Hvordan kom dere over den sosiale angsten?

[AnonymBruker]

Er det noen som har hatt sosial angst og kommet over det? Selv har jeg vært på en reise i flere år hvor jeg har kommet så utrolig langt. Gikk på en smell veldig brått, hvor jeg ikke klarte å snakke ansikt til ansikt med kun én person om gangen heller. På et tidspunkt gikk jeg på butikken og skalv i køen. Hadde aldri trodd det skulle gå så galt. Men, jeg tok tak i det og sta og bestemt har jeg vært, for jeg kan nå holde presentasjoner uten problem. Nervøs er jeg selvfølgelig, men jeg har det ganske bra sammenlignet med før. Hadde heller ikke trodd jeg skulle komme meg så langt som jeg er nå :-) 

Er det noe jeg har lært, så er det at man kan lære seg hva man vil. Men jeg kan ikke si til DEG at det kommer til å gå bra. For læringen er noe inni oss, og du må kjenne det selv. 

Er det flere som har kommet over angsten? Det hender jeg kjenner meg usikker og liten, og må minne meg selv på hvor langt jeg har kommet. Mye handler om å akseptere seg selv, og det faktum at folk vil snakke uansett og at man ikke kan la seg påvirkes av det.  

Anonymkode: 0434f...90a

[AnonymBruker]

Jeg tror at vi som sliter med sosial angst sliter med mer enn at det bate er oss selv som skaper denne panikken. Hvordan er forholdet til foreldrene dine? Har du følt deg godtatt og hørt på som barn/ungdom? Mange som sliter på denne måten er gjerne de som ofte har bukket under for andres meninger og ønsker og dermed ikke blitt gitt eller tatt sjansen på å utvikle sitt eget jeg til det fulle. Gå tilbake i minnene og se på når du har følt fri og når du har følt deg fanget -og hvorfor føler du deg fri, og hvorfor føler du deg fanget? 

Jeg har reist noe, slik som deg. Bevisstheten vokser, selvtilliten vokser. På reise (spesielt med ryggsekk ol. reiser) er man jo også i kontakt med mennesker hele tiden, men fordi det kun finnes nye opplevelser og ingen rutine så sklir sosial angsten over til "sosial nødvendighet" og folk føler seg mer fri. Jeg blir sett på som tøff i dag fordi jeg har reist og opplevd mye, men senest på lørdag fikk jeg plutselig et angstanfall på fest "her hjemme" som ble så ille at jeg spydde. Det har aldri skjedd med ryggsekken på, men det skjer når jeg står stille i en situasjon jeg ikke "kan" forlate.

Helt ærlig, om jeg når mine mål så vil jeg heller bo i bil (van) enn å bo i en leilighet i byen, får angst av normalt liv og fire vegger, hvor man egentlig ikke kjenner naboen. Min sosial angst er på et så minimum med "sekken på" at jeg kan ikke tenke meg et annet liv. Det hjelper også å begynne å leke med å lære seg et instrument eller å tegne/male f.eks. 

Du kan også se på hvordan kostholdet dit er. Oppkok av ingefær anbefales for å få ut "dritt", sykdom og inflamasjon. Det samme med hvitløk, gurkemeie osv. Melantolin hjelper på søvnen din, og ikke minst litt "sun gazing", meditasjon og yoga.

Vi høres litt like ut i forhold til angsten, og interessen for å reise -hadde nesten vært artig å møte deg bare for å utveksle erfaring og si hei. Har du planer om å dra ut å reise mer eller? 

Anonymkode: e96a0...193

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror at vi som sliter med sosial angst sliter med mer enn at det bate er oss selv som skaper denne panikken. Hvordan er forholdet til foreldrene dine? Har du følt deg godtatt og hørt på som barn/ungdom? Mange som sliter på denne måten er gjerne de som ofte har bukket under for andres meninger og ønsker og dermed ikke blitt gitt eller tatt sjansen på å utvikle sitt eget jeg til det fulle. Gå tilbake i minnene og se på når du har følt fri og når du har følt deg fanget -og hvorfor føler du deg fri, og hvorfor føler du deg fanget? 

Jeg har reist noe, slik som deg. Bevisstheten vokser, selvtilliten vokser. På reise (spesielt med ryggsekk ol. reiser) er man jo også i kontakt med mennesker hele tiden, men fordi det kun finnes nye opplevelser og ingen rutine så sklir sosial angsten over til "sosial nødvendighet" og folk føler seg mer fri. Jeg blir sett på som tøff i dag fordi jeg har reist og opplevd mye, men senest på lørdag fikk jeg plutselig et angstanfall på fest "her hjemme" som ble så ille at jeg spydde. Det har aldri skjedd med ryggsekken på, men det skjer når jeg står stille i en situasjon jeg ikke "kan" forlate.

Helt ærlig, om jeg når mine mål så vil jeg heller bo i bil (van) enn å bo i en leilighet i byen, får angst av normalt liv og fire vegger, hvor man egentlig ikke kjenner naboen. Min sosial angst er på et så minimum med "sekken på" at jeg kan ikke tenke meg et annet liv. Det hjelper også å begynne å leke med å lære seg et instrument eller å tegne/male f.eks. 

Du kan også se på hvordan kostholdet dit er. Oppkok av ingefær anbefales for å få ut "dritt", sykdom og inflamasjon. Det samme med hvitløk, gurkemeie osv. Melantolin hjelper på søvnen din, og ikke minst litt "sun gazing", meditasjon og yoga.

Vi høres litt like ut i forhold til angsten, og interessen for å reise -hadde nesten vært artig å møte deg bare for å utveksle erfaring og si hei. Har du planer om å dra ut å reise mer eller? 

Anonymkode: e96a0...193

Takk for svar! Det med at jeg har vært på en reise var mer en figurativ beskrivelse, ikke bokstavelig talt. Jeg har vært på min personlig reise i livet hvor jeg har lært så mye og erfart så mye. 

Leit å høre at du følte deg sånn! Noen ganger tenker jeg at ikke alle er skapt for å leve det samme livet, og at det er OK. For min del er jeg ganske introvert og blir sliten av for mye som skjer og av å være med folk. Jeg kan kjenne meg igjen i det at enkelte ting gjør en mer avslappet enn andre. For meg ble det et problem å være "synlig" for andre. Det å ha foreldremøte inne var et mareritt fordi folk kunne se på meg og i verste fall kunne noen be meg om å snakke. Men, å være med folk UTE, er en helt annen sak. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg ser for meg at hjernen min har lagret enkelte opplevelser og inntrykk, og når jeg blir satt i en spesifikk setting så er jeg i beredskapsmodus. Jeg har aldri hatt en angstopplevelse ute i det fri. For å være ærlig vet jeg ikke hva det betyr, men det ser ut til at det ligger noe i det å være fri. Men jeg har kjent på det at når jeg er utendørs, i en sosial setting med folk jeg ikke kjenner, så kjenner jeg vinden i ansiktet og kanskje sola gjør at jeg må myse litt. Dermed føler jeg meg så mye tryggere enn om jeg er innestengt i et rom hvor alt er så mye "stillere" rundt meg. Det blir så mye mer fokus på min reaksjon, har jeg tenkt. Men det har helt sikkert med at erfaringene mine er lagret i amygdala, og at settingen alene gjør meg anspent. 

Nå skal det sies at jeg elsker å reise også, og jeg har tatt en del valg de siste to årene som har gjort at jeg har reist mer. Men med noe motgang hos familie - noe som gjør at jeg blir mer usikker. Skulle gjerne ha reist med ryggsekk på ryggen, men jeg er ganske fastlåst til hjemmen med barn jeg har eneomsorg for. Når du nevner familie på den måten, kan jeg nevne at jeg hadde en vanskelig oppvekst med en mentalt fraværende mor som til stadighet kritiserte og viste avsky overfor meg. Jeg har dermed blitt underdanig og konfliktsky, og har hatt perioder hvor jeg har prøvd å gjøre alle til lags. Jeg er fortsatt nervøs når jeg føler noen dømmer meg og mitt utradisjonelle liv, men jeg prøver å gi slipp. Jeg får fortsatt mye kritikk fra min mor, og jeg blir veldig trykt ned. Jeg har aldri kjeftet på henne og det har vært en gjenganger i tankene mine - altså forholdet til mor. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til henne. Hun virker skuffet over meg og det gjør vondt. 

Jeg kjenner noen stikk noen ganger når jeg gjør ting litt annerledes, og jeg vet at jeg overanalyserer i møte med barnehagepersonell og lærere. Jeg tenker at alle dømmer meg eller ser på meg med et stygt blikk. Jeg vet jo at de ikke gjør det, for jeg vet at jeg gjør det helt fint som forelder. Likevel har jeg denne irrasjonelle angsten. 

TS

Anonymkode: 0434f...90a

[AnonymBruker]

Eksponering. Man dør ikke av angst, selv om det kan kjennes sånn ut. 

Anonymkode: d4cd2...219

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Eksponering. Man dør ikke av angst, selv om det kan kjennes sånn ut. 

Anonymkode: d4cd2...219

Det er det samme som jeg gjorde. Jeg valgte å bli lærer (blant annet)fordi jeg ville bli kvitt angsten. Ironisk, men det var den beste medisinen for meg. Jeg har utfordret meg selv til de grader, og har gjort ting jeg kunne bare drømme om tidligere. Det har gjort at jeg nå ser at the sky is the limit. Jeg elsker endelig å presse meg selv karrieremessig. 

... MEN. Jeg har fortsatt litt dårlig selvtillit. Kjenner på mangelen på en trygg base når min egen mor vender meg ryggen(jeg har ikke gjort noe galt, bare tatt utradisjonelle valg. Hun er ganske selvbevisst og usikker selv, og vil ha den perfekte verden med de perfekte barna, så jeg føler hun er skuffet av meg.)

Jeg har noen venner, som gjør godt for sjelen min. Likevel, annerledesheten jeg har valgt for meg selv, gjør at jeg føler meg litt utenfor enkelte ganger. Jeg føler at jeg kanskje bare ble født litt usikker og litt skjør, men at barndommen min ikke hjalp meg noe særlig heller. 

TS

Anonymkode: 0434f...90a

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det noen som har hatt sosial angst og kommet over det? Selv har jeg vært på en reise i flere år hvor jeg har kommet så utrolig langt. Gikk på en smell veldig brått, hvor jeg ikke klarte å snakke ansikt til ansikt med kun én person om gangen heller. På et tidspunkt gikk jeg på butikken og skalv i køen. Hadde aldri trodd det skulle gå så galt. Men, jeg tok tak i det og sta og bestemt har jeg vært, for jeg kan nå holde presentasjoner uten problem. Nervøs er jeg selvfølgelig, men jeg har det ganske bra sammenlignet med før. Hadde heller ikke trodd jeg skulle komme meg så langt som jeg er nå :-) 

Er det noe jeg har lært, så er det at man kan lære seg hva man vil. Men jeg kan ikke si til DEG at det kommer til å gå bra. For læringen er noe inni oss, og du må kjenne det selv. 

Er det flere som har kommet over angsten? Det hender jeg kjenner meg usikker og liten, og må minne meg selv på hvor langt jeg har kommet. Mye handler om å akseptere seg selv, og det faktum at folk vil snakke uansett og at man ikke kan la seg påvirkes av det.  

Anonymkode: 0434f...90a

Ja, men det tok mange år!

Det ene var at jeg ble ekstremt sjenert da jeg begynte på skolen - og hadde nok litt selektiv mutisme oppi det hele og, turte bare si nei/ja/vet ikke lavt... måtte snakke minst mulig, rakk aldri opp hånda i timen og ble sprutrød om jeg måtte snakke, da mumla jeg fort for å bli fort ferdig - og lavt - og da ble jeg jo gjort narr av. H æhhhhhhhh ropte Ingeborg... og da ble jeg bare enda mer sjenert, og jeg ble kanskje gradvis litt modigere, fikk meg noen gode venner, men fortsatt var det jo mobbing som hang igjen,

f.eks. en bitch i klassen på ungdomsskolen som satte ut falskt rykte om meg -d et gjorde jo ikke ting bedre! Og jeg begynte i vgs og håpte på en god start, men pga et par stk fra min gamle klasse kom i min klasse - så satte jo hun ut de ryktene fra ungdomsskolen og jeg ble sett på som ekkel og annerledes og ble liksom ikke godtatt, og at jeg var sjenert og hadde sosialangst gjorde ikke ting bedre!

MEN jeg bestemte å jobbe med meg selv.
På den tiden var brevvenner popoulært, så jeg fikk meg noen brevvenner - for å få bedre ordforråd - for når du er så sjenert og unngår sosiale situasjoner, så får du jo ikke treningen i å prate heller: Du tenker jo desto mer, men du får liksom ikke treningen i sosial samhandling med andre!

Jeg fikk meg etterhvert en kjæreste via disse brevvennene - og 17 år gammel våget jeg meg på å besøke han - ut i den store verden alene. 
Det gikk ikke så kjempebra, for "svigermor" hadde lite forståelse for at jeg var ekstremt sjenert og hadde sosialangst, jeg var også ganske hjelpesløs - pga internett fantes jo ikke på den tiden, så kjæresten måtte hjelpe meg med alt mulig... bare det å komme på flyplassen og hente billetter var skummelt og vanskelig, så der måtte han hjelpe!

Det ble jo slutt da... men like greit (ja, han kontakta meg 10 år senere og sendte grisemeldinger enda han hadde kone og barn! ) - 

 

Vel, jeg begynte på vgs i byen - jeg og venninna mi , og der ble jeg introdusert for kong alkohol...

jeg skal ikke forherlige det altså, men det åpnet en ny dør til meg. 
For nå turte jeg å prate med folk! 

 

Også etter at jeg var blitt edru, så det vakke sånn at jeg måtte drikke meg til mot.
Fant også ut at kaffe gjorde meg skravlete. Jeg hadde så mye på hjertet etter alle disse årene... 

Kanskje litt for mye. Så jeg sa nok mye dumt, mangel på sosial trening.
Jeg har alltid vært intelligent - men pga jeg hadde holdt kjeft i så mange år, så hadde jeg ikke fått den treningen som andre hadde fått, og ble nok litt sosialt klønete, og derfor ikke helt godtatt ennå

Men jeg ga ikke opp. Tok meg en utdannelse, fikk praksisplass på et sted jeg stortrivdes, og fikk etterhvert fast jobb der. Kjempeheldig med kollegene- dvs ikke i starten: Da kjeda jeg vettet av meg i pausene, pga jeg ikke turte å ta initiativ til å prate og de andre hadde ikke vett til å snakke med meg, de prata liksom over hodet på meg, om barn osv - jeg var ikke kommet til det stadiet ennå: Hun ene elsket jo å høre sin egen stemme, vanskelig å slippe til der.
Men etter et par år ble jeg gradvis mer og mer "inn" - og turte å ta initiativ til å prate og etterhvert oppdaget jeg at jeg også kunne ha smarte ting å si, morsomme ting og -ja jeg kunne få folk til å le
Og slik har årene gått. 
Nå har jeg faktisk glemt hvordan det er å være sjenert - og ha sosial angst.

 

Dvs det sitter bittelitt sosialangst i meg ennå - om jeg har lenge fri: Da gruer jeg meg litt til 1. arbeidsdag. Eller bare det å møte folk i postkassa Men det går mye bedre nå, og jeg tror ikke mine tidligere klassekamerater hadde kjent meg igjen i dag.... 

Kanskje på utseendet, men ikke på "væremåte". jeg var jo alltid den tause, som prøvde å gå i ett med tapeten - og derfor ble tråkka på fordi jeg ikke turte å gå til motmæle.

 

 

Anonymkode: c406e...f51

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er det samme som jeg gjorde. Jeg valgte å bli lærer (blant annet)fordi jeg ville bli kvitt angsten. Ironisk, men det var den beste medisinen for meg. Jeg har utfordret meg selv til de grader, og har gjort ting jeg kunne bare drømme om tidligere. Det har gjort at jeg nå ser at the sky is the limit. Jeg elsker endelig å presse meg selv karrieremessig. 

... MEN. Jeg har fortsatt litt dårlig selvtillit. Kjenner på mangelen på en trygg base når min egen mor vender meg ryggen(jeg har ikke gjort noe galt, bare tatt utradisjonelle valg. Hun er ganske selvbevisst og usikker selv, og vil ha den perfekte verden med de perfekte barna, så jeg føler hun er skuffet av meg.)

Jeg har noen venner, som gjør godt for sjelen min. Likevel, annerledesheten jeg har valgt for meg selv, gjør at jeg føler meg litt utenfor enkelte ganger. Jeg føler at jeg kanskje bare ble født litt usikker og litt skjør, men at barndommen min ikke hjalp meg noe særlig heller. 

TS

Anonymkode: 0434f...90a

Ja, eksponering er den beste medisinen. jeg vet at mange med ekstrem angst vil protestere -men hallo - blir du bedre av å gjemme deg hjemme da? Du blir jo bare verre jo lenger du unngår det "farlige" - som jo ikke er farlig! 

En må bare erfare at det faktisk går bra. Ingen dør. Det er ikke farlig!

Da jeg var liten sa jeg til læreren at jeg ønsket å jobbe i butikk når jeg ble stor. Nei, det må du aldri finne på sa hun til min mor, -jeg burde ha en jobb der jeg slapp å ha med folk å gjøre siden jeg var så ekstremt sjenert!

Vel - se på meg nå, jeg har en jobb der jeg MÅ ha med folk å gjøre! Både kunder/kolleger - "fysisk" og per telefon!

Og jeg er sosial og småprater med de fleste, kan være morsom med folk jeg ikke kjenner så godt... 
Tror læreren hadde fått sjokk hadde hun sett meg i dag. Vel - jeg møtte jo henne for et par år siden, hun husket jo godt meg - så tror nok hun var overrasket over hvor pratsom jeg var da jeg møtte henne Jeg svarte jo knapt med enstavelsesord  på skolen.

 

 

Anonymkode: c406e...f51

[AnonymBruker]

Min opplevelse er at det aldri helt går over, men at det er periodevis bra og periodevis dårlig. Jeg har også kommet langt basert på hvor ille det faktisk var for 5-6 år siden, men jeg har fortsatt dager (som i dag), der jeg nekter å stå opp av senga omtrent. Må så klart tvinge meg på jobben, men så er det rett hjem og gjemme seg under dyna eller i leiligheten. Har en samboer som jobber deltid i en annen by, så åpenbart er jeg helt ensom i mitt eget selskap når han er borte. Akkurat nå sliter jeg med å motivere meg selv til noe som helst. Andre dager går det bedre.... 

Jeg tror kanskje man bare må lære seg å leve i berg og dal-banen. Vite at det kommer bedre dager enn i dag. Vite at morgendagen er uviss, men man kan ikke stoppe eller gi opp. Og noen dager er vanskelige, uten at det fins noen nevneverdig årsak til at nettopp den dagen er så tøff. 

De som sier at eksponering er den beste medisinen, tar ikke direkte feil, men for mye eksponering og prøving og tvinging, kan også føre til et svært sammenbrudd mot slutten av rekken. Jeg merker f.eks. at jeg ofte tar på meg "for mye" på en gang, og ender opp med å bli enda mer innesluttet, enda mer redd, etc... Litt her og der, litt nå og da. 

Anonymkode: 83af5...f9a

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min opplevelse er at det aldri helt går over, men at det er periodevis bra og periodevis dårlig. Jeg har også kommet langt basert på hvor ille det faktisk var for 5-6 år siden, men jeg har fortsatt dager (som i dag), der jeg nekter å stå opp av senga omtrent. Må så klart tvinge meg på jobben, men så er det rett hjem og gjemme seg under dyna eller i leiligheten. Har en samboer som jobber deltid i en annen by, så åpenbart er jeg helt ensom i mitt eget selskap når han er borte. Akkurat nå sliter jeg med å motivere meg selv til noe som helst. Andre dager går det bedre.... 

Jeg tror kanskje man bare må lære seg å leve i berg og dal-banen. Vite at det kommer bedre dager enn i dag. Vite at morgendagen er uviss, men man kan ikke stoppe eller gi opp. Og noen dager er vanskelige, uten at det fins noen nevneverdig årsak til at nettopp den dagen er så tøff. 

De som sier at eksponering er den beste medisinen, tar ikke direkte feil, men for mye eksponering og prøving og tvinging, kan også føre til et svært sammenbrudd mot slutten av rekken. Jeg merker f.eks. at jeg ofte tar på meg "for mye" på en gang, og ender opp med å bli enda mer innesluttet, enda mer redd, etc... Litt her og der, litt nå og da. 

Anonymkode: 83af5...f9a

Absolutt. Det er viktig å ikke pushe seg for mye. Jeg gikk ut for hardt den første gangen da jeg begynte på ny skole. Det var grunnen til at angsten min blomstret for fullt. Det er greit å ha noen sånne dager da. Jeg føler at jeg alltid har gode perioder og mindre gode perioder, og sånn er livet. Noen ganger får jeg mye gjort og andre ganger tviler jeg bare på meg selv. Men man må ikke frykte de dårlige følelsene heller :-) 

 

 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men det tok mange år!

Det ene var at jeg ble ekstremt sjenert da jeg begynte på skolen - og hadde nok litt selektiv mutisme oppi det hele og, turte bare si nei/ja/vet ikke lavt... måtte snakke minst mulig, rakk aldri opp hånda i timen og ble sprutrød om jeg måtte snakke, da mumla jeg fort for å bli fort ferdig - og lavt - og da ble jeg jo gjort narr av. H æhhhhhhhh ropte Ingeborg... og da ble jeg bare enda mer sjenert, og jeg ble kanskje gradvis litt modigere, fikk meg noen gode venner, men fortsatt var det jo mobbing som hang igjen,

f.eks. en bitch i klassen på ungdomsskolen som satte ut falskt rykte om meg -d et gjorde jo ikke ting bedre! Og jeg begynte i vgs og håpte på en god start, men pga et par stk fra min gamle klasse kom i min klasse - så satte jo hun ut de ryktene fra ungdomsskolen og jeg ble sett på som ekkel og annerledes og ble liksom ikke godtatt, og at jeg var sjenert og hadde sosialangst gjorde ikke ting bedre!

MEN jeg bestemte å jobbe med meg selv.
På den tiden var brevvenner popoulært, så jeg fikk meg noen brevvenner - for å få bedre ordforråd - for når du er så sjenert og unngår sosiale situasjoner, så får du jo ikke treningen i å prate heller: Du tenker jo desto mer, men du får liksom ikke treningen i sosial samhandling med andre!

Jeg fikk meg etterhvert en kjæreste via disse brevvennene - og 17 år gammel våget jeg meg på å besøke han - ut i den store verden alene. 
Det gikk ikke så kjempebra, for "svigermor" hadde lite forståelse for at jeg var ekstremt sjenert og hadde sosialangst, jeg var også ganske hjelpesløs - pga internett fantes jo ikke på den tiden, så kjæresten måtte hjelpe meg med alt mulig... bare det å komme på flyplassen og hente billetter var skummelt og vanskelig, så der måtte han hjelpe!

Det ble jo slutt da... men like greit (ja, han kontakta meg 10 år senere og sendte grisemeldinger enda han hadde kone og barn! ) - 

 

Vel, jeg begynte på vgs i byen - jeg og venninna mi , og der ble jeg introdusert for kong alkohol...

jeg skal ikke forherlige det altså, men det åpnet en ny dør til meg. 
For nå turte jeg å prate med folk! 

 

Også etter at jeg var blitt edru, så det vakke sånn at jeg måtte drikke meg til mot.
Fant også ut at kaffe gjorde meg skravlete. Jeg hadde så mye på hjertet etter alle disse årene... 

Kanskje litt for mye. Så jeg sa nok mye dumt, mangel på sosial trening.
Jeg har alltid vært intelligent - men pga jeg hadde holdt kjeft i så mange år, så hadde jeg ikke fått den treningen som andre hadde fått, og ble nok litt sosialt klønete, og derfor ikke helt godtatt ennå

Men jeg ga ikke opp. Tok meg en utdannelse, fikk praksisplass på et sted jeg stortrivdes, og fikk etterhvert fast jobb der. Kjempeheldig med kollegene- dvs ikke i starten: Da kjeda jeg vettet av meg i pausene, pga jeg ikke turte å ta initiativ til å prate og de andre hadde ikke vett til å snakke med meg, de prata liksom over hodet på meg, om barn osv - jeg var ikke kommet til det stadiet ennå: Hun ene elsket jo å høre sin egen stemme, vanskelig å slippe til der.
Men etter et par år ble jeg gradvis mer og mer "inn" - og turte å ta initiativ til å prate og etterhvert oppdaget jeg at jeg også kunne ha smarte ting å si, morsomme ting og -ja jeg kunne få folk til å le
Og slik har årene gått. 
Nå har jeg faktisk glemt hvordan det er å være sjenert - og ha sosial angst.

 

Dvs det sitter bittelitt sosialangst i meg ennå - om jeg har lenge fri: Da gruer jeg meg litt til 1. arbeidsdag. Eller bare det å møte folk i postkassa Men det går mye bedre nå, og jeg tror ikke mine tidligere klassekamerater hadde kjent meg igjen i dag.... 

Kanskje på utseendet, men ikke på "væremåte". jeg var jo alltid den tause, som prøvde å gå i ett med tapeten - og derfor ble tråkka på fordi jeg ikke turte å gå til motmæle.

 

 

Anonymkode: c406e...f51

Jeg kjenner meg litt igjen i dette. Jeg har hatt de gangene hvor jeg kanskje har drukket litt på byen med kolleger, og etterpå har jeg følt meg så mye tryggere rundt dem. Jeg har også fått beroligende medikamenter og de to gangene jeg har brukt dem hjalp meg gjennom de største utfordringene slik at jeg nå ser lyst på å ta de utfordringene igjen. Altså, det har hjulpet meg og har bygget selvtilliten min. 

Anonymkode: 0434f...90a

[mereo]

Et skritt av gangen ved hjelp av eksponering og kognitiv terapi.

Det forsvinner ikke over natta og man må jobbe for det. 

Sette fokus på det positive selvom det ofte er vanskelig.

 

Den vil aldri bli helt borte, men enklere å leve med og håndtere.

Endret 21. august 2017 av mereo