Lufte litt tanker ... (forhold og sånt)

[AnonymBruker]

Jeg vet at uansett hva jeg skriver nå kommer jeg til å bli dømt herifra og til månen. Jeg kommer nok til å få det vanlige KG-svaret "dump ham", får sikkert klager på at jeg er så ung og mer. Jeg vet ikke helt hva jeg ønsker å komme frem til ved å skrive dette her. Lufte litt tanker kanskje. Høre hva noen som har vært eller er i en lignende situasjon har å si.

Men ja, jeg får vel begynne. Jeg trodde jeg hadde møtt mennesket i mitt liv. For et halvt år siden ville jeg skrive at jeg har møtt mennesket i mitt liv, men nå er jeg ikke så sikker lenger. Tankene ligger og gnurer og jeg blir mer og mer usikker på meg selv. Kanskje jeg begynner å bli deprimert igjen, og det bare er depresjonen som ønsker å ødelegge for meg.

Alt stemte. Han var forståelsesfull, grei, lett å snakke med om hva som helst, den eneste personen jeg klarer å ha der når jeg har et angstanfall, og best av alt så ble han min. Jeg ble så godt tatt i mot, både av venner og familie, og det samme gjelder mine venner og familie. Jeg følte meg rusa og glad. Forelska. Men på en helt annen måte en det jeg har gjort før. Jeg trodde aldri at en kjæreste jeg ville ha ville blitt så godt tatt imot.

Men jeg har begynt å tvile, hverdagen og utfordringer kom vel. Han begynte vel å vise mer av sine negative sider også. Ikke at jeg ikke hadde sett hans negative sider, men de negative sidene jeg syns mindre godt om. Ting begynte å føles annerledes. Jeg vet ikke hva det er, men på mange måter føles det mer som at jeg er sammen med og bor med en god venn. Det å kose på hverandre, tulle rundt og le, kysse og klemme, alt det føles fortsatt naturlig. Jeg er vanvittig glad i ham og ønsker å være med ham, men jeg er usikker på om jeg kan se for meg en fremtid med ham lenger. Jeg elsker ham virkelig.

Og ja, så kommer det til sex da. Før han ble sammen med meg hadde kjæresten min mange partnere og var veldig seksuelt aktiv. Dette var ikke jeg. Jeg har aldri vært superinteressert i sex, men jeg har jo likt det. Da vi først ble sammen hadde vi sex mye, men det trappet etter hvert av. Fra rundt juletider har vi sjelden hatt sex, og det har vanligvis gått minst fire uker mellom. Han sier han ikke har noe behov for mer, men syns det er veldig bra når vi først har sex. Jeg føler heller ikke behov for noe mer, men jeg sliter med å tenne når vi først har det. Det er koselig, men det hadde ikke gjort meg så mye om vi ikke hadde hatt det heller.

Kanskje vi flytta sammen for tidlig. Kanskje vi rett og slet ikke passer sammen. Kanskje vi er for forskjellige. Kanskje vi har for forskjellige ambisjoner og levestiler. Jeg vet ikke, men jeg føler meg fanget. Fanget i et forhold med en mann jeg elsker. Det er vanskelig å si hva som er galt, og om forholdet hadde vært noe bedre om vi ikke hadde bodd sammen. Jeg har et behov for å føle meg selvstendig, og ikke trenge å forholde meg til et annet menneske hele tiden. Det var overraskende deilig da han var borte i et par kortere perioder nå i sommer på grunn av jobb. Bare kunne bestemme over meg selv og min egen tid uten å trenge å ta hensyn til noen andre.

Men hvordan skal jeg ta det opp med ham uten at han misforstår eller tror jeg nødvendigvis vil gjøre det slutt?  Og hvis vi flytter fra hverandre, vil ikke alt da bli ødelagt?

For å ikke gjøre situasjonen noe bedre har jeg i det siste begynt å ha mye mer å gjøre med en god venn av meg. En fyr som er en del år eldre enn meg, men som går på samme studie som meg. Han er dødsforelska meg, og han er virkelig min type. Personligheten hans og væremåten er akkurat hva jeg tidligere har pleid å falle for. Jeg merker tydelig at jeg begynner å falle for ham.

Jeg er usikkker på om det som gjør at jeg blir tiltrukket av ham er behovet etter å bli begjæret, eller om det er ungjenta i meg som er ekstatisk over at en som er såpass mye eldre enn meg og som også er mer moden enn meg kan være interessert i meg. Han åpner seg opp for meg på måter han ikke gjør med andre, og kan til tider være helt gjennomsiktig. Jeg er en av få mennesker som har sett ham gråte. Men uansett så ser jeg virkelig ikke hva han ser i meg. Jeg oppfører meg som akkurat det jeg er, ei jente tidlig i 20-årene som syns det er gøy å irritere den eldre kompisen sin og får lov til å plage ham med ting andre ville vært redd for at hadde gjort ham voldelig. Han sier jo selv at det er tydelig at jeg mangler livserfaring. Men det er vel kanskje det at han kan være såpass betatt av meg som gjør det så interessant.

Det er ikke som at jeg trenger hjelp til å velge den ene eller den andre. Jeg trenger å sortere tankene mine og finne ut hva motivasjonen for følelsene mine er. Finne ut om det er min egen usikkerhet som ødelegger, eller om jeg faktisk ikke burde være i det forholdet jeg er i. Det er vanskelig, og det er ikke så lett å snakke med noen om dette her. Utenfra virker vel forholdet mitt utrolig bra, og som at det bare er små steiner i veien, men jeg er usikker på om vi ikke er på vei til å kjøre av veien.

Anonymkode: ceceb...6b5

[AnonymBruker]

Det jeg sliter mest med er vel kanskje forventningene. Forventningene om at forholdet jeg er i skal vare for alltid. Det føles som en ekstra vekt på skuldrene om ting går skeis at jeg må fortelle det til alle rundt meg. De bekymrede tilbakemeldingene og mange som spør hva som skjedde.

Anonymkode: ceceb...6b5

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg sliter mest med er vel kanskje forventningene. Forventningene om at forholdet jeg er i skal vare for alltid. Det føles som en ekstra vekt på skuldrene om ting går skeis at jeg må fortelle det til alle rundt meg. De bekymrede tilbakemeldingene og mange som spør hva som skjedde.

Anonymkode: ceceb...6b5

Hvilke forventninger? Ingen har forventninger til at et forhold man har i starten av tyveårene skal vare livet ut. Tvert imot. Det er i så fall noe du spinner opp selv.

Anonymkode: 3de37...9ae

[Kvinne87Rogaland]

Slapp av, stress ned og prøv å kjenn på følelsene dine. Du er tjue. Det er ganske feil å sitte et forhold hvor du ønsker alenetid og det går 4 uker mellom sex. Høres litt ut som et par i 60-årene. Du kan da ikke se for deg at dette skal fortsette livet ut?

Du har klaustrofobi, og det er ikke rart. I din alder skal man utforske, leke, fjase, feste og reise. Det er nok derfor du er så betatt av denne kompisen - fordi innerst inne trenger du å leve litt, utfolde deg, ha det gøy. Hvis du fortsetter i dette forholdet kommer du til å eksplodere etter hvert - enten ved å være utro etter noen år eller ha verdens største midtlivskrise senere. Fordi du ikke har rast fra deg og "fått det ut av systemet" i 20 årene.

Det er synd å si, men det er kanskje litt bad timing for dette forholdet? Dere møttes på feil tid i livet. Personlig høres det stusselig ut. Når jeg var 20, var jeg lik deg - syntes sex var OK og hadde det med min daværende kjæreste innimellom av plikt. Senere oppdaget jeg sex på en helt annen måte, av gutter som virkelig KUNNE det! Og jeg gikk fra å være nesten aseksuell til nymfoman. Jeg som trodde det var noe galt med meg, men så viste det seg at jeg hadde vært med feil mann. Unner ingen å gå glipp av den åpenbaringen....

[Ulla Ullsokk]

25 minutter siden, Kvinne87Rogaland skrev:

Slapp av, stress ned og prøv å kjenn på følelsene dine. Du er tjue. Det er ganske feil å sitte et forhold hvor du ønsker alenetid og det går 4 uker mellom sex. Høres litt ut som et par i 60-årene. Du kan da ikke se for deg at dette skal fortsette livet ut?

Du har klaustrofobi, og det er ikke rart. I din alder skal man utforske, leke, fjase, feste og reise. Det er nok derfor du er så betatt av denne kompisen - fordi innerst inne trenger du å leve litt, utfolde deg, ha det gøy. Hvis du fortsetter i dette forholdet kommer du til å eksplodere etter hvert - enten ved å være utro etter noen år eller ha verdens største midtlivskrise senere. Fordi du ikke har rast fra deg og "fått det ut av systemet" i 20 årene.

Det er synd å si, men det er kanskje litt bad timing for dette forholdet? Dere møttes på feil tid i livet. Personlig høres det stusselig ut. Når jeg var 20, var jeg lik deg - syntes sex var OK og hadde det med min daværende kjæreste innimellom av plikt. Senere oppdaget jeg sex på en helt annen måte, av gutter som virkelig KUNNE det! Og jeg gikk fra å være nesten aseksuell til nymfoman. Jeg som trodde det var noe galt med meg, men så viste det seg at jeg hadde vært med feil mann. Unner ingen å gå glipp av den åpenbaringen....

Signerer denne!

Det er bare en ting jeg angrer i livet, og det er at jeg fortsatte å være i et forhold der jeg følte som deg, da jeg var på din alder. Skulle ønske det var et forum som dette på den tiden, da hadde jeg kanskje fått meg et spark bak!

Ikke gjør feilen å bli!

[AnonymBruker]

Jeg forstår at dette er vanskelig hvis du tidvis føler deg deprimert. Det kan jo hende at det du føler skyldes helt andre ting en mannen du er sammen med. Likevel virker det som at du seriøst trenger litt space. Bor dere på et lite areal, slik at dere stabber borti hverandre? Selv om man bor sammen er det viktig å gjøre sine egne ting. Det betyr ikke at dere må flytte fra hverandre, men dere kunne kanskje prøvd å flytte til et større sted? Eventuelt endre litt på hverdagen.

Anonymkode: b91b4...297

[AnonymBruker]

Takk for alle svar. Det er utrolig deilig å få litt perspektiv. Det jeg mener med forventninger er forventningene til at det skal vare. Foreldrene mine ble sammen da moren min var 19 og faren min var på min alder. Foreldrene til kjæresten min ble sammen da de var enda yngre. Det er vel grunnen til at de faktisk har forventninger om at det kan vare.

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår at dette er vanskelig hvis du tidvis føler deg deprimert. Det kan jo hende at det du føler skyldes helt andre ting en mannen du er sammen med. Likevel virker det som at du seriøst trenger litt space. Bor dere på et lite areal, slik at dere stabber borti hverandre? Selv om man bor sammen er det viktig å gjøre sine egne ting. Det betyr ikke at dere må flytte fra hverandre, men dere kunne kanskje prøvd å flytte til et større sted? Eventuelt endre litt på hverdagen.

Anonymkode: b91b4...297

Vi har 35 kvadrat. To rom og boltre oss på, og vi bor veldig nære studiested så det er der vi tilbringer mest tid. Noe veldig enkelt jeg ser jeg savner er jo det å kunne dra hjem når jeg vil og lage meg middag uten å spørre ham om han vil ha middag og mest sannsynlig få svar om at han vil spise om et par timer. Å flytte til et større sted er jeg usikker på om økonomien tåler, men det kunne jo kanskje vært noe som hadde vært lurt å se på. Jeg kan jo foreslå at det kan være greit om vi har individuelle rutiner for eksempel når det kommer til å være hjemme og middag.

Nei, det er ikke lett akkurat nå. Jeg er veldig usikker på hva jeg selv synes og hva jeg vil. Jeg ønsker å snakke med ham om det, men har ikke fått muligheten den siste uka når han har vært hjemme for han har vært mye hos kompiser eller vi har hatt folk over. Men han bør vel forstå hva jeg mener om jeg tar det opp.

- TS

Anonymkode: ceceb...6b5

[Ulla Ullsokk]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for alle svar. Det er utrolig deilig å få litt perspektiv. Det jeg mener med forventninger er forventningene til at det skal vare. Foreldrene mine ble sammen da moren min var 19 og faren min var på min alder. Foreldrene til kjæresten min ble sammen da de var enda yngre. Det er vel grunnen til at de faktisk har forventninger om at det kan vare.

Vi har 35 kvadrat. To rom og boltre oss på, og vi bor veldig nære studiested så det er der vi tilbringer mest tid. Noe veldig enkelt jeg ser jeg savner er jo det å kunne dra hjem når jeg vil og lage meg middag uten å spørre ham om han vil ha middag og mest sannsynlig få svar om at han vil spise om et par timer. Å flytte til et større sted er jeg usikker på om økonomien tåler, men det kunne jo kanskje vært noe som hadde vært lurt å se på. Jeg kan jo foreslå at det kan være greit om vi har individuelle rutiner for eksempel når det kommer til å være hjemme og middag.

Nei, det er ikke lett akkurat nå. Jeg er veldig usikker på hva jeg selv synes og hva jeg vil. Jeg ønsker å snakke med ham om det, men har ikke fått muligheten den siste uka når han har vært hjemme for han har vært mye hos kompiser eller vi har hatt folk over. Men han bør vel forstå hva jeg mener om jeg tar det opp.

- TS

Anonymkode: ceceb...6b5

Eller faktisk gjør det slutt! Du skal IKKE føle på forventninger! Jeg får klaus fordi jeg kjenner meg sånn igjen! Har bare lyst til at du skal gå fra han og ha masse frihet til alt i hele verden.... Men innser jo at jeg snakker til mitt yngre jeg, siden jeg ikke kjenner deg

[Gjest Mass]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg sliter mest med er vel kanskje forventningene. Forventningene om at forholdet jeg er i skal vare for alltid. Det føles som en ekstra vekt på skuldrene om ting går skeis at jeg må fortelle det til alle rundt meg. De bekymrede tilbakemeldingene og mange som spør hva som skjedde.

Anonymkode: ceceb...6b5

Du er ikke sammen med den rette. Det er sikkert og visst. Å slite med de forventningene du nevner her hadde jeg faktisk glemt at jeg også slet med i 20-årene. Viss jeg falt for en mann så klarte jeg ikke å gå inn i forhold med han pga de forventningene og fordi at jeg følte innerst inne at det ikke ville vare uansett selv hvor utrolig sterkt jeg følte kjærligheten på det tidspunktet. Du ville nok ikke klart å falle for en annen mann dersom du hadde følt en så sterk romantisk kjærlighet for samboeren din. 

Jeg har bare lyst å gi deg det svaret du ikke ville ha. Du må ta et valg før du sårer noen på en utrolig dum måte. Er du klar over hvor vondt det er å leve med den tro om at kjæresten har følelser for deg og så har h*n egentlig fått følelser for andre bak ryggen på deg? 

Tenk over valget ditt og hvordan du velger å håndtere denne situasjonen. Ikke vær redd for å såre noen. Det beste du gjør er å være helt ærlig og ekte. En kjærlighetssorg er undervurdert og utrolig viktig i en sluttprosess. 

Tenk over det og ta et valg før du sårer noen på en mer dum måte enn nødvendig. 

[AnonymBruker]

21 timer siden, Ulla Ullsokk skrev:

Eller faktisk gjør det slutt! Du skal IKKE føle på forventninger! Jeg får klaus fordi jeg kjenner meg sånn igjen! Har bare lyst til at du skal gå fra han og ha masse frihet til alt i hele verden.... Men innser jo at jeg snakker til mitt yngre jeg, siden jeg ikke kjenner deg

Det er vel to helt forskjellige ting å være i situasjonen nå og det å se tilbake på den. Men jeg har tatt opp med ham hva det er jeg syns skurrer. Han var veldig enig i mye av det, og vi har snakket om hvordan vi skal gjøre ting fremover. Jeg vil i hvertfall prøve å se hvordan det går. Jeg vil ikke gå fra ham uten å ha prøvd ut alle muligheter. Ting blir spesielt vanskelig når man kun tenker over det selv, og jeg tror nok kanskje det ikke er så store problemer som det jeg skal ha det til, men vi har definitivt en del ting å jobbe med.

21 timer siden, Mass skrev:

Du er ikke sammen med den rette. Det er sikkert og visst. Å slite med de forventningene du nevner her hadde jeg faktisk glemt at jeg også slet med i 20-årene. Viss jeg falt for en mann så klarte jeg ikke å gå inn i forhold med han pga de forventningene og fordi at jeg følte innerst inne at det ikke ville vare uansett selv hvor utrolig sterkt jeg følte kjærligheten på det tidspunktet. Du ville nok ikke klart å falle for en annen mann dersom du hadde følt en så sterk romantisk kjærlighet for samboeren din. 

Jeg har bare lyst å gi deg det svaret du ikke ville ha. Du må ta et valg før du sårer noen på en utrolig dum måte. Er du klar over hvor vondt det er å leve med den tro om at kjæresten har følelser for deg og så har h*n egentlig fått følelser for andre bak ryggen på deg? 

Tenk over valget ditt og hvordan du velger å håndtere denne situasjonen. Ikke vær redd for å såre noen. Det beste du gjør er å være helt ærlig og ekte. En kjærlighetssorg er undervurdert og utrolig viktig i en sluttprosess. 

Tenk over det og ta et valg før du sårer noen på en mer dum måte enn nødvendig. 

Du har så rett, og jeg syns det er helt forferdelig å måtte innrømme det. Jeg vet likevel ikke om grunnen til at jeg tror jeg faller for kompisen min er fordi han gir meg oppmerksomhet jeg ikke får "hjemmefra" lenger.

-TS

Anonymkode: ceceb...6b5