Kanskje det ikke er så smart likevel

[AnonymBruker]

Hei!  

Jeg føler jeg har angst for å kjøre bil. Dersom jeg vet jeg skal kjøre, så får jeg DEN ekle følelsen i hele kroppen, og jeg skjelver. Det er verre hvis det er snakk om at jeg skal gi skyss til folk for da er det snakk om prestasjonsangst i tillegg. MEN når jeg kjører alene og har roet meg, så føles det bedre. Har hatt lappen i 5 år nå snart, og foreldrene mine vil kjøpe bil til meg. Jeg tenker at det kan kanskje bli bedre dersom jeg får en liten og lettkjørt bil som kun er min, og som jeg kan lære meg 100% å kjenne. Men samtidig nøler jeg. Samboeren min er like gammel som meg, og har ikke startet på lappen. Han har sagt i flere år at han skal starte, men han leser og kjører aldri, er bare på pcen og spiller. Så jeg regner ikke med at han kommer til å få lappen på maaaange år. Men jeg tror at det blir veldig mas hvis jeg får bil. Mas om å kjøre han til og fra jobb hele tiden, og ikke minst kjøre på butikken. For nå sender han ofte meg alene til fots for å handle for han. Jeg frykter det blir mer mas hvis jeg får bil.

 

Jeg frykter også foreldrene hans. Spesielt moren hans har uttrykt seg at det er "teit" at jeg har kjøreangst. F.eks kom hun med en småfrekk kommentar mens vi hadde venner på besøk. Da sa hun at "sønnen vår har ikke lappen, og kjæresten tørr ikke å kjøre bil. Er det mulig?". Følte meg litt dum da ja. Hun sier at jeg gjerne kan låne deres bil, men jeg har takket høflig nei hver gang. Samboeren min har sagt til henne at de ikke må spørre meg lenger. Men nylig ble jeg spørt om å kjøre hennes nesten splitter nye bil i byen, fordi hun skulle ha høye hæler på og kunne ikke kjøre selv til møtet hun skulle på. Dette nølte jeg veldig med, og gruet meg med en gang. Hadde jeg hatt egen bil, så kanskje. Jeg sa nei, men samboeren min sa at jeg måtte. Og jeg hørte at hun sa oppgitt "herregud" i tlf når de to snakket sammen. "Heldigvis" for meg, så ble møtet avlyst og jeg slapp å kjøre. 

 

Men spørsmålet er: jeg har lyst til å fikse dette. Jeg har aldri likt å kjøre og jeg skjelver i kroppen når jeg setter meg inn. Men eneste måten for å bli bedre er vel kanskje å skaffe en liten og lettkjørt bil som kun er min? Så får jeg ihvertfall ikke så dårlig samvittighet dersom det blir en bulk eller to. Men så er det maset da. Bør jeg vente til samboeren skal ta lappen? Helt ærlig så tror jeg det ikke skjer på maaaange år. Mamma og pappa har veldig lyst til å hjelpe meg med bil nå, for de har hjulpet til når det gjelder de andre søsknene mine. Men jeg frykter faktisk samboeren og foreldrene hans. Da blir det nok mye mas og press fra de. Mem hva bør jeg egentlig gjøre?

Anonymkode: 96476...38c

[AnonymBruker]

Syns det høres ut som du bør tenke mer på å dumpe samboeren din enn å kjøpe bil.. 

Anonymkode: 91dd7...8c5

[Hactar]

Hvis du tenker egen bil er nyttig for deg, bør du takke ja uansett hva de andre måtte finne på å mase om. Høres ut som samboeren din og mora hans trenger flere "nei" i livet sitt, uansett.

[AnonymBruker]

Kanskje du kan ta det å få en bil som en gylden anledning til å sette grenser. Personlig ville jeg sagt ja til bilen og så sagt klart til samboeren og hans familie at : Nei, det blir ikke noe kjøring av andre for å være grei eller av noen annen grunn. Denne bilen sier jeg ja til fordi JEG trenger å øve på det å kjøre bil og bli trygg. Dere kan derfor aldri spørre meg om jeg kan kjøre dere. Jeg vil si NEI. Om jeg inviterer er det noe annet. Men det vil aldri bli en selvfølge."

Si det gjerne før bilen kommer. Detter kan blir kjempebra for deg om du får til det. Men si det først. Så du vet du får det til. Og senere kan du si : husker dere ikke hva jeg sa ? Angsten blir aldri bedre om dere maser og det nytter ikke mase for jeg vil si NEI hver gang.

Klem

Anonymkode: a1507...700

[AnonymBruker]

En av triksene med å klare sette grenser tenker jeg er å innse det ikke gjør noe om andre ikke liker deg bestandig. Om de veldger å bli vrange npr du setter grenser er det dem det er noe galt med og ikke deg. Dessuten hjelper øvelse. Lover.

Anonymkode: a1507...700

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei!  

Jeg føler jeg har angst for å kjøre bil. Dersom jeg vet jeg skal kjøre, så får jeg DEN ekle følelsen i hele kroppen, og jeg skjelver. Det er verre hvis det er snakk om at jeg skal gi skyss til folk for da er det snakk om prestasjonsangst i tillegg. MEN når jeg kjører alene og har roet meg, så føles det bedre. Har hatt lappen i 5 år nå snart, og foreldrene mine vil kjøpe bil til meg. Jeg tenker at det kan kanskje bli bedre dersom jeg får en liten og lettkjørt bil som kun er min, og som jeg kan lære meg 100% å kjenne. Men samtidig nøler jeg. Samboeren min er like gammel som meg, og har ikke startet på lappen. Han har sagt i flere år at han skal starte, men han leser og kjører aldri, er bare på pcen og spiller. Så jeg regner ikke med at han kommer til å få lappen på maaaange år. Men jeg tror at det blir veldig mas hvis jeg får bil. Mas om å kjøre han til og fra jobb hele tiden, og ikke minst kjøre på butikken. For nå sender han ofte meg alene til fots for å handle for han. Jeg frykter det blir mer mas hvis jeg får bil.

 

Anonymkode: 96476...38c

At det var sa du?

Han sender deg til butikken for å handle for ham! Sitter han i rullestol slik at han ikke har ben han kan bruke? 

 

Anonymkode: fc133...cb7

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

At det var sa du?

Han sender deg til butikken for å handle for ham! Sitter han i rullestol slik at han ikke har ben han kan bruke? 

 

Anonymkode: fc133...cb7

Sitter ikke i rullestol nei. F.eks i går tenkte jeg at jeg skulle gå på den nærmeste butikken rett borti gata her, for jeg var så sulten og måtte handle inn mat. Men han ville ha en ting som de kun har på en annen butikk med bedre utvalg lenger borte, så jeg endte med å gå der og handle for han, for han hadde vondt i hodet sa han. Men jeg har ofte gått på butikken for han når jeg ikke skal ha noe selv også, men da får jeg bruke kortet hans. Jeg frykter at det kanskje bli mer mas hvis jeg får bil, for da blir det jo ingen unnskyldning om at det f.eks regner eller er langt å gå.

Anonymkode: 96476...38c

[AnonymBruker]

Det virker som du ikke har problemer med kjøringen i seg selv, det er mest at du gruer deg. Da tror jeg det beste for deg er å kjøre mer og få strukket komfortsonen din litt slik at du etterhvert blir mer komfortabel med å kjøre. Så kanskje egen bil er det rette for deg, det er veldig stas med egen bil og det kan bli mer moro og innbydende å kjøre en tur.

Anonymkode: 7b27e...010

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sitter ikke i rullestol nei. F.eks i går tenkte jeg at jeg skulle gå på den nærmeste butikken rett borti gata her, for jeg var så sulten og måtte handle inn mat. Men han ville ha en ting som de kun har på en annen butikk med bedre utvalg lenger borte, så jeg endte med å gå der og handle for han, for han hadde vondt i hodet sa han. Men jeg har ofte gått på butikken for han når jeg ikke skal ha noe selv også, men da får jeg bruke kortet hans. Jeg frykter at det kanskje bli mer mas hvis jeg får bil, for da blir det jo ingen unnskyldning om at det f.eks regner eller er langt å gå.

Anonymkode: 96476...38c

Du trenger ikke hae en unskyldning for å si nei. Om du ikke vil så si nei. Vet det er vanskleig. Vil bare åpne øynene dine. Du trenger ingen unnskyldning for å si nei. Om du ikke vil så vil du ikke.

Anonymkode: a1507...700

[AnonymBruker]

Sorry skrivefeil. Ble bare ivrig. Syns det høres ut som du blir utnyttet og slikt gjør meg sint. Og så kjenner jeg meg igjen..

Anonymkode: a1507...700

[AnonymBruker]

Takk for svar alle

 

Jeg har så lyst å fikse dette. Mamma og pappa virker som de godtar at jeg ikke er glad i å kjøre. De maser ikke, og hvis de spør om jeg vil kjøre så spør de kun en gang. Men det er samboeren og foreldrene hans som bekymrer meg. Hadde samboeren hatt lappen, så kunne han lånt bilen min så ofte han ville. Men det blir jo aldri noe med lesing eller kjøring, for han liker visst ikke å kjøre han heller. Han har ikke øvelseskjørt mye da, men det er det inntrykket han har fått av å kjøre. 

 

Vi bor ca. 3 timer fra mine foreldre, og kun ca. 40 min fra hans foreldre. Jeg tenker det hadde vært greit å hatt bil hver gang jeg skal hjem. Det er ikke akkurat det beste kollektivtilbudet på den strekningen, og jeg må ofte vente en og en halvt time på neste buss. Mamma og pappa har hintet til at jeg kanskje kan få bil en stund nå. Jeg har alltid sagt "nææ, føler meg ikke helt klar for det da". Men jeg merker jo at det kan være tungvindt med buss. Må f.eks alltid stå opp tidligere, må vente på buss og gjerne er den sein slik at jeg kommer litt for sent på jobb en gang i blant. 

 

Familien min synes det var helt greit av meg å si nei til å kjøre moren hans på det møtet i byen. Jeg sa jo "nei, det er jeg ikke komfortabel med". Men samboeren mente at det burde jeg med tanke på alt foreldrene hans har hjulpet oss med (leilighet f.eks) og jeg fikk dårlig samvittighet. Og han hadde sagt til moren at jeg skulle visst kjøre, og at det var for sent å si nei nå. Dette gjorde at jeg gruet meg ekstremt og jeg reiste hjem til foreldrene mine og ville kjøpe egen bil med en gang. For da bulker jeg ihvertfall ikke hennes bil når jeg skulle kjøre. Men jeg lurte jo også på hvorfor hun ikke kunne ta med skobytte i bilen, slik at hun kunne kjørt selv...Det endte faktisk med at jeg dro en løgn om at jeg glemte førerkortet hjemme hos foreldrene mine, så jeg kunne "dessverre" ikke kjøre. Følte meg jo forferdelig. Men heldigvis ble møtet avlyst.

 

Bør jeg gå til psykolog eller noe for å snakke om kjøreangsten? Eller bør jeg takke ja til å få egen bil, og kjøre alene til jeg kanskje er mer komfortabel? Jeg vil ikke ha mas om kjøring hver gang foreldrene hans er i byen her, da får jeg panikk. Samboeren tror også at det blir mas fra de hvis jeg får bil, og jeg tror det blir mas fra både han og foreldrene hans. 

 

 

Anonymkode: 96476...38c

[Majott]

40 minutes ago, AnonymBruker said:

Sitter ikke i rullestol nei. F.eks i går tenkte jeg at jeg skulle gå på den nærmeste butikken rett borti gata her, for jeg var så sulten og måtte handle inn mat. Men han ville ha en ting som de kun har på en annen butikk med bedre utvalg lenger borte, så jeg endte med å gå der og handle for han, for han hadde vondt i hodet sa han. Men jeg har ofte gått på butikken for han når jeg ikke skal ha noe selv også, men da får jeg bruke kortet hans. Jeg frykter at det kanskje bli mer mas hvis jeg får bil, for da blir det jo ingen unnskyldning om at det f.eks regner eller er langt å gå.

Anonymkode: 96476...38c

Hvorfor lar du han "sende deg" til butikken (som du sa i et tidligere innlegg) fordi han ikke gidder selv? Når det er noe han har lyst på akkurat det, men ikke noe dere MÅ ha?

Regner med at når dere er uten bil, så er dere innom butikken og småhandler flere ganger i uka? Har dere bil, så kan dere ta en ukeshandling, og kjøpe alt dere trenger for en uke. Om samboer da har lyst på noe dere ikke har, så kan han jo gå til butikken selv.

Skjønner du er redd for mer mas om du får bil, men jeg tenker at du må øve deg på å sette ned foten, og rett og slett si nei. Han blir sikkert sur, og det er du nok dårlig på å tåle. Og han er nok ikke flink til å tåle at du sier nei heller.

Synes å huske at jeg har lest et tidligere innlegg fra deg, som omhandler akkurat det at du blir "sendt til butikken" i tide og utide, selv om det kun er samboer som trenger/vil ha noe. Det er DER problemet ligger, ikke i at du får egen bil.

Ta i mot bilen, som gjør det lettere for deg i hverdagen, og som gjør det lettere for deg å dra hjem til foreldrene dine! Og ta det som en utfordring at du må øve deg på å si nei. 

 

[Wolfmoon]

Må slutte meg til flere andre her å si at det ikke høres ut som om bilen er problemet her, men heller samboeren og familien hans som ikke respekterer deg. 

[_popcorn_]

Jeg gidder ikke engang kommentere din samboer og familien hans... 

Men! Jeg var også livredd for å kjøre mange år etter jeg tok lappen. Jeg unngikk det for alt det var verdt! 
Så fikk jeg jobb hvor jeg ble avhengig av bil, og fikk bil av foreldrene mine. I starten kjørte jeg de rolige veiene, og parkerte ett stykke unna jobb, og syklet den siste biten for å slippe trafikk og kompliserte ting. 
Etter en stund ble jeg vant med bilen, og begynte kjøre hele veien, og begynte like det. 
Byttet jobb, fikk firmabil som var enda enklere og mer lettkjørt, og da likte jeg så godt å kjøre at jeg ofte kjørte meg turer på fridager, og kjørte ofte der jeg kunne tatt kollektiv, bare fordi jeg trivdes i bilen. 
Så for min del hjalp det helt utrolig mye å få egen bil og begynne kjøre mer. Jeg er fortsatt litt usikker på ukjente biler, men føler at straks jeg kjenner bilen kan jeg kjøre over alt med den! 
Jeg gikk fra å knapt tørre kjøre til nærbutikken som var 3 minutter unna, til å synes det var helt ok å kjøre i oslo sentrum. 

[Hactar]

Seriøst, du må si nei. Hvis svigermoren din ikke kan kjøre med høyhælte sko, er den naturlige løsningen for henne å ta med seg skoa i bilen og kjøre selv. Trengs ingen ekstra person med lave sko for å frakte ei dame som har pynta seg, altså.

Høres ut som det har blitt en kjepphest for henne at du skal kjøre, for det har hun bestemt. Ikke særlig hyggelig, verken hun eller den late samboeren din, synes jeg. 

Endret 14. september 2017 av Hactar

[AnonymBruker]

30 minutter siden, Majott skrev:

Hvorfor lar du han "sende deg" til butikken (som du sa i et tidligere innlegg) fordi han ikke gidder selv? Når det er noe han har lyst på akkurat det, men ikke noe dere MÅ ha?

Regner med at når dere er uten bil, så er dere innom butikken og småhandler flere ganger i uka? Har dere bil, så kan dere ta en ukeshandling, og kjøpe alt dere trenger for en uke. Om samboer da har lyst på noe dere ikke har, så kan han jo gå til butikken selv.

Skjønner du er redd for mer mas om du får bil, men jeg tenker at du må øve deg på å sette ned foten, og rett og slett si nei. Han blir sikkert sur, og det er du nok dårlig på å tåle. Og han er nok ikke flink til å tåle at du sier nei heller.

Synes å huske at jeg har lest et tidligere innlegg fra deg, som omhandler akkurat det at du blir "sendt til butikken" i tide og utide, selv om det kun er samboer som trenger/vil ha noe. Det er DER problemet ligger, ikke i at du får egen bil.

Ta i mot bilen, som gjør det lettere for deg i hverdagen, og som gjør det lettere for deg å dra hjem til foreldrene dine! Og ta det som en utfordring at du må øve deg på å si nei. 

 

I går var det snakk om en spesiell type salt chips som de kun har et sted vi vet om. Det blir litt småhandel ja. Prøver i perioder å ha faste dager å handle på, men det detter litt ut. Jeg er flink til å planlegge hva jeg ha av mat og ting, men han er veldig dårlig på det. Han går jo på butikken alene når jeg f.eks er på jobb eller hjemme hos foreldrene mine. Men det blir fort mas hvis jeg er her. Han blir av og til med, men ofte sitter han inne og spiller. 

 

Tro meg, jeg har sagt at han må respektere et nei av og til. Når jeg tenker meg om så sier jeg ofte nei, men det ender opp med MYE mas helt til jeg er lei og sier ja. Men da blir det av og til "du kan ikke gjøre noe for meg uten at du blir irritert/sint" fra samboeren. Dårlig samvittighet hvis jeg sier nei, og dårlig samvittighet hvis jeg sier ja etter mye mas.

 

Jeg vurderer å si ja til bil ja. Ser på bil nesten hver dag og sender forslag til pappa eller ringer hjem om det. Jeg har snart bursdag også.  

Anonymkode: 96476...38c

[AnonymBruker]

25 minutter siden, Hactar skrev:

Seriøst, du må si nei. Hvis svigermoren din ikke kan kjøre med høyhælte sko, er den naturlige løsningen for henne å ta med seg skoa i bilen og kjøre selv. Trengs ingen ekstra person med lave sko for å frakte ei dame som har pynta seg, altså.

Ja, jeg sa nei. Men samboeren sa at han hadde sagt ja til henne, og at det nå var "for seint" å si nei. Ble stressa da kan jeg si. Jeg spurte hvorfor hun ikke kunne ta med skoskifte, men han visste ikke. Tror ikke han spurte henne om det. 

Anonymkode: 96476...38c

[AnonymBruker]

Jeg er ikke en egoist eller "teit" når jeg sier nei? For jeg føler meg sånn. Jeg blir også et naturlig valg når jeg er avholds også. Husker for noen år siden i den gamle leiligheten vår. Det var fredag kveld, og gjorde nr.2 på do da det plutselig banket på døren. Jeg kunne jo ikke åpne, og samboeren var bortreist. Rett etter bankingen, så ringte mobilen. Det var han vi leigde leiligheten av. Han spurte om jeg kunne kjøre han og dama hans til byen med hans bil. Dette var en vi ikke kjente så godt, men bare bodde i kjelleren hans. Jeg fikk jo panikk mens jeg satt der på do og sa at jeg ikke var komfortabel med det. Men han var faktisk litt innpåsliten, fordi han hadde drukket. Måtte si det flere ganger at jeg ikke kunne. Dagen etter sa han faktisk unnskyld. Men jeg synes det er så ubehagelig å bli spurt og mast på. Jeg virkelig hater mas.  

Anonymkode: 96476...38c

[Majott]

6 minutes ago, AnonymBruker said:

I går var det snakk om en spesiell type salt chips som de kun har et sted vi vet om. Det blir litt småhandel ja. Prøver i perioder å ha faste dager å handle på, men det detter litt ut. Jeg er flink til å planlegge hva jeg ha av mat og ting, men han er veldig dårlig på det. Han går jo på butikken alene når jeg f.eks er på jobb eller hjemme hos foreldrene mine. Men det blir fort mas hvis jeg er her. Han blir av og til med, men ofte sitter han inne og spiller. 

 

Tro meg, jeg har sagt at han må respektere et nei av og til. Når jeg tenker meg om så sier jeg ofte nei, men det ender opp med MYE mas helt til jeg er lei og sier ja. Men da blir det av og til "du kan ikke gjøre noe for meg uten at du blir irritert/sint" fra samboeren. Dårlig samvittighet hvis jeg sier nei, og dårlig samvittighet hvis jeg sier ja etter mye mas.

 

Jeg vurderer å si ja til bil ja. Ser på bil nesten hver dag og sender forslag til pappa eller ringer hjem om det. Jeg har snart bursdag også.  

Anonymkode: 96476...38c

Han sender deg i butikken fordi han heller vil sitte og spille enn å gå selv? Hvilke argumenter bruker han som gjør at du går for å handle for han da? Ser han ikke at han er urimelig, som vil at du skal bruke av din tid for å gå og handle for han? Særlig hvis du også har vært på jobb samme dag?

Hvor lang vei er det forresten til nærmeste butikk?

Du sier han går på butikken selv når du er på jobb eller borte. Jobber han ikke selv? Og kan han ikke da planlegge hva han vil ha de nærmeste dagene?

Du har antagelig vært på jobb i mange av de tilfellene han sender deg ut for å handle for han. Ser han ikke at du er sliten og vil slappe av, og vil bruke din fritid på andre ting enn å handle for han? 

"Men jeg har ofte gått på butikken for han når jeg ikke skal ha noe selv også, men da får jeg bruke kortet hans." Du nevner det som en "god ting" at du får bruke kortet hans når du går til butikken og handler varer som han skal ha. Er ikke det en selvfølge? Eller er det sånn at det er mest du som bruker penger på mat og godis? Også når du handler ting som kun han vil ha ha?

Utfra det du beskriver så høres det ut som du blir overkjørt av han, og at han bidrar lite til fellesskapet økonomisk og på andre måter i forhold til det du gjør. Mye av det kan skyldes hans mor, for hun høres akkurat lik ut. Så om du ikke liker hennes måte å være på, så se selv at sønnen er ganske lik henne

Jeg er også veldig snill og grei med min mann, og han er veldig snill og grei med meg. Vi gjør mye for hverandre, men det går begge veier. Hadde mannen min vært som du beskriver din mann her, hadde jeg ikke hatt lyst til å være så veldig snill! Det er mulig mannen din gjør mye annet for deg, og at du sånn sett føler det er ok. Men jeg tror ikke det?

 

 

 

[Majott]

28 minutes ago, AnonymBruker said:

Ja, jeg sa nei. Men samboeren sa at han hadde sagt ja til henne, og at det nå var "for seint" å si nei. Ble stressa da kan jeg si. Jeg spurte hvorfor hun ikke kunne ta med skoskifte, men han visste ikke. Tror ikke han spurte henne om det. 

Anonymkode: 96476...38c

Da gjelder det ikke. En annen kan ikke si ja for deg uten at det er greit for deg på forhånd. Du hadde jo ikke blitt spurt, så han kunne ikke regne med at det var greit for deg uten å spørre deg først!

Du hadde jo ikke engang hatt mulighet til å si nei.