SA i natt...veien videre og prøving.

[Gakkepus]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Trist å lese om SA din 😢 Må være så tøft når du var så langt på vei! Synes du virker sterk! Og det er lov å komme i kjelleren etter noe sånt og spesielt iforhold til hvor langt du var på vei, som gjør det enda verre! Vil gi den en god trøste klem! Så håper jeg du kommer fort opp igjen og at du blir raskt gravid igjen, når du er klar for det! Masse masse lykke til ❤️

Anonymkode: 3d652...548

Takk for det.  Det er helt klart lov, men det er utrolig slitsomt. Jeg er mer positivt naa, enn det jeg var for noen dager siden.  Jeg kjenner paa kroppen min at alt er i orden. Legetimen paa fredag er noe jeg gleder og gruer meg til.  Kjopte meg min forste ol i dag, maa si det var utrolig toft. Kanskje fordi det gikk opp for meg at jeg ikke lenger er gravid, og kan drikke alkohol, det er saanne smaating som gjor mest vondt.... Naa sitter jeg alene hjemme og drikker ol og foler meg rimelig rar... 

Takk, kjaere deg for stottende ord! Jeg haaper og paa ny spire snart!

 

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er du lei deg. Det skjedde noe som er veldig trist. SA er som regel ikke så sterkt for kroppen, og den vil være klar igjen om ikke så lenge. Men det psykiske kan sitte i, og drømmen om barn er den som blir revet litt bort når man mister. 

MEN samtidig så er det så vanlig, og det betyr absolutt ikke at dere ikke skal bli foreldre en dag. Egentlig det som reddet meg var at jeg ble gravid svært raskt etter graviditeten. Du tar det selvfølgelig i ditt tempo, men du har mye spennende i vente. Snu litt på tankene dine. Du tenker nå er du ikke gravid, og kan drikke. Men hva om du ikke drikker fordi du vil bli gravid om kort tid igjen. På den måten så ser du håpet, og ikke bare det du har mistet.

 

Anonymkode: 4e66d...15e

[Gakkepus]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig er du lei deg. Det skjedde noe som er veldig trist. SA er som regel ikke så sterkt for kroppen, og den vil være klar igjen om ikke så lenge. Men det psykiske kan sitte i, og drømmen om barn er den som blir revet litt bort når man mister. 

MEN samtidig så er det så vanlig, og det betyr absolutt ikke at dere ikke skal bli foreldre en dag. Egentlig det som reddet meg var at jeg ble gravid svært raskt etter graviditeten. Du tar det selvfølgelig i ditt tempo, men du har mye spennende i vente. Snu litt på tankene dine. Du tenker nå er du ikke gravid, og kan drikke. Men hva om du ikke drikker fordi du vil bli gravid om kort tid igjen. På den måten så ser du håpet, og ikke bare det du har mistet.

 

Anonymkode: 4e66d...15e

Takk for det. Det ga meg noe å tenke på.  Tar det med meg videre i prosessen

[Carrot]

Hei @Gakkepus  jeg har vært der og kjent på smerten. 

Jeg har følt på alle tankene, grublingen, tiden etterpå har vært vanskelig flere ganger for min del med gjentagende SA/MA og det er en vond prossess man desverre må gå gjennom, hver på sin måte. Det er ingen råd eller ord som kan gjøre det noe bedre, ta bort smerten eller tankene eller gjøre veien videre enklere.

Ta den tiden du trenger, vær åpen om det, snakk om du føler for det eller bare vær om det er vanskelig å sette ord på dette.

For meg var behovet for å prate om det stort mens mannen gjerne ville tie det ihjel - det ble vanskelig men vi fant ut av det sammen ved at han lyttet mens jeg snakket og jeg fikk "dispensasjon" til å prate med et utvalg nære venner og familie mot at han slapp spørsmål og "Mas" fordi det for han var vondere å snakke om det enn å la det være. Det var en utfordring for meg å akseptere at vi var ulike på dette da mitt behov for åpenhet var så stort, men vi fikk det til og ble på en måte ennå nærmere hverandre i forståelsen av hvem vi er når vanskelige opplevelser rammer. Håper dere også finner en god vei videre sammen!

 

 

[våren14]

På 16.9.2017 den 23.30, Gakkepus skrev:

Takk for ditt innlegg. Er veldig takknemlig. Det er flott å høre at det har gått bra med dere. Jeg prøver å tenke positivt, og håper på at spiren sitter snart for godt 😊

Det eneste lille jeg holdt fast i like etter var det faktum at jeg iaf kunne bli gravid på "vanligmåten", og at det måtte bety at det ikke kunne være umulig å lykkes. Og det stemte jo  

Det tok noen få mnd, men vi passet på å kose oss litt ekstra med mat og vin, og tok en ferietur for å få ting litt på avstand/i perspektiv. Vesla satt på el rette etter ferien  Så det var nok lurt å tenke litt på noe annet en liten stund. Men det var i april da, vi mistet i januar, så tar litt tid å komme dit mentalt sett. Og den tiden må man bruke, for det er en sorg uansett hvordan man ser på det. Tror en mor alltid vil sørge over et mistet barn. Min svigermor har mistet to, sier at hun aldri har glemt de og at de også har en plass i hjertet hennes. Og så har hun tre friske fine barn. Så ta tiden til sorgen, det er helt normalt og helt nødvendig for å gå videre

Endret 21. september 2017 av våren14

[Gakkepus]

2 timer siden, Carrot skrev:

Hei @Gakkepus  jeg har vært der og kjent på smerten. 

Jeg har følt på alle tankene, grublingen, tiden etterpå har vært vanskelig flere ganger for min del med gjentagende SA/MA og det er en vond prossess man desverre må gå gjennom, hver på sin måte. Det er ingen råd eller ord som kan gjøre det noe bedre, ta bort smerten eller tankene eller gjøre veien videre enklere.

Ta den tiden du trenger, vær åpen om det, snakk om du føler for det eller bare vær om det er vanskelig å sette ord på dette.

For meg var behovet for å prate om det stort mens mannen gjerne ville tie det ihjel - det ble vanskelig men vi fant ut av det sammen ved at han lyttet mens jeg snakket og jeg fikk "dispensasjon" til å prate med et utvalg nære venner og familie mot at han slapp spørsmål og "Mas" fordi det for han var vondere å snakke om det enn å la det være. Det var en utfordring for meg å akseptere at vi var ulike på dette da mitt behov for åpenhet var så stort, men vi fikk det til og ble på en måte ennå nærmere hverandre i forståelsen av hvem vi er når vanskelige opplevelser rammer. Håper dere også finner en god vei videre sammen!

 

 

Hei,  og takk for ditt svar

Det er vel kanskje det som gnanger mest, at mannen min er litt fraværende, og han ønsker ikke å snakke om det like mye som meg. Jeg kan forstå at det hjelper ikke å snakke om det i all evighet, men samtidig, det jeg opplevde og så har satt sine spor.  Jeg kan forstå at han sliter med å sette seg i mine sko. Kanskje om jeg hadde ropt på han, og han hadde sett det jeg så, hadde han tenkt annerledes, men det ville jeg ikke gjøre. Jeg ønsket å skåne, og ta den byrden selv. Uansett, han har forstått at jeg trenger den tiden nå, og lytter når jeg er nedenfor.  Sist var vi og handlet, og det endte opp med at jeg begynte å gråte helt uten videre, fordi han mente det knekkebrødet jeg la i handlevognen smakte vondt... vel, endte opp med noen tårer, men han skjønte veldig fort at det ikke var knekkebrødet som var problemet.

Uansett, takk for råd og støttende ord.  Tar til meg alt dere skriver her.

[Gakkepus]

1 time siden, våren14 skrev:

Det eneste lille jeg holdt fast i like etter var det faktum at jeg iaf kunne bli gravid på "vanligmåten", og at det måtte bety at det ikke kunne være umulig å lykkes. Og det stemte jo  

Det tok noen få mnd, men vi passet på å kose oss litt ekstra med mat og vin, og tok en ferietur for å få ting litt på avstand/i perspektiv. Vesla satt på el rette etter ferien  Så det var nok lurt å tenke litt på noe annet en liten stund. Men det var i april da, vi mistet i januar, så tar litt tid å komme dit mentalt sett. Og den tiden må man bruke, for det er en sorg uansett hvordan man ser på det. Tror en mor alltid vil sørge over et mistet barn. Min svigermor har mistet to, sier at hun aldri har glemt de og at de også har en plass i hjertet hennes. Og så har hun tre friske fine barn. Så ta tiden til sorgen, det er helt normalt og helt nødvendig for å gå videre

Hei!

Jeg tenkte den samme tanken i dag faktisk, at vi bør ta oss en ferie, eller rett og slett slappe av, og ikke stresse.  Det var en god tanke, men så slo det meg at jeg ikke ønsker å vente lenge. Begynte å tenke på hvorfor det haster sånn, og kanskje fordi jeg vil bevise for meg selv, at jeg kan bli gravid igjen, og den ventetiden imellom gjør meg nedenfor.  Det er et spørsmål som jeg trenger å besvare, men samtidig forstår jeg at jeg ikke bør stresse så mye som jeg gjør. Dermed gir jeg meg selv  tid.  Jeg bør ha en sunn tankegang før prøver igjen.

Når det er sagt, det du skrev angående å bli gravid på den vanlige måten, vel, du har rett, og det er noe jeg absolutt bør ta med meg videre.  Det er ikke over for vår del, og jeg er ikke den eneste som har opplevd en SA.

Endret 21. september 2017 av Gakkepus

[AnonymBruker]

Du kan vise denne til mannen din TS så kanskje han får en bedre forståelse. Men jeg advarer mot steke bilder!! 

http://www.dagensbeste.no/2016/08/12/barnet-blir-fodt-etter-11-uker-deretter-legger-moren-dette-ut-pa-facebook/

Vår siste SA var i uke 11, mannen her klarer heller ikke sette seg inn i hva det gjør med den som går gjennom det, men jeg viste han denne - han ble litt "spak" etterpå. Viser mer omsorg etter dette. Kanskje man trenger en visualisering?

Anonymkode: ab172...4a8

[Gakkepus]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan vise denne til mannen din TS så kanskje han får en bedre forståelse. Men jeg advarer mot steke bilder!! 

http://www.dagensbeste.no/2016/08/12/barnet-blir-fodt-etter-11-uker-deretter-legger-moren-dette-ut-pa-facebook/

Vår siste SA var i uke 11, mannen her klarer heller ikke sette seg inn i hva det gjør med den som går gjennom det, men jeg viste han denne - han ble litt "spak" etterpå. Viser mer omsorg etter dette. Kanskje man trenger en visualisering?

Anonymkode: ab172...4a8

Takk for linken, AB. Ja, det var sterke bilder, og det gjør vondt å se på den lille kroppen, og fasongen.  Jeg tror han trenger mer visualisering, ja. Jeg har forstått at det hjelper ikke kun å snakke med han om det.  Han holdt seg våken hele natta, tok vare på meg, men han så kun den fysiskie smerten, og da smerten gav deg, var det ingenting mer han så, bortsett fra tårer og tristhet fra min side.

Jeg bør vurdere å vise det til han neste gang han han ber meg la det gå.  På en måte er jeg takknemlig for at han tar det så rolig, men samtidig frustert fordi jeg får en stadig følelse av at vi seiler på to forskjellige hav. 

Endret 21. september 2017 av Gakkepus

[Carrot]

Hei TS, hvordan har du det i dag?

Jeg ville vist mannen linken i et godt øyeblikk, sagt at du har noe å vise han som kanskje kan sette det i perspektiv for han hva du føler dere har mistet og hvorfor kroppen din fysisk og psykisk har det vanskelig og vondt nå.

Det er ikke å forvente at noen som aldri har opplevd det kan sette seg inn i hvordan det er, og noen av de som opplever dette får ingen reaksjoner og plager i ettertid så det kan være vanskelig selv for dem å skjønne at noen går fullstendig i bakken osv. Men det man kan forvente er at ens partner som man skal dele både gleder og sorger med livet ut faktisk prøver forstå, det er fint at han støtter deg som best han kan og som du sier det er ikke så enkelt når man ikke ser hva som er galt. Ved å vise han linken så ser han.

Men jeg er enig i at det er sterke bilder!

[Gakkepus]

På 22.09.2017 den 10.10, Carrot skrev:

Hei TS, hvordan har du det i dag?

Jeg ville vist mannen linken i et godt øyeblikk, sagt at du har noe å vise han som kanskje kan sette det i perspektiv for han hva du føler dere har mistet og hvorfor kroppen din fysisk og psykisk har det vanskelig og vondt nå.

Det er ikke å forvente at noen som aldri har opplevd det kan sette seg inn i hvordan det er, og noen av de som opplever dette får ingen reaksjoner og plager i ettertid så det kan være vanskelig selv for dem å skjønne at noen går fullstendig i bakken osv. Men det man kan forvente er at ens partner som man skal dele både gleder og sorger med livet ut faktisk prøver forstå, det er fint at han støtter deg som best han kan og som du sier det er ikke så enkelt når man ikke ser hva som er galt. Ved å vise han linken så ser han.

Men jeg er enig i at det er sterke bilder!

Hei @Carrot,

Takk for at du spør. Jeg har hatt en litt tøffere dag igår enn forventet. Etter jobb reiste jeg til legen (understreker at jeg bor i utlandet), og fortalte om hvordan hele SA hadde skjedd, hvor mye jeg blødde, hvor lenge osv. Jeg har blødd ordentlig, mensenlignende med vanlige mensenkramper i ca 9 dager. Blødningene har vært både sterkere og svakere, alt ettersom. Nå spotter jeg brunt, sånn som man gjør etter at mensen er nesten ferdig. Dette har jeg hørt, og lest er normalt, da det kan være rester i livmoren som støtes ut saktere, og dermed blir blodet brunt når det først kommer ut, men det skal visst ikke være noe unaturlig ved det, og at det er en prosess man må komme seg igjennom, vel, dette mente hun var helt forferdelig, og at det må tyde på at noe er ordentlig galt med meg. UL varte i en time.  Jeg lå der med tårer i øynene, og tenke at Herregud, livet mitt er over. Hun stilte noen spørsmål, prøvde å lese utrykket hennes, men uten hell. Hun konkluderte med at jeg MÅ ha utskraping, da det er normalt å blø i kun EN uke etter SA, og det er IKKE normalt å ha rester i livmoren (mine er ca 10mm per dags dato).  Vel, jeg trenger ikke å skrive at jeg gikk i kjelleren, gråt hele natta, og angret som en hund på at jeg ble gravid i utgangspunktet, at jeg i det hele tatt reiste til DEN legen, og fikk DEN skrekkbeskjeden at jeg nærmest er døden nær.

Jeg brukte noen timer på å lese KG, andre forum såvel som artikler, søkte opp alt som hadde med brun spotting å gjøre, og jeg kom frem til at a) jeg har ingen smerter i magen, hverken når jeg presser på den eller når jeg reiser meg opp osv, b) ingen feber, sykdom (bortsett fra en lett forskjølelse som måtte komme før enn senere, mannen er syk), c)ingen illeluktende utflod ei andre symptomer som hadde indikert at det er noe alvorlig galt, og her sitter jeg og veier hva som er riktig. En lege jeg kjenner har fortalt at rester i livmoren er normalt, og kroppen bruker som regel litt tid på å kvitte seg med de, og så lenge det er ingen infeksjoner, er det ingen fare, brun spotting er og normalt, og at det er ingen fasit på HVOR lenge man skal blø, at noen blør i en uke andre blør i seks uker.

Jeg har og tatt noen graviditetstester, innser at det er ingen vits for meg å unngå det, de har blitt svakere over de 2 siste ukene, men de slår ut positivt fortsatt, det er tydeligvis også NORMALT. Ja, jeg er fortvilet, skremt og skeptisk. Utskraping i seg selv, spesielt i det landet jeg bor i, er en vanlig prosedyre de tyr til ved hver anledning, men utskraping for meg virker skremmende, og om det ikke er nødvendig, bør jeg i det hele tatt vurdere det? Er det ikke bedre at jeg lar kroppen ordne opp selv, når den først har kommet i gang, og det virker som om det er det den holder på med videre?

Dette ble langt, men ikke i nærheten av det jeg går rundt og tenker på hele tiden. Jeg ønsker virkelig at alt går seg til, for jeg er utrolig sliten, mannen min er sliten, og det og reise på jobb, og late som alt er i orden, og lytte til andre som har barn fortelle om hvor flotte de er, river meg i stykker.

Endret 23. september 2017 av Gakkepus
skriveleif

[Carrot]

Hei TS.

Jeg har opplevd begge alternativene du vurderer, både MA med utskrapning og SA som har fått ordne opp selv, og jeg vil råde deg til å lytte til legen om du føler deg trygg på at et slikt inngrep på sykehuset der du der er ok. Hvis du er i tvil - kan du snakke med en lege i Norge? 

Jeg ville ikke hatt betenkeligheter med å følge legens råd hjemme i UK, i Australia eller New Zealand hvor vi har familie, US osv eller andre steder det er "sivilisert", kanskje mer skeptisk om jeg var i er u-land men de aller fleste i-land har et rimelig godt opplegg helt på høyde med Norge, ofte også bedre uten at jeg vet hvor du er tenker jeg at inngrepet er "grei skuring" siden legen anbefaler det. 

Kroppen kan få infeksjon etterpå, men det behandles med antibiotika. Jeg fikk infeksjon første gang jeg opplevde en MA, veldig høy feber, det var vondt - og det var vanskelig. Det er nesten ti år siden, men jeg husker det som i går - og tross dette er mitt råd å følge legens henvisning eller snakke med en lege her hjemme om det får deg tryggere. Jeg har også fått infeksjon senere, men pga første gang kjente jeg igjen symptomene og fikk starte behandlingen mye tidligere, da var det ikke så ille fysisk sett og jeg kom meg mye raskere enn første gang. Sist gang vi mislykkes var det SA og det "gikk over" før det var gått en uke, da var alt ute i løpet av dag en, og etter noen dager var jeg inne igjen hos legen som sjekket med UL for å se at livmoren hadde startet trekke seg sammen. 

For all del ikke ta et valg basert på det du finner på nett alene! Det kan være så mange motsigelser man kan bli gal av å lese.. 

[AnonymBruker]

Herregud! Kondolerer ❤️❤️

Anonymkode: 5741b...9de

[AnonymBruker]

På ‎11‎.‎09‎.‎2017 den 17.56, AnonymBruker skrev:

uff så fælt å miste såpass sent. En SA påvirker sjeldent evnen til å bli gravid igjen. Da er det mest snakk om komplikasjoner i ettertid som infeksjoner etc som er sjeldent. Faktisk er det motsatt, sjansen er høyere for deg en andre for at neste graviditet blir velykket om du blir gravid innen 6 mnd statistisk sett.

Anonymkode: 24565...74b

Jeg støtter denne. Kjære kjære ts, jeg får så vondt av deg. Har vært gjennom det samme og mistet i uke 12. Jeg ventet med prøving en måned, fikk blødd ut alt og kom tilbake i syklus. Første prøvesyklus etter SAen ble jeg gravid igjen og alt gikk bra. Ikke mist motet!

Anonymkode: ccd5f...dc4

[Gakkepus]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Herregud! Kondolerer ❤️❤️

Anonymkode: 5741b...9de

Takk, kjære deg!

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg støtter denne. Kjære kjære ts, jeg får så vondt av deg. Har vært gjennom det samme og mistet i uke 12. Jeg ventet med prøving en måned, fikk blødd ut alt og kom tilbake i syklus. Første prøvesyklus etter SAen ble jeg gravid igjen og alt gikk bra. Ikke mist motet!

Anonymkode: ccd5f...dc4

Takk AB for dine ord. Jeg får tilbake litt av det motet nå, den verste perioden ser ut til å være forbi.  Det at så mange har blitt gravide etter SA gir et større mot, og det er godt å lese at det har ordnet seg for deg, og alle andre som har kommentert. Takk for forståelsen. Det har vært en prosess.

På 23.09.2017 den 17.56, Carrot skrev:

Hei TS.

Jeg har opplevd begge alternativene du vurderer, både MA med utskrapning og SA som har fått ordne opp selv, og jeg vil råde deg til å lytte til legen om du føler deg trygg på at et slikt inngrep på sykehuset der du der er ok. Hvis du er i tvil - kan du snakke med en lege i Norge? 

Jeg ville ikke hatt betenkeligheter med å følge legens råd hjemme i UK, i Australia eller New Zealand hvor vi har familie, US osv eller andre steder det er "sivilisert", kanskje mer skeptisk om jeg var i er u-land men de aller fleste i-land har et rimelig godt opplegg helt på høyde med Norge, ofte også bedre uten at jeg vet hvor du er tenker jeg at inngrepet er "grei skuring" siden legen anbefaler det. 

Kroppen kan få infeksjon etterpå, men det behandles med antibiotika. Jeg fikk infeksjon første gang jeg opplevde en MA, veldig høy feber, det var vondt - og det var vanskelig. Det er nesten ti år siden, men jeg husker det som i går - og tross dette er mitt råd å følge legens henvisning eller snakke med en lege her hjemme om det får deg tryggere. Jeg har også fått infeksjon senere, men pga første gang kjente jeg igjen symptomene og fikk starte behandlingen mye tidligere, da var det ikke så ille fysisk sett og jeg kom meg mye raskere enn første gang. Sist gang vi mislykkes var det SA og det "gikk over" før det var gått en uke, da var alt ute i løpet av dag en, og etter noen dager var jeg inne igjen hos legen som sjekket med UL for å se at livmoren hadde startet trekke seg sammen. 

For all del ikke ta et valg basert på det du finner på nett alene! Det kan være så mange motsigelser man kan bli gal av å lese.. 

Først og fremst ønsker jeg å takke alle for støttende ord. Alle som har svart, spurt i ettertid eller kun sendt en tanke, har hjulpet meg i den ensomme sorgen. Takker virkelig av hele mitt hjerte.

 

@Carrot

Jeg tok blodprøver før jobben idag, og Hcg nivået mitt 2 uker etter SA er 213, det gjorde meg til en grad glad og lettet. Når det er sagt, skal jeg til legen på UL sjekk på fredag, bestemte meg for å gå til en anne, bare for å få det bekreftet det den første sa. Trenger innspill fra alle vinkler selv om det kan være forvirrende i det lange løp.  Idag føler jeg meg utrolig bra psykisk, jeg har slått meg til ro med alt det som har skjedd, selv om det fortsatt gjør vondt i hjerterota. Mannen min er og i bedre humør, og jeg tror det gir meg mer energi...kun det å se smilet hans, om det så måtte vare i kun noen timer eller minutter. La oss hpe det varer lenger, og at den tunge perioden går mot en ende. 

PS: jeg ser at det er fortsatt litt smårester som kommer ut. Etter siste UL har det kommet litt og lett, sakte men sikkert. Jeg lurer virkelig på om det kan være et godt tegn.  Har litt lysere brun utflod en de siste dagene, ikke så mye, men.

 

 

[Gakkepus]

Hei igjen.

Tenker jeg bruker den tråden videre.

Jeg føler meg bra! Og det er en utrolig god følelse, helt siden igår har jeg følt på en endring, og det gjør meg glad.

Jeg har sluttet å blø, alt det som plaget meg for noen dager siden er borte, og det er helt utrolig. Jeg nevtne over at jeg skal på UL sjekk på fredag etter jobb, og det er ikke noe jeg gruer meg til. For noen dager siden kom det noen små rester ut, og intuitivt føler jeg at kroppen renser seg fint selv.  Det er skummelt når man trosser det legen sier, men jeg følte virkelig ikke for utskraping, spesielt siden de restene som var igjen, var veldig små, og det kom stadig noe ut. På fredag skal jeg til en annen lege, og tar det rett og slett derifra. Enkelte ganger er det greit å søke hjelp forskjellige steder, og det er nettopp det jeg gjør.

Kommer til å oppdatere på fredag.

Når det gjelder det psykiske, er jeg lettet. Det er helt ufattelig å tenke på at på søndag har det gått 3 uker. 3 uker er nesten en hel måned, og jeg har kommet meg igjennom alt. Det lar seg gjøre, og verden går virkelig ikke under selv om det føles sånn. Jeg håper at noen der ute som går igjennom en SA, vil kanskje finne denne tråden hjelpsom. Det kommer bedre dager, og den ensomme sorgen letter etterhvert, og livet blir enkelere å leve.

Jeg og mannen har snakket mye i det siste om å prøve på nytt. Fysisk føler jeg meg klar, psykisk og, men jeg ønsker å vente iallfall til fredag, slik at jeg får et bildet av hvordan ting står til en uke etter forrige besøk.

Hcg nivået var på 213 igår, vel og merke var jeg i uke 12, og det er nok forståelig, men så tok jeg en test i dag, og den var mye svakere, nærmet usynlig... vel....nå venter jeg spent, spent på legen, spent på fremtiden, spent på prøvingen.

[våren14]

15 timer siden, Gakkepus skrev:

Hei igjen.

Tenker jeg bruker den tråden videre.

Jeg føler meg bra! Og det er en utrolig god følelse, helt siden igår har jeg følt på en endring, og det gjør meg glad.

Jeg har sluttet å blø, alt det som plaget meg for noen dager siden er borte, og det er helt utrolig. Jeg nevtne over at jeg skal på UL sjekk på fredag etter jobb, og det er ikke noe jeg gruer meg til. For noen dager siden kom det noen små rester ut, og intuitivt føler jeg at kroppen renser seg fint selv.  Det er skummelt når man trosser det legen sier, men jeg følte virkelig ikke for utskraping, spesielt siden de restene som var igjen, var veldig små, og det kom stadig noe ut. På fredag skal jeg til en annen lege, og tar det rett og slett derifra. Enkelte ganger er det greit å søke hjelp forskjellige steder, og det er nettopp det jeg gjør.

Kommer til å oppdatere på fredag.

Når det gjelder det psykiske, er jeg lettet. Det er helt ufattelig å tenke på at på søndag har det gått 3 uker. 3 uker er nesten en hel måned, og jeg har kommet meg igjennom alt. Det lar seg gjøre, og verden går virkelig ikke under selv om det føles sånn. Jeg håper at noen der ute som går igjennom en SA, vil kanskje finne denne tråden hjelpsom. Det kommer bedre dager, og den ensomme sorgen letter etterhvert, og livet blir enkelere å leve.

Jeg og mannen har snakket mye i det siste om å prøve på nytt. Fysisk føler jeg meg klar, psykisk og, men jeg ønsker å vente iallfall til fredag, slik at jeg får et bildet av hvordan ting står til en uke etter forrige besøk.

Hcg nivået var på 213 igår, vel og merke var jeg i uke 12, og det er nok forståelig, men så tok jeg en test i dag, og den var mye svakere, nærmet usynlig... vel....nå venter jeg spent, spent på legen, spent på fremtiden, spent på prøvingen.

Masse lykke til gakkepus! Husk at de fleste opplever slikt bare en gang, så sjansene er store for at ved neste positiv test går det bra  

[Gakkepus]

5 timer siden, våren14 skrev:

Masse lykke til gakkepus! Husk at de fleste opplever slikt bare en gang, så sjansene er store for at ved neste positiv test går det bra  

Hei @våren14,

Takk for støttende ord. Jeg er veldig innstilt på at det skal gå bra neste gang

[Gakkepus]

Da har jeg fått mensen. 3 uker og 1 dag etter SA. Føles merkelig, mensen er annerledes,,den er ikke så kraftig, men den er. 

Føler meg veldig bra. 

[Cammm]

Godt å høre at du føler deg bedre ❤️ Lykke til neste gang.