Pappa som er veldig lite engasjert i mitt liv

[AnonymBruker]

Jeg er ikke noe barn lenger, men jeg er i begynnelsen av tyveårene. Bor ikke hjemme lenger, bor i en by flere timer unna foreldrene mine og vi sees ikke så ofte. Studerer et studium som har mye obligatorisk opplegg. Pappa er et rolig/bedagelig menneske som ikke så karismatisk og pratsom (med meg hvertfall) og det virker som at han er veldig lite interessert i meg og mitt liv. Når jeg er hjemme sitter han mesteparten av tiden foran PC-en (gjerne med hodetelefoner). Jeg konfronterer han ofte når jeg er hjemme, at jeg syns det er leit at han er så opptatt av PC'n og det som skjer på nettet. Når jeg skal snakke med ham må jeg sette meg ved siden av han mens han surfer på nettet og svarer "ja", "nei" og "OK" når jeg snakker. Jeg pleier ofte å si at det er lite givende å snakke med ham når han sitter klistret foran dataskjermen, men han forstår ikke hvorfor det et problem og svarer at han hører da hva jeg sier. Det er bare ved middagsbordet at vi snakker sammen på en ordentlig måte. Han jobber en del, men når han kommer hjem er han ikke spesielt interessert i å snakke med meg. Moren min derimot, hun er annerledes, varm og pratsom dame, det er på grunn av henne at jeg gidder å komme hjem, ellers hadde det vært trist å komme hjem og møte faren min som er så lite engasjert i meg. 

Han er jo et godt menneske. Er snill, mild og en som gjør lite ut av seg. Han stiller også opp når jeg trenger hjelp økonomisk, kjører meg hit og dit, osv. Han er vis, gir gode råd og er et bra menneske, men jeg føler ofte at han egentlig ikke bryr seg om meg. Jeg er sjelden hjemme og når jeg er hjemme er alt annet mer interessant. Jeg har venninner som har engasjerte foreldre, som stråler og viser mye glede når de ser barna sine og tilbringe tid med dem, mens faren ikke gidder å se meg i øynene engang. Jeg har som sagt tatt dette opp mange ganger, men han bare fnyser av det jeg sier. Jeg er bare oppriktig lei meg og syns dette ødelegger mye. 

Anonymkode: bff3b...cc3

[emilie123]

Føler med deg. Det er leit når en eller begge foreldrene ikke viser noe interesse. Det styrker iallefall ikke selvfølelsen.

Har selv en eks som ikke brydde seg om sitt barn (han bodde med henne i mange år) Slik var det fra barnet ble født. Det var kun når det var andre rundt at han kunne vise litt interesse.

Det var utrolig vondt å se for meg som var mor og helt sikkert verre for barnet.

Skjønner godt at du føler på dette. Godt du har en varm og god mor.

[AnonymBruker]

Venninna mi og søsteren hennes har det likedan. Totalt uinteressert far. Skulle nesten trodd han var bitter over å ikke få en sønn. 

Med det sagt så vet jeg ikke hva som er verst. En totalt uinteressert far eller en ustabil far som utøver fysisk og psykisk vold som en del av en traumatiserende og vond oppvekst lik som min egen.

 

Anonymkode: 41696...e56

[AnonymBruker]

Han ville jo ikke stilt opp slik du beskriver, hvis han ikke brydde seg. Det høres egentlig mer ut som han er introvert, har han noensinne slitt med depresjon? Du er uansett voksen nå, kanskje du må bare akseptere at det er ingen fasit på hvordan foreldre skal være og at det at han ikke jubler, betyr ikke at han ikke er glad i deg og synes det er koselig å se deg. 

Anonymkode: e3191...9bf

[AnonymBruker]

Sånn var min far også, de eneste gangene han var engasjert i livet mitt var når han brølte og kjeftet på meg, men med brødrene mine var det stikk motsatt, tror ikke han var så glad for å ha en datter. Har ikke kontakt med ham, og det er det beste for meg.

Anonymkode: 8cb6f...ae4

[Simbyxor]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke noe barn lenger, men jeg er i begynnelsen av tyveårene. Bor ikke hjemme lenger, bor i en by flere timer unna foreldrene mine og vi sees ikke så ofte. Studerer et studium som har mye obligatorisk opplegg. Pappa er et rolig/bedagelig menneske som ikke så karismatisk og pratsom (med meg hvertfall) og det virker som at han er veldig lite interessert i meg og mitt liv. Når jeg er hjemme sitter han mesteparten av tiden foran PC-en (gjerne med hodetelefoner). Jeg konfronterer han ofte når jeg er hjemme, at jeg syns det er leit at han er så opptatt av PC'n og det som skjer på nettet. Når jeg skal snakke med ham må jeg sette meg ved siden av han mens han surfer på nettet og svarer "ja", "nei" og "OK" når jeg snakker. Jeg pleier ofte å si at det er lite givende å snakke med ham når han sitter klistret foran dataskjermen, men han forstår ikke hvorfor det et problem og svarer at han hører da hva jeg sier. Det er bare ved middagsbordet at vi snakker sammen på en ordentlig måte. Han jobber en del, men når han kommer hjem er han ikke spesielt interessert i å snakke med meg. Moren min derimot, hun er annerledes, varm og pratsom dame, det er på grunn av henne at jeg gidder å komme hjem, ellers hadde det vært trist å komme hjem og møte faren min som er så lite engasjert i meg. 

Han er jo et godt menneske. Er snill, mild og en som gjør lite ut av seg. Han stiller også opp når jeg trenger hjelp økonomisk, kjører meg hit og dit, osv. Han er vis, gir gode råd og er et bra menneske, men jeg føler ofte at han egentlig ikke bryr seg om meg. Jeg er sjelden hjemme og når jeg er hjemme er alt annet mer interessant. Jeg har venninner som har engasjerte foreldre, som stråler og viser mye glede når de ser barna sine og tilbringe tid med dem, mens faren ikke gidder å se meg i øynene engang. Jeg har som sagt tatt dette opp mange ganger, men han bare fnyser av det jeg sier. Jeg er bare oppriktig lei meg og syns dette ødelegger mye. 

Anonymkode: bff3b...cc3

Godt menneske? Nei, han er ikke det.

[AnonymBruker]

38 minutter siden, emilie123 skrev:

Føler med deg. Det er leit når en eller begge foreldrene ikke viser noe interesse. Det styrker iallefall ikke selvfølelsen.

Har selv en eks som ikke brydde seg om sitt barn (han bodde med henne i mange år) Slik var det fra barnet ble født. Det var kun når det var andre rundt at han kunne vise litt interesse.

Det var utrolig vondt å se for meg som var mor og helt sikkert verre for barnet.

Skjønner godt at du føler på dette. Godt du har en varm og god mor.

Han kan finne på å gi meg en klem, lager god middag når jeg er hjemme og prøver vel, på sin måte, å vise at han er glad i meg, men han er jo ikke interessert i å prate med meg, vi har ingen blikkontakt når vi prater ettersom han stirrer på en skjerm og svarer ofte bare «"jaha", "ok". Jeg må nesten tvinge ordentlige svar ut av ham. Mamma er god hun, hun prater for dem begge

Anonymkode: bff3b...cc3

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Venninna mi og søsteren hennes har det likedan. Totalt uinteressert far. Skulle nesten trodd han var bitter over å ikke få en sønn. 

Med det sagt så vet jeg ikke hva som er verst. En totalt uinteressert far eller en ustabil far som utøver fysisk og psykisk vold som en del av en traumatiserende og vond oppvekst lik som min egen.

 

Anonymkode: 41696...e56

Det er nok ingen tvil om hva som er tøffest. Jeg burde jo egentlig ikke klage, for faren min stiller opp når jeg trenger ham, er snill og god, kjefter aldri og kunne aldri funnet på å utøve vold, hverken fysisk eller psykisk. Men han er så tiltaksløs når jeg er hjemme, han bryr seg mer om hva som skjer på nettet og å snakke med venner på telefon. Føler meg litt som luft for ham. 

En stor klem til deg, kjære AB <3 <3 

Anonymkode: bff3b...cc3

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han ville jo ikke stilt opp slik du beskriver, hvis han ikke brydde seg. Det høres egentlig mer ut som han er introvert, har han noensinne slitt med depresjon? Du er uansett voksen nå, kanskje du må bare akseptere at det er ingen fasit på hvordan foreldre skal være og at det at han ikke jubler, betyr ikke at han ikke er glad i deg og synes det er koselig å se deg. 

Anonymkode: e3191...9bf

Han bryr seg om meg, tror jeg, men det virker ikke som han er like glad i meg som moren min er. Han er nok litt introvert ja, men han har ikke som jeg vet om slitt med depresjon. Han har mange gode venner og han er glad i å snakke med dem på telefon, og da har de så mye å prate om. Det virker som at han prioriterer venner, men at han tar meg for gitt. 

Du har jo rett i det du sier, folk er forskjellige, meg jeg kan likevel ikke unngå å bli såret og skuffet når han ikke gidder å prate med meg, at PCn er mer interessant. Jeg er hjemme maks to ganger i året, så leit at han da prioriterer nettet, osv.

Anonymkode: bff3b...cc3

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sånn var min far også, de eneste gangene han var engasjert i livet mitt var når han brølte og kjeftet på meg, men med brødrene mine var det stikk motsatt, tror ikke han var så glad for å ha en datter. Har ikke kontakt med ham, og det er det beste for meg.

Anonymkode: 8cb6f...ae4

Så leit å høre. Det sårer når de viktigste menneskene i ditt liv ikke engasjerer seg i deg. Foreldre skal jo liksom være de som VIL tilbringe tid med deg, og spesielt når vi sees så sjelden. Faren min er snill da og kjefter aldri, heldigvis. 

Klem til deg 

Anonymkode: bff3b...cc3

[AnonymBruker]

Pappa var sånn før og mesteparten av min oppvekst. Han var mye på jobb og ofte stressa så han hadde ikke rom for meg rett og slett. Først for 3 år siden fikk vi bedre kontakt. Innebærer at jeg åpner meg mer, spør mer om hans meninger, mer interessert i hans interesser. Kun en periode hvor jeg ga alt, så begynte han å gi tilbake. 

Det er aldri sånn at han ringer og spør hvordan det går, men når vi møtes prater jeg lettere med pappa enn noen andre venner. 

Det kan være vanskelig for fedre å ha interesse for døtrenes liv, usikre på interessene deres etter de ble tenåringer eller voksne kan være nok. 

Anonymkode: 1e66e...1c4

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Pappa var sånn før og mesteparten av min oppvekst. Han var mye på jobb og ofte stressa så han hadde ikke rom for meg rett og slett. Først for 3 år siden fikk vi bedre kontakt. Innebærer at jeg åpner meg mer, spør mer om hans meninger, mer interessert i hans interesser. Kun en periode hvor jeg ga alt, så begynte han å gi tilbake. 

Det er aldri sånn at han ringer og spør hvordan det går, men når vi møtes prater jeg lettere med pappa enn noen andre venner. 

Det kan være vanskelig for fedre å ha interesse for døtrenes liv, usikre på interessene deres etter de ble tenåringer eller voksne kan være nok. 

Anonymkode: 1e66e...1c4

Jeg føler også at han ikke har rom for meg. Han stiller opp når det gjelder praktiske, konkrete ting, men han er ikke like flink til å prate, stille meg spørsmål og vise engasjement. Det er andre ting som opptar ham. Han kan være distré, jobber en del når han er hjemme og når han ikke gjør det er det nettet, videoer, sosiale medier og slike ting som interesserer ham mest. Vi finner jo aldri på noe, og når jeg foreslår noe og ikke gir meg så får jeg bare til svar at jeg kan gjøre det jeg har lyst til, så gjør han det han vil. 

Anonymkode: bff3b...cc3

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler også at han ikke har rom for meg. Han stiller opp når det gjelder praktiske, konkrete ting, men han er ikke like flink til å prate, stille meg spørsmål og vise engasjement. Det er andre ting som opptar ham. Han kan være distré, jobber en del når han er hjemme og når han ikke gjør det er det nettet, videoer, sosiale medier og slike ting som interesserer ham mest. Vi finner jo aldri på noe, og når jeg foreslår noe og ikke gir meg så får jeg bare til svar at jeg kan gjøre det jeg har lyst til, så gjør han det han vil. 

Anonymkode: bff3b...cc3

Min pappa sine største interesser er å skru bil og jakt. Da er jeg med å skru bil da. Praktiske konkrete ting her og. Å gjøre noe sammen er viktigere enn akkurat hva man gjør. 

Anonymkode: 1e66e...1c4

[Gjest Coolaid]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke noe barn lenger, men jeg er i begynnelsen av tyveårene. Bor ikke hjemme lenger, bor i en by flere timer unna foreldrene mine og vi sees ikke så ofte. Studerer et studium som har mye obligatorisk opplegg. Pappa er et rolig/bedagelig menneske som ikke så karismatisk og pratsom (med meg hvertfall) og det virker som at han er veldig lite interessert i meg og mitt liv. Når jeg er hjemme sitter han mesteparten av tiden foran PC-en (gjerne med hodetelefoner). Jeg konfronterer han ofte når jeg er hjemme, at jeg syns det er leit at han er så opptatt av PC'n og det som skjer på nettet. Når jeg skal snakke med ham må jeg sette meg ved siden av han mens han surfer på nettet og svarer "ja", "nei" og "OK" når jeg snakker. Jeg pleier ofte å si at det er lite givende å snakke med ham når han sitter klistret foran dataskjermen, men han forstår ikke hvorfor det et problem og svarer at han hører da hva jeg sier. Det er bare ved middagsbordet at vi snakker sammen på en ordentlig måte. Han jobber en del, men når han kommer hjem er han ikke spesielt interessert i å snakke med meg. Moren min derimot, hun er annerledes, varm og pratsom dame, det er på grunn av henne at jeg gidder å komme hjem, ellers hadde det vært trist å komme hjem og møte faren min som er så lite engasjert i meg. 

Han er jo et godt menneske. Er snill, mild og en som gjør lite ut av seg. Han stiller også opp når jeg trenger hjelp økonomisk, kjører meg hit og dit, osv. Han er vis, gir gode råd og er et bra menneske, men jeg føler ofte at han egentlig ikke bryr seg om meg. Jeg er sjelden hjemme og når jeg er hjemme er alt annet mer interessant. Jeg har venninner som har engasjerte foreldre, som stråler og viser mye glede når de ser barna sine og tilbringe tid med dem, mens faren ikke gidder å se meg i øynene engang. Jeg har som sagt tatt dette opp mange ganger, men han bare fnyser av det jeg sier. Jeg er bare oppriktig lei meg og syns dette ødelegger mye. 

Anonymkode: bff3b...cc3

Dette var det fint at du skrev. Dette burde alle pappaer leser og så tenke over om det er noe som angår dem. 

Har ikke gode råd til deg bortsett fra at du må fortsette å være like flink å si ifra til pappaen din om hva du savner. Kanskje det går inn en dag? 

Flott innlegg. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Min pappa sine største interesser er å skru bil og jakt. Da er jeg med å skru bil da. Praktiske konkrete ting her og. Å gjøre noe sammen er viktigere enn akkurat hva man gjør. 

Anonymkode: 1e66e...1c4

Takk for svarene du gir i denne tråden. Det du skriver virker logisk. Det er sikkert vanskelig for noen fedre å finne på noe med døtrene sine, det faller kanskje ikke naturlig for alle da en kanskje ikke har så mange fellesinteresser. Jeg og moren min har god kontakt og kan prate om det meste, jeg kan jo prate om det meste med faren min også da han er forståelsefull, men han tar aldri initiativ, gir korte svar og er ikke så interessert i å høre hva jeg har å si. Det er bare når det handler om politikk, historie, etc. at han kan bli interessert - og jeg gidder ikke å bare diskutere politikk med pappa. Han må bli veldig engasjert før han gidder å snu seg bort fra skjermen. Han er teoretisk anlagt og jobber ofte med noe jobbgreier foran dataen. Virker som at dataen er livet hans når han er hjemme. 

Jeg får nesten dårlig samvittighet til å skrive det jeg gjør, for pappa er jo ikke noe slem eller noe sånt, men det skuffer meg veldig at han er så lite interessert i å snakke med meg.

Du har rett; det er viktigere å gjøre noe sammen. Jeg foreslår jo ting vi kan finne på, men han avslår alle forslagene, så får vel gjøre noe han syns er interessant.

Anonymkode: bff3b...cc3

[AnonymBruker]

1 time siden, Coolaid skrev:

Dette var det fint at du skrev. Dette burde alle pappaer leser og så tenke over om det er noe som angår dem. 

Har ikke gode råd til deg bortsett fra at du må fortsette å være like flink å si ifra til pappaen din om hva du savner. Kanskje det går inn en dag? 

Flott innlegg. 

Takk skal du ha! Har bare vært veldig skuffet siden jeg kom hjem og måtte bare skrive ned hva jeg følte!  

Anonymkode: bff3b...cc3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svarene du gir i denne tråden. Det du skriver virker logisk. Det er sikkert vanskelig for noen fedre å finne på noe med døtrene sine, det faller kanskje ikke naturlig for alle da en kanskje ikke har så mange fellesinteresser. Jeg og moren min har god kontakt og kan prate om det meste, jeg kan jo prate om det meste med faren min også da han er forståelsefull, men han tar aldri initiativ, gir korte svar og er ikke så interessert i å høre hva jeg har å si. Det er bare når det handler om politikk, historie, etc. at han kan bli interessert - og jeg gidder ikke å bare diskutere politikk med pappa. Han må bli veldig engasjert før han gidder å snu seg bort fra skjermen. Han er teoretisk anlagt og jobber ofte med noe jobbgreier foran dataen. Virker som at dataen er livet hans når han er hjemme. 

Jeg får nesten dårlig samvittighet av å skrive det jeg gjør, for pappa er jo ikke noe slem eller noe sånt, men det skuffer meg veldig at han er så lite interessert i å snakke med meg.

Du har rett; det er viktigere å gjøre noe sammen. Jeg foreslår jo ting vi kan finne på, men han avslår alle forslagene, så får vel gjøre noe han syns er interessant.

Anonymkode: bff3b...cc3

 

Anonymkode: bff3b...cc3

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke noe barn lenger, men jeg er i begynnelsen av tyveårene. Bor ikke hjemme lenger, bor i en by flere timer unna foreldrene mine og vi sees ikke så ofte. Studerer et studium som har mye obligatorisk opplegg. Pappa er et rolig/bedagelig menneske som ikke så karismatisk og pratsom (med meg hvertfall) og det virker som at han er veldig lite interessert i meg og mitt liv. Når jeg er hjemme sitter han mesteparten av tiden foran PC-en (gjerne med hodetelefoner). Jeg konfronterer han ofte når jeg er hjemme, at jeg syns det er leit at han er så opptatt av PC'n og det som skjer på nettet. Når jeg skal snakke med ham må jeg sette meg ved siden av han mens han surfer på nettet og svarer "ja", "nei" og "OK" når jeg snakker. Jeg pleier ofte å si at det er lite givende å snakke med ham når han sitter klistret foran dataskjermen, men han forstår ikke hvorfor det et problem og svarer at han hører da hva jeg sier. Det er bare ved middagsbordet at vi snakker sammen på en ordentlig måte. Han jobber en del, men når han kommer hjem er han ikke spesielt interessert i å snakke med meg. Moren min derimot, hun er annerledes, varm og pratsom dame, det er på grunn av henne at jeg gidder å komme hjem, ellers hadde det vært trist å komme hjem og møte faren min som er så lite engasjert i meg. 

Han er jo et godt menneske. Er snill, mild og en som gjør lite ut av seg. Han stiller også opp når jeg trenger hjelp økonomisk, kjører meg hit og dit, osv. Han er vis, gir gode råd og er et bra menneske, men jeg føler ofte at han egentlig ikke bryr seg om meg. Jeg er sjelden hjemme og når jeg er hjemme er alt annet mer interessant. Jeg har venninner som har engasjerte foreldre, som stråler og viser mye glede når de ser barna sine og tilbringe tid med dem, mens faren ikke gidder å se meg i øynene engang. Jeg har som sagt tatt dette opp mange ganger, men han bare fnyser av det jeg sier. Jeg er bare oppriktig lei meg og syns dette ødelegger mye. 

Anonymkode: bff3b...cc3

Det finnes så mange rare/merkelige mennesker overalt. 🏃‍♀️

Anonymkode: 65d00...9c8