Jeg er redd for å dø, selv om jeg er frisk som en fisk.

[AnonymBruker]

Jente 24 her. Nå i det siste så har jeg begynt å tenkte mer og mer på døden. Jeg er frisk som en fisk, så jeg aner ikke hvor det kommer fra. Tenker på at vi en gang ikke skal eksistere mer, og at vi bare skal forsvinne fra denne jorden. Det er så forferdelig. Jeg er vel ikke den eneste som har det sånn? Får helt vondt av alle som sliter med kreft og som må gå gjennom et helvetes liv mens andre lever uten bekymringer. Men sånn er det og det har jeg skjønt.

Det jeg sliter mest med er når jeg begynner å tenke på at jeg en gang skal dø. Tenker for eksempel på de menneskene som blir drept og funnet døde. Plutselig er livet over. Er det virkelig så enkelt? Alt de har jobbet for er over. De tenkte ikke dagen før at dagen etter skulle være deres siste. Blir helt kvalm av å tenke på det jeg. En dag så eksisterer vi ikke, og vi går tilbake til den gangen før vi ble født.

Er jeg den enste som har det sånn? Jeg er virkelig redd for å dø og jeg hater tanken på at vi skal forsvinne. Hvor blir man av?  

Anonymkode: 9d2b7...21b

[AnonymBruker]

Vet ikke hvor vanlig er dette, men jeg sliter med det samme. Jeg kan bli fysisk kvalm og dårlig bare av tanken på dette. Har mistet mange nære i både ulykker, sykdom og alder, og jeg har blitt litt imun i forhold dette på en måte. Men jeg kommer ikke over min egen død. Tenk at jeg ikke finnes mer. Leiligheten er tom, klærne mine er igjen, alt lukter av meg og det er noen bilder av meg, men jeg er borte. Hvor? Hvor er jeg? Hvordan føles det eller oppleves det å vær3 borte? 

Du er ikke alene. Jeg sliter med sånne tanker som regel når jeg er litt deppa eller kjeder meg. Har ikke gjort noe bevist med dette, men å prøve å skape et meningsfylt liv hjelper. Jobber mye med selvutvikling og små prosjekter for å ikke havne i det ond3 sirkelen igjen. 

Anonymkode: 524f9...c9c

[AnonymBruker]

Synes denne tråden passer bedre under kropp og helse egentlig.. for det er jo en type angst? Jeg har det også slik. Hatt det sånn fra jeg var tenåring, og aner ikke hvorfor.

Anonymkode: 1b840...97c

[AnonymBruker]

Jeg sliter med det samme, men plages ikke av tanken på hva som er igjen av meg. Jeg tenker mer på hvordan det er å være dø. Kommer jeg til å oppleve noe? Oppleve intethet i en evighet? Eller forsvinner alt av bevissthet? Jeg hater tanken. Er så redd for at det er jævlig å være død. Tenk om det aldri var meningen å utvikle en slik selvreflekterende bevissthet som vi mennesker har gjort, tenk om bivirkningen er at vi også da er reflekterende og bevisst over det å være død?

Anonymkode: 227ed...6d6

[EvaLena]

Du er ikke alene om å tenke på dette. Jeg tenker mye på det selv.

Som en svært god venn av meg sa for noe år siden. "Det du husker fra før du ble født, er sånn det vil være som død også" Jeg husker selvfølgelig ikke noe fra før jeg er født, så da er vel døden like svart.

Denne vennen var ikke redd for å dø, det var en naturlig del av livet. Nå er denne vennen død, har vært det noen år. Hjelpes meg som jeg savner den personen. Jeg trøster meg med at han ikke fryktet døden og har det bra hvor enn han er nå. Han bare plutselig døde, så altfor ung.

Det er dessverre ingen som har dødd, blitt begravet for noen mnd og kommet tilbake for å fortelle hvordan det var. Vi finner ut av dette selv en dag enten vi vil eller ikke.

Jeg synes du skal snakke med fastlege/psykolog om dette. Tviler på at de går gjennom hele livet uten å tenke over egen død. Dessuten er du ung og frisk, då du har nok veldig mange år igjen. 

Jeg lever nå, om noen minutter kan jeg være død. Huff!!!

[AnonymBruker]

Man forsvinner ikke fordi man dør. Jeg kjenner en som husker fra før hun ble født, hun trodde alle hadde det sånn, men fant ut i voksen alder at de hadde de ikke. Hun er ikke sinnsforvirret, bare en helt normal dame med god hukommelse.

Kan anbefale Sjelereiser av Michael Newton, jeg vil gå så langt som å si at den boka er bevis på at vi ikke dør.

Andre bøker er Døden ga meg livet av Anita Moorjani, Mange Liv, mange Mestere av Brian Weiss, Himmelen Finnes av Eben Alexander, Saved by the Light av Dannion Brinkley.

Alle kulturer til alle tider har hatt en forestilling om livet etter døden, det er bare vi med det vitenskapelige verdenssynet som ikke har det, fordi alt må bevises. Man kan ikke bevise noe liv etter døden på den måten som vitenskapen har bestemt at bevis fungerer (eller kanskje viljen ikke er der), men det betyr ikke at det ikke finnes.

Anonymkode: 25824...548

[EvaLena]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man forsvinner ikke fordi man dør. Jeg kjenner en som husker fra før hun ble født, hun trodde alle hadde det sånn, men fant ut i voksen alder at de hadde de ikke. Hun er ikke sinnsforvirret, bare en helt normal dame med god hukommelse.

Kan anbefale Sjelereiser av Michael Newton, jeg vil gå så langt som å si at den boka er bevis på at vi ikke dør.

Andre bøker er Døden ga meg livet av Anita Moorjani, Mange Liv, mange Mestere av Brian Weiss, Himmelen Finnes av Eben Alexander, Saved by the Light av Dannion Brinkley.

Alle kulturer til alle tider har hatt en forestilling om livet etter døden, det er bare vi med det vitenskapelige verdenssynet som ikke har det, fordi alt må bevises. Man kan ikke bevise noe liv etter døden på den måten som vitenskapen har bestemt at bevis fungerer (eller kanskje viljen ikke er der), men det betyr ikke at det ikke finnes.

Anonymkode: 25824...548

De bøkene du anbefaler høres ut som jeg vil lese.

Bare ett spørsmål, hva husker denne damen fra livet før fødsel? Jeg skal ikke si jeg tviler på deg, men trur ikke helt på denne damen du forteller om.

[AnonymBruker]

7 hours ago, EvaLena said:

De bøkene du anbefaler høres ut som jeg vil lese.

Bare ett spørsmål, hva husker denne damen fra livet før fødsel? Jeg skal ikke si jeg tviler på deg, men trur ikke helt på denne damen du forteller om.

Hun husker at hun døde som lite barn, og at faren hennes ønsket henne så sterkt tilbake at hun liksom ble dradd ned på jorden igjen, og inn i en ny kropp. Hun husker også fra hun var inni magen til moren sin, noe med en ulykke som skjedde i huset, husker ikke detaljene. Hun har ikke møtt faren fra det andre livet i dette livet. Hvis hun løy hadde hun vel inkludert at hun hadde møtt han bla bla...

Jeg husker også noe fra jeg var liten, at jeg tenkte at teknologien her var så gammeldags, syns det var rart at radioen og stereoanlegget var svart og hadde knotter, for jeg forestilte meg at slike ting ville ha helt blanke flater og ha en farge som hvitt gull. Jeg husker også at jeg ble så forbauset når jeg så at folk red på hester, jeg tenkte "åh, her rir de fortsatt på hester". Jeg syns det var liksom så eventyr og myte-aktig. Men vet ikke hvorfor jeg tenkte dette, jeg har ikke konkrete minner fra et annet liv.

Anonymkode: 25824...548

[EvaLena]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun husker at hun døde som lite barn, og at faren hennes ønsket henne så sterkt tilbake at hun liksom ble dradd ned på jorden igjen, og inn i en ny kropp. Hun husker også fra hun var inni magen til moren sin, noe med en ulykke som skjedde i huset, husker ikke detaljene. Hun har ikke møtt faren fra det andre livet i dette livet. Hvis hun løy hadde hun vel inkludert at hun hadde møtt han bla bla...

Jeg husker også noe fra jeg var liten, at jeg tenkte at teknologien her var så gammeldags, syns det var rart at radioen og stereoanlegget var svart og hadde knotter, for jeg forestilte meg at slike ting ville ha helt blanke flater og ha en farge som hvitt gull. Jeg husker også at jeg ble så forbauset når jeg så at folk red på hester, jeg tenkte "åh, her rir de fortsatt på hester". Jeg syns det var liksom så eventyr og myte-aktig. Men vet ikke hvorfor jeg tenkte dette, jeg har ikke konkrete minner fra et annet liv.

Anonymkode: 25824...548

Ok. Høres merkelig ut.

Jeg trur dessverre ikke på sånt, men det er jo min mening.

Jeg vet fsktisk ikke om jeg husker noe fra barndommen før fra 3 års alder eller om jeg bare har sett bilder fra da jeg var så liten.

[GauteS]

Døden i seg selv er ingenting å være redd for. Det blir som når du blåser ut et lys: først er flammen der, så er den borte. For godt. Den drar intet annet sted, den forsvinner bare, og etterlater seg en svart veke, evt. et kadaver om vi taler om et dyr eller menneske.
Derimot er det grunn til å frykte tida før døden, mens du ennå er i live. Det kan være en svært pinefull tid!

[HalldirV2]

Ahh...den gode gamle dødsangsten. Du er ikke den første som har hatt angst for døden, den er like gammel som menneskets oppdagelse av døden som konsept, og du er heller ikke den siste. Men du har allerede vært død, om ikke i ordets rette forstand så i samme tilstand i all den tiden som har vært før du ble født. Hva var du da? Ingenting, du var ikke, du eksisterte ikke. Den samme tilstanden opplever du hver natt når du sover tungt og drømmeløst. Hvor var du da?

Døden muliggjør livet, det er bare en nødvendig kontrast, slik mørket muliggjør lys, og sorg lykke. Jeg synes ikke du skal tenke på døden som noe grusomt, snarere som noe naturlig og nødvendig. Se på det som et siste eventyr om du vil, eller en endelig hvile du har gjort deg fortjent til. Se på døden som en forutsetting for livet, og vær takknemlig for at du fikk oppleve hele denne storslåtte runddansen.