Noen gang mistet noen i selvmord?

[Duckie]

Er det noe de dere har mistet kunne ha gjort annerledes for å minske på disse følelsene hos dere? Har de etterlatt brev?

[Gjest Chroma]

3 timer siden, Duckie skrev:

Er det noe de dere har mistet kunne ha gjort annerledes for å minske på disse følelsene hos dere? Har de etterlatt brev?

Pappa gjorde ikke det.

[AnonymBruker]

Ja, min pappa når jeg var 15 år. Vi var veldig nær og jeg har hatt mye problemer med skyldfølelse siden dess. Er nå 30, men det blir lettere jo eldre jeg blir og skjønner at jeg antakelig ikke kunne ha gjort noe. Men følelsen av at jeg kunne ha gjort noe forsvinner aldri helt. Han var syk og jeg dro for å besøke han hjemme hos han selv om jeg ikke "fikk lov" (de voksne mente jeg ikke ville ha godt av å se han så syk, bipolar og manisk), han hadde rømt fra psykiatrisk avdeling og dratt hjem til seg.

Jeg hadde en følelse av at han hjemme selv om jeg ikke kunne vite det, merkelig. Jeg fikk bare en sterk følelse av at jeg måtte dra hjem og sjekke om han var der. En slekting var der for å kjøre han tilbake og sa at jeg måtte dra, og det gjorde jag. Har tenkt på hva hvis jeg hadde blitt der bare litt til..Det var to dager før han tok livet av seg, siste gangen jeg så han. 

Anonymkode: 9928a...5f3

[AnonymBruker]

Hadde ikke etterlatt brev forresten. Jeg vet at han hadde en helt forferdelig barndom som nok var grunnen til at han ble syk. 

Anonymkode: 9928a...5f3

[AnonymBruker]

Ja. En kamerat. Vi var sammen kvelden før,snakkert om fine ting, satt i solen og bare nøt livet. Dagen etterpå var han død, jeg forsto det ikke før begravelsen. Kunne bare ikke være sant. Det skjedde i sommer, og hver gang vi tenker fest eller kino, tar jeg opp telefonen for å ringe ham. 

Anonymkode: c42f7...4db

[tussi84]

På 14.9.2017 den 20.55, Duckie skrev:

Er det noe de dere har mistet kunne ha gjort annerledes for å minske på disse følelsene hos dere? Har de etterlatt brev?

Mitt familie medlem etterlot seg dessverre ikke noe brev. Jeg vet at han slet med depresjon og angst i lang tid før han valgte å ta livet sitt, men om dette var planlagt eller ikke kan jeg lure på. Hvorfor akkurat den kvelden er også noe jeg aldri får svar på. I tillegg sitter jeg igjen med tanker som angret han i siste sekund? Men verst av alt er å finne ut at noen du er glad i har hatt det så vondt at eneste løsningen de ser er å slippe. Jeg klarer ikke å forestille meg det helt enda. Omtrent daglig så tenker jeg på ting som har med det selvmordet å gjøre. 

Jeg jobber fortsatt med å akseptere og tilgi handlingene han gjorde. Det gjorde så vondt og er fortsatt vondt. Kanskje om en del år så vil jeg klare å akseptere det helt. Og jeg håper både det før meg og for hans del fordi han gjorde meg aldri noe vondt egentlig mens han levde. Det er bare det at han såret meg og andre så dypt ved å velge å forlate denne verden. 

Jeg bærer alltid det med meg.. Men jeg orker ikke snakke så mye om det.

[AnonymBruker]

Ja, har slitt veldig, begynte å gjemme meg, men det går bedre nå, skal snart besøke graven, har ikke orket.

Anonymkode: d0d78...055

[Skadeskutt]

Hmmm. Ja jeg tenkte at vi alle skulle prøvd å inkludert han mer da han begynte å isolere seg. 

Jeg har noen selvmordsforsøk bak meg selv. Akkurat da var det lite noen kunne gjøre. Jeg var overbevist om at det var det beste for alle sammen. Inkludert barna mine. Men jeg ble tvangsinnlagt etter første forsøket og vær innlagt i 6,5 mnd. Hadde to nye forsøk etter det og ett forsøk etter utskrivelse. Nå er jeg ikke suicidali i like stor grad lenger så jeg klarer å tenke mer rasjonelt og jeg kjenner det hjelper litt å vite at det er mange som ikke vil at jeg skal dø. 

Men i forbindelse med mine suicid-forsøk så har jeg ikke sagt det til noen. Så hvordan skulle noen som helst vite. 

[AnonymBruker]

Venninnen min ble heldigvis reddet i siste sekund  når hun prøvde å ta selvmord og har det mye bedre i dag. Allikevel går jeg stadig vekk med en skyldfølelse. Vi pratet sammen på telefonen nesten hver dag og jeg visste at hun til tider var litt deprimert, men jeg hadde ingen anelse om hvor dypt det satt.

Vi skulle ha en stor fremføring på skolen og kvelden før ringte hun meg og sa hun grua seg så fælt og at hun ikke hadde det bra. Hun gjentok flere ganger at dette kom til å ende dårlig, men dum som jeg var, så trodde jeg hun pratet om fremføringen. Bare en time etter jeg pratet med henne prøvde hun å ta sitt eget liv og ble heldigvis reddet rett før det gikk galt av et familiemedlem som tilfeldigvis kom på besøk til henne akkurat da.

Telefonsamtalen til meg var et rop om hjelp, og hadde jeg visst det jeg vet i dag, så hadde jeg kjørt til henne med en gang og vært med henne hele natta!

Dette tenker jeg ofte på. For det kunne ha gått skikkelig galt og jeg kunne trolig ha forhindret det  

Anonymkode: 907a7...5a6

[AnonymBruker]

Jeg mistet tvillingsøsteren min når vi var 15. Vi la oss på kvelden hvor hun hadde et sammenbrudd og gråt. Vi ble liggende lenge i sengen å prate sammen før jeg sovnet. Dagen etter sto jeg opp, lot henne sove men jeg gikk ned. 

Hun tok livet sitt den natten. 

Jeg sliter en del med skyldfølelse. At jeg burde sakt noe til mamma og pappa den kvelden. At jeg burde prøvd å vekke henne den morningen og ikke bare gått forbi sengen hennes.

Mamma prøvde lenge og prøve å trøste meg med at hun sovnet inn vedsiden av sin bestevenn, så hun døde vertfall ikke alene.

hun la heller ikke gjen noe brev, så vi aner ikke hva som gjorde at hun valgte det valge.

 

 

 

Anonymkode: daaff...256

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mistet tvillingsøsteren min når vi var 15. Vi la oss på kvelden hvor hun hadde et sammenbrudd og gråt. Vi ble liggende lenge i sengen å prate sammen før jeg sovnet. Dagen etter sto jeg opp, lot henne sove men jeg gikk ned. 

Hun tok livet sitt den natten. 

Jeg sliter en del med skyldfølelse. At jeg burde sakt noe til mamma og pappa den kvelden. At jeg burde prøvd å vekke henne den morningen og ikke bare gått forbi sengen hennes.

Mamma prøvde lenge og prøve å trøste meg med at hun sovnet inn vedsiden av sin bestevenn, så hun døde vertfall ikke alene.

hun la heller ikke gjen noe brev, så vi aner ikke hva som gjorde at hun valgte det valge.

 

 

 

Anonymkode: daaff...256

Så grusomt.. Piller?

 

Anonymkode: b42e1...003

[Gjest Axl Rose]

Ja, lever med skyldfølelse hver dag.

[Gjest Walkingdead]

På 31.8.2017 den 14.38, AnonymBruker skrev:

Bra svar! signerer den
Det styggeste jeg hører er når folk sier at det er så egoistisk å ta livet sitt. Tilogmed da klarer folk å snu situasjonen til seg selv, DET er egoistisk det. Det handler ikke om de som sitter igjen, det burde folk prøve å tenke på. 

Anonymkode: 4c4ca...f30

Selvfølgelig handler det også om de som sitter igjen.

[AnonymBruker]

En kollega av meg var på fest og var så lykkelig. Kjæresten var der også, alt virket så bra. I løpet av natten gjorde kjæresten det slutt og personen ble funnet hengt dagen etter. Antakelig gjort i affekt pga kjærlighetssorg. Etterlot seg ikke barn. Var bare 29 år.

2 slektninger som har gjort det. Den ene klarte det på 3 forsøk med piller og alkohol. Problemet var at personen elsket to personer og klarte ikke å velge. Etterlot seg 2 små barn.

Andre slektningen hadde bare sagt at den daglige turen med hunden skulle foretas. Kom ikke tilbake, men ble funnet død. Skutt seg selv i skogen. Personen skylde penger til folk, men det var ingen store beløp og hadde heller ingen skakkjørt økonomi. Skjønner ikke til dags dato hvorfor personen valgte dette. Etterlot seg kone, datter og barnebarn + hunden som var bundet til treet frem til de ble funnet.

Anonymkode: 9cdfc...db0

[Gjest Mass]

På 30.8.2017 den 11.44, AnonymBruker skrev:

Husk at for dem som velger å avslutte livet, var alternativet, nemlig å leve videre, så grusomt smertefullt. Det handler ikke om at personen ikke var glad nok i dere eller at dere gjorde noe galt. På mange måter føles det som at man ikke har noe valg, prøv å tenk at denne personen endelig fikk fred. 

Anonymkode: 9cb66...1ee

Signerer denne. 

Livet kan være for tøft å leve av så mange forskjellige grunner. Jeg har selv vandret rundt i mørke når jeg hadde en livskrise. Og det var beintøft - faktisk det tøffeste jeg har gjort i hele mitt liv. Håper jeg aldri ser den tunnelen igjen. Men det ga meg også en stor forståelse for hvorfor noen gir opp før de ser lyset i enden av tunnelen om de hadde vandret videre. Det tar omtrent alle krefter man har. Livsgnisten er borte, livskvaliteten er borte, de gode følelsene er borte, verdifølelsen er borte, gledene er borte, mestringsfølelsen er borte, kreftene er borte, håpet er borte, troen på at det blir bedre er borte - altså, når man dette punktet hvor man gir opp livet så har man kjempet en så stor kamp i forveien at man ikke har mer å gi. Eller så har man mistet troen på at man en dag kan komme til å få tilbake kreftene til å gå videre med livet. 

Noen ganger virker det faktisk som om det ikke er noe tilrettelagt for at man kan ta en pause og si stopp, verden, jeg trenger  bare litt hvile før jeg fortsetter. For livet ruller og går, og pisker deg - og det bare hoper seg opp på en måte.

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så grusomt.. Piller?

 

Anonymkode: b42e1...003

 

Ja var nok det ja.

Anonymkode: daaff...256

[Gjest ricecrispies]

På 29.10.2017 den 0.11, AnonymBruker skrev:

Jeg mistet tvillingsøsteren min når vi var 15. Vi la oss på kvelden hvor hun hadde et sammenbrudd og gråt. Vi ble liggende lenge i sengen å prate sammen før jeg sovnet. Dagen etter sto jeg opp, lot henne sove men jeg gikk ned. 

Hun tok livet sitt den natten. 

Jeg sliter en del med skyldfølelse. At jeg burde sakt noe til mamma og pappa den kvelden. At jeg burde prøvd å vekke henne den morningen og ikke bare gått forbi sengen hennes.

Mamma prøvde lenge og prøve å trøste meg med at hun sovnet inn vedsiden av sin bestevenn, så hun døde vertfall ikke alene.

hun la heller ikke gjen noe brev, så vi aner ikke hva som gjorde at hun valgte det valge.

 

 

 

Anonymkode: daaff...256

❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

En kompis fra barndommen prøvde vi å hjelpe hele veien, først hadde faren hans dødd. Sovnet etter en tur på byen og kvalt av sitt eget oppkast. Like etterpå døde bestefaren pga alderdom. Kompisen min var da inn og ut av dps hvor han fikk hjelp. Moren og kjæresten samt vi vennene stilte opp så ofte og mye vi kunne. En periode virket det bedre, han bodde på et psykisk sykehus i 6 mnd, det var hele veien fare for at han ville ta sitt eget liv.

Vi gjorde virkelig alt!! Men det endte med den ene dagen noen ikke fulgte med en liten time så skøyt han seg. 

Det er rart å innse at uansett hva man gjør så er det noe med denne bestemtheten, vi bare utsatte det liksom.. Møtte lillebroren hans for litt siden og ga han en stor klem, han er en helt annen type person og vanvittig sterk! Tenk å da ha mistet far, bestefar og storebror på et år.

Anonymkode: 00971...656

[AnonymBruker]

Min første kjæreste (jeg var 16-18 og han 18-20) tok livet av seg noen år etterpå. Jeg ville bare ha han. Min første forelskelse, men han ville bare ha meg, når Han ønsket det. Han sa farvel til meg og jeg fikk panikk og kontaktet søsteren og foreldrene. De trodde ikke på meg. Han ble forbannet på meg og sa han hatet meg fordi jeg gjorde det og så han håpte jeg levde med det resten av livet. Dagen etter hadde han hengt seg. Jeg prøvde bare å hjelpe. Jeg gikk i en tåke i mange år, men jobbet hardt med meg selv (prøvde psykolog, men han anbefalte piller, så sluttet å gå til han). Det viste seg at han var bipolar og ikke tok medisiner. Tror han skjulte lidelsen for foreldrene. Vet ikke om han skrev brev, da jeg ikke turde å spørre familien. Har ikke klart å dra på graven engang. Etter så lang tid.

Anonymkode: 8276a...ed3

[AnonymBruker]

Ja, en venninne, har ikke klart å gå på graven ennå.

Anonymkode: d0d78...055