Hva var deres første tanker da dere ble mor?

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Åh, så godt å høre alle historier på godt og vondt! Takk for at dere deler 

Jeg skal bli mamma for første gang om noen måneder, og GUD så spent jeg er. Er blanding av både lykke og frykt. Frykt fordi jeg ikke "vet" hva jeg har i vente, men lykke fordi jeg vet at jeg (forhåpentligvis) vil elske dette mennesket over alt på jord  

TS

Anonymkode: ba11f...0a6

Lykke til! 

Anonymkode: 5e818...a19

[AnonymBruker]

"Oi! Han var lang! MIN, MIN, MIN, MIIIIIIN!!!". 

Anonymkode: e2966...6bb

[Vera Vinge]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet du, jeg følte meg litt lurt etter alle de positive bøkene om fødsel jeg hadde lest. Man er så fryktelig obs på at man 'ikke skal skremme' gravide, men jeg ville heller hatt denne infoen...

Anonymkode: f815e...d70

Jeg har en venninne som sa det samme etter sin første fødsel. Mens jeg lurer litt på hvordan man kan unngå å ha fått med seg at enkelte har vanskelige fødsler, at noen får fødselsskader eller at det å føde faktisk er veldig vondt. Men de to første nytter det jo ikke å tenke på, fordi det ikke er det vanlige og det skaper bare unødvendig frykt som uansett ikke hjelper. Når det gjelder fødselssmerten, derimot, vil jeg si det er lurt å tenke på hvordan man skal håndtere den. Jeg hadde hvertfall nytte av å lese om hvordan andre visualiserte riene som bølger, at hver rie fører en nærmere målet, at man bør jobbe med riene framfor å kjempe i mot osv. Det hjalp hvertfall meg fra å ikke få panikk, selv under fødsel nr to som var en styrtfødsel med få pauser mellom riene.

[JegErMeg]

Helt ærlig så tenkte jeg to ting de første timene/dagene/ukene:

"herregud så nydelig han er" (babyen)

 "herregud så vondt det er " (keisersnitt og deretter brystbetennelse og amme-problemer)

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke noe morsfølelse, men så hadde jeg på forhånd bestemt meg for å adoptere bort barnet.

Tenkte egentlig bare mest på alt slitet med tungt svangerskap og vond fødsel som var forgjeves og hvor mye lettere det hadde vært med abort selv om jeg var usikker og ikke torte å ta valget før det var for sent.

Anonymkode: 2e10e...79e

[Honey Dew]

Hjelp! Hva HAR jeg gitt meg ut på, var min første tanke

[AnonymBruker]

Den første tanken var en helt overveldende fascinasjon og undring over at det faktisk var et lite menneske der, som nå var mitt. Jeg fikk ikke med meg noe som skjedde rundt meg, og merket ikke engang at de sydde meg. 

Anonymkode: 4ff28...226

[bib_84]

Min første tanke var "Er det virkelig over???  Er han ute? Lever jeg??" Også husker jeg at jeg i brøkdelen av et sekund tenkte at uansett hvordan det var med ham nå så var jeg aller mest lettet for at min del var over - var det noe akutt galt med ham så var det legene og jormødrenes oppgave å håndtere det, ikke min. 

Heldigvis var han frisk som en fisk, og da jeg fikk ham på brystet var det bare helt surrealistisk. Litt senere tenkte jeg at han var utrolig fin til å være nyfødt. Jeg var nok høy på adrenalin ganske lenge - pappaen sovnet momentant i det vi kom på rom, da det hadde vært en langvarig fødsel, mens jeg følte jeg lå og svevde en meter over meg selv og var lys våken.

Denne boblen av uvirkelighet og stolthet varte ganske lenge, men ble gradvis erstattet av angst og nedstemthet. Skulle nok søkt hjelp for det, men hadde liksom hørt så mye om at det skulle være tøft, så jeg trodde det var normalt. Det gikk seg heldigvis til i løpet av det første året, men det var litt sårt at morsfølelsen og den store kjærligheten brukte så lang tid på å komme.

[The Kitten]

En venninne fortalte at hun ikke hadde tenkt på at hun måtte holde liv i ungene.

[AnonymBruker]

Hvem er du??

Anonymkode: 85a76...051

[AnonymBruker]

5 timer siden, Vera Vinge skrev:

Jeg har en venninne som sa det samme etter sin første fødsel. Mens jeg lurer litt på hvordan man kan unngå å ha fått med seg at enkelte har vanskelige fødsler, at noen får fødselsskader eller at det å føde faktisk er veldig vondt. Men de to første nytter det jo ikke å tenke på, fordi det ikke er det vanlige og det skaper bare unødvendig frykt som uansett ikke hjelper. Når det gjelder fødselssmerten, derimot, vil jeg si det er lurt å tenke på hvordan man skal håndtere den. Jeg hadde hvertfall nytte av å lese om hvordan andre visualiserte riene som bølger, at hver rie fører en nærmere målet, at man bør jobbe med riene framfor å kjempe i mot osv. Det hjalp hvertfall meg fra å ikke få panikk, selv under fødsel nr to som var en styrtfødsel med få pauser mellom riene.

Jeg leste også mentaliseringsbøker før fødselen, det hjalp meg 0. I boken snakket de eksplisitt om at de ikke er noe vits å fokusere på det negative. Vel jeg er ikke enig i det. Selv om man vet at enkelte har vanskelige fødsler, skulle jeg gjerne visst mer om dette på forhånd.  Det er så fort at man bare avfeier slike ting med "det skjer jo fryktelig sjeldent og sikkert ikke med deg." En god motvekt til dette er jo for eksempel Sigrid Bonde Tussvik som har delt så mye om sin forferdelige fødsel. 

Anonymkode: f815e...d70

[AnonymBruker]

jeg skulle ønske jeg fikk en baby som overlevde som jeg kunne ta med hjem. Det er faktisk ingen selvfølge å være så heldig og oppleve det. 

Anonymkode: 41650...e43

[Vera Vinge]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leste også mentaliseringsbøker før fødselen, det hjalp meg 0. I boken snakket de eksplisitt om at de ikke er noe vits å fokusere på det negative. Vel jeg er ikke enig i det. Selv om man vet at enkelte har vanskelige fødsler, skulle jeg gjerne visst mer om dette på forhånd.  Det er så fort at man bare avfeier slike ting med "det skjer jo fryktelig sjeldent og sikkert ikke med deg." En god motvekt til dette er jo for eksempel Sigrid Bonde Tussvik som har delt så mye om sin forferdelige fødsel. 

Anonymkode: f815e...d70

Ja, jeg er enig i at kunnskap er bra uansett. Og kanskje jeg bare tenker at alle er som meg, som blir veldig nysgjerrig og leser om alle mulige scenarioer, og at det dermed er unødvendig at venninner kommer med skremmende historier til førstegangsfødende i tillegg. Sånne live historier har en tendens til å bli lagt frem veldig dramatisk. Men da jeg fikk en uventet komplikasjon under min andre fødsel, er jeg veldig glad jeg hadde hørt om det før, ellers hadde jeg nok fått skikkelig dødsangst der jeg kjente at jeg mistet store mengder blod (fastsittende morkake er ikke til å spøke med, men går bra på norske sykehus).

[AnonymBruker]

"Har den hode"?, var det første jeg tenkte etter at fødselslegen hadde dratt ungen ut med en vakuumkopp festet til en kjetting. Når jeg så at hodet var på plass så lurte jeg på hvilket kjønn det var. Deretter var jeg i sjokk noen timer før det bare ble kos.

Anonymkode: 95d95...002

[AnonymBruker]

Jeg lurte på om hun var virkelig. Førstemann.
Andremann ville jeg ha opp på brystet mitt (maste fortvilet) før navlestrengen engang var klippet... Dvs; hun var knapt helt ute av meg før jeg begynte å mase. Oi, som jeg lengtet etter å kjenne henne inntil meg. 

Anonymkode: ff10f...794

[AnonymBruker]

2 timer siden, Vera Vinge skrev:

Ja, jeg er enig i at kunnskap er bra uansett. Og kanskje jeg bare tenker at alle er som meg, som blir veldig nysgjerrig og leser om alle mulige scenarioer, og at det dermed er unødvendig at venninner kommer med skremmende historier til førstegangsfødende i tillegg. Sånne live historier har en tendens til å bli lagt frem veldig dramatisk. Men da jeg fikk en uventet komplikasjon under min andre fødsel, er jeg veldig glad jeg hadde hørt om det før, ellers hadde jeg nok fått skikkelig dødsangst der jeg kjente at jeg mistet store mengder blod (fastsittende morkake er ikke til å spøke med, men går bra på norske sykehus).

Hehe, det var det jeg opplevde også. Fastsittende morkake og dødsangsten rakk å feste seg godt før jeg svimte av. 

Anonymkode: f815e...d70

[Frøken fjong]

Hadde en veldig fin fødsel, og fikk ut en nydelig velskapt baby. Synes den første tiden var magisk! Skulle gitt mye for å oppleve den på nytt. Ja, man blir sliten, men det er virkelig fantastisk. Begrepet "mor" og "mamma" var rart i starten, men man blir fort vant til det ;-) 

[Vera Vinge]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hehe, det var det jeg opplevde også. Fastsittende morkake og dødsangsten rakk å feste seg godt før jeg svimte av. 

Anonymkode: f815e...d70

Huff, det er ikke morsomt, nei. Jeg husker jeg var glad jeg hadde født før, sånn at det ikke var min første fødselopplevelse, for det føltes utrolig dramatisk å bli hastet av gårde til operasjon rett etter fødsel. Og så våkne av narkose. Så ja, jeg er enig i poenget ditt med at informasjon er bra, men jeg syns det er bedre at en hver gravid tar ansvar for å lese litt om normale og unormale fødsler, kanskje med mindre man er en som bekymrer seg veldig mye unødig. Og så kan venninner droppe sånne konkurranser om å fortelle den mest dramatiske fødselshistorien.

[AnonymBruker]

Første tanke var "å takk GUD - det er over! Jeg overlevde, aldri mer!!". Hadde en helt normal, kjapp og grei fødsel men det var intenst og VONDT 😜 Etter det var jeg veldig ute av meg selv på sykehuset. Det gikk så fort, jeg var SÅ forvirret og SÅ sliten, sykepleiere føk inn og ut av rommet og klemte på puppene mine, kjente meg på magen og lurte på om jeg fikk til å bæsje. Altså jeg var veldig ute av meg selv, og jeg syns alt var forvirrende. 

Dag 3 på barsel kom følelsen "hva faaen har vi gjort? Vi er ikke klar for dette, jeg tør ikke, vil ikke. Vi drar fra babyen her. Han fortjener bedre enn meg". Barseltårer til tusen 😄 Mannen lot meg heldigvis ikke dra fra baby 😄 Han var veldig støttende og god. 

Når vi kom hjem etter nesten en uke på barsel, inn i eget hus til kjente omgivelser, lukter, lyder og begynte å få rutiner kom morsfølelsen og jeg ble hodestups forelsket i dette lille vesenet vi hadde laget ❤️ Men på sykehuset var alt bare forvirrende, overveldende og too much. Følte meg litt sånn brisen nesten, når man ser og hører hva som skjer men ikke klarer å oppfatte det skikkelig  har fått to barn etter den første, og morsfølelsen, gleden og kjærligheten har kommet etter ca en uke alle gangene.

Synes det er viktig å snakke om - siden man blir fortalt at "når han er ute forsvinner alle smertene og alle plagene og man blir så glad og kjærligheten er enorm og alt er bare fint og flott og stråålende!!" Det skjer ikke alle, og det er helt normalt. 

Anonymkode: ee78d...240

[AnonymBruker]

Første jeg tenkte var herregud jeg er faktisk ferdig. Deretter tenkte jeg hvorfor legger de ungen oppå meg, jeg vet jo ikke hvordan jeg holder en baby, noen andre må ta den. Jordmødrene, legen og far var veldig opptatt av å diskutere hvilke av de to klokkene på fødestuen som var riktig. Jeg synes jo klokkeslettet var det mest uvesentlige i hele verden akkurat da, og ble faktisk ganske irritert over diskusjonen over bagateller der jeg lå sjokkskadet 

Jeg var også helt ute av det på barsel. Var livredd for at far måtte forlate sykehuset, trodde ikke jeg (eller barselpersonalet....) ville greie å ta vare på ungen. Sov vel tilsammen 5 timer på 4 døgn. 

Når vi endelig kom hjem turde jeg å bli kjent med den lille, og barselstiden var helt fantastisk 

Anonymkode: 25fc2...8d7