Problemer med raseriutbrudd...

[AnonymBruker]

...etter å ha opplevd overgrep hele livet, nå de siste 10 årene overgrep fra nav-systemet. 

Jeg har alltid sett på meg selv som en snill jente, men har stått og stanget hodet i veggen i årevis, og vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Spesielt de siste månedene har jeg klikket på mennesker som ikke behandler meg med respekt og kalt de ord jeg ikke skal gjengi her. 

Jeg ønsker virkelig IKKE å være sånn, - er det noen som har tips til hva man gjør når man blir så sint? Egentlig er jeg jo bare fryktelig lei meg, og det siste jeg ønsker er å gjøre andre lei seg også, - på tross av oppførselen deres. 

Tidligere kuttet jeg bare over kontakt når noen ikke behandlet meg fint, men nå 'må' jeg liksom si noe før jeg gjør det, og skaper da problemer for meg selv da jeg f.eks. i dag ble hengt ut i en facebook-gruppe for å ha brukt et stygt ord i en privat melding på messenger.

Jeg fortalte vedkommende at hun brøt personvernsloven, og da blokkerte hun meg, så nå aner jeg ikke hva hun har skrevet videre i gruppen. Jeg har også sendt mail til facebook og beklaget at jeg brukte munn på den måten.

Hva skjer med meg? Jeg var ikke sånn før.

Og til de av dere som tenker - oppsøk terapeut - jeg har gjort det og skal til første time i midten av september OG håper det vil hjelpe. Men frem til det, hva gjør jeg? 

Når det er sagt tar jeg 100 % ansvar for oppførselen min og mener ikke på noen som helst måte at dette er greit, samtidig som jeg skulle ønske at noen så meg snart og hjalp meg. 

 

Anonymkode: 4cd94...606

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt. Det er helt normalt å reagere når noen tråkker på deg, du trenger ingen psykolog. Faktisk er det et sunnhetstegn å ikke la folk ture frem som dem vil. 

Anonymkode: fa3eb...3e9

[AnonymBruker]

Enig med personen over. Det viktige er å lære seg å temme seg selv til en slik grad at man har kontroll på situasjonen. 

Anonymkode: 810d9...5db

[AnonymBruker]

Det har nok samlet seg opp over mange år, og som en konsekvens av det og av st du er blitt eldre og -tross alt - litt tryggere på deg selv, er du begynt å sette grenser, ta til motmæle etc. Har sett det før og tror det er ganske naturlig. Men som du sier kan deg hevde du går for hardt til verdi, etter år med dårlig behandling og krenkelser har pendelen svingt litt langt den andre veien. Vil kanskje normalisere seg, men dumt om du brenner broer underveis så veldig bra du skal til terapeut. Synes ikke du skal stresse så mye over det dom skjedde i denne FB-gruppen, men frem tilbrerapien ha som regel å feks alltid telle til hundre før du sier el gjør noe - du trenger ikke ha hastverk og føle at du må svare asap. 

Er det skriftlig kommunikasjon, send meldingen du skriver til deg self først, når du mottar den får du en annen opplevelse enn når man bare fyrer den avgårde. 

Anonymkode: d10b5...aba

[AnonymBruker]

Takk for støtten!

Jeg tar selvfølgelig 100 % ansvar for handlingene mine, men kjenner meg så igjen i historien om katten, som er laget som et bilde for å beskrive forskjellen på sinne og aggressjon.

Kort fortalt:

Ser katten en hund reiser den bust og ser vill og gal ut, - fordi den er aggressiv og ute etter å angripe en forsvarsløs hund? Nei. Fordi den er redd? Ja!

Ser katten derimot en mus eller en liten fugl, sniker den seg innpå byttet en rolig og utstudert måte, og ser ut som verdens fredeligste lille vesen. Men plutselig hopper rovdyret i den frem, og den dreper musen, eller fuglen, brutalt. Fordi den ble utsatt for overgrep av mus eller små fugler som barn? Nei. Fordi den er redd? Nei. Men, fordi den har tilgang på gratis lunsj.

Og jeg føler meg som førstnevnte 'katt', som møter på hunden. For jeg har aldri skadet noen som ikke kan forsvare seg, og vil nok heller aldri gjøre det. 

Takk til deg som skriver at dette er naturlig når man blir eldre, og blir tryggere på seg selv,  - bare det å få støtte hjelper faktisk for å få pendelen litt mer ned mot midtpunktet. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var god på hersketeknikker, for da kunne jeg fått viljen min uten å fremstå som en gærning, samtidig ville jeg da blitt en overgriper selv, og det er det siste jeg ønsker. 

Grensesetting er vel målet mitt nå. Problemet er bare at når jeg setter grenser forsvinner folk. For de vil ha meg på den måten de er vant til. Og det er da jeg klikker. Når jeg prøver å si i fra på en hyggelig, men bestemt måte, og vedkommende som jeg f.eks. har hjulpet gjennom lang tid, bare stikker som resultat av det.

Så igjen, egentlig er jeg bare fryktelig lei meg, fordi min verdi for andre kun har vært når jeg har noe å gi, men så fort jeg sier nei, så er det hade bra fra den andre.

 

 

 

Anonymkode: 4cd94...606

[AnonymBruker]

Like greit om de folkene bare forsvinner om dem ikke tåler at du sier i fra. Ikke noe å spare på folk som bare skal tråkke på andre. 

Anonymkode: fa3eb...3e9

[Gjest daphny]

.

 

Endret 20. august 2017 av daphny

[AnonymBruker]

Masse takk for støtten!

Har dere noen konkrete tips til hva dere selv har gjort i lignende situasjoner?

La meg komme med et konkret eksempel på hva jeg kan få meg til å skrive til noen:

Det siste året har jeg blant annet jobbet frivillig, mange timer hver dag i perioder, for å hjelpe mennesker som har behov for å lære norsk. Og mange av de sa ikke takk engang. Og sist det skjedde kalte jeg vedkommende 'metalt tilbakestående' og hun blokkerte meg på facebook, noe jeg selvfølgelig forstår!

Da hadde jeg laget et språkopplegg kun til henne, som jeg brukte seks timer på, og så sa hun ikke takk engang. (Hun er på nivået før morsmål - C1 - så hun forstår nesten ALT jeg sier og jeg har sagt mange ganger til henne at alt jeg forventer et takk, og likevel takker hun ikke.)

Et annet eksempel er en revisor fra Latvia som jeg hjalp å oversette CV fra engelsk, men der klarte jeg heldigvis å la være å bli sint, jeg bare tydelig i fra. Siden jeg ikke har utdannelse innen revisjon måtte jeg sette meg litt inn i faget før jeg oversatte, så jeg jobbet med hennes CV i flere timer. Etterpå sa hun ikke takk engang. 

Og da jeg spurte hvorfor to uker etter at jeg hadde sendt cven til henne, var svaret at hun ikke hadde hatt tilgang på internett på flere uker, selv om jeg visste at hun gikk på språkkafé på biblioteket og hadde tilgang på internett der. Så hun løy til og med for meg.

Så nå har jeg blitt litt sånn at jeg nesten ikke har lyst til å være et godt menneske lenger. For hver gang jeg gjør en innsats klager folk på at det ikke er bra nok, eller så sier de ikke takk engang. 

Så jeg er sliten, og veldig lei meg. 

Og så kommer manglende oppfølging fra nav på toppen av det hele = jeg klikker i vater om dagen. 

Anonymkode: 4cd94...606

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Masse takk for støtten!

Har dere noen konkrete tips til hva dere selv har gjort i lignende situasjoner?

La meg komme med et konkret eksempel på hva jeg kan få meg til å skrive til noen:

Det siste året har jeg blant annet jobbet frivillig, mange timer hver dag i perioder, for å hjelpe mennesker som har behov for å lære norsk. Og mange av de sa ikke takk engang. Og sist det skjedde kalte jeg vedkommende 'metalt tilbakestående' og hun blokkerte meg på facebook, noe jeg selvfølgelig forstår!

Da hadde jeg laget et språkopplegg kun til henne, som jeg brukte seks timer på, og så sa hun ikke takk engang. (Hun er på nivået før morsmål - C1 - så hun forstår nesten ALT jeg sier og jeg har sagt mange ganger til henne at alt jeg forventer et takk, og likevel takker hun ikke.)

Et annet eksempel er en revisor fra Latvia som jeg hjalp å oversette CV fra engelsk, men der klarte jeg heldigvis å la være å bli sint, jeg bare tydelig i fra. Siden jeg ikke har utdannelse innen revisjon måtte jeg sette meg litt inn i faget før jeg oversatte, så jeg jobbet med hennes CV i flere timer. Etterpå sa hun ikke takk engang. 

Og da jeg spurte hvorfor to uker etter at jeg hadde sendt cven til henne, var svaret at hun ikke hadde hatt tilgang på internett på flere uker, selv om jeg visste at hun gikk på språkkafé på biblioteket og hadde tilgang på internett der. Så hun løy til og med for meg.

Så nå har jeg blitt litt sånn at jeg nesten ikke har lyst til å være et godt menneske lenger. For hver gang jeg gjør en innsats klager folk på at det ikke er bra nok, eller så sier de ikke takk engang. 

Så jeg er sliten, og veldig lei meg. 

Og så kommer manglende oppfølging fra nav på toppen av det hele = jeg klikker i vater om dagen. 

Anonymkode: 4cd94...606

* "MENTALT tilbakestående" skulle det stå.

Anonymkode: 4cd94...606

[AnonymBruker]

Nope ts, du trenger neppe psykolog. Om du har stått og stanget i Nav systemet og i det hele tatt tatt i mot masse dritt i livet og vært grei for lenge blir man sint. Veldig sint. Det er naturlig og det er noe alle blir av sånt. De personene du trenger nå, vil forstå det. Du beklagde, mer kan du ikke gjøre. Glem det og gå videre. 

Anonymkode: 39799...a6f

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nope ts, du trenger neppe psykolog. Om du har stått og stanget i Nav systemet og i det hele tatt tatt i mot masse dritt i livet og vært grei for lenge blir man sint. Veldig sint. Det er naturlig og det er noe alle blir av sånt. De personene du trenger nå, vil forstå det. Du beklagde, mer kan du ikke gjøre. Glem det og gå videre. 

Anonymkode: 39799...a6f

Takk, det varmet så mye at jeg ble helt på gråten! 

 

Anonymkode: 4cd94...606

[AnonymBruker]

Høres ut som oppbygd frustrasjon. 

Det du må gjøre nå er å velge dine kamper. Når du får lyst å reagere på noe så la vær å reager spontant. Tenk over det noen timer. Om det føles like frustrerende på kvelden som det gjorde på morran, da kan du reagere. Om ikke, la vær.

Jeg er selv spontant sint og har måtte ta meg selv kraftig i ørene. Jeg kommer aldri til å kunne endre andre mennesker, kun meg selv. Å livet er for kort til å bruke på idioter. Mitt beste våpen når jeg føler meg angrepet er å tenke meg godt om før jeg reagerer. Nå skal det forøvrig nevnes at min beste måte å reagere på er å trekke meg unna å fjerne folk fra livet mitt om de ikke tilfører noe positivt. Kanskje det hadde funket for deg å.

Anonymkode: 1df1a...999

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som oppbygd frustrasjon. 

Det du må gjøre nå er å velge dine kamper. Når du får lyst å reagere på noe så la vær å reager spontant. Tenk over det noen timer. Om det føles like frustrerende på kvelden som det gjorde på morran, da kan du reagere. Om ikke, la vær.

Jeg er selv spontant sint og har måtte ta meg selv kraftig i ørene. Jeg kommer aldri til å kunne endre andre mennesker, kun meg selv. Å livet er for kort til å bruke på idioter. Mitt beste våpen når jeg føler meg angrepet er å tenke meg godt om før jeg reagerer. Nå skal det forøvrig nevnes at min beste måte å reagere på er å trekke meg unna å fjerne folk fra livet mitt om de ikke tilfører noe positivt. Kanskje det hadde funket for deg å.

Anonymkode: 1df1a...999

Takk for gode tips! Jeg har prøvd mye av det du skriver, men aldri sendt mail til meg selv. Det skal jeg prøve neste gang!

Anonymkode: 4cd94...606

[sofie777]

Tråden er ryddet for personangrep og svar til dette

sofie777, mod

[Horten Market]

På 20.8.2017 den 22.25, AnonymBruker skrev:

Spesielt de siste månedene har jeg klikket på mennesker som ikke behandler meg med respekt og kalt de ord jeg ikke skal gjengi her.

Det var ikke sånn at Ursain Bolt fikk respekt fra konkurrenter og publikum, så begynte han å løpe fort. Motsatt, selvfølgelig. Man setter seg i respekt, det er ikke noe man får uten en innsats selv.

I 9 av 10 tilfeller der man ofte opplever at man ikke blir behandlet med respekt, er det selvrespekt som er det egentlige problemet. Den som ikke respekterer seg selv, får heller ikke respekt fra andre. Dette er en elementær psykologisk sammenheng.

En kvinne som ligger rundt, får ingen respekt fra menn (samme om rollene snus). Hennes selvrespekt lider også dersom dette er i strid med hennes idealer, eller verdigrunnlag. Det er mangel på selvrespekt som gjør at hun handler slik i først omgang. Altså: Mangel på selvrespekt fører til handlinger som undergraver selvrespekt, som fører til at andre ikke respekterer deg.

Når livsførsel eller handlinger står for langt fra dine idealer, så lider selvrespekten. Dette er en ufravikelig psykologisk sammenheng.

9 av 10 tilfeller som sliter med det du gjør, mangler altså selvrespekt, og mangel på selvrespekt kommer av en konflikt mellom liv og lære.

Endret 22. august 2017 av sofie777

[sofie777]

Innlegg er ryddet for hets av moderator. Er det noe du vil si om/til oss, bruk Ris og ros

sofie777, mod