Du som har forsøkt eller har tenkt på å ta selvmord, hva gjorde at du bestemte deg for å fortsette å leve?

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke bestemt meg for å fortsette å leve, jeg er bare for feig til å gjøre noe med planene. Har et stille håp om at jeg får en terminal sykdom som tar valget for meg

Anonymkode: 3bdd7...d93

Tenker litt samme veien, har også et stille håp om at en eller annen sykdom skal ende alt. Men jeg har bestemt meg for å leve og ikke ta noe selvmord pga familie/venner.

Anonymkode: eaf34...c93

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sånn har jeg tenkt i årevis. Håpe på at jeg skulle få en alvorlig, dødelig sykdom. På den måten så slipper jeg å ta selvmord. 

En stor klem til deg 

Anonymkode: 6cc47...fe6

 stor klem til deg også

Anonymkode: 3bdd7...d93

[AnonymBruker]

Barna mine.

Jeg var i stand til å skjønne at de ville få et veldig vanskelig utgangspunkt om de måtte ha i bagasjen at deres mamma hadde tatt livet av seg

Anonymkode: 7a42b...0d3

[emilie123]

Etter mange år med behandling så begynte jeg å få det litt bedre inni meg, da slapp tankene på selvmord. Det har vært og er en kamp, men det er verdt det.

[AnonymBruker]

Litt ulike ting. Katten min, foreldre som ville blitt skuffet, søster som ville blitt ødelagt, bestevenninne som tidligere mistet en venninne i selvmord og jeg har sett hva det har gjort med henne.

Også er det ting som hva om jeg overlever men med store skader, det er så mange feilmarginer med alle typer metoder.

Så alt i alt er det å prøve å tenke på alt dette når det står på som verst, selv om man mister all logisk tankegang når man er midt i det.

Av en eller annen grunn funker det også å tenke "bare vent litt, slapp av, du kan alltids begå selvmord i morgen i stedet". Kanskje fordi selvmordstankene kommer i korte men hyppige perioder hos meg.

Anonymkode: a9423...58e

[AnonymBruker]

Ikke begå selvmord: Gjensidig kjærlighet mellom mitt voksne barn og meg, Hun står på egne bein nå, og jeg tror at hun kunne ha taklet min død, på samme måte som hun har taklet sine besteforeldres naturlige bortgang. Et selvmord i nærmeste familie er midlertid en langt større belastning for de pårørende. Hun kunne kanskje finne på å klandre seg selv for dette, og det har hun ikke fortjent.

Fortsette å leve: Se muligheten til å inngå i andre meningsfylte relasjoner hvor en kan anvende erfaringene samlet gjennom alle berg- og dalbanene.  

Anonymkode: fc8d6...038

[AnonymBruker]

Jeg rakk ikke å gjøre noe før depresjonen gikk over. Neste gang jeg ble deprimert så visste jeg av erfaring at det jeg følte ikke var "ekte" og at det kom til å gå over. Så jeg sa til meg selv at jeg bare måtte holde ut til jeg følte meg litt bedre.

Men det beste er vel å oppsøke fastlegen og få hjelp.

Anonymkode: 4e129...ed8

[AnonymBruker]

For min del var det slik: jeg hadde det helt jævlig. Det kunne ikke bli verre. Men det kunne bli bedre, og midt i all elendigheten slo det meg at det ville være dumt av meg å ikke se om det fantes et bedre liv der fremme, om 3 eller 5 eller 10 år. Hvorfor gi seg på det absolutte bunnpunktet?

I dag er jeg SÅ glad for at jeg tenkte på den måten. Livet var helt grusomt mens det sto på (2-3 år), men det føles veldig fjernt nå og jeg har det utrolig bra. Bedre enn jeg noen gang trodde det ville bli.

Anonymkode: 2ac8e...b3f

[Spiteful]

Mine småsøsken på 6 og 12. Kunne aldri forlatt dem i denne verdenen. Spesielt fordi jeg vet at mine foreldres reaksjon på min død hadde gått utover dem.

[AnonymBruker]

Jeg ble gravid  ganske raskt etter forsøket. Da fikk jeg full motivasjon for livet  barnet er 1,5 nå - det er 2,5 år siden selvmordsforsøket - og jeg er til og med kommet i jobb igjen 😀 

Anonymkode: 827c3...7a6

[helledussen]

Jeg fikk veldig god hjelp fra helsepersonell og gradvis hjalp de meg med å se at livet mitt kunne bli bra igjen. Det skjedde noe med meg jeg tenkte jeg ikke klarte å leve med men hjelp gjorde at jeg klarte å velge livet. Er veldig takknemlig for det selv om jeg har mine tunge stunder ennå. 

[Invicta]

Jeg var bare 11 år, da, men det som hindret meg var:

jeg visste ikke hvordan jeg skulle få det til, jeg ville ikke at noen skulle finne meg, at det KANSKJE fantes en mulighet for at livet en gang ble bedre og til slutt: å lese bøker. 

[AnonymBruker]

Jeg fant ut at den muligheten vil jeg alltid ha, det må ikke være idag. Jeg eier mitt eget liv. Vi tar en dag til. Så tenkte jeg mindre og mindre på det, det ga meg ro og styrke å vite at det kan være på bordet hvis jeg vil. Jeg ser ikke for meg å dø etter langt tungt sykeleie, da vil det være aktuelt å tenke på å hoppe av livet i fart igjen. Ellers har jeg det OK nå så har ikke behov for en dramatisk exit.

Anonymkode: 36b04...553

[AnonymBruker]

Jeg prøvde å ta selvmord da jeg var 11-12 med piller, men var dum(smart) og feilberegna, så det skjedde veldig veldig lite. Det er den rareste dagen i mitt liv.

Nå er jeg 18 og jeg er så ekstremt, ekstremt glad for at jeg ikke døde den dagen. Det er alltid en stor sjanse for at livet blir bedre.

Og nå har jeg også to hunder jeg aldri ville forlatt

Anonymkode: 82f5d...7fb

[AnonymBruker]

Legen som reddet livet mitt gjorde at jeg ikke forsøkte igjen, ordene var harde men ærlige, direkte og uten innpakning rett og slett og akkurat det jeg trengte der og da for å gi meg det siste dytten til å ta tak i tingene, søke hjelp, komme videre - ut av og opp.. 

Anonymkode: 69887...20a

[AnonymBruker]

Selvmordstankene kommer med jevne mellomrom, men jeg kommer ikke til å gjøre det pga foreldrene mine. Det hadde knust dem helt. Jeg tenker at jeg kan ta livet mitt når de dør om ca 20 år. Men da har jeg jo fortsatt en bror, og jeg kan ikke la han være igjen som enebarn. Så da får jeg jo aldri tatt livet mitt. 

Bortsett fra dem har jeg ingenting å leve for. 

Anonymkode: dc990...0f6

[AnonymBruker]

Jeg har vært suicidal og hatt flere mislykkede forsøk bak meg. Men heldigvis for meg så ble jeg litt friskere fra depresjonen (selv om den fortsatt er tilstedeværende), og klarte til slutt å tenke at jeg skal ho dø uansett. Jeg ønsker å klare å holde ut for de som er glad i meg. Tenker at jeg ikke nødvendigvis håper å bli eldgammel, men at jeg ønsker å holde ut og dø en naturlig død (ikke selvforskyldt) for at de skal slippe den smerten. Synes veldig synd på de som blir så syke at de ikke holder ut denne smerten lenger, og mange tror verden er en bedre plass uten dem. Men tro meg, det er den ikke! Samfunnet trenger flere som forstår og som kan snakke om at det å ikke ville leve lenger er noe som rammer mange når de blir syke. 

Anonymkode: 37692...a4f

[AnonymBruker]

Fordi jeg turte ikke. Jeg var redd for at det kunne gå skikkelig galt (at jeg ikke døde, men ble en grønnsak hvis dere skjønner) og klarte ikke å gjøre det mot familien min, hvor mange er glad i meg. Tenker mest på foreldrene mine og søsken. Jeg har det jævlig pga flere ting, men kommer ikke til å ta selvmord. Selv om det hadde vært deilig å avslutte alt.

Anonymkode: b4c3e...204

[AnonymBruker]

- Katten min. Kunne bare ikke forlate henne her og satse på at noen tar godt nok vare på henne, og jeg tror faktisk hun ville blitt trist/deprimert.

- Frykt for hva som skjer når man dør 

- Frykt for å mislykkes og ende opp med hjerneskade 

- At jeg langt der inne egentlig ikke ville dø 

Anonymkode: 667f0...4a9

[AnonymBruker]

Hunden min. Elsker han over alt på jord.

Anonymkode: bd5fd...b30