer noe rundt 3-4 mnd her og!

23 timer siden, mortilen skrev:

Åh.. det er akkurat slik vi hadde det.. 😧 

Det er forferdelig slitsomt.. mitt råd (som jeg skal ta med til neste barn selv) er: slapp av, nyt lille babynurket, tiden går sååå fort og man husker nesten ikke hvordan babyen var 😅 

Føler barnet mitt er så stort nå. Jeg har fortrengt babytiden. Syns det er veldig trist. Det jeg har lært er at tiden de er slik er så ufattelig kort ift resten av tiden. Neste gang skal jeg bare godta at det er sånn fremover å finne ut av hva i all verden er det med den ungen, som igjen første til at jeg lurte på hva jeg gjorde galt med den ungen 😂🙈 uff.. 

Uff. Innerst inne skjønner jeg at jeg kommer til å savne det, men akkurat nå så.....nei😅

18 timer siden, bib_84 skrev:

Så absolutt! Men fem uker er veldig lite, det går seg nok gradvis til

Håper på det!

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har «klaustrofobi» selv. 

Elsker barnet mitt over alt, og barnet mitt er førsteprioritet. Nesten litt rart at jeg føler for å poengtere det - men det er vel takket være det såkalte mammapolitiet.

Dagene svinger. Den ene dagen er jeg overlykkelig fordi vi har noen å være sammen med som slår av en prat med meg, og som også kan gi barnet en god dose oppmerksomhet, bli med på trilletur osv. Jeg er bare så ufattelig sliten og ensom dagene vi bare er hjemme. Føler meg ofte isolert og ensom når det ikke er folk rundt meg. Har selvfølgelig også veldig gode dager hjemme alene sammen med barnet. Vi koser oss med lek og stell, og kanskje jeg får gjort unna litt husarbeid eller ta meg en lur. Barnet er bare 8 uker ennå, så jeg prøver å ikke stresse noe.

Men jeg må vedgå at enkelte dager føler jeg meg helt totalt mislykket. Ikke har jeg stelt meg, ikke har jeg gjort husarbeid, kanskje jeg knapt nok har rukket å spise den brødskiva jeg lagde til frokost før mannen er hjemme fra jobb og vi skal lage middag som jeg ikke engang har rukket å tenke på. 

Vel, ja. Du skjønner.

Anonymkode: 5c152...6be

Skjønner deg godt!

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hehe, dette er nok en ganske vanlig følelse. Men er det egentlig så rart? Man går fra å være et eget individ til å nærmest få en ny kroppsdel som er med deg og på deg hele tiden. 

Følte meg også til tider kvalt og jeg hadde en såkalt enkel baby! 

Føler meg forøvrig fortsatt litt kvalt tre år senere, når jeg ikke får gå på do engang i fred uten at det ramler inn en liten gutt som MÅ vise mamma bilene sine akkurat NÅ 

 

Anonymkode: 55270...a1f

Det er vel noe utfordrende med alle aldre, ja😜 Men jeg trodde virkelig ikke jeg skulle bli så sliten av den første tiden gitt..

8 timer siden, PositivPessimist skrev:

De som sier "nyyyt den første tida, den er bare så utrolig deilig.."

De har enten glemt hvordan det egentlig var, eller så ljuger de 😂

Jeg kjenner meg godt igjen. Er drøye to år siden jeg var i samme situasjon, men er der igjen om noen uker. Jeg er spent på overgangen denne gangen og føler meg ikke spesielt forberedt, selv om jeg kanskje burde vært det.

 

Bare ta tida til hjelp i noen uker til, så "løsner" det nok litt. Da vil du merke at rutinene sitter bedre, at dere er bedre kjent på et vis og at det meste faller naturlig.

Takk for gode ord😊

8 timer siden, våren14 skrev:

Ta en tur til manuellterapeut spesialisert på barn (Google så finner du), kanskje det er låsninger i bildet som gjør at hun sliter med å ligge. Spesielt også mtp at bilsete kanskje fjør vondt?? Hører noen klassiske tegn på mulige låsninger. Mi hadde låsning i nakken som vi oppdaget veldig sent. Har bært mye og slitt mye med søvn. Er gravid med nr 2 og tror den ungen skal til manuellterapeut for sjekk nesten uansett. Evt kiropraktor (de ser på litt ulike ting). Men ellers kan det jo også være helt normalt med veldig behov for nærhet, og ja, det tar litt tid å venne seg til å alltid ha noen «på seg». Men man blir vant med det etter en stund og syns det er stort men rart da ungen plutselig går selv og får en helt ny selvstendighet. Mener å huske jeg først syns det ble skikkelig kos etter de tre første månedene. Da hun ble mye mer baby og litt mindre «primitiv». Men det er lov å føle sånn tenker jeg! De første mnd handler jo bare om å ta vare på ved nærhet, mat, søvn og ren bleie. Samt knytte de første båndene. Utover det er det jo ikke så mye action.

bæretøy er forøvrig helt genialt og nå som jeg skal ha nr to tenker jeg å bare knyte på meg lille og fortsette som før omtrent, hehe. Heeeeeelt andre forventninger denne gangen, satser på at å bære masse gir meg hendene fri for å ta meg av storesøster som da er to, mann, hus og kjæledyr. Babyen får samtidig alt den trenger den første tiden  Men nå har jo jeg hatt noen «på meg» i 18 mnd før hun startet i bhg da, så godt vant med det kan man si. Så det går seg til og snart syns du det er bare kos!

Skal vurdere rådet ditt. Takk😊

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det går over! Du har holdt ut i 5 uker og snart en dag nå, så er hun ferdig med å ville ligge på deg. Det er det jeg hele tiden har trøstet meg med i barselstiden "alt går over, alt er en fase." Skjønner det er drittøft når det står på, men nå savner jeg litt den tiden da hun ville ligge på meg. Nå er ikke det interessant mer...

Anonymkode: fc68d...dd4

Takk for gode ord😊

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ta deg en tur ut alene i frisk luft på ettermiddag når far er hjemme. Bæresjal kan vel far også bruke. Han kan vel bære litt så du kan sove evt ta en dusj el.

Anonymkode: ec635...1de

Tror jeg skal lære han å bruke sjalet, ja..

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja kjenner meg igjen. Har en på tre måneder nå og vi har det fortsatt likt. Koser meg fortsatt med at han henger på meg. Har en fra før og vet det går over og da savner man det. Noen ganger vil jeg gjerne at han kunne tatt en lur alene så jeg fikk gjort andre ting. Men prøver og kose meg, for denne tiden får vi aldri igjen! 

Anonymkode: 2ccc3...fd2

Det er sant.

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg veldig igjen. Spesielt med første, andre barnet har vært mye enklere. Det er helt utrolig hvor sliten man blir av kroppskontakt. 

Anonymkode: a17aa...2d7

Ja, ganske utmattende🙈

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig normalt - og det ville vel vært mer bekymringsverdig om du ikke følte det sånn. Du er da et normalt menneske med behov.

Jeg følte det på samme måte etter jobbstart mer. Jeg hadde ikke klistermerkebaby, og ammingen funket ikke - så pappaen tok like mye som meg i permisjonstiden.

Men etter jobbstart ble det en kombinasjon av ekstremt lite søvn over lang tid, barn som var veldig krevende på natt/ved legging/mye sykdom - og jeg trivdes ikke i jobben min(det lille jeg klarte å bruke hjernen med 2 timer søvn hver natt da). 

Så jeg følte meg fanget i en boble hvor man bare gjør plikter for alle andre døgnet rundt; strev på natten med sint barn som nektet å sove/kastet opp nesten hver dag(dårlig lukkemuskel en periode) - kokvasking av oppkasttøy og vaske gulv/møbler for gulp og oppkast om kveldene mens man avlastet hverandre for skikkelig helveteslegginger som kunne gjerne ta 4 timer med SINT barn, så innimellom fikk barn tid og ork til sex, og så var det tid for jobb 7,35 timer - og så hjem til kaoshjem med masse rot og ny runde med sint unge som nektet å sove kveld/natt.......to dager med friskt barn, og så fikk avdelingen ny influensa/munnsyke/feber osv.

I barseltiden var det strevsomt, men jeg trengte ikke fungere på jobb i tillegg. Så jeg tenkte da at det var litt som i barseltiden, hvor man er helt låst til rutiner og babyens behov - bare nå hadde jeg arbeidsgivers "behov"(og familiens ifht inntekt selvsagt).

Men det gikk heldigvis over etterhvert og ble bedre - akkurat som med barseltiden

Anonymkode: 49c5a...9c0

Ja det er kanskje normalt.. Jeg var bare ikke forberedt. De få av mine venninner som har barn hadde såkalt "enkle" og "selvstendige" babyer som sov mye og var tilfredse.. 

Anonymkode: 83184...bf9

[Riskrem]

Jeg skjønner deg veldig godt, og dette er helt normalt. Jeg hadde også en baby som var veldig krevende i starten. Hun ville nesten ikke sove, bare 9-12 timer pr døgn (!), skrek, jeg ammet heeeeele tiden og holdt på å bli gal. Jeg var ikke på butikken før det hadde gått 4 uker. 

Men jeg lover deg 10000000% at dette kommer til å gå over snart! Du må holde ut! Ta en dag om gangen. Det kommer til å løsne før eller siden, og så kommer hverdagen til å bli mye lettere, og du vil føle deg mer fri  

[Strawberrygirl]

Kjenner meg veldig godt igjen. Har aldri trøstespist så mye som jeg gjorde i mammapermisjon 🙈 i stedet for å gå ned i vekt, som mange gjør, raste jeg opp i vekt! Heldigvis så blir det litt bedre, og plutselig savner man tida! Savnet har gjort at jeg nå venter nr 3 om 4 mnd! Så mens det står på som verst med klistremerkebaby, savner man det etter hvert! Hvertfall har jeg gjort det. Forsøk å få litt hjelp av far, slik at du kan komme deg ut alene en 30-60 min tid, selvom det høres lite ut hjelper det mer enn man kan tenke seg 😊 

[AnonymBruker]

On 9/21/2017 at 2:53 PM, AnonymBruker said:

Jeg føler at dette er litt tabu, og babytiden blir av mange i sosiale medier fremstilt som sååå koselig og harmonisk.

Først må jeg berolige "mammapolitiet" med at jeg har et stort beskytterinstinkt overfor babyen min. Jeg gjør alt som står i min makt for at hun skal ha det trygt og godt. Jeg synes også hun er utrolig skjønn, og jeg koser meg masse med henne. Men jeg synes også hun er veldig slitsom, og hun gir meg noen ganger litt bismak i munnen. 

Jeg gledet meg masse til babytiden. Kjøpte inn mye forskjellig av klær og utstyr til nurket mitt. Lest mye fagstoff om svangerskap og fødsel. Jeg hadde i tankene at det var ikke sikkert at det bare ville være fryd og gammen med et spedbarn, men jeg visste ikke hvor overveldende og slitsomt det kunne være. 

Ikke visste jeg at baby skulle være så "slitsomt" og nesten gi meg litt klaustrofobi. Vi kan si det sånn at min baby er et klistremerke. Et klistremerke med lim som ikke ser ut til å tørke inn med det første! Hun er virkelig preget av det beryktede "fjerde trimesteret". Hun trives best når hun ligger inntil brystet mitt i bæresjalet. Det funker ikke å legge hun et annet sted. Ikke i vugga, babynestet eller hennes bedside. Hun godtar som regel å ligge i vogna på trilletur, men så fort den blir parkert sier hun i fra. Ergo bærer jeg på henne hele dagen til barnefar kommer hjem på ettermiddagen. På kvelden er hun likevel stort sett hos meg. Da må brystet til for å roe ned. Bryst eller bæresjal fungerer alltid! Og derfor får jeg litt klaus. Hun er på meg hele tiden..

En annen ting jeg ikke visste er at det er ikke alle som liker å kjøre bil. Min gråter/skriker stort sett 80% av tiden hun tilbringer i bilstolen. Så vi er ganske bundet til hjemmet.

Det er også svært utfordrende å hjelpe henne til å sovne. Igjen er det sjalet som hjelper, men det er upraktisk når jeg selv har behov for søvn. Jeg er derfor veldig underernært når det gjelder søvn..

Jeg må si at amming, byssing,bæring og x-antall bleieskift i løpet av et døgn er svært lite givende. Jeg kjeder meg sånn.

Håper virkelig det bedrer seg om ikke lenge.

Min baby er 5 uker.

Er det andre som kjenner seg igjen?

 

Anonymkode: 83184...bf9

Barsemtiden var pyton. Første gang jeg dro frivillig hjemmefra var når baby var 9 uker. Før det var jeg alltid utslitt, og det var kjempestressende bare å komme seg til helsestasjonen 10 minutter gange hjemmefra. Fra baby var 11 uker var det plutselig kjempegreit å komme seg rundt og vi storkoste oss i permisjonen etter dette.

Anonymkode: 0d11c...342