Forelsket i opptatt bestevenn.

[AnonymBruker]

Tja. Hvor skal jeg begynne. Bestekameraten min og jeg har kjent hverandre i cirka 10 år. Han har vært forlovet med samboeren sin i 12. De har vært sammen i 17. De har to barn sammen, en som går på ungdomsskolen og en i begynnelsen av barneskolen.  

De to har hatt et fint forhold i mange år, og det var aldri vært noe "feil" mellom han og meg i forhold til deres forhold. Vi har vært venner med en uvanlig god kjemi, vi har alltid kunnet lese hverandre som åpne bøker og visst når den andre har hatt det vondt,  selvom andre ikke har merket noe. Kjæresten hans har til tider reagert negativt på dette,   men vi har fungert fint som venner vi også.  Hytteturer, ferier og fester har vært udramatiske. 

Men, for fire år siden begynte ting å endre seg. Hun startet sitt eget firma,  med hans velsignelse,  og det var avklart at hun kom til å jobbe en del ekstra. Dette aksepterte han og støttet henne i. 

Ingen var dog klar over hvor mye hun faktisk kom til å jobbe. Hun jobber døgnet rundt,  hverdag som helg, går ut og spiser med kunder etter jobb,  kommer sent hjem hver dag,  reiser bort på messer over hele verden,  og er såpass mye borte at ungene lurer på hvor hun er og spør daglig hvorfor mamma ikke vil være med dem. Han har tatt dette opp med henne gjentatte ganger uten å få annet enn raserianfall tilbake. Det er forventet at han både kjører og henter ungene på skolen og alle fritidsaktiviteter,  noe som går utover hans egen karriere da han må komme sent og gå tidlig en del. 

Hun er også totalt uinteressert i ham. De har ikke kysset hverandre på to år,  og har ikke hatt sex på lenger enn det. 

Han har forsøkt å prate med henne om det,  men uten hell. Hun er alltid for sliten,  og orker ikke å forholde seg til ham på den måten. 

SÅ, for et par år siden endte en fuktig kveld med at han og jeg skulle gi hverandre en klem før vi fikk hvert til vårt. Den klemmen varte i cirka en time.  Ikke noe "snusk", ikke noe seksuelt,   vi bare holdt hverandre. Og etter det har forholdet vårt endret seg totalt. Jeg tror vi begge fikk en åpenbaring der. Den kjemien vi har er totalt ulikt noe annet jeg har kjent på. Absolutt alt stemmer. Alt føles rett,  og etter et par år uten at vi har gjort noe som helst "galt" i forhold til deres forhold,  så vet jeg at vi begge to elsker hverandre.

Vi har bare såvidt pratet om det,   for ingen av oss vil trå over noen grenser,  og begge to er smertelig klar over at det står to barn i midten her. Jeg har vært der gjennom hele livene deres,  og jeg elsker barna hans like høyt som jeg elsker ham. Det har ikke vært noen fysisk kontakt mellom oss annet enn den klemmen,  men man kan føle på forelskelsen mellom oss. Venner hat kommentert det når vi er på fest,  men vi har bare ledd det bort. 

Hva gjør man i en slik situasjon? Vi er hverandres store kjærlighet,  det er vi begge overbevist om. Jeg vil ikke gjøre noe som kan ødelegge for hans barns ve og vel,   så strengt tatt vet jeg vel svaret her. De er ikke gift,  men de har jo vært sammen så lenge at i praksis er det liten forskjell.  

Jeg ønsker å høre alle mulige typer synspunkt,   for jeg er på det punktet at jeg vet at vi begge kommer til å være miserable uten hverandre,  men jeg vil ikke være den som ødelegger en familie. 

Har noen vært der jeg er,  og kommet seg ut av det? 

 

 

Anonymkode: 6e174...479

[AnonymBruker]

Ikke noe galt mellom dere?? WTF? Jo det ER noe galt mellom dere.  Og samme faen om forholdet dems er dårlig så har du ingen rett til å ta for deg /han har ikke rett til å være utro.  Enten må han gå ut av forholdet eller jobbe med forholdet. Det er faktisk dems sak, og opp til han. Dette må du holde deg unna ts. 

Anonymkode: 517b4...61c

[AnonymBruker]

Har vært der.. Vi kom oss ikke ut av det. Vi er sammen på 3 året, vi var bare nødt til å ta besluttet om å kutte all kontakt eller å hoppe i det. Vi hoppet... Det var et helvete de første sex månedene innen alle fikk akseptert det (alle som i  hannes ex, alle andre hadde skjønt det lang innen oss ) Vi har ikke angret en sekund, vi er hverandres store kjærlighet!

Lykke til! 

Anonymkode: 28ca2...3ef

[AnonymBruker]

Gadd ikke å lese alt. Hvis forholdet er dårlig så gjør dere ikke noe galt. Man gir bare ikke opp noe som kan bli fint til fordel for noe som har dødd/blitt dårlig 

Anonymkode: 7f3c0...104

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gadd ikke å lese alt. Hvis forholdet er dårlig så gjør dere ikke noe galt. Man gir bare ikke opp noe som kan bli fint til fordel for noe som har dødd/blitt dårlig 

Anonymkode: 7f3c0...104

Fy fan jeg gremmes over enkeltes tankegang her..... Så det er greit med utroskap så lenge forholdet man er i er dårlig?. Hva faen skjedde med normal moral?? Er forholdet dårlig så er det ikke noe legitim grunn til å flørte og være utro med noen. Da enten ordner man med forholdet eller gjør det slutt. Gjør hva du vil NÅR DERE ER BEGGE SINGLE! 

Anonymkode: 517b4...61c

[Ninjafrøken]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke noe galt mellom dere?? WTF? Jo det ER noe galt mellom dere.  Og samme faen om forholdet dems er dårlig så har du ingen rett til å ta for deg /han har ikke rett til å være utro.  Enten må han gå ut av forholdet eller jobbe med forholdet. Det er faktisk dems sak, og opp til han. Dette må du holde deg unna ts. 

Anonymkode: 517b4...61c

Takk for svar. Og jo,  det var derfor jeg skrev "galt",  for jeg vet jo at det ikke er rett i den forstand. Han HAR forsøkt å jobbe med forholdet. Han har forsøkt å prate med henne mange ganger, har satt hardt mot hardt noen ganger, har forklart at barna spør etter henne, har også foreslått parterapi, men hun virker uinteressert i alt. Jeg tviler ikke på at hun er glad i ham,  men hun har vist i årevis at jobben er viktigst,  og velger selv å ikke jobbe for å bedre forholdet.  Til og med foreldrene hans og hennes har sett hvor alene han er om alt,  og spør ham ofte om det går bra eller om han trenger hjelp til noe. 

Og ja. Som jeg skrev, jeg vil virkelig ikke ødelegge en familie,  eller komme mellom noe som kan fikses. Han tror ikke det kan fikses,  men er livredd for å skade barna sine. 

[AnonymBruker]

Det fokuseres svært mye på hvordan HUN har ødelagt forholdet ved å starte eget firma.

Og lite på hvordan HAN har ødelagt forholdet ved å skaffe seg en kvinnelig bestevenn syv år inne i sitt eget forhold og to år inne i forlovelsen.

Slik jeg ser det, så var det HAN som lot forholdet forfalle.

Anonymkode: 77039...bc3

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Usikker83 skrev:

Takk for svar. Og jo,  det var derfor jeg skrev "galt",  for jeg vet jo at det ikke er rett i den forstand. Han HAR forsøkt å jobbe med forholdet. Han har forsøkt å prate med henne mange ganger, har satt hardt mot hardt noen ganger, har forklart at barna spør etter henne, har også foreslått parterapi, men hun virker uinteressert i alt. Jeg tviler ikke på at hun er glad i ham,  men hun har vist i årevis at jobben er viktigst,  og velger selv å ikke jobbe for å bedre forholdet.  Til og med foreldrene hans og hennes har sett hvor alene han er om alt,  og spør ham ofte om det går bra eller om han trenger hjelp til noe. 

Og ja. Som jeg skrev, jeg vil virkelig ikke ødelegge en familie,  eller komme mellom noe som kan fikses. Han tror ikke det kan fikses,  men er livredd for å skade barna sine. 

Så lenge de fortsatt er sammen så har du ingen ting du skulle ha sagt eller gjøre med han. Hvis han blir singel så BARE FORSYN DEG, men det er han ikke. Hva faen er så forferdelig vanskelig? 

Anonymkode: 517b4...61c

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det fokuseres svært mye på hvordan HUN har ødelagt forholdet ved å starte eget firma.

Og lite på hvordan HAN har ødelagt forholdet ved å skaffe seg en kvinnelig bestevenn syv år inne i sitt eget forhold og to år inne i forlovelsen.

Slik jeg ser det, så var det HAN som lot forholdet forfalle.

Anonymkode: 77039...bc3

Takk for denne vinklingen. Enig med denne også 👍

Anonymkode: 517b4...61c

[Ninjafrøken]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så lenge de fortsatt er sammen så har du ingen ting du skulle ha sagt eller gjøre med han. Hvis han blir singel så BARE FORSYN DEG, men det er han ikke. Hva faen er så forferdelig vanskelig? 

Anonymkode: 517b4...61c

Nå er det jo slik at jeg har kun spurt om tanker og erfaringer, fordi det ER vanskelig å være gjensidig forelsket i noen man ikke kan få. Jeg har absolutt ingen planer om å forsyne meg,  som du sier, så lenge han er i et forhold. 

Endret 27. juli 2017 av Usikker83

[Gjest noe tilfeldig]

26 minutter siden, Usikker83 skrev:

Takk for svar. Og jo,  det var derfor jeg skrev "galt",  for jeg vet jo at det ikke er rett i den forstand. Han HAR forsøkt å jobbe med forholdet. Han har forsøkt å prate med henne mange ganger, har satt hardt mot hardt noen ganger, har forklart at barna spør etter henne, har også foreslått parterapi, men hun virker uinteressert i alt. Jeg tviler ikke på at hun er glad i ham,  men hun har vist i årevis at jobben er viktigst,  og velger selv å ikke jobbe for å bedre forholdet.  Til og med foreldrene hans og hennes har sett hvor alene han er om alt,  og spør ham ofte om det går bra eller om han trenger hjelp til noe. 

Og ja. Som jeg skrev, jeg vil virkelig ikke ødelegge en familie,  eller komme mellom noe som kan fikses. Han tror ikke det kan fikses,  men er livredd for å skade barna sine. 

Hun startet en bedrift for fire år siden. En fire år gammen bedrift er som en baby. Han ga sin "velsignelse" sier du, samtidig som det åpenlyst er en form for anklage i at hun ikke er god nok for ham, siden hun jobber så mye. 

Jeg forstår at du er forelsket i han, og han gir sikkert inntrykket av å være forelsket i deg.

Du sier du er hans livs kjærlighet..  - fordi dere hadde en lang klem. Og har snakket sammen endel, vært bestevenner i 10 år Og fordi de siste årene har hans kone etablert en bedrift som krever mye. 

men, virkelig... - du tror på bakgrunn av dette at du, er hans livs kjærlighet..? 

Han har en sambo han har vært med i 17 år, de har bygd et liv sammen, hun har født hans to barn og nå er hun gründer, og jobber knallhardt for å få dette til å fungere, som mest sannsynlig vil gå til deres kjernefamilie sin fordel.. 

Likevel mener du at det er uten tvil du som er hans "livs store kjærlighet"... .... 

---

- Du nevner ingenting om degselv..

1.) Er du i ett forhold?

2.)Har du barn..?

3.) Hvordan ble du kjent med han? - Det er litt utenom det vanlige at en mann som allerede er etablert blir bestevenn med en kvinne, så hvordan skjedde det?

4.) Er du og samboeren hans venninner? 

Jeg synes ærlig talt at du fremstår litt naiv....jeg tror sannsynligheten for at han vil gå fra henne er særdeles liten...

De har vært sammen i 17 år.. Det er normalt med noen tøffe perioder iløpet av så lang tid, spesielt når hun er i ferd med å bygge opp dette firmaet.. 

-  Og jeg tror du kanskje er "pauseunderholdningen", uansett om du selv vil akseptere det eller ikke..

han er ensom akkurat nå, og du kan tilby nærhet og omsorg, samtidig er det på en såpass platonisk måte at han ikke har gått over noen grenser, men koser seg med fantasien. 

Endret 27. juli 2017 av noe tilfeldig

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Usikker83 skrev:

Nå er det jo slik at jeg har kun spurt om tanker og erfaringer, fordi det ER vanskelig å være gjensidig forelsket i noen man ikke kan få. Jeg har absolutt ingen planer om å forsyne meg,  som du sier så lenge han er i et forhold. 

Du har planer om å snike deg inn som en parasitt slik at forholdet råtner på rot, og så sitter du der klar?

Jeg forstår bare ikke moralen din her. Det å bli bestevenn med en som allerede er godt inne i et etablert forhold, er i min bok STERKT KRITIKKVERDIG.

Anonymkode: 77039...bc3

[Meadow]

Hvis han går fra henne, kjør på. Hvis ikke, kutt kontakten, og hold deg unna. 

[Ninjafrøken]

1 minutt siden, Raven.WritingDesk skrev:

Hun startet en bedrift for fire år siden. En fire år gammen bedrift er som en baby. Han ga sin "velsignelse" sier du, samtidig som det åpenlyst er en form for anklage i at hun ikke er god nok for ham, siden hun jobber så mye. 

Jeg forstår at du er forelsket i han, og han gir sikkert inntrykket av å være forelsket i deg.

Du sier du er hans livs kjærlighet..  - fordi dere hadde en lang klem. Og har snakket sammen endel, vært bestevenner i 10 år Og fordi de siste årene har hans kone etablert en bedrift som krever mye. 

men, virkelig... - du tror på bakgrunn av dette at du, er hans livs kjærlighet..? 

Han har en sambo han har vært med i 17 år, de har bygd et liv sammen, hun har født hans to barn og nå er hun gründer, og jobber knallhardt for å få dette til å fungere, som mest sannsynlig vil gå til deres kjernefamilie sin fordel.. 

Likevel mener du at det er uten tvil du som er hans "livs store kjærlighet"... .... 

---

- Du nevner ingenting om degselv..

1.) Er du i ett forhold?

2.)Har du barn..?

3.) Hvordan ble du kjent med han? - Det er litt utenom det vanlige at en mann som allerede er etablert blir bestevenn med en kvinne, så hvordan skjedde det?

4.) Er du og samboeren hans venninner? 

Jeg synes ærlig talt at du fremstår litt naiv....jeg tror sannsynligheten for at han vil gå fra henne er særdeles liten...

De har vært sammen i 17 år.. Det er normalt med noen tøffe perioder iløpet av så lang tid, spesielt når hun er i ferd med å bygge opp dette firmaet.. 

-  Og jeg tror du kanskje er "pauseunderholdningen", uansett om du selv ikke vil akseptere det eller ikke..

han er ensom akkurat nå, og du kan tilby nærhet og omsorg, samtidig er det på en såpass platonisk måte at han ikke har gått over noen grenser, men koser seg med fantasien. 

Takk for et saklig svar! Og du setter fingeren på mye jeg tenker på også. 

For å svare på spørsmålene dine - jeg har ingen barn, og er ikke i et forhold. Jeg var i et forhold da jeg ble kjent med ham, og det forholdet varte en del år ut i vennskapet vårt. 

Jeg ble kjent med ham fordi min ex på den tiden jobbet med hans samboer, og vi tilbrakte en del tid sammen alle sammen da. Jeg var gode venner med samboeren hans tidligere,  men har ikke hatt noe særlig kontakt de siste årene. 

Jeg ser poenget i forhold til ensomhet, og såklart kan man aldri være helt sikker på at man er hverandres livs kjærlighet før man eventuelt satser på hverandre. Men kjemien vi har er noe veldig spesielt, og jeg har ikke for vane å være naiv i slike situasjoner. Men hvem vet,  det er litt derfor jeg skriver her inne for å høre andres erfaringer og tanker.  

[AnonymBruker]

Hvorfor har du fortsatt å møte han de fire årene etter at du merket du fikk noe mer enn vennefølelser for han ut av den klemmen? Virker jo som du har fortsatt å henge med han for at han skal innse "dere" er forelsket og bli sammen med deg?
Det eneste riktige å gjøre her er å holde deg unna han, og få deg en annen type å være forelsket i før du i det hele tatt vurderer å henge mer med din gamle kompis du nå er forelsket i. Se det fra konas ståsted som har gitt dere begge all den tillitten i alle år med at dere bare er venner, og nå skal dere luske rundt? Nei dette er ikke barneskolen!

Anonymkode: 44f28...fc1

[AnonymBruker]

Jeg reagere på hvordan du snakker om henne og forholdet dems. Ja du er hans venn og han har sikkert fortalt deg mye, men det er jo bare hans opplevelse av "nedturen" dems. Sannsynligvis er det ikke halve sannheten engang og det er sleipt hvordan du gjør deg opp et inntrykk av helheten i forholdet dems ut i fra det han har fortalt deg når han har vært lei, og henger ut dama hans her og liksom tror du har noe bedre å tilføre. Sleip er det eneste jeg oppfatter deg som.
Snu det rundt om du ikke kan se det selv, en mann er venn med en gift kvinne men blir forelsket i henne, bruker det hun har sagt i troværdighet som venn i dårlige stunder til han i mot henne og paret, fortsetter å henge med henne i mange år til med baktanker og inntrykk om at hun egentlig ikke elsker mannen så han kan være bedre og snike seg innpå og "vende henne om" til å like han mer enn sin mann osv. Ser du det ikke??!

Anonymkode: 44f28...fc1

[Gjest noe tilfeldig]

1 minutt siden, Usikker83 skrev:

Takk for et saklig svar! Og du setter fingeren på mye jeg tenker på også. 

For å svare på spørsmålene dine - jeg har ingen barn, og er ikke i et forhold. Jeg var i et forhold da jeg ble kjent med ham, og det forholdet varte en del år ut i vennskapet vårt. 

Jeg ble kjent med ham fordi min ex på den tiden jobbet med hans samboer, og vi tilbrakte en del tid sammen alle sammen da. Jeg var gode venner med samboeren hans tidligere,  men har ikke hatt noe særlig kontakt de siste årene. 

Jeg ser poenget i forhold til ensomhet, og såklart kan man aldri være helt sikker på at man er hverandres livs kjærlighet før man eventuelt satser på hverandre. Men kjemien vi har er noe veldig spesielt, og jeg har ikke for vane å være naiv i slike situasjoner. Men hvem vet,  det er litt derfor jeg skriver her inne for å høre andres erfaringer og tanker.  

Jeg spør hvordan dere møttes og om du var venninne med henne fordi du definerte han som din "bestevenn", likevel var det gjennom henne at du ble kjent med han. Jeg tenker bare på at du bør være klar over at det er et form for "dobbelt svik", om hun virkelig anser deg som en (tidligere nære..?) - venn, og du egentlig går å sikler over samboeren hennes og "venter på" at forholdet deres skal gå i oppløsning.. 

Hva er det som gjør at du anser han som din "bestevenn"? - Har dere daglig/ukentlig kontakt? Møtes dere ofte for å ta en kaffe, gå på konsert, en fjelltur ? Bare du og han? 

- Hvordan fungerer dette "bestevenn forholdet" dere har rent praktisk? Er hun også tilstede da, er barna der? Eller er det bare dere to? og hvor hyppig møtes dere? 

[Ninjafrøken]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg reagere på hvordan du snakker om henne og forholdet dems. Ja du er hans venn og han har sikkert fortalt deg mye, men det er jo bare hans opplevelse av "nedturen" dems. Sannsynligvis er det ikke halve sannheten engang og det er sleipt hvordan du gjør deg opp et inntrykk av helheten i forholdet dems ut i fra det han har fortalt deg når han har vært lei, og henger ut dama hans her og liksom tror du har noe bedre å tilføre. Sleip er det eneste jeg oppfatter deg som.
Snu det rundt om du ikke kan se det selv, en mann er venn med en gift kvinne men blir forelsket i henne, bruker det hun har sagt i troværdighet som venn i dårlige stunder til han i mot henne og paret, fortsetter å henge med henne i mange år til med baktanker og inntrykk om at hun egentlig ikke elsker mannen så han kan være bedre og snike seg innpå og "vende henne om" til å like han mer enn sin mann osv. Ser du det ikke??!

Anonymkode: 44f28...fc1

Da tror jeg at jeg har gitt litt feil inntrykk i det jeg skrev. Jeg har ikke ment å henge ut damen hans, og hvordan hun er mot ham og omvendt er ikke bare noe jeg har fra ham. Det har alle i vennegjengen vår lagt merke til uten at han har trengt å si så mye. 

For det andre er sannheten at vi har kuttet ut mye av kontakten vi hadde før,  vi er aldri alene sammen,  men vi sees jo i ny og ne siden vi er i samme vennegjeng og bor på en liten plass. 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har planer om å snike deg inn som en parasitt slik at forholdet råtner på rot, og så sitter du der klar?

Jeg forstår bare ikke moralen din her. Det å bli bestevenn med en som allerede er godt inne i et etablert forhold, er i min bok STERKT KRITIKKVERDIG.

Anonymkode: 77039...bc3

Samme her 

Anonymkode: 517b4...61c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tja. Hvor skal jeg begynne. Bestekameraten min og jeg har kjent hverandre i cirka 10 år. Han har vært forlovet med samboeren sin i 12. De har vært sammen i 17. De har to barn sammen, en som går på ungdomsskolen og en i begynnelsen av barneskolen.  

De to har hatt et fint forhold i mange år, og det var aldri vært noe "feil" mellom han og meg i forhold til deres forhold. Vi har vært venner med en uvanlig god kjemi, vi har alltid kunnet lese hverandre som åpne bøker og visst når den andre har hatt det vondt,  selvom andre ikke har merket noe. Kjæresten hans har til tider reagert negativt på dette,   men vi har fungert fint som venner vi også.  Hytteturer, ferier og fester har vært udramatiske. 

Men, for fire år siden begynte ting å endre seg. Hun startet sitt eget firma,  med hans velsignelse,  og det var avklart at hun kom til å jobbe en del ekstra. Dette aksepterte han og støttet henne i. 

Ingen var dog klar over hvor mye hun faktisk kom til å jobbe. Hun jobber døgnet rundt,  hverdag som helg, går ut og spiser med kunder etter jobb,  kommer sent hjem hver dag,  reiser bort på messer over hele verden,  og er såpass mye borte at ungene lurer på hvor hun er og spør daglig hvorfor mamma ikke vil være med dem. Han har tatt dette opp med henne gjentatte ganger uten å få annet enn raserianfall tilbake. Det er forventet at han både kjører og henter ungene på skolen og alle fritidsaktiviteter,  noe som går utover hans egen karriere da han må komme sent og gå tidlig en del. 

Hun er også totalt uinteressert i ham. De har ikke kysset hverandre på to år,  og har ikke hatt sex på lenger enn det. 

Han har forsøkt å prate med henne om det,  men uten hell. Hun er alltid for sliten,  og orker ikke å forholde seg til ham på den måten. 

SÅ, for et par år siden endte en fuktig kveld med at han og jeg skulle gi hverandre en klem før vi fikk hvert til vårt. Den klemmen varte i cirka en time.  Ikke noe "snusk", ikke noe seksuelt,   vi bare holdt hverandre. Og etter det har forholdet vårt endret seg totalt. Jeg tror vi begge fikk en åpenbaring der. Den kjemien vi har er totalt ulikt noe annet jeg har kjent på. Absolutt alt stemmer. Alt føles rett,  og etter et par år uten at vi har gjort noe som helst "galt" i forhold til deres forhold,  så vet jeg at vi begge to elsker hverandre.

Vi har bare såvidt pratet om det,   for ingen av oss vil trå over noen grenser,  og begge to er smertelig klar over at det står to barn i midten her. Jeg har vært der gjennom hele livene deres,  og jeg elsker barna hans like høyt som jeg elsker ham. Det har ikke vært noen fysisk kontakt mellom oss annet enn den klemmen,  men man kan føle på forelskelsen mellom oss. Venner hat kommentert det når vi er på fest,  men vi har bare ledd det bort. 

Hva gjør man i en slik situasjon? Vi er hverandres store kjærlighet,  det er vi begge overbevist om. Jeg vil ikke gjøre noe som kan ødelegge for hans barns ve og vel,   så strengt tatt vet jeg vel svaret her. De er ikke gift,  men de har jo vært sammen så lenge at i praksis er det liten forskjell.  

Jeg ønsker å høre alle mulige typer synspunkt,   for jeg er på det punktet at jeg vet at vi begge kommer til å være miserable uten hverandre,  men jeg vil ikke være den som ødelegger en familie. 

Har noen vært der jeg er,  og kommet seg ut av det? 

 

 

Anonymkode: 6e174...479

Blablabla de har et dårlig forhold. 

Det gjør det ikke greit for dere eller hva? 

Han må avslutte et før han begynner et annet, ferdig snakka.

Anonymkode: c856c...de3