Min fetter (22) gjør meg snart syk

[AnonymBruker]

30 minutter siden, 97'girl skrev:

Et vanlig bursdagsselskap for et familiemedlem, og ja, vi har sammenkomster ganske ofte, ca månedlig. Føler heller ikke det gjør noe å la være en gang innimellom, jeg kommer jo så og si til alle selskaper hver gang. Har ikke noe lyst i det hele tatt til å omgås han, men samtidig ønsker jeg jo at vi kan holde en normal tone når vi møtes. Jeg tviler bare litt på at det går, jeg kjenner han som at han kommer til å tulle det til hvis han får en liten sjans til å være med meg alene i 30 sek, f.eks at han følger etter meg ut på kjøkkenet eller noe.

Jeg synes du skal unngå selskaper en liten stund fremover, for å kappe strengen helt.

Snakk med bursdags"barnet" først, og si at du gjerne vil komme - men at du nå av hensyn til din egen helse og situasjon må ta helt avstand fra ham en periode - og derfor ikke kommer i selskapet denne gangen selv om du har veldig lyst. 

Og så gir du en gave utenom. 

Jeg tror det er lurt å bare ta helt avstand en periode, slik at han får anledning til å avslutte kapittelet selv også. Det er litt vanskelig om du plutselig dukker opp raskt etterpå.

Og etterhvert så tar du med kjæresten. Han har ikke antennene til å ha en normal tone, og iallefall ikke så raskt etter.

Anonymkode: 771f8...e3f

[Hactar]

Jeg synes du med god samvittighet kan stå over dette familieselskapet. Når du gruer deg slik, er det siste du trenger at kanskje tanten og fetteren din tror dere kan skvære opp når dere møtes. Få det hele litt mer på avstand, og la for all del kjæresten din fotfølge deg og være buffer neste gang du velger å delta. 

Endret 21. september 2017 av Hactar

[AnonymBruker]

På 23.8.2017 den 13.25, 97'girl skrev:

Dette blir et langt og litt innviklet innlegg, så bla videre om du ikke vil lese en hel avhandling.

Jeg er ei 20 år gammel jente som har en fetter på 22. Han er født litt for tidlig og fikk dermed noen medfølgende diagnoser (aspergers ++). Dessuten er han enebarn og har aldri blitt satt ordentlige grenser for. Vi har alltid hatt mer kontakt enn gjennomsnittet i og med at pappas side av familien er ganske liten og sosial, dessuten har hverken han eller meg hatt så mange andre venner. Vi treffes relativt ofte på middager, bursdager og slikt, ca hver måned.

Helt siden min fetter var liten har han pekt seg ut én person som han knytter seg til. Dette har vært unger i barnehagen på den tiden, folk i klassen og nå meg. Helt siden vi var 14 år gamle har han vært klistret til meg. Han ringer hver dag, melder flere ganger daglig både på SMS og Facebook, og blir helt desperat når jeg ikke svarer. Han skal vite hva jeg gjør og hvor jeg er, og hvis f.eks jeg og broren min blir invitert på noe så blir han helt fortvilet og direkte frekk når ikke han ble invitert. Han tror han er invitert over alt der det skjer noe.

Han har enda en side ved seg. Han skriver og gjør ting som er typisk kjæresteaktig, f.eks "Du betyr ALT for meg og jeg hadde ikke klart å leve uten deg, du redder hele dagen min med å snakke, jeg er så uendelig glad i deg, jeg savner deg utrolig mye" osv. Dessuten sitter han og stirrer på meg, kommenterer på en ekkel måte hvor fin jeg er, selv bare når jeg går helt vanlig kledd og er usminket. Han spør også på en ekkel måte om han kan få klem av meg. Jeg grøsser rett og slett med den oppførselen. 

I går var jeg ute og kjørte, og plutselig så jeg han kom kjørende andre veien. Han fikk øye på meg, snudde og kjørte etter meg, og fikk meg til å stoppe på et busstopp fordi han lurte på hva jeg skulle...! Det er da jammen ikke normalt? Dette vet jeg at han aldri hadde gjort med noen andre. Han skulle besøke en venn og sto der og sa "jeg så deg plutselig og lurte på hva du skulle, så da måtte jeg jo snu. Egentlig skulle jeg besøke Stian nå men så så jeg jo deg".

Han starter også krangler selv. F.eks er han livredd for å gjøre noe "galt" slik at jeg kan bli sur, og sender melding og spør om noe han gjorde for noen dager siden var dumt. Hvis jeg lar være å svare så blir han helt ødelagt og påstår at hele verden hater han, han melder og ringer helt til han får svar, og det kan være opptil 7 anrop hver dag helt til jeg svarer. Han SKAL ha svar. Tillslutt kan han true med selvmord om jeg ikke svarer innen en viss tid. 

Jeg har snakket med han utallige ganger om den intense kontakten hans og han lover å skjerpe seg. Det går 2 uker før det er på'n igjen. Nytt tilsnakk. Hans verden rakner. Jeg må svare han for at han ikke knekker sammen. Jeg knekker sammen og han er fornøyd så lenge han får hans ønske om kontakt. Det går ikke å ikke svare. Han ringer og melder meg ustanselig. Han kan også true med å fortelle min største hemmelighet til folk hvis jeg ikke svarer. Han hadde i tillegg lett kjørt hjem til meg for å sjekke om jeg er hjemme om jeg ikke svarer på noen dager/ en uke. Det har han gjort før. Det er ikke så enkelt å bare la være å svare.

Sånn som dette har jeg levd i 6 år, men føler det har blitt verre de 2 siste årene. Jeg har fått moren hans, faren min og kjæresten min til å prate med han fordi han aldri respekterer meg. Men da blir det et helvete på jorda. Han tåler ikke å få tilsnakk. Aller mest skulle jeg ønske jeg kunne bryte all kontakt og kutte han helt ut fra livet mitt. Jeg blir helt utslitt av å ha det sånn som nå. Klarer ikke dette alene. Jeg begynner å lure på om alt dette skyldes hans diagnoser/ personlighet eller om han er psykopat eller narsissist. Det er så mange trekk ved han som øker mistanken om det sistnevnte. Og da begynner det å bli alvorlig. Jeg trenger desperat råd og hjelp nå, så jeg blir utrolig glad for hvert minste (saklige) svar jeg får. Tusen takk for at du tok deg tid til å lese.

Her tror jeg det er mer enn asperger/ autisme inne i bildet, men det med tilknytning kjenner jeg meg igjen i. Det, i seg selv, er ikke nødvendigvis noe dårlig tegn for min del, eller andre med autisme som jeg kjenner. Man kan fungere bra i hverdagen med autisme, man kan også være på andre enden- dypt psykisk utviklingshemmet, har ikke språk, osv. Diagnose er bare noe man stiller på ulike symptomer. Jeg kjenner mennesker med autisme som er de snilleste mennesker du kan tenke deg, jeg kjenner de som ikke forstår rekkevidden av sine egne handlinger, men også egentlig er veldig snille, og jeg kjenner de som har mye atferdsproblemer i tillegg. I noen tilfeller kommer diagnosen i tillegg til en dårlig oppvekst. Vi med autisme har ikke nødvendigvis så mye mer til felles enn at vi har autisme(hvorpå det også finnes mange forskjellige typer autisme). På samme måte som resten av samfunnet. Grensesetting kan jo forklare ganske mye(skulle tro grensesetting var lettere med kun ett barn, dog). Hvis det er så alvorlig som du uttrykker, så burde du kanskje kontakte politiet. Jeg tror det er enten politi eller bekymringsmelding til psykiatrisk i bydelen eller kommunen der du bor. Jeg regner med at man også kan gjøre en utredning. Du kan også skrive til ung.no

Anonymkode: 6ed4d...18a

[Lexie Grey]

I det siste har jeg kjent på en del angst i kroppen i forbindelse med dette. Kjenner jeg gruer meg fryktelig til neste gang det er noe selskapsgreier, vet ikke når, kan hende det ikke blir noe før jul. Skal nemlig feire jul sammen med den delen av familien i år og jeg blir dårlig bare av tanken.

Jeg vet ikke engang hvorfor jeg føler det er så ille å skulle treffe han i selskap. Ikke er jeg noe særlig redd for at han kan gjøre meg noe, i og med at det er andre rundt oss hele tiden, jeg vet rett og slett ikke hva jeg er redd for. Kanskje jeg bare takler sånne "konflikter" veldig dårlig, for det å skulle omgås folk når det ligger konflikter i lufta er grusomt synes jeg. Har forresten ikke møtt han etter at jeg blokkerte han fra alt. Forrige selskap trakk han seg fordi han ikke orket å møte meg og kjæresten min..

Jeg har ikke lyst til å møte opp i noen selskaper fremover, det er heller ikke enkelt når 2 i familien skal glatte over det hele tiden med "du gjør dette til en så stor greie. Kan du ikke bare komme i selskapene og så kan dere omgås med en normal tone?" Joda, hadde det vært så enkelt. Kanskje det er det til og med. Jeg bare kvier meg så fryktelig for å møtes og jeg er ikke engang klar over hvorfor jeg føler det så sterkt. Måtte bare lufte meg litt. 

Endret 20. oktober 2017 av 97'girl

[AnonymBruker]

24 minutes ago, 97'girl said:

klipp

Jeg har ikke lyst til å møte opp i noen selskaper fremover, det er heller ikke enkelt når 2 i familien skal glatte over det hele tiden med "du gjør dette til en så stor greie. Kan du ikke bare komme i selskapene og så kan dere omgås med en normal tone?" Joda, hadde det vært så enkelt. Kanskje det er det til og med. Jeg bare kvier meg så fryktelig for å møtes og jeg er ikke engang klar over hvorfor jeg føler det så sterkt. Måtte bare lufte meg litt. 

Uff, jeg kjenner jeg blir skikkelig irritert på dine vegne. Virker ikke som om de forstår hvor ille det har vært for deg. Kan du være brutalt ærlig med dem når de spør? Forklare hvor ille det har vært for deg gjennom 6 år(!) å bli truet med å få hemmeligheter spredt, mast og mast på, truet med selvmord, kjeftet ut, forfulgt osv.? Forstår de at neste skritt for deg ville vært å få hjelp av politiet?

Anonymkode: 8e390...8b1

[AnonymBruker]

Er du helt nødt til å feire når han er der da? Kan du ikke bare droppe det? Dra når han ikke skal komme og gjør noe aktivt for å slippe å ha noe med han å gjøre? Det er en mulig måte å gjøre det på. 

Anonymkode: 54096...a3c

[Lexie Grey]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff, jeg kjenner jeg blir skikkelig irritert på dine vegne. Virker ikke som om de forstår hvor ille det har vært for deg. Kan du være brutalt ærlig med dem når de spør? Forklare hvor ille det har vært for deg gjennom 6 år(!) å bli truet med å få hemmeligheter spredt, mast og mast på, truet med selvmord, kjeftet ut, forfulgt osv.? Forstår de at neste skritt for deg ville vært å få hjelp av politiet?

Anonymkode: 8e390...8b1

Jeg har prøvd så mange ganger dessverre. Ikke skikkelig hardt og brutalt, men jeg har forklart så mange ganger likevel. Svaret blir det samme hver gang; "da var det på sin plass å blokkere han så du slipper alt maset ellers, men i sammenkomster burde dere klare å treffes på en grei måte". Fatter ikke hvordan de kan si noe sånn..

 

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du helt nødt til å feire når han er der da? Kan du ikke bare droppe det? Dra når han ikke skal komme og gjør noe aktivt for å slippe å ha noe med han å gjøre? Det er en mulig måte å gjøre det på. 

Anonymkode: 54096...a3c

Bortsett fra at han pleier å komme hver eneste gang hadde det vært en god løsning ja. Takk De vil liksom ikke stenge han ute heller, alle skal inkluderes. Tross hvordan han har vært mot meg. Jeg er så fortvilet over hele greia egentlig, fordi jeg føler jeg ikke blir møtt med forståelse og støtte. Ønsker egentlig å bare holde meg borte så lenge jeg vet han også kommer, så kan de se resultatet, selv om hevn ikke er noen god løsning.. 

[Juniper]

Kan du feire jul hos kjæresten din i år? Så slipper du unna hele situasjonen, og din familie forstår kanskje at du mener alvor. 

Det er grusomt at de ikke kan vise forståelse for det du har gjennomgått her. 6 år med traumer, og det skal bare sopes under teppet! Jeg gråter nesten på dine vegne, TS. 

Klem. 

[Handful]

Han har tråkket over ganske mange grenser, jeg syntes du burde slippe å møte han noengang igjen. Bare hold deg borte med god samvittighet! Tror det at du ikke klarer å møte han, ikke kommer av at du takler slike konflikter dårlig, men det er kroppen din som skriker til deg at du må beskytte deg selv. Noe jeg syntes du skal høre på!!

[AnonymBruker]

Kanskje du må vurdere å melde deg ut av familien når de ikke tar dette på alvor

Anonymkode: 98ec0...c18

[Lexie Grey]

8 timer siden, Juniper skrev:

Kan du feire jul hos kjæresten din i år? Så slipper du unna hele situasjonen, og din familie forstår kanskje at du mener alvor. 

Det er grusomt at de ikke kan vise forståelse for det du har gjennomgått her. 6 år med traumer, og det skal bare sopes under teppet! Jeg gråter nesten på dine vegne, TS. 

Klem. 

Vi har faktisk snakket litt om det, jeg og han. Kanskje vi skal snakke enda mer om det.. Jeg vet med meg selv at jeg må bli enda flinkere til å snakke hardt og stå opp for mine meninger, det er bare så vanskelig at jeg vet omtrent ikke hvordan jeg gjør det. Problemet mitt akkurat nå ligger i det å sette grenser, og faktisk tørre å klare og skrike ut det jeg mener om saken og hvordan jeg vil ha det fremover. Respekt trodde jeg familiemedlemmer hadde for hverandre, men det finnes tydeligvis ikke i alle familier..

Takk for støtte og råd ❤

[Blackbird]

Jeg syns du er flink som har klart å gjennomføre blokkeringen så lenge!👏👏👏

At hans mor er "fornærmet" på hans vegne og vil feie ting under teppet i familieselskaper, det får hun bare gjøre. Du må lytte til kroppen din - og den sier nå tydelig fra at du ikke skal møte han på en god stund. I mellomtiden øver du deg på å bli sterk og tydelig (ikke bare i forhold til han, men ovenfor andre personer og områder i livet).

Så tenker du ut en strategi for å håndtere kontakt med han, fordi før eller senere kommer dere til å møtes. Iallefall i en familiesammenheng man IKKE kan utebli fra. Feks begravelse. Da er det bedre å ha møttes/revet av plasteret, og lært deg å håndtere situasjonen med han på en måte som gjør at du føler deg sterk og fornøyd med deg selv etterpå. 💪💖

Ang jul så er det faktisk koselig å feire andre steder eller lage sin egen tradisjon. 🤗

Endret 21. oktober 2017 av Blackbird

[Gjest nuva]

.

Endret 24. oktober 2017 av nuva

[AnonymBruker]

Ta vare på deg selv. Hold avstand fra fetteren din. Ikke delta i selskap og sosiale tilstelninger hvor du vet at han er til stede. Du trenger ro og trygghet og hans nærvær aktiverer bare ytterligere stress for deg slik at det tar enda lengre tid for deg å komme til hektene igjen og etablere trygghet.

Anonymkode: ab886...c0c

[Lexie Grey]

På 21.10.2017 den 9.57, Blackbird skrev:

Jeg syns du er flink som har klart å gjennomføre blokkeringen så lenge!👏👏👏

At hans mor er "fornærmet" på hans vegne og vil feie ting under teppet i familieselskaper, det får hun bare gjøre. Du må lytte til kroppen din - og den sier nå tydelig fra at du ikke skal møte han på en god stund. I mellomtiden øver du deg på å bli sterk og tydelig (ikke bare i forhold til han, men ovenfor andre personer og områder i livet).

Så tenker du ut en strategi for å håndtere kontakt med han, fordi før eller senere kommer dere til å møtes. Iallefall i en familiesammenheng man IKKE kan utebli fra. Feks begravelse. Da er det bedre å ha møttes/revet av plasteret, og lært deg å håndtere situasjonen med han på en måte som gjør at du føler deg sterk og fornøyd med deg selv etterpå. 💪💖

Ang jul så er det faktisk koselig å feire andre steder eller lage sin egen tradisjon. 🤗

Tusen takk for gode ord ❤

Du tenker helt likt som meg faktisk, det var litt vittig å se. Jeg har nemlig også sagt til meg selv at jeg skal bruke denne tiden på å bygge meg opp igjen på det han har revet ned. Jeg skal bli tydelig, bestemt, selvsikker, grensesettende, og få tilbake selvrespekten min. Det er ikke akkurat gjort over natta, heller. Jeg har også tenkt det samme som deg at jeg må bygge meg opp før jeg treffer han igjen (lenge til) og dermed være mer forberedt på andre situasjoner som kan dukke opp, der han er involvert. 

I tillegg har jeg feiet bort tegnene som kroppen gir meg (den går i full panikkmodus) når jeg har vært nære på å måtte treffe han, fordi jeg har tenkt at det er falske signaler fordi jeg sliter med angst fra før. Men etter flere kommentarer her nå er det kanskje et tegn om noe annet - at kroppen forteller meg at jeg skal koble han ut, sånn som mange sier.

Jeg gruer meg ganske mye til jul pga. dette her ja, men jeg er nå 20 og kan bestemme litt av hvert selv. Jeg skal iallefall ikke ødelegge min egen helse på julaften for å gjøre familien glad og møte opp, bare fordi de ønsker det! 

[Solstrålen.]

På 23.10.2017 den 1.17, 97'girl skrev:

Tusen takk for gode ord ❤

Du tenker helt likt som meg faktisk, det var litt vittig å se. Jeg har nemlig også sagt til meg selv at jeg skal bruke denne tiden på å bygge meg opp igjen på det han har revet ned. Jeg skal bli tydelig, bestemt, selvsikker, grensesettende, og få tilbake selvrespekten min. Det er ikke akkurat gjort over natta, heller. Jeg har også tenkt det samme som deg at jeg må bygge meg opp før jeg treffer han igjen (lenge til) og dermed være mer forberedt på andre situasjoner som kan dukke opp, der han er involvert. 

I tillegg har jeg feiet bort tegnene som kroppen gir meg (den går i full panikkmodus) når jeg har vært nære på å måtte treffe han, fordi jeg har tenkt at det er falske signaler fordi jeg sliter med angst fra før. Men etter flere kommentarer her nå er det kanskje et tegn om noe annet - at kroppen forteller meg at jeg skal koble han ut, sånn som mange sier.

Jeg gruer meg ganske mye til jul pga. dette her ja, men jeg er nå 20 og kan bestemme litt av hvert selv. Jeg skal iallefall ikke ødelegge min egen helse på julaften for å gjøre familien glad og møte opp, bare fordi de ønsker det! 

Applaus, TS!! Så utrolig bra! 

[AnonymBruker]

Ja, hør på deg selv! Andre som kommer med "gode råd", de aner jo ikke hvordan du har det oppi dette!! Det er ditt liv, og du skal få lov til å ta de avgjørelsene som er riktig for deg. Avgjørelser som du føler deg lettet over å ha tatt!

Anonymkode: 90885...2e5

[Juniper]

På 23.10.2017 den 1.17, 97'girl skrev:

Tusen takk for gode ord ❤

Du tenker helt likt som meg faktisk, det var litt vittig å se. Jeg har nemlig også sagt til meg selv at jeg skal bruke denne tiden på å bygge meg opp igjen på det han har revet ned. Jeg skal bli tydelig, bestemt, selvsikker, grensesettende, og få tilbake selvrespekten min. Det er ikke akkurat gjort over natta, heller. Jeg har også tenkt det samme som deg at jeg må bygge meg opp før jeg treffer han igjen (lenge til) og dermed være mer forberedt på andre situasjoner som kan dukke opp, der han er involvert. 

I tillegg har jeg feiet bort tegnene som kroppen gir meg (den går i full panikkmodus) når jeg har vært nære på å måtte treffe han, fordi jeg har tenkt at det er falske signaler fordi jeg sliter med angst fra før. Men etter flere kommentarer her nå er det kanskje et tegn om noe annet - at kroppen forteller meg at jeg skal koble han ut, sånn som mange sier.

Jeg gruer meg ganske mye til jul pga. dette her ja, men jeg er nå 20 og kan bestemme litt av hvert selv. Jeg skal iallefall ikke ødelegge min egen helse på julaften for å gjøre familien glad og møte opp, bare fordi de ønsker det! 

Jeg er så glad for å se at du vil være sterk her. Du er på vei inn i det voksne livet, og må ta voksne valg. Og det er helt greit å sette seg selv og sin helse først. Du overlever ikke om du tror at du må "please" alle andre. 

Å bygge opp deg selv må være førsteprioritet nå, og jeg tror du kan få en kjempefin jul hos kjæresten din om du går inn for det. 

Hvis du føler for, så send meg gjerne en PM. 

 

 

[Hactar]

På 20.10.2017 den 14.16, 97'girl skrev:

Bortsett fra at han pleier å komme hver eneste gang hadde det vært en god løsning ja. Takk De vil liksom ikke stenge han ute heller, alle skal inkluderes. Tross hvordan han har vært mot meg. Jeg er så fortvilet over hele greia egentlig, fordi jeg føler jeg ikke blir møtt med forståelse og støtte. Ønsker egentlig å bare holde meg borte så lenge jeg vet han også kommer, så kan de se resultatet, selv om hevn ikke er noen god løsning.. 

Vet du, hvis du øsnker å holde deg borte så lenge han også kommer, så gjør du det. Det er ikke hevn, det er helt nødvendig skjerming. Det kan være at familien vil oppfatte det som hevn, men de er tydeligvis helt blind for hvor belastende dette er og har vært for deg.

Det er helt naturlig at du ønsker at de skal se alvoret. Foreløpig lytter de ikke til din opplevelse, og du har all rett til å være sint og føle deg sviktet for det. Ikke la tanker om at hevn ikke er bra, presse deg til å møte ham før du føler deg klar.

[Lexie Grey]

18 minutter siden, Hactar skrev:

Vet du, hvis du øsnker å holde deg borte så lenge han også kommer, så gjør du det. Det er ikke hevn, det er helt nødvendig skjerming. Det kan være at familien vil oppfatte det som hevn, men de er tydeligvis helt blind for hvor belastende dette er og har vært for deg.

Det er helt naturlig at du ønsker at de skal se alvoret. Foreløpig lytter de ikke til din opplevelse, og du har all rett til å være sint og føle deg sviktet for det. Ikke la tanker om at hevn ikke er bra, presse deg til å møte ham før du føler deg klar.

Du har mye rett i det du skriver. På tide å sette grenser for meg selv og egen helse, uten å ta hensyn til andre i denne situasjonen. Jeg er "dessverre" et samvittighetsmenneske uten like. Har alltid skullet gjøre andre fornøyd og presset meg mye for å leve opp til andres ønsker og forventninger. Det skal det bli slutt på nå, for jeg kan ikke leve slik lengre. Jeg har visst mye å jobbe med fremover.

Tusen takk for forståelse!