Gå til innhold

Barnet på 9 vil bo fast hos far.


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg og mor flyttet fra hverandre for over 2 år siden og har siden da hatt delt ansvar og omsorg 50/50,mens i realiteten har barnet vært hos meg 60-70%,litt pga morens jobb men mest pga barnet vil det selv.Hun har alltid vært en pappadalt og jeg er den som har stilt opp for henne hele veien,siden hun ble født.Jeg har vært både mor og far,kan man si.

De siste 2 årene har vi hatt en uke hver og hver eneste dag i morens uke,kommer min datter hjem til meg etter skolen istedet for å gå til sin mor.Her vil hun være og det er et styr uten like hver gang hun må hjem til sin mor.De har hele veien hatt et forhold jeg vil si er litt dårlig.

Jeg har lest at når barnet er 12 kan hun velge bosted selv,og vi er begge forberedt på at det vil bli hos meg.Jeg synes det blir litt feil å måtte vente i over 2 år før dette skjer,kun pga mora har like mye omsorg (på papiret) som meg.Jeg vil nødig gå til retten for dette også.

Regner med det sitter en hel del mødre her og leser,og da lurer jeg litt på hva dere ville gjort som mor,om ditt barn absolutt ikke vil bo hos deg,men kun hos far?Tviholde på retten din,eller lytte til barnets ønske?

Anonymkode: 52732...e0a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Har spurt to venninner som er over 40, i lederjobb (les: jobber/reiser mer enn gjennomsnittlig), og de har 50/50, fra barnet var 1,5 år og er nå 7 år.

For disse fungerer 50/50 bra. Men barnet har hos begge sagt ifra st det ønsker at alle bodde sammen, og at den andre savnes når det ikke er den uken. Disse er nærmest naboer.

For hun ene som er både mamma-og pappajente så har hun selv valgt 50/50.

Hvis jeg bar moren så ville jeg ha ventet til barnet var 12 år med å gjøre endringer og insistert på 50/50. Dette fordi barn handler ofte emosjonelt og kortsiktig.

Anonymkode: 8a097...4ae

  • Liker 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som mor ville jeg nok gjort alt det jeg kunne for å bedre forholdet mitt til barnet, prøvd å komme til bunn i om det er noen spesiell grunn til at hun ikke trivdes hos meg, eller om det var en ren "pappadalt" ting. Ville også samarbeidet med pappan om dette. Men hvis dette ikke hjelper så har jeg hele tiden vært klar på at barnas ønsker skal bli hørt. Så selv om det hadde gjort vondt å redusere samværet så ville jeg gått med på det hvis det var barnets ønske, og faren også syns det var greit. Men ville fortsatt å prøve å jobbe med forholdet da.

Hos oss er det litt motsatt, da minstemann av og til sier at han ville vært mer hos mamma (vi har 50/50 løsning og 3 barn). Men når jeg har snakket med han om det så viste det seg at hovedårsaken er at han har flere lekekompiser i gata her jeg bor, og at han dermed kjeder seg lettere hos faren mens han her bare kan løpe ut og alltid finner noen å leke med. Jeg har da tipset faren om dette, for det er tross alt kun han som kan gjøre noe med den situasjonen. Og når han vet om det så kan han passe på å invitere komppiser med fra skolen e.l. En god dialog og samarbeid er viktig for at en 50/50 løsning skal fungere godt. Begge foreldrene må jobbe for det.

  • Liker 16
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har spurt to venninner som er over 40, i lederjobb (les: jobber/reiser mer enn gjennomsnittlig), og de har 50/50, fra barnet var 1,5 år og er nå 7 år.

For disse fungerer 50/50 bra. Men barnet har hos begge sagt ifra st det ønsker at alle bodde sammen, og at den andre savnes når det ikke er den uken. Disse er nærmest naboer.

For hun ene som er både mamma-og pappajente så har hun selv valgt 50/50.

Hvis jeg bar moren så ville jeg ha ventet til barnet var 12 år med å gjøre endringer og insistert på 50/50. Dette fordi barn handler ofte emosjonelt og kortsiktig.

Anonymkode: 8a097...4ae

Ja,barn handler gjerne emosjonelt og kortsiktig.Men i dette tilfellet har det vært slik hele veien frem til nå.

Anonymkode: 52732...e0a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det spiller vel ingen rolle for deg eller barnet hva andre mødre her ville gjort. Jeg kan bare synse, og hvis jeg var moren i dette tilfellet ville jeg jo strukket meg langt for å bedre situasjonen og forholdet mitt til datteren min, og ikke automatisk latt henne flytte permanent til faren sånn uten videre. Jeg håper da jeg ville lyttet til datteren hele veien, men jeg ville nok ikke bare latt henne bestemme noe slikt uten å ha forsøkt mye annet først. Men hver dag i to år? Da er det på tide å tenke nytt, ja. Hva gjør moren og du i dag, da?

Anonymkode: dc99c...790

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og, meg over: Barnet må jo hentes på skolen, da hun var 7 år og gikk hjem til deg hver dag annenhver uke..., hva slags kontroll er det?

Anonymkode: dc99c...790

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

3 minutter siden, Engel skrev:

Som mor ville jeg nok gjort alt det jeg kunne for å bedre forholdet mitt til barnet, prøvd å komme til bunn i om det er noen spesiell grunn til at hun ikke trivdes hos meg, eller om det var en ren "pappadalt" ting. Ville også samarbeidet med pappan om dette. Men hvis dette ikke hjelper så har jeg hele tiden vært klar på at barnas ønsker skal bli hørt. Så selv om det hadde gjort vondt å redusere samværet så ville jeg gått med på det hvis det var barnets ønske, og faren også syns det var greit. Men ville fortsatt å prøve å jobbe med forholdet da.

Hos oss er det litt motsatt, da minstemann av og til sier at han ville vært mer hos mamma (vi har 50/50 løsning og 3 barn). Men når jeg har snakket med han om det så viste det seg at hovedårsaken er at han har flere lekekompiser i gata her jeg bor, og at han dermed kjeder seg lettere hos faren mens han her bare kan løpe ut og alltid finner noen å leke med. Jeg har da tipset faren om dette, for det er tross alt kun han som kan gjøre noe med den situasjonen. Og når han vet om det så kan han passe på å invitere komppiser med fra skolen e.l. En god dialog og samarbeid er viktig for at en 50/50 løsning skal fungere godt. Begge foreldrene må jobbe for det.

Det har mang en gang blitt forsøkt å komme til bunns i dette.Barnet selv sier at det er fordi hun er så mye mer glad i pappaen sin og at hun liker seg best med han.Selv tror jeg det også har mye med å gjøre at barnet selv har sett hvor lite moren har stilt opp i alle år,at jeg har vært den som har vært der hele tiden.Hun er vant til at jeg gjør alt og mor ingenting.Det kan være at det slår tilbake på mor nå når barnet er større?Dialogen har vært ok hele veien,men jeg tror selv at forholdet dem i mellom er slik pga moren og at det nesten er litt sent å rette opp i,da moren fremdeles gjør som før.

Anonymkode: 52732...e0a

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja,barn handler gjerne emosjonelt og kortsiktig.Men i dette tilfellet har det vært slik hele veien frem til nå.

Anonymkode: 52732...e0a

Forstår. Jeg ville likevel ha forsøkt å komme mer til bunns i nøyaktig hva det er som gjør at hun sier det. Har far hjernevasket datteren? Har han baksnakket barnets mor? Spiller far med uredelige kort og har gjort det som små stikk hele veien? Spiller far på datterens hjerte som vil bli hos den stakkarslige "pappaen som vil bli så ensomt uten henne"? 

Lar barnets far datteren legge seg når hun vil og er ikke så nøye på de tingene moren mener er viktige? 

Trenerer far i det skjulte i kulissene? 

Liker ikke barnet moren - eller sier og viser barnet at det elsker sin mor?

TS, du kan ikke bare høre på mantraet - du må finne ut av hvorfor. Da må dere vente med å endre noe, tenker jeg.

Anonymkode: 8a097...4ae

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og, meg over: Barnet må jo hentes på skolen, da hun var 7 år og gikk hjem til deg hver dag annenhver uke..., hva slags kontroll er det?

Anonymkode: dc99c...790

Det er helt normalt flere steder at barn kommer seg hjem fra skolen for egen maskin...

Anonymkode: 0f446...42d

  • Liker 28
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og, meg over: Barnet må jo hentes på skolen, da hun var 7 år og gikk hjem til deg hver dag annenhver uke..., hva slags kontroll er det?

Anonymkode: dc99c...790

Fra hun var 7 til 8 gikk hun på SFO og jeg hentet henne selv i mine uker.Det skal også sies at jeg bor kun 100 meter unna skolen og kan se inngangen til skole og SFO fra stua,så kontrollen var god vil jeg si.Sist skoleår var hun i SFO det første halvåret og det siste halvåret gikk hun hjem selv etter skolen.Moren bor kun 100 meter unna meg. I SFO perioden var det en avtale om at barnet kunne gå hjem selv til et fast klokkeslett.I stedet for å gå til mor,kom hun hit.

Anonymkode: 52732...e0a

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner godt din frustrasjon.

50/50 er ikke bestandig den riktige løsningen. Ofte er 50/50 en løsning med hovedgrunn i behovet til foreldrene. Man må ta barnas ønsker og tanker på alvor, uavhengig hvor gamle de er. Ja, ofte vet mor og far best, men her virker det som om mor må ta en runde med seg selv, for barnet sitt sin skyld.

Som du sier, er rettsak ingen god ide. Du bør prøve så godt du kan å samarbeide bra med mor. Om ting blir stygt mellom dere - er det alltid barnet det går mest utover. Så her tenker jeg det er lurt å gå litt forsiktig frem. Men prøv å få mor til å forstå hva som er best for barnet. Endten om det er å få et tettere bånd til henne eller faktisk bli mindre egoistisk å se at barnet har det best med å ha en fast og stabil bopel hos den forelderen hun får mest glede og stabilitet hos, tenker jeg.

 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bor du (antar at du er barnefaren TS, slev om du skriver litt forvirrende) i det gamle huset der dere bodde som familie? Det vil også ofte bidra veldig til barnas følelser. Det kan ta lang tid før de blir husvarme i nytt hus, og det bør man tenke på og ikke endre samvær for tidlig. 

Vil spørre deg hva du har gjort for å prøve å hjelpe moren i denne situasjonen jeg. Passer dere på å ha like leggetider og regler slik at det ikke er et fristed hos deg? Viser du datteren din at du har et liv når hun ikke er hos deg, at du er opptatt med andre hyggelige ting og ikke alltid er hjemme? Sier du at du savner henne når hun ikke er der? Barn kan føle veldig ansvarsfølelse, hun kan rett og slett tro du savner henne for mye slik at hun føler at hun "må" være hos deg. Hva gjør hun hvis hun kommer til tomt hus? Blir hun der bare? Har dere prøvd å si til henne at det ikke er alle dager pappa er hjemme og at hun derfor ikke kan gå til deg uten at det er avtalt? Eller er hun vant til at du alltid er hjemme og ikke gjør andre ting? Hvordan snakker du om moren med barnet? Oppmunterer du til et positivt forhold der?

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er helt normalt flere steder at barn kommer seg hjem fra skolen for egen maskin...

Anonymkode: 0f446...42d

Ikke når de ikke kommer hjem dit de skal 50% av tiden i to år.

Anonymkode: dc99c...790

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Funket sånn noenlunde med 50/50 her, til barnemor fant seg ny type som barnet ikke liker. Dermed ble det et styr uten like og er nå 10/90 i mitt favør. Jeg går ut fra mor får som fortjent, da jeg har klare indikasjoner på at denne typen var inne i bildet før jeg ble kastet ut.

Jeg regner med karma kommer til alle.

Anonymkode: f3008...166

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her ble det mange svar og skal prøve å forklare meg litt mer detaljert selv om det er ganske så private ting..Ja,jeg er barnefaren.

Vi bodde først sammen i en annen leilighet i samme by.Det ble så et brudd og jeg flyttet ut først.Et års tid etter,flyttet mor ut av leiligheten og flyttet så 100 meter unna meg av en eller annen grunn.

Leggetidene hos meg er mere strenge enn hos mor,så fristedet er ikke her.Samme med mat,jeg er mer streng på at hun skal spise sunt mens mor tar henne med på Burger King 1-2 ganger pr uke og ellers forer henne med boller nesten daglig.Middager er det lite av hos dem.

Min datter vet at jeg har et liv og at jeg ikke alltid er hjemme.Hun ringer meg mye når hun er hos mor og spør hvor jeg er og om hun kan komme til meg. Jeg pleier ikke si jeg savner henne.Jeg ser henne jo hver dag uansett,selv i mors uker.Så det blir liksom ikke et tema.Jeg har flere ganger vært borte når hun er ferdig på skolen i mors uker.Da ringer hun meg med en gang og spør hvor jeg er.Er jeg et stykke unna,rusler hun hjem til mor og venter på at jeg skal komme hjem.

Jeg har flere ganger snakket med min datter om mor på en positiv måte og at de kan prøve å finne på ting de kan gjøre sammen.

Forholdet dem i mellom er mye rasert pga mor.Det er jeg sikker på.Siden min datter ble født,tok jeg meg av all mating,bading og bleieskift.All levering og henting i barnehage,lek,lage middag og legging.Etter jeg flyttet har jeg også meldt barnet på diverse aktiviteter i samråd med mor,men mor stiller ikke opp der heller så jeg er den som må bringe barnet frem og tilbake også i mors uker.

Hos meg er det mer stabilt.Jeg har ny samboer som går bra med barnet,mens mor har hatt av og på forhold med flere.Barnet har møtt et par av dem.I mors uker "dumper" hun barnet av hos besteforeldre mens hun selv dra til en av disse mennene. I sommerferien skulle vi ha barnet 3 uker hver sammenhengende,men endte opp med at hun var her 5 uker og 1 hos mor(besteforeldre). Min datter har også helt siden tidlig i barnehagen hatt behov for ekstra støtte og har fremdeles noe ekstra støtte på skolen.Jeg har samarbeidet med barnehage og skole etter beste evne mens mor setter seg på bakføttene og nekter hjelp da hun ikke vil innse at barnet trenger det.

Listen er lang,og jeg kunne nevnt så mye mer.Jeg har absolutt ikke noe behov for å sverte mor,og prøve å fremstå som "den gode".Det kan kanskje se slik ut ut i fra det jeg skriver men det er for å få frem hvorfor jeg tror mor har allerede ødelagt for seg selv.Jeg skulle ønske de hadde et bedre forhold,men det tror jeg ikke vil skje lenger.

Anonymkode: 52732...e0a

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her ble det mange svar og skal prøve å forklare meg litt mer detaljert selv om det er ganske så private ting..Ja,jeg er barnefaren.

Vi bodde først sammen i en annen leilighet i samme by.Det ble så et brudd og jeg flyttet ut først.Et års tid etter,flyttet mor ut av leiligheten og flyttet så 100 meter unna meg av en eller annen grunn.

Leggetidene hos meg er mere strenge enn hos mor,så fristedet er ikke her.Samme med mat,jeg er mer streng på at hun skal spise sunt mens mor tar henne med på Burger King 1-2 ganger pr uke og ellers forer henne med boller nesten daglig.Middager er det lite av hos dem.

Min datter vet at jeg har et liv og at jeg ikke alltid er hjemme.Hun ringer meg mye når hun er hos mor og spør hvor jeg er og om hun kan komme til meg. Jeg pleier ikke si jeg savner henne.Jeg ser henne jo hver dag uansett,selv i mors uker.Så det blir liksom ikke et tema.Jeg har flere ganger vært borte når hun er ferdig på skolen i mors uker.Da ringer hun meg med en gang og spør hvor jeg er.Er jeg et stykke unna,rusler hun hjem til mor og venter på at jeg skal komme hjem.

Jeg har flere ganger snakket med min datter om mor på en positiv måte og at de kan prøve å finne på ting de kan gjøre sammen.

Forholdet dem i mellom er mye rasert pga mor.Det er jeg sikker på.Siden min datter ble født,tok jeg meg av all mating,bading og bleieskift.All levering og henting i barnehage,lek,lage middag og legging.Etter jeg flyttet har jeg også meldt barnet på diverse aktiviteter i samråd med mor,men mor stiller ikke opp der heller så jeg er den som må bringe barnet frem og tilbake også i mors uker.

Hos meg er det mer stabilt.Jeg har ny samboer som går bra med barnet,mens mor har hatt av og på forhold med flere.Barnet har møtt et par av dem.I mors uker "dumper" hun barnet av hos besteforeldre mens hun selv dra til en av disse mennene. I sommerferien skulle vi ha barnet 3 uker hver sammenhengende,men endte opp med at hun var her 5 uker og 1 hos mor(besteforeldre). Min datter har også helt siden tidlig i barnehagen hatt behov for ekstra støtte og har fremdeles noe ekstra støtte på skolen.Jeg har samarbeidet med barnehage og skole etter beste evne mens mor setter seg på bakføttene og nekter hjelp da hun ikke vil innse at barnet trenger det.

Listen er lang,og jeg kunne nevnt så mye mer.Jeg har absolutt ikke noe behov for å sverte mor,og prøve å fremstå som "den gode".Det kan kanskje se slik ut ut i fra det jeg skriver men det er for å få frem hvorfor jeg tror mor har allerede ødelagt for seg selv.Jeg skulle ønske de hadde et bedre forhold,men det tror jeg ikke vil skje lenger.

Anonymkode: 52732...e0a

Javel. Fortsatt lurer jeg på hvorfor du skriver her? Hvis jeg var den moren du beskriver, ville jeg selvfølgelig ikke vært som henne, jeg ville tatt meg av barnet mitt og gadd jeg ikke det, ville jeg innsett at barnets beste var å få bo hos deg, slik som barnet vil. Men hva så? Hva er det du spør om, hva er det du lurer på?

Anonymkode: dc99c...790

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Javel. Fortsatt lurer jeg på hvorfor du skriver her? Hvis jeg var den moren du beskriver, ville jeg selvfølgelig ikke vært som henne, jeg ville tatt meg av barnet mitt og gadd jeg ikke det, ville jeg innsett at barnets beste var å få bo hos deg, slik som barnet vil. Men hva så? Hva er det du spør om, hva er det du lurer på?

Anonymkode: dc99c...790

Les TS sitt HI, siste avsnitt.

Anonymkode: f3008...166

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo mange grunner til at et barn ønsker å være mer hos den ene foreldren. Så lenge det ikke er snakk om manipulering, så spiller årsaken egentlig ikke så stor rolle. 

Det er jo også ganske slitsomt å bo to steder. 

Barnet skal jo lyttes til i spørsmål om bosted og samvær. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Les TS sitt HI, siste avsnitt.

Anonymkode: f3008...166

Og vi svarer. Vi ville lyttet til barnet hele veien, men forsøkt mye før vi bare hadde latt en niåring flytte fast til far kun av barnets eget ønske. I TS's tilfelle har det gått to år, da er enten ikke mye forsøkt, eller ingen ting hjelper, og mor lytter ikke virker det som. Da hadde jeg nok vurdert for lenge siden om ikke det å flytte til far var det beste, men det virker ikke ut fra beskrivelsen som om denne moren vurderer det.

Men hva denne åpenbart håpløse moren tenker vet vi jo ikke.

Anonymkode: dc99c...790

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Og vi svarer. Vi ville lyttet til barnet hele veien, men forsøkt mye før vi bare hadde latt en niåring flytte fast til far kun av barnets eget ønske. I TS's tilfelle har det gått to år, da er enten ikke mye forsøkt, eller ingen ting hjelper, og mor lytter ikke virker det som. Da hadde jeg nok vurdert for lenge siden om ikke det å flytte til far var det beste, men det virker ikke ut fra beskrivelsen som om denne moren vurderer det.

Men hva denne åpenbart håpløse moren tenker vet vi jo ikke.

Anonymkode: dc99c...790

Slik. Verre var det ikke.

Anonymkode: f3008...166

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...