Dere som vokste opp i hjem med økonomiske problemer

[AnonymBruker]

Hvordan gikk det med dere? Var deres foreldres adferd påvirket av den dårlige økonomien? Har du fokusert mye på å få deg god økonomi selv? Har du blitt psykisk syk?

Anonymkode: 96f14...92f

[Supernova17]

Vi hadde egentlig ikke alvorlige økonomiske problemer, men i de tøffeste periodene var jeg lei meg. Jeg prøvde å aldri spør om penger, fordi jeg var redd for å gå konkurs. Jeg gikk så langt at jeg prøvde å stoppe familiemedlemmer i å kjøpe ting.

Det gikk veldig inn på meg hver gang de diskuterte økonomi og penger. Nå i dag klarer jeg ikke å snakke om penger i det hele tatt. Jeg har ja fokusert på å få god økonomi selv, og klarer meg greit nok. Heldigvis har jeg ikke blitt syk av det.

[mia pia]

Ja, ja, og ja. 

Det har påvirket meg mye, og jeg unner ingen å ha det slik, verken barn eller voksne. Jeg har selv god kontroll på økonomien, selv om jeg er student.

[AnonymBruker]

Vokste opp med lite penger, er som voksen redd for å bruke penger, sparer masse. 

Anonymkode: f7e6b...1ce

[AnonymBruker]

Vi var en relativt barnerik familie, 4 unger, og kun pappa som jobbet frem til jeg var 14 år. Årene før det var mamma hjemmeværende med oss unger, inntil yngstemann i flokken begynte på skolen da jeg var 14.

Jeg fikk sjelden nye klær. Ny boblejakke ble f.eks. gitt som julegave istedenfor leker. Men jeg ble kjempeglad for det, for det var så sjelden jeg fikk nye klær.

Jeg husker i sjette klasse, at vi arvet et par poser med klær fra en nabofamilie. Der var det en velbrukt, nuppete genser med ABBA trykket på. Den ble jeg så glad i, den genseren, og hadde den på meg på en klassefest i storsalen på skolen. Følte meg så fin da, selv om det egentlig var en helt ordinær genser, så var den ny for meg.

Mamma og pappa prøvde å spare penger der det gikk an, så vi fikk ikke noe særlig nytt. En gang kjøpte mamma en brun cordbukse til meg på salg. Den passet overhodet ikke, og var altfor stor, både i lengde og bredde. Men likevel fastholdt hun at "nå hadde jeg fått ny bukse, så da fikk jeg ikke noe mer på lenge". Fikk værsågod bruke den, samme hva! Jeg var så skuffet. Endelig noe nytt, og så kjøpte hun den styggeste buksen hun fant, som attpåtil ikke passet! Riktignok var dette 70-tallet, og brun cord var vel in akkurat da, men jeg følte en enorm skuffelse over at jeg ikke fikk velge og prøve på buksen selv først,så den i det minste passet, når jeg ENDELIG skulle få noe nytt.

Det var aldri noensinne snakk om å få noe når vi var ute og handlet e.l. Så vi en leke i en butikk, var det ikke snakk om å grine seg til noe. ALDRI. Ikke noe godteri heller. Det var kun en brus hver på lørdager, samt noe potetgull og sjokolade fordelt i skåler. Fikk aldri en klype godteri ellers i uka. Husker jeg alltid valgte Villa Farris, champagnebrus, på lørdager. Den var så god :-)

Kan egentlig ikke huske at jeg så på oss som fattige eller noe. Vi bodde på Oslos østkant og alle rundt oss var i omtrent samme situasjon. Du bodde ikke på det stedet om du var rik, uansett, så alle hadde vel sånn passelig dårlig råd eller ikke flust med penger, iallfall.

Som voksen har jeg et stort behov for kontroll på økonomien. Jeg er LIVREDD for å miste kontroll, og har et stort behov for å sjekke at sparepengene mine er der, at de står der de skal på kontoen. Livredd for å miste dem på noe vis. Jeg sparer hver måned. Mine brødre jobber alle sammen i dag, men selv ble jeg uføretrygdet for 10 år siden, rundt 40 års alder. Hadde da jobbet i over 20 år først.

 

 

 

Anonymkode: 13ee1...fd7

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i et hjem med to kunstnere som gikk lange perioder uten særlig inntekt. Selvfølgelig kunne det være tøft å ikke få de lekene eller klærne jeg hadde lyst på, men i ettertid har det ikke preget meg negativt - heller tvert imot. Foreldrene mine var tilstede mer enn vennene mine sine foreldre, og de (særlig mamma) gjorde det beste utav en vanskelig økonomisk situasjon. Mener jeg har blitt psykisk sterk, ikke syk, av oppveksten min.

Anonymkode: ae595...68b

[FantasDick]

Det har gått helt fint med meg, men jeg er kanskje litt "opptatt" av penger. Har god økonomi, sparer moderat, har kontroll og tenker en del på pengene mine.. Hvor jeg skal plassere de, om jeg sparer nok, burde jeg spart til det og det også og vurderer omtrent hvert kjøp jeg gjør selv om jeg absolutt har råd til det. 

[AnonymBruker]

Vokste opp med mor som fikk kun det absolutt nødvendigste fra min far (altså barnebidrag som ble krevd inn av nav) fordi han stakk med halen mellom bena rett etter at jeg var født. 

Vi levde utrolig trangt, flyttet mye da mamma måtte gå skole/jobbe litt selv om hun hadde meg alene. Familie langt unna. 

Det har påvirket meg. Jeg har aldri klart å spare, jeg bruker og bruker. Tror det kommer av at jeg "endelig" kan kjøpe det jeg vil. 

Anonymkode: 30981...19b

[AnonymBruker]

Ja jeg er bevist på pengene, men er veldig opptatt av at ungene skal ha det de trenger. Sparer der jeg kan og er sykelig opptatt av at det skal være mat i kjøleskapet. Lærer ungene verdien av penger og lærer de å bruke de fornuftig. Ingen psykiske problemer , vil bare at mine skal ha det de trenger. Blir rett og slett sint om unga rr utakknemlige for det de har. 

Anonymkode: 591d8...ed2

[AnonymBruker]

vi manglet ingenting, vi hadde nok klær, leker, og mat. For mye leker egentlig, men vi hadde ikke råd til ferie annet enn å dra på  hytta. Det har resultert i at jeg ikke er flink til å spare, liker å sløse og bruker de pengene som komner inn på konto hver måned. Setter opp budsjett, husleie, regninger, fòr og veterinær, mat/husholdningsartikler. Og etter alt det er betalt og kjøpt, da bruker jeg opp resten. 

Anonymkode: 66624...fde

[AnonymBruker]

Jeg hadde foreldre som var i full jobb men lavtlønnsjobber, så vi måtte snu på hver krone, men økonomiske problemer var det ikke all den tid penger ikke ble sløst bort og regninger ikke betalt i tide. Etter dagens standard ville familien min blitt regnet som fattig, selv om jeg aldri oppfattet meg som det i barndommen. Dog var det ingen sløsing, borsett fra campingtur til sverige var det ingen utelandstur, jeg satt ikke på et fly før jeg var 17, fikk stort sett klær på salg, og alt som ble oppfattet som sløsing (sminke, ufornuftige sko, kassetter, hobbyting, hårstash o.l.) måtte betales av egentjente penger. Heldigvis satt jeg mye barnevakt, men har i voksen alder tenkt på hvor hardt det må ha vært for min bror som ikke hadde den muligheten. Vi hadde mat på bordet, klær i skapet og tak over hodet, så sånn sett manglet vi ingenting. Men som voksen har jeg skaffet meg et yrke som er garantert jobb, og jeg passer på å alltid ha en god buffer på konto. Jeg sparer de fine klærene til jeg skal ut av huset eller får besøk, hjemme går det i det som er gammelt og slitt. Selv om jeg har råd til å kjøpe det mest fancy merket på matbutikken, så handler jeg økonomisk og passer på å ikke kaste mat. Det positive er at jeg har lært at det å kose seg og ha det bra ikke trenger å koste penger. Jeg elsker å gå tur, lese bøker, gå på museum og høre på musikk, noe som ikke trenger koste penger. Er også glad i å samle venner til spillkveld, koster heller ikke mye å arrangere. Mine foreldre har i godt voksen alder fått mye bedre økonomi, men de sløser fremdeles ikke, snu på krona livet sitter nok godt i. 

Anonymkode: cebc4...0ca

[Gjest chisandra]

Jeg vokste opp med at det kunne være helt tomt for penger, og det har nok medvirket til at jeg alltid må ha noen penger på sparekonto for å føle meg tryggere. Ikke enorme summer, men nok til å aldri være tom hvis noe ekstraordinært skjer. 

[s0la]

Hvordan gikk det med dere? Ganske bra! Jobber, tjener penger og har det ganske greit.

Var deres foreldres adferd påvirket av den dårlige økonomien? Nei egentlig ikke. De lærte oss å sette pris på de minste ting. De så det positive i alt, selv om enkelte perioder var tøffere enn andre. Selv om det var kjedelig å leve på tørt brød og lite pålegg i perioder var det ikke noe vi klagde på. Ellers var alt fint! Vi hadde fortsatt mat og tak over hodet, leker og klær.

Har du fokusert mye på å få deg god økonomi selv? Ja, det har jeg. Jeg vil det beste for meg, min kjære og eventuelle fremtidige barn. Ikke at vi tok skade av det, men for å være sikker - at man vet at man har råd til det man skal. Og at man slipper de bekymringene jeg vet mine foreldre gikk igjennom.

Har du blitt psykisk syk? Nei langt i fra.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vokste opp med mor som fikk kun det absolutt nødvendigste fra min far (altså barnebidrag som ble krevd inn av nav) fordi han stakk med halen mellom bena rett etter at jeg var født. 

Vi levde utrolig trangt, flyttet mye da mamma måtte gå skole/jobbe litt selv om hun hadde meg alene. Familie langt unna. 

Det har påvirket meg. Jeg har aldri klart å spare, jeg bruker og bruker. Tror det kommer av at jeg "endelig" kan kjøpe det jeg vil. 

Anonymkode: 30981...19b

Jeg er vokst opp helt identisk med deg og har det på samme måte. Selv i godt voksen alder bruker jeg nesten mer enn jeg har. Gikk alltid med en klump i magen når jeg var liten og turte ikke å spørre om noe som helst av materielle ting fordi jeg visste at det ville gå ut over noe annet og at mamma ville få dårlig samvittighet. Har aldri hatt et normalt forhold til penger

Anonymkode: 840ee...d46

[AnonymBruker]

Jeg er psykisk syk og er også sykelig opptatt av å fremstå som vellykket rundt andre. Bruker endel penger og er veldig spandabel på venner, til tross for at jeg ikke har råd til det siden jeg går på AAP. Har også valgt meg ut en mann pga hans penger og status, da jeg anser det som viktigere at fremtidige barn er økonomisk sikret enn at jeg skal oppleve ekte kjærlighet.

Anonymkode: 1c5af...e3c

[AnonymBruker]

Jeg har vokst med mamma som tidsvis arbeidsledig eneforsørger. Jeg synes det verste egentlig var jul og bursdager, når alle stolt kom tilbake på skolen for å fortelle hva de hadde fått. Husker spesielt året jeg fikk et par brukte skøyter som ikke en gang passet. Nye klær ble kjøpt hvis mamma fikk igjen penger på skatten. Hadde kjæreste i en annen by en stund, og da måtte jeg være med på å betale for telefonregningen.

Mine første utenlandsferier (mer enn feriehus i Danmark) hadde jeg i 16-årsalderen. Hytte har vi aldri hatt, men jeg ble sent avsted til familie på landet.

Det var først på videregående det ble virkelig tydelig hvor dårlig råd vi hadde hjemme, da jeg begynte på en skole med høy representasjon av elever fra Oslo Vest.

Jeg ble tvunget til å føre budsjett over lommepengene mine. Jeg har etter lang utdanning og en del år i jobb ganske god råd. Har stålkontroll på økonomien, men selv nå i voksen alder dårlig samvittighet hvis jeg kjøper noe jeg har lyst på men ikke trenger.

Anonymkode: c4afc...56e

[Cata]

Vi hadde til mat på bordet, men innkjøp av klær ble drøyd i det lengste. Foreldrene mine syntes garantert det var slitsomt, men selv merket jeg ikke så mye til det. Det som imidlertid har satt seg fast i hukommelsen min var en gang jeg hadde forsynt meg med for mye kjøtt da vi hadde kjøttsuppe: "Du må ikke spise så mye kjøtt. Kjøtt er dyrt." Men det var en engangshendelse. Ferier var derimot noe som var uaktuelt mesteparten av tiden. Feriepengene gikk som regel til å betale regninger. 

Jeg har absolutt ikke blitt psykisk syk av dårlig råd i oppveksten, men jeg var bevisst på å sikte mot en utdanning som kunne gi meg en bra betalt jobb og jeg har nok opp gjennom årene også vært ganske bevisst på å ikke bruke penger på "tull" og sette penger til side i tilfelle dårlige tider. Jeg måtte på sett og vis "lære meg å bruke penger" da boliglånet var over halvveis nedbetalt. Jeg kom til at jeg gjerne ville ha litt glede av pengene "nå" også, ikke bare spare. 

Jeg sparer selvsagt fremdeles, men kan fint unne meg noe ny elektronikk eller nye klær hvis jeg finner noe jeg virkelig vil ha uten å ha dårlig samvittighet for å bruke penger. 

[AnonymBruker]

Mine foreldre ble uføre mens jeg fremdeles var barn. Jeg kan ikke huske at jeg følte meg spesielt negativt påvirket av dette. Var jo ikke vant til noe annet. 

Men vi flyttet ekstremt mye, og om dette var kun pga økonomien eller fordi faren min hadde lopper i blodet vet jeg ikke. Det var uansett det som påvirket meg mest, å ikke kunne slå rot og vokse opp på et sted. 

Anonymkode: 3ac11...83a

[SiMa]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

vi manglet ingenting, vi hadde nok klær, leker, og mat. For mye leker egentlig, men vi hadde ikke råd til ferie annet enn å dra på  hytta. Det har resultert i at jeg ikke er flink til å spare, liker å sløse og bruker de pengene som komner inn på konto hver måned. Setter opp budsjett, husleie, regninger, fòr og veterinær, mat/husholdningsartikler. Og etter alt det er betalt og kjøpt, da bruker jeg opp resten. 

Anonymkode: 66624...fde

Hvis du legger til litt til sparing i budsjettet har du en sunn økonomi, og kan fint bruke "resten" på akkurat hva du vil uten dårlig samvittighet eller å måtte ty til kredittkort hvis kjøleskapet ryker. 

[AnonymBruker]

Vokste opp med mamma som stadig var blakk og på lån hos andre. Fikk oftest nei når jeg spurte om å få noe eller når jeg spurte om penger til f.eks kino.

Mamma har ikke økonomien på stell den dag i dag heller, og er ofte blakk før neste utbetaling, så hun kan ikke eie noe. Hun betaler fremdeles på gammel gjeld fra mange år tilbake.

Jeg har ikke allverdens inntekt jeg heller, men har økonomien såpass i orden at jeg eier mitt eget.

Anonymkode: 1d638...90c