Jeg vet ikke om jeg bør gjøre det slutt eller ikke

[AnonymBruker]

Eller, jeg vet vel innerst inne at jeg må. Men samtidig så vil jeg ikke. Vi står i et veiskille nå, hvor jeg føler at jeg må velge - ham, en trygg fremtid, barn, hus, alt slikt - eller å gå. Vi er begge 25 og løpet er ikke "kjørt" for meg hvis jeg velger å gå. Men likevel føler jeg at skulle jeg gjort det burde jeg gått tidligere. 

Dette ble bare surr, beklager det. Jeg er bare så sliten, oppgitt, og alt er vanskelig. 

Jeg trodde jeg ønsket et typisk A4-liv men så står jeg her nå og kjenner at jeg kanskje ikke vil det likevel. Jeg har alltid blitt fortalt at jeg vil ha det slik, men VIL jeg egentlig det? Jeg har flere single venninner enn jeg har venninner i faste forhold. Mange av dem har bestemt seg for å alltid leve som single, og det får meg til å tenke på hva jeg vil i mitt eget liv. Jeg har lenge hatt den tanken at et voksent liv uten familie er et trist liv, men er det egentlig det? Vil ikke fremtiden bestå av mange barnløse, single mennesker som heller dyrker egne interesser, og som heller fokuserer på venner og karriere? Vil det egentlig være så "trist" å være familieløs i fremtiden? 

Det går så rundt i hodet mitt nå, for jeg er så glad i partneren min, men jeg vet ikke om jeg vil fortsette forholdet lengre. Han merker også at jeg er distansert, fjern, og egentlig allerede har forlatt ham "in spirit". Så hvorfor sliter jeg så mye med å bare GÅ? 

Igjen, beklager for at dette ble så rotete. Poenget er at jeg vet ikke hva jeg vil med livet, og jeg vet ikke om jeg vil fortsette forholdet mitt til ham eller ikke. Har noen noen gode tips? 

Anonymkode: d0b6d...094

[s0la]

Men vil han ha det typiske A4 livet med hus og barn og hele pakka? Har dere snakket om det? 

Hvis han ønsker et sånt liv veldig sterkt og du ikke, da er det kanskje lurt å ende det før det er for sent. Det er vanskelig å møtes på midten hvis en ikke har lyst på barn og en annen vil. Det kan gå, men tror det skaper mer gnistninger. Ikke vet jeg, men det er noe jeg kan tenke meg i alle fall. 

Hvis begge ikke ønsker barn trenger man ikke være singel heller. Man kan ha det like gøy og være like eventyrlysten i et forhold hvis man vil det. Er jo mange barnløse som har det flott sammen, reiser, nyter livet, opplever nye ting og fyller livet med andre gleder enn barn. 

Så om han ønsker samme liv som deg får dere det nok til.  

Men skjønner det er vanskelig dersom han vil ha barn, og du elsker han. Må være et vanskelig valg... 

Lykke til! 

[Joppeline]

Et typisk tilfelle av at gresset virker grønnere på den andre siden, tenker jeg..

[Virrevirrevapp]

Lykke til. Du høres ut som eksen min da vi var 25. Du kommer til å få noen fine år som singel. Prøv å finne ut hva du vil da. Det er ikke andres jobb å finne det ut for deg. 

 

[AnonymBruker]

Jeg tror samtlige av mine venninner sa «jeg skal aldri ha barn», da de var i midten av tyveårene. Nå nærmer vi oss tredve og samtlige har fått barn eller planlegger barn. Prioriteringer endrer seg. Jeg har problemer med å få barn, og merker at det er veldig ensomt. Ikke på grunn av mangelen på barn, men at alle vennene mine har familier de bruker store deler av tiden på. Det er lite tid til venninneting, slik vi alltid hadde tid til i studietiden. Så hvis det er eneste grunn til du vil forlate kjæresten din, så er det noe som kanskje kan endre seg med årene. Men når det er sagt virker det ikke som du har lyst å være i relasjonen i det hele tatt, og da er det bedre å gå ut og utforske singellivet. 

Anonymkode: bfd7c...71c

[AnonymBruker]

Jeg har det helt likt som deg. Skulle tro det var jeg som har skrevet innlegget. Jeg er 23, og min samboer er noe eldre enn meg. Jeg trodde jeg ønsket et A4 liv med ham, hus, barn og ekteskap. Men nå tenker jeg at jeg heller ønsker andre ting. Jeg har fortalt til ham at jeg ikke ønsker barn og ekteskap lenger.. Men jeg har ikke sagt at jeg ikke vet om jeg vil ha ham og hus (det har vil allerede). Det er vanskelig å gå. Men jeg vet jeg må gjøre det på ett tidspunkt om jeg fremdeles føler det samme om noen måneder. Selv om jeg bare er 23 føles det som om jeg må velge mellom det ene eller det andre. Det er vanskelige følelser å kjenne på, og jeg må innrømme at jeg er blitt fryktelig deprimert i det siste pga dette.

Anonymkode: b9849...ed7

[Virrevirrevapp]

Ingen må velge noe som helst i 20-årene. Dere kan jobbe odde jobber, bruke spiral og ikke bli gravid, ikke tenke på hus osv. Bedre å rase fra dere nå, så dere ikke blir tapere med 40-årskrise. 

PS, med mindre du har enormt poker face så skjønner han nok at du vil ut. Og han ser ned på deg fordi du ikke kan kan si det rett ut. Enten du blir eller går, dør kjærligheten. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du er for ung til å måtte ta stilling til familieliv akkurat nå. 25 er ingenting. Det er også normalt å vokse fra kjæresten man har som 20-åring, veldig mange forandrer seg i din alder. Hjernen utvikler seg også i raskt tempo, så det er ikke rart man blir forvirret over hva man vil. Man er ment å finne seg selv, og det å etablere seg ung er ikke noe mål.

Du er også for ung til å ta til takke med floskelen om at "gresset er sikkert ikke grønnere på andre siden.." og bli værende i et kjedelig forhold. Jo, gresset kan være mye grønnere andre steder! Og sånn er det fullstendig lov til å leve når man er 25. Er man ikke ordentlig forelska i kjæresten og lengter etter friheten, så er det best å gjøre det slutt. Det kommer flere menn, livet har mye mer å by på. 

Jeg er 33 og gravid med første barn nå. Var også usikker på hvorvidt familielivet var noe for meg. Det føltes aldri fristende med tidligere kjærester. Som 30-åring møtte jeg mannen som tok meg med storm, og plutselig kjente jeg at ja, jeg vil faktisk sette et barn til verden. Det føltes riktig med akkurat denne mannen, fordi vi har det så sinnsykt bra sammen.

Vi kommer nok ikke til å bli noen tradisjonell A4-familie, vi er begge for eventyrlystne til det, men hvorfor må alle familier være A4? Unger klarer seg selv om ting er litt på halv åtte innimellom. Det viktigste er at barnet vokser opp med foreldre som elsker hverandre og som skaper en kjærlighetsfylt atmosfære å vokse opp i. 

Så vær heller fri og åpen for å møte noen du virkelig klaffer med, som ikke får deg til å føle deg fanget og ufri - så tar du heller stilling til barn når det skjer.

Anonymkode: 4957c...c85

[Inwe]

Du trenger ikke være singel for å ikke leve A4 livet. Jeg fant ut etter eksen at jeg ikke ønsket barn, stasjonsvogn, hus og mann. Jeg vil ta livet som det kommer å gjøre som jeg vil. Jeg vil oppleve ting. Nå er jeg i et nytt forhold med en som vil det samme. Vi utelukker ingenting, ikke engang barn, men blir det ikke så blir det ikke. Og da var det jo det vi ville. 

Første prosjekt er å flytte ut av Norge og til en europeisk storby.

[AnonymBruker]

Jeg lurer på det samme.. Jeg er 22, og i et 1,5 år gammelt forhold. Utroolig glad i denne fyren, han har mye av det jeg ser etter; kjekk, smart, klok, artig..Men jeg merker jeg savner den spenningen jeg opplevde som singel. (Til tross for at jeg ønsket meg kjæreste veeldig på det tidspunktet.) Jeg vet også at jeg vil ha barn, helst før jeg er 30. Er jo ikke sikkert jeg finner en like bra fyr senere, som jeg kan få barn med. Vet min nåværende kjærreste vil ha barn.

Det jeg savner er kanskje å drikke meg brisen sammen med venninner og dra ut og flørte MASSE! Samtidig er jeg livredd for å angre, og synes det er så godt å ha en så fin og snill kjæreste..Men er det verdt det å gå??? Hadde jeg vært 28 hadde jeg aaldri forlatt denne fyren, såppas fint har vi det. Men jeg er jo så "ung", og føler at om det skal bli slutt, så bør det skje nå. Dessuten er tanken på at han skal bli sammen med noen andre, få barn med noen andre, elske noen andre, virkelig virkelig smertefull. Tanken på det gjør vondt!

Hva ville dere gjort?? 

Anonymkode: 1337d...0b4

[AnonymBruker]

Si det som det er: du har lyst til å ligge rundt. Det er ikke akkurat uvanlig at jenter i 20-årene ønsker i dagens samfunn, særlig når man blir påvirket av venninner og hører hvor fantastisk de syns friheten er. bare ikke narr deg selv til at det hus, barn og lignende som er skremmende, du føler deg låst til en mann og vil gjøre som dine venninner. Sånn er det bare, de fleste blir påvirket sterkt av sine sosiale kretser.

Anonymkode: 636a6...850

[Perle]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at du er for ung til å måtte ta stilling til familieliv akkurat nå. 25 er ingenting. Det er også normalt å vokse fra kjæresten man har som 20-åring, veldig mange forandrer seg i din alder. Hjernen utvikler seg også i raskt tempo, så det er ikke rart man blir forvirret over hva man vil. Man er ment å finne seg selv, og det å etablere seg ung er ikke noe mål.

Du er også for ung til å ta til takke med floskelen om at "gresset er sikkert ikke grønnere på andre siden.." og bli værende i et kjedelig forhold. Jo, gresset kan være mye grønnere andre steder! Og sånn er det fullstendig lov til å leve når man er 25. Er man ikke ordentlig forelska i kjæresten og lengter etter friheten, så er det best å gjøre det slutt. Det kommer flere menn, livet har mye mer å by på. 

Jeg er 33 og gravid med første barn nå. Var også usikker på hvorvidt familielivet var noe for meg. Det føltes aldri fristende med tidligere kjærester. Som 30-åring møtte jeg mannen som tok meg med storm, og plutselig kjente jeg at ja, jeg vil faktisk sette et barn til verden. Det føltes riktig med akkurat denne mannen, fordi vi har det så sinnsykt bra sammen.

Vi kommer nok ikke til å bli noen tradisjonell A4-familie, vi er begge for eventyrlystne til det, men hvorfor må alle familier være A4? Unger klarer seg selv om ting er litt på halv åtte innimellom. Det viktigste er at barnet vokser opp med foreldre som elsker hverandre og som skaper en kjærlighetsfylt atmosfære å vokse opp i. 

Så vær heller fri og åpen for å møte noen du virkelig klaffer med, som ikke får deg til å føle deg fanget og ufri - så tar du heller stilling til barn når det skjer.

Anonymkode: 4957c...c85

100% enig i alt!

Endret 22. september 2017 av Perle