Hvordan ser ufrivillig barnløse kvinner på sine barnefrie medsøstre?

[Christensen]

Det er gjort en del forskning og skrevet en del litteratur/artikler om nordmenns holdninger til barnefrie mennesker (dem som før ble kalt «frivillig barnløse). Likeså om hvem som er mest «lykkelige» (av dem som har barn/velger å være barnefrie) - hvor resultatene viser et annet inntrykk enn hva media gir (resultatene viser at de som velger bort barn scorer noe høyere på «lykke»/«tilfreds»). 

Vi vet også at antall barnløse menn er langt høyere enn barnløse kvinner, samt at denne kurven (menn som ikke får barn) stiger kraftigere enn for kvinner som ikke får barn. Nesten hver fjerde mann har ikke barn i Norge ved fylte 45 år. På tross at dette velger media stadig å fokusere på kvinner som velger å ikke få barn. Når så du en mannlig kjendis på forsiden av et magasin eller en avis med tittelen: «Derfor valgte jeg et liv uten barn», «Derfor vil jeg ikke har barn» etc. Jeg tipper at hvis Olav Thon hadde vært en kvinne ville vi sett han på en forside med en slik tittel ved minst en anledning. 

Det fremkommer at menn verken har problemer med menn eller kvinner som er barnefrie og kvinner både med og uten barn har ikke problemer med menn som er barnefrie. Barnefrie kvinner har ikke problemer med sine medsøstre som har barn. Fordommene finner en hos kvinner som har fått barn - mødre - som tillegger barnefrie kvinner en hel rekke negative personlige egenskaper utelukkende i kraft av at de har valgt å være barnefrie. Dette er egenskaper som f.eks. at de er egoistiske, selvopptatte og umodne. 

Min personlige erfaring er at disse holdninger som er avdekket er representativt for hvordan det er i samfunnet og speiler holdningene til det å være barnefri (det man før kalte «frivillig barnløs») ut fra kjønn, hvilket kjønn som velger å være barnefri og om den som dømmer er forelder selv (kvinner som har fått barn). Noe jeg også gjenkjente er at de fleste kvinner som er barnefrie opplever å ikke bli trodd av sine medsøstre som har fått barn - når de sier at de ikke angrer, men er lykkelige over det valget de har tatt (noe forskning også dokumenterer). 

Min personlige erfaring er også at de som er ufrivillig barnløse er veldig opptatt av å bli respektert og forstått - samtidig som de ofte selv viser  liten respekt og forståelse for sine medsøstre som er barnefri. Dette har jeg ikke funnet noe faglig utført arbeid/litteratur på, og ønsker således å få vite mer om hvilke tanker, holdninger og følelser ufrivillig barnløse kvinner egentlig har - overfor sine barnefrie medsøstre?

[AnonymBruker]

Jeg har vært ufrivillig barnløs i mange år, har nå barn. Når jeg var ufrivillig barnløs og nå også, så bryr jeg meg ingenting om at noen velger bort barn. Jeg legger meg ikke borti andres valg. Det påvirker ikke meg om folk får barn eller ikke. 

Jeg har en god venninne som ikke ønsker å få barn. Så bra for henne, det er hennes valg og jeg støtter henne uansett. 

Anonymkode: 4badc...003

[AnonymBruker]

Jeg definerer ikke mennesker utfra om de reproduserer seg eller ikke 

Anonymkode: 7a745...580

[AnonymBruker]

Jeg er ufrivillig barnløs, og kjenner litt på misunnelse når det gjelder de barnefrie. Skulle virkelig ønske jeg kunne senke skuldrene og se for meg et fullverdig liv uten barn, det hadde gjort alt så mye enklere. Det forundrer meg ikke at de barnefrie scorer høyt på lykke og denslags, de har jo som regel et fint liv med seg selv og evt partner i fokus. Den rasjonelle delen av meg ville gjerne valgt å være barnefri, men i stedet er det en enorm trang til å få barn som overtar. Dette koster oss mye i form av psyke, tid og penger.

Anonymkode: e1650...c10

[AnonymBruker]

Min søster er ufrivillig barnløs, og jeg er barnefri. Jeg får høre hver eneste gang vi møtes at jeg kaster bort livet mitt, livmoren min, eggene mine osv. Ja, egentlig at jeg er stokk dum som ikke får barn når jeg (trolig) kan. Jeg har prøvd å forklare at jeg skjønner at dette er vondt for henne - men jeg kan ikke få barn bare for å ikke ''kaste bort egg'' og gjøre henne fornøyd, men hun står på sitt. Jeg unngår henne og forholdet vårt er egentlig ødelagt. Hun ser på meg som bortkastet liv siden jeg ikke bruker reproduksjonsevnen min. 

Anonymkode: ae542...d13

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min søster er ufrivillig barnløs, og jeg er barnefri. Jeg får høre hver eneste gang vi møtes at jeg kaster bort livet mitt, livmoren min, eggene mine osv. Ja, egentlig at jeg er stokk dum som ikke får barn når jeg (trolig) kan. Jeg har prøvd å forklare at jeg skjønner at dette er vondt for henne - men jeg kan ikke få barn bare for å ikke ''kaste bort egg'' og gjøre henne fornøyd, men hun står på sitt. Jeg unngår henne og forholdet vårt er egentlig ødelagt. Hun ser på meg som bortkastet liv siden jeg ikke bruker reproduksjonsevnen min. 

Anonymkode: ae542...d13

Har hun egentlig mange vonde følelser og tanker i forhold til sin egen barnløshet, og så projiserer hun dette over på deg?

Anonymkode: 36eca...9b8

[AnonymBruker]

Jeg er frivillig barnløs og husker godt en samtale med en kollega som har slitt i årevis med å bli gravid. Da jeg begynte i jobben spurte hun meg om jeg hadde mann og barn, og jeg sa "jeg har samboer, men barn er ikke for oss". Hun svarte "men dere kan jo prøve andre muligheter, for eksempel adopsjon som vi er i gang med." Jeg svarte igjen "men vi ønsker ikke å få barn, hverken biologiske eller adopterte". Hun så helt forskrekket ut, skjønte liksom ikke at det var mulig å velge vekk noe som de hadde jobbet så lenge med å få. Men etter hvert som vi har blitt kjent så tror jeg hun forstår meg bedre. 

Anonymkode: 06879...659

[Gjest supernova_87]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min søster er ufrivillig barnløs, og jeg er barnefri. Jeg får høre hver eneste gang vi møtes at jeg kaster bort livet mitt, livmoren min, eggene mine osv. Ja, egentlig at jeg er stokk dum som ikke får barn når jeg (trolig) kan. Jeg har prøvd å forklare at jeg skjønner at dette er vondt for henne - men jeg kan ikke få barn bare for å ikke ''kaste bort egg'' og gjøre henne fornøyd, men hun står på sitt. Jeg unngår henne og forholdet vårt er egentlig ødelagt. Hun ser på meg som bortkastet liv siden jeg ikke bruker reproduksjonsevnen min. 

Anonymkode: ae542...d13

Hva sier hun når du sier at å få barn ville for deg være å kaste bort livet ditt (fritt for barn)? 

TS har du noen av de artiklene som viser til at barnfrie er lykkeligere? For meg blir det nesten også litt absurd at man på e  måte defineres som et "manglende" menneske når man ikke har barn. Folk med barn har ikke et tillegg, men det er heller de uten som har en mangel. Snodig. 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har hun egentlig mange vonde følelser og tanker i forhold til sin egen barnløshet, og så projiserer hun dette over på deg?

Anonymkode: 36eca...9b8

Hun sliter nok fryktelig med ufrivillig barnløshet, det er nok grusomt vondt for henne - jeg skjønner at jeg ikke i det hele tatt kan forstå hvordan hun har det, men det er da slett ikke jeg som har tatt i fra henne muligheten til å få barn (tenker jeg). Jeg skulle med glede byttet ut mitt funksjonelle reproduksjonsutstyr med hennes som ikke funker, men den muligheten har man jo ikke sånn hokus pokus.

1 minutt siden, Rainstorm skrev:

Hva sier hun når du sier at å få barn ville for deg være å kaste bort livet ditt (fritt for barn)? 

TS har du noen av de artiklene som viser til at barnfrie er lykkeligere? For meg blir det nesten også litt absurd at man på e  måte defineres som et "manglende" menneske når man ikke har barn. Folk med barn har ikke et tillegg, men det er heller de uten som har en mangel. Snodig. 

Hun sier at jeg er ung, dum, uerfaren og ikke i det hele tatt vet hva jeg snakker om... Jeg er 32 - kanskje jeg er dum, men ''for ung til å ta et slikt valg'' vil jeg ikke påstå at jeg er. 

Anonymkode: ae542...d13

[AnonymBruker]

Bryr meg ikke, men kan ikke si jeg forstår valget heller. Dette går jo begge veier da...

Anonymkode: f0d76...75f

[Gjest supernova_87]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Bryr meg ikke, men kan ikke si jeg forstår valget heller. Dette går jo begge veier da...

Anonymkode: f0d76...75f

Hvordan går dette begge veier? Og hva er det man helt konkret ikke forstår med valget? 

Utifra utsagn over så forstår man jo at andre velger å få barn. Og man forstår også at det er smertefullt å ikke få barn når man ønsker dem. 

Det jeg ikke forstår er generelt hvordan man ikke forstår at andre velger den livsformen som passer den enkelte best når denne ikke er skadelig for noen.

[Maleficenta]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun sliter nok fryktelig med ufrivillig barnløshet, det er nok grusomt vondt for henne - jeg skjønner at jeg ikke i det hele tatt kan forstå hvordan hun har det, men det er da slett ikke jeg som har tatt i fra henne muligheten til å få barn (tenker jeg). Jeg skulle med glede byttet ut mitt funksjonelle reproduksjonsutstyr med hennes som ikke funker, men den muligheten har man jo ikke sånn hokus pokus.

Hun sier at jeg er ung, dum, uerfaren og ikke i det hele tatt vet hva jeg snakker om... Jeg er 32 - kanskje jeg er dum, men ''for ung til å ta et slikt valg'' vil jeg ikke påstå at jeg er. 

Anonymkode: ae542...d13

Hva er grunnen til at hun ikke kan få barn? Kunne du ikke donert egga dine til henne da? Ikke her i norge da.. det er jo ikke lov

[Hulderen]

Jeg er ufrivillig barnløs. Jeg har ingen problemer med å skjønne at folk kan velge bort å få barn. Jeg er ikke blant dem som tror at alle kvinner ønsker seg barn. Å omgås kvinner som er frivillig barnløse har jeg aldri hatt problem med. Men det var noen år at jeg taklet dårlig å omgås venninner som hadde 2 eller flere barn. Fordi jeg kjente på misunnelse. At venninner fikk sitt første barn, klarte jeg å unne dem. Men til flere de fikk, til vondere ble det for meg. Jeg prøvde å skjule det, men trakk meg unna for å beskytte meg selv. Nå har jeg omsider forsonet meg med at det ikke blir barn på meg. Men det stikker litt når de første venninnene mine nå begynner å få barnebarn. De holder ikke akkurat tilbake den vanvittige lykkefølelsen det visstnok skal være å bli bestemor.

[Fortunatus]

jeg er ufrivillig barnløs og har aldri sett "ned" på frivillige barnløse!! Jeg tilbringer jo heller tid med de, enn med småbarnsforeldre som ser på oss med medlidende blikk når vi enda ikke er gravide, mens de produserer unge nummer to.

Ser ikke ned på de som gjennomfører abort heller. 

[AnonymBruker]

Nå har jeg hørt at veldig mange av slik type forskning er unøyaktig. Feks spør man en mor som har et nyfødt barn, ikke sove godt på flere dager og er sliten vil nok hennes svar være annerledes enn hvis de spør henne fire år etter. 

Hvordan er den forskningen TS viser til? Er det feks eldre mennesker med eller uten barn som har blitt spurt? 

Jeg personlig bryr meg lite om folk har barn, men kan forstå at det kommer reaksjoner. Barn og familie har en enorm plass i samfunnet. Det å velge dette bort vil noen syns er merkelig. Det er vanlig at de som gjør utradisjonelle valg vil få kommentarer på det. Feks hvis man velger bort utdannelse eller partner så vil man få kommentarer på det. Jeg vil stort sett tro at reaksjonene ikke stikker så dypt, at man likevel kan få respekt selv om man velger bort barn.

Jeg vil ikke si at noen skal ha ansvar for andre sin lykke. Altså lykke skaper man mye selv ved å sette sine grenser, følge sine drømmer og være god mot de rundt deg. Og selvfølgelig kan man få hjelp av andre å være glad, og ha noen å dele det med. Men det er alt for stort ansvar å legge sin lykke i hendene til sine barn. 

 

Anonymkode: aa884...128

[AnonymBruker]

Jeg er ufrivillig barnløs men lever godt med det. Det stikker av og til, men jeg har slått meg til ro med at jeg kommer til å få et rikt liv uten barn. Det spiller ingen rolle for meg om noen velger bort barn. i min livssituasjon er det lettere å forholde seg til de som ikke har barn enn de som har, rett og slett fordi jeg har mer til felles med førstnevnte - og mer fleksibilitet enn de med (små) barn.

Anonymkode: 2b177...72c

[AnonymBruker]

1 time siden, Maleficenta skrev:

Hva er grunnen til at hun ikke kan få barn? Kunne du ikke donert egga dine til henne da? Ikke her i norge da.. det er jo ikke lov

Det hadde dessverre ikke hjulpet. 

Anonymkode: ae542...d13

[AnonymBruker]

Jeg er ufrivillig barnløs, og har venninner som er barnefrie. Vi har snakket en del om det, og jeg tror vi forstår hverandre. Jeg har alltid hatt et sterkt ønske om å bli mor, mens jeg har ei venninne som aldri har hatt noe slikt ønske, og ei som drømte om å være husmor med mange barn, men ombestemte seg da hun ble eldre. Jeg reagerer ikke noe spesielt på det, og har inntrykk av at de har det veldig bra begge to.

Jeg vet derimot at jeg kan reagere barnslig og ureflektert når venner som har barn klager og sier at jeg er heldig og kan leve livet (når de vet hvor inderlig jeg ønsker meg barn selv). Disse mener helt sikkert ikke noe vondt med det, det ser ut som småbarnslivet er slitsomt, og det er ikke akkurat akseptert å angre. Jeg er likevel helt trygg på at jeg vil bli en sliten, men lykkelig mor hvis jeg er så heldig etter hvert.  Det er faktisk ingen andre som vet hvordan akkurat du eller jeg har det med eller uten barn

Jeg kan kanskje se for meg at for noen ufrivillig barnløse kan det være vanskelig å se utenfor sin egen verden, og forstå at noen som "er så heldige" å være fruktbare velger barn bort. Jeg har alltid hatt en så sterk trang til å få barn selv, det gjør nesten vondt, og det er lett å tro at alle kvinner har det. Men sånn er det åpenbart ikke! Så jeg tror jeg er heldig som kjenner folk som har valgt bort barn, og som kan holde øyene mine åpne for mer en mitt eget.

Anonymkode: 6c84b...6a3

[AnonymBruker]

Som ufrivillig barnløs i ca fire år og deretter som mor, så har ikke synet mitt på barnefri kvinner endret seg. 

Noen har barn, andre har ikke, noen har hund, noen katt noen ingen dyr. 

Men det er et par barnefri kvinner som har fått meg til å føle meg veldig liten ved flere tilfeller. Jeg ønsker ikke å generalisere dette til å gjelde alle siden jeg kun kjenner fire godt voksne barnefri kvinner og dette er to av dem. Det er trolig mer personligheten enn at de har valgt bort barn i seg selv. 

Men disse fikk meg til å føle meg teit som var lei meg og kastet bort energi på å prøve "alt", var tørre, overfladiske og følelseskalde gjennom den prosessen så jeg sluttet etterhvert å snakke om det og fryktet de skulle ta det opp. Ingen gikk meg til å føle meg så lite kvinnelig som disse to. 

Etter at jeg fikk barn opplever jeg at barna mine blir ignorert eller sett ned på. Blir de omsnakket så et det I negative ordelag. At de bråker, ikke prater forståelig, jaså bruker bleie ennå. Og de får meg til å føle meg liten som mor.

Disse to barnefri heksene har jeg nå kuttet ut av livet mitt endelig. 

Men jeg ser ikke på dem som hekser fordi de er barnefri. Min bestevenninne ønsker ikke barn og steriliserte seg i en alder av 32. Jeg ga eggstokkenen hennes weekendtur for å feire pensjonistilværelsen. Hun fikk bli med, altså. 

Anonymkode: 8cf3e...b26

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg har lettere for å omgås barnefrie enn folk med barn som bare ikke forstår hvor sårt det er å slite med å få barn, og skravler i vei om unger i ett sett. Nå er selvfølgelig dette veldig generaliserende, men også litt sant.

For meg må folk få velge det som selv gjør dem lykkelige, tenker jeg.

Anonymkode: 7d8ad...e85