Dere som vokste opp i hjem med økonomiske problemer

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vanlige sykepleiere tjener ikke de summene der så det fjolleriet kan du legge av deg. 

Anonymkode: 23043...26b

Sykepleiere i privat sektor og/eller som jobber mye helg/natt/helligdager tjener mer enn 600.000,-

Anonymkode: 98c56...441

[AnonymBruker]

Jeg tok meg småjobber i nabolaget fra jeg var 10, og har alltid vært ganske flink til å tjene penger. Nå er jeg 40. 

Det skal sies at jeg er glad i å bruke penger også, og nyter å unne meg selv litt ekstra, reise og shoppe og spise god mat. Men jeg er ikke uansvarlig og har kontroll på økonomien.

Ingen psykisk sykdom. 

Anonymkode: 4847f...5c8

[gladjenta93]

Hvordan gikk det med dere? Veldig bra om jeg får si det selv  Lærte fra ung alder verdien av penger og hvordan ikke å sløse. Arbeidet også selv og stod for alt av klær, underholdning, fritidsaktiviteter fra jeg var 14 år gammel. Har feks ikke kredittkort. 
Var deres foreldres adferd påvirket av den dårlige økonomien? Nei, det blir jo en "livsstil" på en måte siden de fortsatt har dårlig økonomi. 
Har du fokusert mye på å få deg god økonomi selv? Ja!
Har du blitt psykisk syk? Nei 

[AnonymBruker]

Moren min var tidvis preget av det, men faren min har alltid sagt og sier fortsatt at nårdet gjelder penger, så ordner det seg. Og det har det alltid gjort. 

Jeg er ganske opptatt av å spare, og ha kontroll på budsjettet. Elsker å spare, men har jo hatt perioder der jeg har sløst masse. Bl.a. da jeg hadde min første ordentlige jobb. Men såvar jeg bare 19-22 den gangen

Ingen psykisk problem. 

Anonymkode: 6a309...030

[AnonymBruker]

Vokste opp med mor og mine to søsken, vi hadde dårlig råd, men moren min brukte mye penger på seg selv; dyre merkeklær, sminkesaker, byturer for henne og venninner. Fikk bare mat en gang dagen som var enten nudler med skinke, pannekaker eller "brødskivepizzaer", men tenkte ikke på det fordi det var slik jeg vokste opp med, men begynte å lyse opp at det var ikke nok når folk reagerte på hvor tynn jeg var. Moren min og faren min var da skilt, og når jeg var hos faren min fikk jeg av og til penger og gaver fra han som kan være 200 kr og noen bøker f eks, men når jeg tok det med meg hjem så tok moren min pengene fra meg og av og til tingene mine og solgte på finn. Uansett - vi kjøpte aldri noe spesielt mat eller klær til hverken meg og søstrene mine fordi vi hadde dårlig råd og hadde få aktiviteter, har alltid hørt hvor "dyr" jeg var, klær over 80 kr til meg var for dyrt osv. 

Har gått noen år nå og er student og bor sammen med samboeren min i en flott leilighet og har økonomien på stell. Men den økonomiske situasjonen jeg levde i før henger litt etter -  alt er så vanskelig å kjøpe! får dårlig samvittighet av å spise tre fulle varierende måltider, ferier osv, trenger på en måte å høre fra noen at det er greit å bruke litt ekstra en sjelden gang for å trives; som å dra på en liten spaferie som ikke nødvendigvis koster så mye. Påvirker egentlig ikke alt for mye, men man kjenner at det sitter igjen og at man må minne seg selv på at man har ting på stell og at det er greit.

Anonymkode: 44958...574

[-Missi-]

På 19.9.2017 den 20.03, AnonymBruker skrev:

Dette var ærlig og sterkt. Håper det beste for deg og masse lykke til! Du høres sterk ut. 👍🏻🙂

Anonymkode: 98c56...441

Takk

[Atea]

Vi hadde alt vi trengte, men jeg måtte mase (og spare) for å få moteklær når puberteten kom, mase for å få kassettspiller når jeg var åtte osv. Husker jeg gråt på rommet og var frekk og sa at jeg ser at pappa har kjøpt nytt jaktvåpen, da har dere penger ikke sant?

Måtte også mase for å få ponny og egen hund (rasehund). Tror jeg var en smule bortskjemt. Men det jeg oppfattet var at vi hadde dårlig råd og alltid måtte snu på krona. Fikk ikke mye lommepenger f.eks. Begynte med sommerjobber fra jeg var tolv år.

Nå er jeg elendig til å spare, men forbruker heller ikke så mye. Er ganske gavmild av natur, så deler ofte det jeg har med venner. Uten å bli blakk selv. Men, jeg har vært fattig, leser notater der jeg har hatt 311 kroner å leve for i 3 uker. Husker jeg fikk låne av en venninne da.

Når barna bodde hjemme hadde jeg middels god økonomi, de fikk lommepenger og ekstra penger til kino osv når de spurte og jeg hadde til overs.

 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Atea skrev:

Vi hadde alt vi trengte, men jeg måtte mase (og spare) for å få moteklær når puberteten kom, mase for å få kassettspiller når jeg var åtte osv. Husker jeg gråt på rommet og var frekk og sa at jeg ser at pappa har kjøpt nytt jaktvåpen, da har dere penger ikke sant?

Måtte også mase for å få ponny og egen hund (rasehund). Tror jeg var en smule bortskjemt. Men det jeg oppfattet var at vi hadde dårlig råd og alltid måtte snu på krona. Fikk ikke mye lommepenger f.eks. Begynte med sommerjobber fra jeg var tolv år.

Nå er jeg elendig til å spare, men forbruker heller ikke så mye. Er ganske gavmild av natur, så deler ofte det jeg har med venner. Uten å bli blakk selv. Men, jeg har vært fattig, leser notater der jeg har hatt 311 kroner å leve for i 3 uker. Husker jeg fikk låne av en venninne da.

Når barna bodde hjemme hadde jeg middels god økonomi, de fikk lommepenger og ekstra penger til kino osv når de spurte og jeg hadde til overs.

 

"Tror jeg var en smule bortskjemt", nei tror du? 😶

Anonymkode: 30981...19b

[Atea]

14 minutes ago, AnonymBruker said:

"Tror jeg var en smule bortskjemt", nei tror du? 😶

Anonymkode: 30981...19b

Jeg var ikke bortskjemt, men bestemte  meg for å bli det. Alle andre fikk jo moteklær, men ikke alle andre fikk ponny og egen hund.

Tror jeg satte små grå hår i hodet på foreldrene mine noen ganger. Men ellers var jeg ikke kravstor. Hester var min lidenskap, det samme var hunder. Tror jeg var manipulerende kanskje, men jeg var litt lystløgner og f.eks. fortalte jeg alle at jeg ville få kasettspiller snart. Og da ble det temmelig pinlig når jeg ikke fikk det før jeg hadde stengt meg inne på rommet og vært sur og grått og argumentert til den store gullmedalje.

Ellers var jeg et medgjørlig barn. Ga ofte gaver til foreldene mine (noen gaver stjelte jeg fra nærbutikken).

Klærne jeg ønsket måtte jeg spare til, halvparten, så jeg hadde ikke mange moteplagg. Min første bukse f.eks. var hjemmesydd.

Foreldrene mine var snille, det kan man si. Men en dag hadde vi ikke råd til å holde hest mer. Det ble en stor sorg, men det gikk bra med ponnyen.

Nå vet jeg ikke hva man egentlig mener med dårlig råd? Jeg har ikke råd til å ha hest, jo det har jeg, men da må jeg leve på et minimum ellers og det vil jeg ikke.

Endret 21. september 2017 av Atea

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Atea skrev:

Jeg var ikke bortskjemt, men bestemte  meg for å bli det. Alle andre fikk jo moteklær, men ikke alle andre fikk ponny og egen hund.

Tror jeg satte små grå hår i hodet på foreldrene mine noen ganger. Men ellers var jeg ikke kravstor. Hester var min lidenskap, det samme var hunder. Tror jeg var manipulerende kanskje, men jeg var litt lystløgner og f.eks. fortalte jeg alle at jeg ville få kasettspiller snart. Og da ble det temmelig pinlig når jeg ikke fikk det før jeg hadde stengt meg inne på rommet og vært sur og grått og argumentert til den store gullmedalje.

Ellers var jeg et medgjørlig barn. Ga ofte gaver til foreldene mine (noen gaver stjelte jeg fra nærbutikken).

Klærne jeg ønsket måtte jeg spare til, halvparten.

Og hva har din oppvekst med økonomiske problemer å gjøre?

Anonymkode: ab931...039

[Atea]

Just now, AnonymBruker said:

Og hva har din oppvekst med økonomiske problemer å gjøre?

Anonymkode: ab931...039

Det svarte jeg på, jeg endret siste innlegg. Jeg vet ikke. Jeg vokste opp i en tid og et miljø der man sydde klær, strikket, stoppet strømper, plukket bær, jaktet og fisket. Så vi manglet ingenting. Men verken jeg eller mine søsken kunne peke ut hva vi ville ha. De eksemplene jeg kom med, da jeg var åtte var jeg i prepuberten og et troll.

Da jeg fikk hest og hund hadde foreldrene mine solgt huset og hadde råd til det. Vi flyttet på landet.

Vi hadde økonomiske problemer. En dag måtte vi selge hesten. Men, om du har opplevd å sulte, så kom med din histore da?

[Atea]

On 20.9.2017 at 5:50 AM, AnonymBruker said:

Vokste opp med mor og mine to søsken, vi hadde dårlig råd, men moren min brukte mye penger på seg selv; dyre merkeklær, sminkesaker, byturer for henne og venninner. Fikk bare mat en gang dagen som var enten nudler med skinke, pannekaker eller "brødskivepizzaer", men tenkte ikke på det fordi det var slik jeg vokste opp med, men begynte å lyse opp at det var ikke nok når folk reagerte på hvor tynn jeg var. Moren min og faren min var da skilt, og når jeg var hos faren min fikk jeg av og til penger og gaver fra han som kan være 200 kr og noen bøker f eks, men når jeg tok det med meg hjem så tok moren min pengene fra meg og av og til tingene mine og solgte på finn. Uansett - vi kjøpte aldri noe spesielt mat eller klær til hverken meg og søstrene mine fordi vi hadde dårlig råd og hadde få aktiviteter, har alltid hørt hvor "dyr" jeg var, klær over 80 kr til meg var for dyrt osv. 

Har gått noen år nå og er student og bor sammen med samboeren min i en flott leilighet og har økonomien på stell. Men den økonomiske situasjonen jeg levde i før henger litt etter -  alt er så vanskelig å kjøpe! får dårlig samvittighet av å spise tre fulle varierende måltider, ferier osv, trenger på en måte å høre fra noen at det er greit å bruke litt ekstra en sjelden gang for å trives; som å dra på en liten spaferie som ikke nødvendigvis koster så mye. Påvirker egentlig ikke alt for mye, men man kjenner at det sitter igjen og at man må minne seg selv på at man har ting på stell og at det er greit.

Anonymkode: 44958...574

Det du skriver om er jo omsorgsvikt. De fleste oppegående foreldre ville sultet før de lot barna sine gå sultne. Jeg har vært så j.... fattig at jeg måtte telle tikroner, og fikk tårer i øynene på butikken.Ikke bare en gang, mange ganger, men jeg lot aldri barna få merke det. Min daværende samboer hadde stukket av på periode-fylla, med pengene som jeg hadde lagt ut for. Men vi hadde alltid mat på bordet.

Jeg hadde alltid mat på bordet. Jeg hater den tida, at jeg lot det gå så mange år. Samtidig hadde vi det superbra når han var edru. Han drakk ikke hjemme. Og, han drakk jo ikke opp pengene hver måned, bare noen ganger i året.

Så hva skal man gjøre med nyfattigdommen som de kaller den? Stå i matkø. Skal matkøer være løsningen? Jeg synes ikke det. Skal barnetrygden øke? Ja, det er på tide, men er det nok?

Hvis det er egoistiske foreldre som er grunnen, hva gjør man da?

 

Endret 21. september 2017 av Atea

[AnonymBruker]

24 minutter siden, Atea skrev:

Det du skriver om er jo omsorgsvikt. De fleste oppegående foreldre ville sultet før de lot barna sine gå sultne. Jeg har vært så j.... fattig at jeg måtte telle tikroner, og fikk tårer i øynene på butikken.Ikke bare en gang, mange ganger, men jeg lot aldri barna få merke det. Min daværende samboer hadde stukket av på periode-fylla, med pengene som jeg hadde lagt ut for. Men vi hadde alltid mat på bordet.

Jeg hadde alltid mat på bordet. Jeg hater den tida, at jeg lot det gå så mange år. Samtidig hadde vi det superbra når han var edru. Han drakk ikke hjemme. Og, han drakk jo ikke opp pengene hver måned, bare noen ganger i året.

Så hva skal man gjøre med nyfattigdommen som de kaller den? Stå i matkø. Skal matkøer være løsningen? Jeg synes ikke det. Skal barnetrygden øke? Ja, det er på tide, men er det nok?

Hvis det er egoistiske foreldre som er grunnen, hva gjør man da?

 

Ja, jeg tror ofte det er foreldre som ikke evner å prioritere. Enten på grunn av sykdom som alkoholisme, spillavhengighet, narkotika misbruk eller foreldre med forbruksproblemer som har dyr kredittgjeld f.eks. Eller at man bor for dyrt og burde egentlig skaffe seg en mindre leilighet, slik at pengene varer lengre.

Anonymkode: 89f6c...f99

[AnonymBruker]

For meg blir det litt Norsk luksusproblem. Og sett i sammenheng er det jo ingen av oss som har lidd noen nød Vi har hatt tak over hodet, mat på bordet og klær på kroppen.

Ja, jeg vokste opp med foreldre som ikke hadde mye penger, og feriene vi hadde råd til var i telt. Jeg fikk sjelden nye klær, og ja det hendte de var enten for store eller for små.  Venninnene mine kunne snakke om fine ferier og slikt til utlandet, første gangen jeg fløy var når jeg var over 30 år.

Om jeg har lidd noen nød, nei slett ikke. Om noe så har jeg lært å ta vare på og leve for de midlene jeg har.

Vi er et bortskjemt forlkeslag det er helt sikkert

Anonymkode: 21bc3...687

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For meg blir det litt Norsk luksusproblem. Og sett i sammenheng er det jo ingen av oss som har lidd noen nød Vi har hatt tak over hodet, mat på bordet og klær på kroppen.

Ja, jeg vokste opp med foreldre som ikke hadde mye penger, og feriene vi hadde råd til var i telt. Jeg fikk sjelden nye klær, og ja det hendte de var enten for store eller for små.  Venninnene mine kunne snakke om fine ferier og slikt til utlandet, første gangen jeg fløy var når jeg var over 30 år.

Om jeg har lidd noen nød, nei slett ikke. Om noe så har jeg lært å ta vare på og leve for de midlene jeg har.

Vi er et bortskjemt forlkeslag det er helt sikkert

Anonymkode: 21bc3...687

men dette er ikke den typen økonomiske problemer som HI snakker om, er det? Jeg har og vokst opp med arveklær og teltferier, men det var helt normalt på 70-tallet. Vi hadde mat på bordet, jeg var med på fritidsaktiviteter, jeg var aldri redd for at vi skulle mangle penger, eller kunne ikke gå i bursdag - det er når disse tingene og mangler at man snakker om økonomiske problemer.

Når barna merker det, og begynner å tilpasse seg for å gjøre det enklere for den voksne; eller når barnet tar den voksnes ansvar, da har man økonomiske problemer som kan virke inn på barnas psyke.

 Den siste episoden i Skam, der vi får se Vilde i hjemmet sitt, beskriver det ganske godt.

Anonymkode: 89eef...203

[Atea]

27 minutes ago, AnonymBruker said:

Ja, jeg tror ofte det er foreldre som ikke evner å prioritere. Enten på grunn av sykdom som alkoholisme, spillavhengighet, narkotika misbruk eller foreldre med forbruksproblemer som har dyr kredittgjeld f.eks. Eller at man bor for dyrt og burde egentlig skaffe seg en mindre leilighet, slik at pengene varer lengre.

Anonymkode: 89f6c...f99

I alle disse tilfellene du nevner bør barnevernet inn og også nav-sosial for å ta en økonomisk styring. Foreldrene må også få hjelp, ikke alle har nettverk og familie som stiller opp, men selv ikke da er det ikke alltid nok. Jeg har sett og hørt fortellinger om omsorgsvikt, men det er utenom denne tråden og jeg har ikke lyst å rippe opp i det.

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en spillegal, tidvis arbeidsledig forelder som spilte bort det meste som kom inn mens den andre forelderen jobbet i et lavtlønnet yrke.

Som barn var jeg heldigvis relativt uvitende om tingenes faktiske tilstand. Jeg beundret heller mor som var flink til å sy klær til oss barna enn å lure på hvorfor vi ikke kjøpte klær i butikken som de andre. Jeg husker første gang jeg satte mine bein i en H&M-butikk fremdeles. Om jeg fikk nye klær, så var det fordi det hadde vært 'posesalg' et sted. En gang fikk jeg tre nye bukser på én gang. Alle var like og ingen satt godt. Det endte opp med at bukseskrittet hang mellom lårene mine og jeg fikk åpne sår. For jeg hadde ingen andre bukser å ta av. Men jeg sa ikke noe om det hjemme.. Følte at det ble feil selv om jeg på den tiden ikke visste hvor dårlig det faktisk stod til med familieøkonomien.

Jeg er en sparefant selv. Får 'angst' om ikke bufferkontoen min inneholder en viss sum. Selv klarer jeg meg helt fint økonomisk nå. Jeg er aleneforelder og jobber i en deltidsstilling (selvvalgt fordi jeg har prioritert tid med barna), så jeg kan ikke leve ut luksusdyret i meg, akkurat -men vi har det helt ok.

Jeg er ikke blitt syk pga fattigdom i min barndom.

Anonymkode: ebd65...1db

[Atea]

8 minutes ago, AnonymBruker said:

men dette er ikke den typen økonomiske problemer som HI snakker om, er det? Jeg har og vokst opp med arveklær og teltferier, men det var helt normalt på 70-tallet. Vi hadde mat på bordet, jeg var med på fritidsaktiviteter, jeg var aldri redd for at vi skulle mangle penger, eller kunne ikke gå i bursdag - det er når disse tingene og mangler at man snakker om økonomiske problemer.

Når barna merker det, og begynner å tilpasse seg for å gjøre det enklere for den voksne; eller når barnet tar den voksnes ansvar, da har man økonomiske problemer som kan virke inn på barnas psyke.

 Den siste episoden i Skam, der vi får se Vilde i hjemmet sitt, beskriver det ganske godt.

Anonymkode: 89eef...203

Enig. Og i dag er det større krav for å henge med i samfunnet.

[EvaLena]

Mine foreldre var ikke søkkrike. Mamma gikk hjemme med barna da vi var små, noe jeg husker med glede. Vi hadde alltid middag og dessert.

Ferier ble ofte å reise på besøk ett annet sted i landet for å besøke slekt. Veldig koselig det også.

Det jeg husker best er når foreldrene mine bygde nytt hus. Da var renta skyhøy og de snakket ofte om renta og regninger. Det gjorde så jeg fikk vondt langt inn i sjela. Uansett så fikk vi nye klær, mat, alt var nytt av møbler da vi flyttet inn i nytt hus.

Jeg sløste som en idiot når jeg fikk jobb, helt til min eks og jeg bygde nytt hus. Nå idag så klarer jeg ikje å bruke opp lønna hver mnd. Jeg har buffer og setter sv penger til ferie hver mnd. 

Nå prøver jeg å få mine barn til å spare på bsu, men de tjener så lite at meste av lønna går til utgifter.

Jeg vil si jeg har vært rik på kjærlighet i absolutt alle år. Evig takknemlig for min barndom på alle måter 😊

[AnonymBruker]

Vi var veldig fattige i min tidlige barndom (før skolen), fikk julegaver fra Frelsesarméen, ble sendt på landet hver sommer sammen med andre, fattige byunger, hadde lite klær og nesten ingen leker. Merket ingenting til dette, fordi de fleste andre også hadde det sånn (Oslo øst). Vi var mange unger, så mamma jobbet ikke før jeg (som var eldst) var nesten voksen, fantes knapt barnehager på den tiden. Men pappa gikk fra veldig lavtlønnet til godt betalt jobb da jeg gikk i 2. klasse, da var det verre å være fattig. Ja, for vi fortsatte å være fattige, fordi pappa brukte alle pengene på seg selv, alkohol og alle mulige tapsprosjekter. Vi flyttet til et bedre strøk, et godt stykke fra der vi bodde tidligere, og langt bort fra verdens beste mormor, men da ble forskjellene enda verre. Jeg husker at det var så grusomt flaut å gå med slitte arveklær som var alt for små, eller alltid å gå med gutteklær fordi fetteren min var to år eldre enn meg. Da jeg gikk i 7. klasse husker jeg at jeg hadde tre bukser, alle var for små over rumpa fordi jeg hadde begynt å få former, men dét var ingen grunn til å få noe nytt. Fritidsaktiviteter fikk vi bare gå på hvis det var sinnsykt billig, har ikke tall på hvor mange ting jeg tagg og ba om å få begynne på, for så å måtte slutte når regningen kom. Begynte å jobbe da jeg gikk i 9., brukte opp alle pengene hele tiden, men det ble bare sløsing, kunne jo ingenting om økonomi, og fikk ingen veiledning hjemmefra. Særlig fra 10-15-årsalderen husker jeg at det aldri var nok mat hjemme. Det var mat på bordet, men ikke nok, så det var bare å forsyne seg så mye man fikk, for det var aldri nok til én gang til, samme hvor sulten man var. Det var strengt forbudt å forsyne seg i (det skrale) kjøleskapet uten å spørre om lov. Frukt og grønt var sjeldne saker. Alle vi søsknene var syltynne. Utviklet etterhvert spiseforstyrrelser pga. dette og andre omstendigheter rundt mat. Mamma var en uerfaren mor som nok gjorde så godt hun kunne, men det var ikke nok. Store deler av barndommen levde vi i en slags usikkerhet, omsorgen var for liten, kjærlighet og varme var mangelvare (særlig etter at vi flyttet bort fra mormor), og særlig vi eldste fikk ris og husarrest for et godt ord. Mamma var imidlertid flink med penger, så de yngste fikk det bedre etterhvert som vi eldste flyttet ut og mamma begynte å jobbe og tok mer styring på familiens økonomi. Min far døde for nesten 20 år siden, og siden den gang har mamma klart å kjøpe seg leilighet OG nedbetale denne, men det skal sies at hun bruker lite penger på seg selv utover dette.

Dårlig økonomi i barndommen har preget meg på forskjellig vis etter at jeg ble voksen. Som ungdom og ung voksen brukte jeg opp alt jeg hadde hele tiden, endelig kunne jeg kjøpe merkeklær f.eks. Etterhvert som jeg ble eldre snudde det, og jeg er nå veldig opptatt av å alltid ha en buffer, betale så mye som mulig på boliglånet osv. Jeg er gift med en mann med lignende bakgrunn som meg, men for ham er det omvendt, han bruker uten tanke, men har blitt bedre etter at jeg har strammet ham opp et par ganger. Men det er jeg som er økonomisjef i familien, og er alltid økonomisk klare for eventualiteter. Matboden er alltid full, jeg har alltid klær til barna klare for neste sesong, ferien bestilles alltid et år i forveien, vi sparer allerede til lappen til eldstemann og konfen til neste. Vil si jeg er ekstremt god på familieøkonomi, ungene arver mye klær og utstyr (men aldri slitt, ødelagt eller for smått) og vi kjøper gjerne brukt på finn, men jeg er opptatt av at ungene ikke skal skille seg ut. 

Når det gjelder psykisk sykdom har det ikke gått så bra. Men jeg vil si det er mest pga. omsorgssvikt og andre forhold i barndommen. Jeg går hos psykolog, har en depresjonsdiagnose pluss andre ting jeg jobber intenst med. Psykologen mener at jeg har klart meg så bra som jeg har (lever jo et normalt liv i dag) pga kjærligheten og varmen fra mormor (som jeg ikke engang klarer å skrive om her uten å få tårer i øynene) og fordi jeg har særdeles gode kognitive evner. Et av mine høyeste mål er å ikke føre arven fra mine foreldre videre, men jeg er ikke en spesielt varm person, så dette er noe jeg jobber mye med. Det er vanskelig å få nye venner, og det i seg selv syns jeg er vanskelig. Jeg er en utadvendt og sosial person, men jeg har en del bagasje som er vanskelig å legge fra seg. Jeg tror andre tror at jeg har mange venner, men det har jeg altså ikke, og det er noe jeg savner og jobber med.

Oisann, dette ble langt, har visst mye på hjertet!  Jeg har jo klart meg bra, men må si at jeg tenker på andre som ikke har de ressursene jeg har og har hatt, vet at det er så lett å gjøre feil valg når man kommer fra der jeg kommer fra. 

Anonymkode: d0711...760