Samboer med sosial angst. Hvor mye skal man tåle?

[AnonymBruker]

Terskelen min for å akseptere slike problemer handler om partners åpenhet om problemet og vilje til å gjøre noe med det. Jeg hadde ikke ønsket å være med en person som bagatelliserer problemet og ler det vekk. 

Anonymkode: 8eff1...b35

[hotellpute09]

Mitt råd er og ikke lage unnskyldninger for han. Hvis dere holder på sånn kommet dere ihvertfall ingen vei og du kommer til å bli utslitt av løgnene. Si det som det er.

Det er ingen vits å diskutere med en som er syk. Det har du forsøkt. Angsten gjør at han vil beskytte dette han driver med for alt det er verdt for han. 

Kanskje du kan bestille time hos familievernkontoret slik at de kan si sin mening og gi videre rådgiving.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kom til et sånt punkt i livet mitt jeg også. Jeg har ikke sosial angst, jeg er bare introvert. Etter mange år med å ha gjort det jeg "skulle" for å fremstå som "normal", fikk jeg bare nok. Jeg var lei av å måtte legge opp livet mitt etter et premiss som gjorde meg mer vondt enn godt bare fordi folk syns jeg burde. Etter at jeg kom til det punktet hadde jeg en periode på noen år hvor jeg ikke gjorde noe sosialt i det hele tatt. Jeg syns det var herlig å bare få være i fred. Jeg hadde strukket meg når det kom til det sosiale i åresvis for alle andre, og jeg fikk faktisk bare nok av det.

Så det er jo en mulighet at han faktisk ikke har angst, men at han er introvert og har nådd et sånt punkt også, siden han benekter så hardnakket at det er angst. Det sagt så er det vanskelig å kombinere enn veldig ekstrovert og en veldig introvert i et forhold. Én av dere vil ha det kjipt uansett hva dere gjør. 

Anonymkode: ac21c...998

Det at en person ikke klarer å gå i butikken har ikke noe med å være introvert å gjøre. 

Anonymkode: 8eff1...b35

[CamillaCollett]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kom til et sånt punkt i livet mitt jeg også. Jeg har ikke sosial angst, jeg er bare introvert. Etter mange år med å ha gjort det jeg "skulle" for å fremstå som "normal", fikk jeg bare nok. Jeg var lei av å måtte legge opp livet mitt etter et premiss som gjorde meg mer vondt enn godt bare fordi folk syns jeg burde. Etter at jeg kom til det punktet hadde jeg en periode på noen år hvor jeg ikke gjorde noe sosialt i det hele tatt. Jeg syns det var herlig å bare få være i fred. Jeg hadde strukket meg når det kom til det sosiale i åresvis for alle andre, og jeg fikk faktisk bare nok av det.

Så det er jo en mulighet at han faktisk ikke har angst, men at han er introvert og har nådd et sånt punkt også, siden han benekter så hardnakket at det er angst. Det sagt så er det vanskelig å kombinere enn veldig ekstrovert og en veldig introvert i et forhold. Én av dere vil ha det kjipt uansett hva dere gjør. 

Anonymkode: ac21c...998

Nå for tiden er det svært stor aksept for å være introvert. Men med fare for å fornærme forferdelig mange: Jeg synes ikke introversjon er god unnskyldning for å skulke alt av sosialt liv. Det er helt i orden å være mye alene, og mange sosiale tilstelninger er uproblematiske å skippe. Men alt? Nei. Man må faktisk ta seg sammen og anstrenge seg for familien en gang i blant. Og man klarer å gå på butikken selv om man er introvert.

TS, jeg tror nok du har rett i at mannen din har angst. 

[Example]

Han bør oppsøke hjelp, rett og slett. 

Det viktigste er at du har litt tålmodighet og backer han opp når han gjør det, og vær bevisst på at det vil ta lang tid, men at om han er motivert til å gjøre noe med det, så vil det nok hjelpe også.

[Elaine Marley]

Så lenge han nekter for å ha et problem så er det jo svært vanskelig for både deg og han. Det skaper store begrensninger for dere.

Jeg har sosial angst selv, og har stor forståelse for at det ikke er noe særlig. Jeg har også bodd med en mann som nektet å ta tak i problemene han hadde. Liker ikke å stille diagnoser, men han hadde også problemer med det sosiale og han nektet for at det var et problem. Når man ikke kan gjøre normale ting som å dra på kino osv så blir det veldig begrensende. For min del er det helt ok om en partner sliter med sosial angst, men han må jobbe med det fordi å gå med det ubehandlet gjør bare ting vondt verre.

Jeg tror ikke man skal bruke introversjon som unnskyldning heller. Jeg er ganske introvert selv, men har fortsatt behov for å være sosial til tider og jeg vil si det er et problem når man ikke kan dra på butikken eller dra på ting man er invitert til sammen. Da er det mer enn bare introversjon slik jeg ser det.

Ville nok prøvd å snakke med han, og bedt han ta tak i problemene sine og at dere ikke kan ha det sånn. Om han ikke vil ta tak i det og bare fortsetter å nekte så ville jeg gått.

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kom til et sånt punkt i livet mitt jeg også. Jeg har ikke sosial angst, jeg er bare introvert. Etter mange år med å ha gjort det jeg "skulle" for å fremstå som "normal", fikk jeg bare nok. Jeg var lei av å måtte legge opp livet mitt etter et premiss som gjorde meg mer vondt enn godt bare fordi folk syns jeg burde. Etter at jeg kom til det punktet hadde jeg en periode på noen år hvor jeg ikke gjorde noe sosialt i det hele tatt. Jeg syns det var herlig å bare få være i fred. Jeg hadde strukket meg når det kom til det sosiale i åresvis for alle andre, og jeg fikk faktisk bare nok av det.

Så det er jo en mulighet at han faktisk ikke har angst, men at han er introvert og har nådd et sånt punkt også, siden han benekter så hardnakket at det er angst. Det sagt så er det vanskelig å kombinere enn veldig ekstrovert og en veldig introvert i et forhold. Én av dere vil ha det kjipt uansett hva dere gjør. 

Anonymkode: ac21c...998

Det å ikke ville gå butikken, ikke kunne dra i bryllup eller bursdag har ikke noe med introvert å gjøre. Vi mennesker er forskjellig når det kommer til hvor sosiale vi er. Noen mennesker liker godt å være alene, og det er ikke noe galt i det. Men det er ikke greit å ikke kunne stille opp for andre. Tror de fleste kan bli sliten av å gå i bryllup eller familieselskap med mange mennesker, og mye lyd, men betyr ikke at man bør unngå alt som er slitsomt. Det er sunt å komme seg ut, ha menneskelig kontakt og få andre impulser.

Driver man i lang tid å unngår sosiale setninger så er det noe som ikke stemmer Hvert fall hvis du skal bo sammen med andre, og hvis du får barn så kan du ikke sette deg først hele tiden.

Tenk så mye lettere det ville vært for TS om kjæresten innrømmer det han sliter med, og de heller kan snakke om det. Jeg tror ikke jeg orker å gå i bursdag til Nina fordi jeg kjenner jeg har mye angst for tiden. Så kanskje er det greit for TS. Eller de er bedt i bryllup, og han sier at jeg har angst nå. Så mange ukjente, og mye lyd. OK, kanskje vi kan få plass ved døren så du kan komme deg fort ut å trekke litt luft når vi er der. Vi kan snakke om hvem som kommer før vi drar dit osv. Det finnes teknikker, og behandling for mennesker med angst. Den beste løsningen er ikke å unngå alt som er slitsomt, og som kan gi deg angst. For det er veldig vanlig at angst forplanter seg. Først vil man ikke gå i selskap til familien til kjæresten, så vil man ikke på fotballkamp, så vil man ikke på konsert, ikke gå på butikken, ikke oppsøke lege, ikke være med på foreldremøte osv. Det blir bare verre og verre.

Anonymkode: 0d85a...f43

[SiMa]

Hva skal du være tålmodig i påvente av? Mange situasjoner krever tålmodighet, men da er det gjerne en eller annen prosess på gang. Om det er bolledeigen som skal heve, klær som skal tørke, brukket ben som skal gro eller angst som skal behandles. Så, hvilken prosess er det du skal være tålmodig med? 

Sånn det høres ut er det eneste samboeren din gjør med situasjonen å fornekte at det er et problem. Kanskje han er introvert, kanskje han har sosial angst. Det er ikke det viktigste, hvis han ikke ser det som noe problem vil han ikke gjøre noe for å endre situasjonen. Da blir det opp til deg, kan du fortsette å leve med å ha det som nå? Eller at han isolerer seg mer? Angst har lett for å føre til mer unngåelse, med mindre problemet blir tatt tak i. Og så lenge han ikke er enig i at det er et problem vil han heller ikke gjøre noe med det. 

Mange lever bra sammen selv om den ene er mye mer sosial og utadvendt enn den andre, men det forutsetter at begge synes det er greit, den som går i (de fleste) selskap alene og den som blir sittende hjemme. Ville det vært greit for deg? Da kan du ta en prat med han, si at du tror han foretrekker å ikke være med på sosiale ting, og at det er greit, men at du forventer såpass respekt og ærlighet at han sier det som det er i stedet for å komme med dårlige unnskyldninger i siste liten eller starte en krangel for å ha en grunn for å bli hjemme. Og du må få lov til å være ærlig med venner og familie, si at han er introvert/ikke særlig sosialt anlagt. Du skal ikke behøve å komme med unnskyldninger på hans vegne. 

Spørsmålet blir da om du kan leve med sånn dere har det nå, uten kranglingen og de dårlige unnskyldningene? Har du lyst på barn? Kan du tenke deg å få barn i det forholdet du er i nå, hvis det fortsetter å være sånn? 

Hvis ikke er det to alternativer: gå nå eller gi et ultimatum. Hvis du velger ultimatum og han velger å søke hjelp (og følger opp behandlingen) bør du være veldig tålmodig. Behandling kan ta tid, det kan være krevende for dere begge. Til forskjell fra nå er da en prosess i gang, endring er underveis, da har du noe igjen for tålmodigheten. 

Du skal også vite at det ikke er sikkert all den sosiale angsten blir borte, kanskje han aldri blir "frisk nok" til at du vil ha barn med han. Er du villig til å ta sjansen på det? Å starte på nytt om et par år, finne en ny mann og kanskje få barn med han? Et sjansespill er det uansett, men det er særlig i forhold til barn tiden er en begrensende faktor. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor mye skal man tåle før man gjør det slutt? Jeg vil jo ha han, men jeg vil ikke ha alle begrensningene og ubehagelighetene som følger med. 

Anonymkode: e6822...9c9

Da bør du gjøre det slutt. Han fortjener bedre enn en kjæreste som ikke tåler at han har det dårlig og lager det til noe som handler om henne. 

Anonymkode: 7a4bd...b4a

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

kan heller ikke være med til mine venner. Han kan heller ikke dra på butikken. Vi kan ikke dra i bursdager eller bryllup sammen. Hver gang vi blir invitert et sted, må jeg komme alene. 

Anonymkode: e6822...9c9

Det er ikke heller det at han rett og slett ikke har lyst til å bli med deg på dette? At han er introvert og trives med å slappe av hjemme? 

Anonymkode: bddce...8dc

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det at en person ikke klarer å gå i butikken har ikke noe med å være introvert å gjøre. 

Anonymkode: 8eff1...b35

Men det er deilig å ha noe å skylde på sånn at han heller kan legge seg på sofaen og slappe av etter en lang dag på jobb. Han vet jo at TS ordner opp og handler mat. Dersom han heller velger å sulte enn å dra i butikken vil jeg si at han har et problem. 

Anonymkode: bddce...8dc

[AnonymBruker]

Hvis han har sosial angst må du bare tåle det eller finne deg en annen. Det er ikke bare å ta seg sammen og gå i bursdag da. 
Men om han bare ikke har noe interesse av å inkludere seg i vennene dine og brylluper osv fordi han heller vil spille playstation er det noe annet, da er det ikke angst, bare dårlig sosial interesse. Det er ikke helt uvanlig å slutte å ha interesse for å henge med venner når man blir voksen og får kjæreste, men da pleier man å ta seg sammen til viktige tilstelninger. 

Anonymkode: 7d11c...357

[Elaine Marley]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis han har sosial angst må du bare tåle det eller finne deg en annen. Det er ikke bare å ta seg sammen og gå i bursdag da. 
Men om han bare ikke har noe interesse av å inkludere seg i vennene dine og brylluper osv fordi han heller vil spille playstation er det noe annet, da er det ikke angst, bare dårlig sosial interesse. Det er ikke helt uvanlig å slutte å ha interesse for å henge med venner når man blir voksen og får kjæreste, men da pleier man å ta seg sammen til viktige tilstelninger. 

Anonymkode: 7d11c...357

Man kan jobbe mot det å kunne gå i den bursdagen, men da krever det at man jobber med det(og ikke minst innrømmer problemet) og det kan ta tid. Så det du skriver her er en sannhet med modifikasjoner. Ja, om han har sosial angst så må hun tåle det, men det betyr ikke at han ikke kan jobbe mot å bli tryggere i situasjoner han sliter i.

[Virrevirrevapp]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da bør du gjøre det slutt. Han fortjener bedre enn en kjæreste som ikke tåler at han har det dårlig og lager det til noe som handler om henne. 

Anonymkode: 7a4bd...b4a

Slik hun forteller det, handler det mer om at han bagatelliserer det og ler det bort. Det hadde vært noe helt annet om han hadde vært med på nettopp at han var dårlig. Han har mest sannsynlig hemmende sosial angst som han ikke gjør en tøddel for å gripe tak i - tvert imot lar han kjæresten ta hele belastningen ved situasjonen uten å gi henne cred, han later som han ikke er dårlig og faker krangler for å slippe å gå. Dette er ikke en mann som sier, ok jeg har sosial angst og orker ikke gå i det bryllupet, men en som antyder at problemet på sett og vis er henne.

Jeg har ikke hatt sosial angst selv, men jeg har hatt sterke fobier, så sterke at det påvirket både jobb og privatliv. Forskjellen var at jeg ikke bare lot som ingenting eller skjelte ut kjæresten, men jeg sa, ok jeg har denne fobien, jeg skal gjøre det jeg kan for å jobbe meg ut av den og hvis jeg ikke klarer det, skal jeg få hjelp. Jeg gikk fra å bli redd allerede dagen før jeg skulle ut og fly, til å klare å ta fly helt fint, også når utforutsette ting skjedde. Jeg gikk fra å ikke klarer å håndtere dørene på jobb overhodet, og til å avlyse deltagelse på fester på steder med liknende dører, til å ihvertfall håndtere dem ok. Da jeg noen år senere fikk sterk fobi for tog og andre transportmidler, og jeg skjønte at dette fikser jeg ikke alene, oppsøkte jeg psykolog og fikk kognitive øvelser. Jeg begynte å ta tog iselv om det var skremmende for meg, og i dag tar jeg så å si alle typer transportmidler utenom heis (jeg tør hvis det er andre med). Det å ha mentale utfordringer betyr ikke at en er "fanget" i dem, det er mulig å bli bedre, å redusere dem til "levelig nivå" der en fungerer i hverdagen.

Jeg hadde en ekskjæreste med sosial angst. Eksen min klarte fint å være med egen familie og venner, men slet med min familie og mine venner, ukjente mennesker og eksamenssituasjoner. Dessverre var vi for dårlig informert om hvilke muligheter vi hadde. Eksen min klarte ikke å si nei til folk, det var et stort problem for oss (plutselig abonnerte vi på avis fordi noen hadde ringt, enda ingen av oss ville ha avis, jeg måtte gjerne ringe og avbestille slikt i ettertid). Eksen min ble stresset av å tilbringe nyttårsaften på et sted der vi måtte vente en time på taxi, eller en sommerdag på et sted der vi måtte vente en halvtime på ny buss. Det var mange ting som "var et problem", og det virket som det ble flere, ikke færre ting. En de av kranglene våre handlet nok, når jeg ser tilbake, om angst, bare at det ikke var formulert sånn. Det var ønsker om at jeg skulle møte venner sjeldnere, aldri forlate vedkommendes side på fest, ringe når jeg var på jobb og egentlig ikke kunne prate osv. Eksen prøvde psykolog, men gav opp fort, og var kanskje ikke helt ærlig der. 

Et problem med sosial angst, er at det kan påvirke selve måten en klarer å snakke om problemet om. Ikke alle tør ta det opp med legen eller en behandler. Derfor er det utviklet en del verktøy for sosial angst som ikke involverer andre mennesker direkte, blant annet kurs over nett, app på telefonen og liknende. Det senker terskelen for de som synes det er ubehagelig å være ærlig også overfor en terapeut om problemet. Jeg vet en del med sterk sosial angst som har hatt svært godt utbytte av dette. 

TS; du kan forvente at samboeren din prøver å gjøre noe med problemet. Men det er mulig at du selv må gjøre noen undersøkelser og ta noen initiativ for å få det til - det er tross alt lettere å gjøre for den som ikke har sosial angst. 

Endret 20. september 2017 av Virrevirrevapp

[AnonymBruker]

Du kan kreve og forvente at han drar i butikken halvparten av gangene dere trenger å handle. Men ellers så synes jeg det er sykt å kreve av en voksen person /bestemme over en voksen mann at han må være med hit og dit sosiale ting. Det kan du faktisk ikke bestemme. Har han lyst til å være hjemme etc så la han være det.  

Anonymkode: 251b7...d56

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan kreve og forvente at han drar i butikken halvparten av gangene dere trenger å handle. Men ellers så synes jeg det er sykt å kreve av en voksen person /bestemme over en voksen mann at han må være med hit og dit sosiale ting. Det kan du faktisk ikke bestemme. Har han lyst til å være hjemme etc så la han være det.  

Anonymkode: 251b7...d56

Selvfølgelig kan man kreve det i et forhold. Ikke at hun knipser, så må han være med på alt. Men nå sier hun at hun må dra på alt alene, og til og med butikken har blitt et problem. Når du er i et forhold så er det lov å kreve noe av et annet menneske. Det TS prøver på er at kjæresten burde få hjelp for dette, eller bevise for henne at han ikke har angst å bli med på ting.

Syns du det er greit om de får barn å han er sånn da også? Aldri er med på fotballkamp, foreldremøter, stikker på butikken, hente barn etter overnatting besøk, TS  må ta med barnet til lege, må hente og levere i barnehage. Nei, angst går det ann å få hjelp for, og det blir ikke bedre selv om man har mange flotte unnskyldninger, og forklaringer.

Anonymkode: 0d85a...f43

[Inwe]

Nå sier jeg ikke at man skal leve med en person med psykiske problemer om man ikke vil det. Det er helt greit å ikke orke det, det er utrolig slitsomt og kan være ødeleggende også for den pårørende. Du må sette deg ned og vurdere om dette er noe du orker i lengden eller ikke. Så må du være konsekvent med valget, og gå frem og tilbake er ødeleggende for en frisk person og foe han kan det være mye verre. 

Likevel synes jeg du virker usympatisk. Du har diagnosert han selv og holder fast på at det må være angst. Du snakker om hvor mye du må tåle og at du ikke vil leve med begrensinger. Du må ikke mase på han om du vil fortsette, du må heller ikke gi inntrykk for at han er et problem for deg. Du må spørre han om det går bra med han, ikke komme med diagnoser. Snakk med han. Det kan ta lang tid før man innser at man trenger hjelp, og det er ofte et nederlag. Når man da har en kjæreste som maser om at man må være med fremfor å støtte blir det enda vanskeligere. Nederlaget blir større, da man også har blitt en byrde. 

Samboeren har depresjon, ja det er hardt. Isteden for å tenke hvordan han kan være en byrde for meg (har aldri engang tenkt tanken, han beriker livet mitt) tenker jeg ofte hvordan jeg kan lette hverdagen hans å gjøre livet hans litt bedre. Han får heller ikke hjelp da systemet her svikter. Jeg kunne aldri gått fra han grunnet dette, det er en sykdom og VI skal finne en løsning på hvordan han kan bli frisk. Dette er nå vår kamp, ikke kun hans. 

Men igjen, orker du ikke er det også helt forståelig. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å dra, men om du blir må du nok endre litt taktikk. 

[Lucile]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ok, han drar på jobb. Det er et lite arbeidsmiljø, og han jobbet der siden før han fikk sosial angst. Han har aldri fått noen diagnose, men jeg mener jo at han har sosial angst. Han nekter for å ha det. Han ler det vekk eller blir sur.

 

Han er trygg på familien, meg og de få han jobber med. Ellers har han kuttet ut venner og kan heller ikke være med til mine venner. Han kan heller ikke dra på butikken. Vi kan ikke dra i bursdager eller bryllup sammen. Hver gang vi blir invitert et sted, må jeg komme alene. Jeg er også veldig sliten av å finne på unskyldninger for han.

 

For meg er egentlig det verste at han blånekter for å ha et problem, for da kan dette problemet heller ikke bli bedre. Han har vært sånn i et år nå. Hvor mye skal man tåle før man gjør det slutt? Jeg vil jo ha han, men jeg vil ikke ha alle begrensningene og ubehagelighetene som følger med. 

Du mener han har sosial angst? Hva i all verden gir deg rett å dele ut diagnose? Selvfølgelig blir han sur. Hva annet forventet du deg? 

Å kutte ut venner/familie er hans valg, ikke ditt. Om du er uenig med ham, får du lov til det. Din slitenhet må du jobbe med selv. Han har lov å ikke ville gå noen steder.

Om det er angst han har, trenger han tid. Og deg. Kommuniserer dere med hverandre? Forteller du ham hva du føler og omvendt? Og er du voksen nok å akseptere, hvis han ikke ønsker å snakke om dette til deg? Forteller du ham at du er der for ham når og hvis han trenger det? 

For deg er det det verste at han blånekter å ha et problem, skriver du. Hvorfor er akkurat det, det verste for deg? Jeg vil tro at «problemet», som du kaller det er verst for ham. Har du oppsøkt hjelp til deg selv, for å takle det du mener er slitsomt? 

Du sier du vil ha ham. Men ikke begrensningene og ubehagelighetene som følger med. Jeg kjenner jeg blir provosert over din egoistiske og drittsekkmåte å være på. Og jeg tar meg i å synes synd på ham. Ikke deg. 

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig kan man kreve det i et forhold. Ikke at hun knipser, så må han være med på alt. Men nå sier hun at hun må dra på alt alene, og til og med butikken har blitt et problem. Når du er i et forhold så er det lov å kreve noe av et annet menneske. Det TS prøver på er at kjæresten burde få hjelp for dette, eller bevise for henne at han ikke har angst å bli med på ting.

Syns du det er greit om de får barn å han er sånn da også? Aldri er med på fotballkamp, foreldremøter, stikker på butikken, hente barn etter overnatting besøk, TS  må ta med barnet til lege, må hente og levere i barnehage. Nei, angst går det ann å få hjelp for, og det blir ikke bedre selv om man har mange flotte unnskyldninger, og forklaringer.

Anonymkode: 0d85a...f43

Forhold deg til hva jeg faktisk skrev enn å finne på ting og dra konklusjoner ut av luften.  Selvfølgelig skal man samarbeide om barn, gjøremål og what so ever. Men å kreve at partner blir med på alt mulig sosialt kan man faktisk ikke. Er det så jævlig sånn går nåværende fra han da. Herlighet. 

Anonymkode: 251b7...d56

[Husholdning1]

Stakkars mann. På toppen av det hele må han slite med at hans sller nærmeste sliter med at han sliter med å akseptere situasjonen.