Min pappa.

[AnonymBruker]

Pappa fikk påvist kreft med spredning for over 2 år siden. Han hadde da vært frisk i 5 år. Det har vært mye turbulent mellom oss i flere år nå. Ja,hele familien er dysfunksjonell med mye bråk,konflikter,utrygt i oppveksten osv. Pappa har og valgt bort oss barna i perioder til fordel for ny familie. Men jeg fikk en indre ro for et par måneder siden der jeg etter mye jobb med tanker og følelser klarte å nesten helt legge bort det vonde. Jeg har og de siste ukene sett sider av pappa jeg ikke visste om. Indre kamper han har hatt og har. Svik og stygg oppførsel av noen som er rundt han. 

Jeg er uendelig takknemlig for at jeg klarte å se,klarte å legge bort bitterhet og sinne mens han enda er her. Jeg tviholder på det gode. Minnene om en sterk mann som alltid hadde oljeflekker som ikke gikk bort og hard hud på de store hendene som jeg som barn følte som så trygge. Minner om en rolig og sindig mann som jeg har sett sinna kun en gang. Vi er like jeg og pappa. Kunne sitte sammen og bare være uten å si et ord og uten at det føltes feil. Det var en ro og jeg kunne senke skuldrene og vite at han aldri ville rope eller brøle og skape utrygghet. Men jeg vet nå at det lå mer bak. For det var ikke alltid ro inni pappa,heller tvert imot. Der var vonde ting,stressende ting. Kansje var det og en viktig grunn til at vi trivdes så godt i hverandres selskap? Fordi vi begge hadde en dyp smerte i oss. 

Ting har vært greit siste året selv om pappa gradvis har blitt svekket. Selv om jeg har sett ting jeg skulle ønske jeg ikke hadde sett. En kropp som kun er skinn og bein. Sår etter sår som dukker opp og som kroppen ikke klarer å heale. De engang så sterke og stødige hendene som gravde grøfter med kun en spade og fysisk kraft skjelver nå så mye at det er umulig å få kneppet knappene i skjorten. På tross av dette syns jeg at jeg holdt meg greit på beina og har hjulpet til med ting som har trengs. Ikke en gang har jeg grått eller vist sorgen jeg bærer på ovenfor pappa fordi det er ikke meg dette dreier seg om. På et egoistisk plan har jeg tenkt at dette går bra. Depresjonen og angsten skal ikke dra meg ned nå. Det har den ikke heller men det er blitt så mye tyngre å kjempe i mot siste 3-4 månedene. 

Jeg savner deg allerede,pappa og tårene som lenge har vært fraværende har meldt sin ankomst for fullt. Skulle så gjerne hatt en slik samtale vi ofte hadde for noen år tilbake der jeg kunne dele det vonde. Dele mørket som av og til slukte meg.

Men mest av alt skulle jeg så inderlig gjerne overtatt noe av smerten du nå lider deg igjennom. Gitt deg kjøtt på beina igjen og fått sårene til å gro. 

Jeg skammer meg når jeg snakker om hvordan dette er for meg fordi det er ikke meg dette gjelder men det river innvendig å se deg lide som dette. Jeg har ansiktet ditt bryte ut i store smil, jeg har sett sorg i øynene dine, sett skuffelse og avmakt. Men aldri har jeg sett det jeg så den ene dagen jeg var innom deg. Tomheten i øynene dine og musklene i kinnene dine som strammet seg fordi du kjempet så mot smerter. Og det var ingenting jeg kunne gjøre. Men du skal vite at ditt mot,din ekstreme positivitet og ditt smil vil leve videre i meg. Du har imponert ikke bare meg men alle rundt deg. Og når et menneske som lider så ufattelig som deg fortsatt smiler og ler mer enn de aller aller fleste, ja da kan jeg ikke annet enn å føle meg stolt over at du er min pappa.

Anonymkode: f9207...a04

[Aloy]

Utrolig fint skrevet, ønsker bare å gi deg en god klem.
Takk for at du deler hvordan du har det, utrolig tøft gjort av deg, og håper at det kunne være litt hjelp for deg også, å sette ord på følelsene.