Gå til innhold

Jeg klarer ikke å slutte å spise


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Akkurat nå sitter jeg her og har så vondt at jeg sliter med å puste. Jeg kjenner det presse på i halsen, jeg må kaste opp nå. Jeg holder det tilbake, men jeg har et intenst ønske om å få det ut, tømme meg så jeg kan føle meg bra igjen. Jeg har vondt, så utrolig vondt, magen min er presset til det ytterste og likevel fortsetter jeg å dytte det ut, som om det står om mitt eget liv presser jeg meg selv til dette som er så unødvendig og alt annet enn godt.

Jeg vil ikke spise på en uke nå. Fortsetter jeg sånn, er jeg overvektig før jeg vet ordet av det. Folk vet ikke, fordi jeg er normalvektig, men nå har familien min begynt å få mistanker, så de passer på alt jeg spiser, noe som bare får meg til å tenke enda mer på mat. Jo mer jeg tenker på det jo større er sjansen for at dette skjer. All mat er smakløs, men jeg må ha det i meg uansett, som om noe inni meg dras mot det, en avhengighet jeg ikke kan beskrive. Presse i seg alt, alt, selv det som smaker mugg og papir og sandpapir i munnen min. 

Jeg er så sint nå. Jeg hadde jo kontroll, jeg følte meg så utrolig bra. Kroppen min var lett og flyvende og nå er jeg en murstein. Så presset de meg til å spise og spise og alt falt i grusen og nå klarer jeg ikke å slutte. Jeg vil bare slutte nå. Jeg vil bare aldri spise igjen, men jeg er omringet av mat og det er over alt. Det er mat på alle sosiale medier, det er mat i skapet, det er mat på bordet, det er mat ved siden av meg, det er mat på tv, det er mat utenfor, det er mat over alt. Jeg blir kvalm av det. Hver bit jeg tar vil bare bli spydd ut igjen, men jeg er så lei av å spy. Jeg slipper det, hvis jeg bare klarer å ikke spise. 

Du kan stenge innlegget og be meg om å få hjelp, du kan rapportere. Jeg kommer ikke til å spørre noen om hjelp til spiseforstyrrelser. Jeg har kontroll, hvis jeg får fred. Men ingen gir meg fred. Alle skal passe på. Fordi de er glad i meg tenker du? Nei, jeg hadde det så mye bedre da jeg ikke spiste, spiste, spiste, spiste så mye at det ga meg enorme smerter, da jeg spiste det jeg skulle, men det forstår ikke de. De stoler ikke på at jeg har kontroll, at det ikke går for langt. Du stenger kanskje innlegget eller rapporterer, men det eneste det gjør, er at jeg sitter helt alene med dette. Jeg kommer ikke til å lage det til et større problem enn det er, ved å snakke med familie og venner, skape problemer som ikke er der, ta kontakt med støttenettverk. Nei, jeg trenger bare noen å snakke med, og jeg trenger bare fred. Jeg trenger bare fred, men alle er rundt meg og i hodet mitt og vil vite alt jeg gjør og tenker og spiser. Det er mitt liv, slutt, vær så snill, kan alle slutte å bry seg om hva jeg spiser? jo mer de spør, jo mer obsessed blir jeg.

Anonymkode: a07a9...91e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Buhu, stakkars meg ass.

Anonymkode: 0fe92...d91

Hva faen var vitsen med det innlegget der? Tror du ikke Ts har det jævlig nok fra før? 

Til Ts: søk hjelp. Du fortjener bedre enn dette her.:hug:

  • Liker 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Buhu, stakkars meg ass.

Anonymkode: 0fe92...d91

Ikke snilt skrevet. Hvis du ikke har noe fint å si - la være!
Helt enig med bruker over, søk hjelp før det er for sent.

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har det på samme måte. Kjipt å lese du også har det sånn, men husk at du ikke er alene om å ha det sånn!

Anonymkode: ebea9...31e

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser at du ikke vil søke hjelp fra profesjonelle, men har du noen venner du kan prate med? Er veldig viktig at man får uttrykket det man føler høyt. Vet om mange som føler at dette hjelper mye. Klem til deg TS :klem: og lykke til

Anonymkode: 7e9f7...ddc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Du må oppsøke hjelp. Du kan ikke ha det sånn. 

 

Anonymkode: 32a51...f21

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Buhu, stakkars meg ass.

Anonymkode: 0fe92...d91

Det har du rett i, synd i deg er det, for du mangler åpenbart noe normale mennesker har.

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønte ikke helt innlegget men regner med du har hatt Anoreksi som har gått over til Bulimi eller overspising? Hvis det er tilfelle, oppsøk hjelp med en gang. Har du en kostliste? Hvis du har en kostliste for å vedlikeholde vekt, hverken gå opp eller ned: prøv med den fra i morgen. Hvis du spiser etter en liste og holder deg slavisk til den kan det gi deg fri fra å tenke på mat hele tiden.

Anonymkode: cebc5...fb9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg trenger bare noen å snakke med, og jeg trenger bare fred. Jeg trenger bare fred, men alle er rundt meg og i hodet mitt og vil vite alt jeg gjør og tenker og spiser. Det er mitt liv, slutt, vær så snill, kan alle slutte å bry seg om hva jeg spiser? jo mer de spør, jo mer obsessed blir jeg.

Anonymkode: a07a9...91e

Helt enig. Du trenger ikke at folk legger seg i hva du spiser.  Det du trenger hjelp til, er å få klarhet i hvorfor du spiser eller ikke spiser som du gjør. Hvilke problemer det er du bruker maten til å håndtere. Hvorfor du trenger "kontroll".

Dette kan du bli frisk fra. Alt kan bli bedre enn det noen gang har vært for deg. Første steg er kanskje at du blir åpen og ærlig mot deg selv. Andre trenger ikke å vite det, nødvendigvis, men du selv, vær ærlig mot deg selv. Det er en grunn til at du gjør dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Buhu, stakkars meg ass.

Anonymkode: 0fe92...d91

Jeg mente ikke det. 

1 time siden, Salka skrev:

Hva faen var vitsen med det innlegget der? Tror du ikke Ts har det jævlig nok fra før? 

Til Ts: søk hjelp. Du fortjener bedre enn dette her.:hug:

1 time siden, Supernova17 skrev:

Ikke snilt skrevet. Hvis du ikke har noe fint å si - la være!
Helt enig med bruker over, søk hjelp før det er for sent.

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det på samme måte. Kjipt å lese du også har det sånn, men husk at du ikke er alene om å ha det sånn!

Anonymkode: ebea9...31e

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser at du ikke vil søke hjelp fra profesjonelle, men har du noen venner du kan prate med? Er veldig viktig at man får uttrykket det man føler høyt. Vet om mange som føler at dette hjelper mye. Klem til deg TS :klem: og lykke til

Anonymkode: 7e9f7...ddc

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må oppsøke hjelp. Du kan ikke ha det sånn. 

 

Anonymkode: 32a51...f21

9 minutter siden, Horten Market skrev:

Det har du rett i, synd i deg er det, for du mangler åpenbart noe normale mennesker har.

Jeg takker for støtte, og det er en lettelse å høre at jeg ikke er alene. Det virker som om alle rundt meg bare spiser det de vil, når de vil uten problemer.

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønte ikke helt innlegget men regner med du har hatt Anoreksi som har gått over til Bulimi eller overspising? Hvis det er tilfelle, oppsøk hjelp med en gang. Har du en kostliste? Hvis du har en kostliste for å vedlikeholde vekt, hverken gå opp eller ned: prøv med den fra i morgen. Hvis du spiser etter en liste og holder deg slavisk til den kan det gi deg fri fra å tenke på mat hele tiden.

Anonymkode: cebc5...fb9

Stemmer, men jeg har aldri vært undervektig. Jeg fikk akkurat til anoreksien nå og klarte å gå ned, men så var det en bestilt ferie med familien i 20 dager som ødela alt, da de skulle spise hele tiden, og jeg selvfølgelig ikke fikk noe privatliv. Jeg har ikke kostliste nå, jeg prøver å unngå å overspise

4 minutter siden, Horten Market skrev:

Helt enig. Du trenger ikke at folk legger seg i hva du spiser.  Det du trenger hjelp til, er å få klarhet i hvorfor du spiser eller ikke spiser som du gjør. Hvilke problemer det er du bruker maten til å håndtere. Hvorfor du trenger "kontroll".

Dette kan du bli frisk fra. Alt kan bli bedre enn det noen gang har vært for deg. Første steg er kanskje at du blir åpen og ærlig mot deg selv. Andre trenger ikke å vite det, nødvendigvis, men du selv, vær ærlig mot deg selv. Det er en grunn til at du gjør dette.

Takk for at du ser det jeg ser. Jeg vil ikke si jeg har noen underliggende problemer som har ført til dette. Jeg ønsker å gå ned litt til i vekt. Jeg har sosial angst, men dette påvirker jo ikke mat. Når jeg spiser normalt ligger jeg på en vekt jeg ikke er komfortabel med, føler ikke at jeg trenger kontroll, egentlig.

Jeg vet jeg har et problematisk forhold til mat, jeg vet også at for å gå ned det jeg vil, må jeg klare å spise lite. Jeg vet også at jeg må spise lite, resten av livet mitt. Jeg vil ikke være tilbake der jeg er nå om 5 år. Jeg må bare være sterk nok 

Anonymkode: a07a9...91e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner en dame som snart er 90 år. I ungdommen var hun lubben. Dette fikk hun av seg ved å spise mindre, og holde seg til en slik diett hele livet. Sikkert holdt på i over 50-60 år nå. Hun var selv lege, og har ikke noen spiseforstyrrelse. Så dette er fullt mulig uten å bli psykisk eller fysisk syk. Hvordan er dette mulig, og hvorfor mislykkes så mange?

Du trenger ikke spise deg mett hele tiden. Selv om du ikke er mett, så er du heller ikke direkte sulten. Dette er nok for kroppen. Den tar da fra overskuddet. Siden du ikke føler sterk sult, så er dette ingen psykisk påkjenning, og uproblematisk å holde seg til år etter år.

En stor feil er å spise for lite, slik at du forblir sulten. Over tid går kroppen da i en "jaktmodus" hvor tankene svirrer stadig sterkere omkring mat. Maten er tilgjengelig for deg, men du holder den borte fra en trengende kropp. Til det kreves en psykisk omstilling, og det er den prosessen som leder til anoreksi.

En vanligere feil er at mat benyttes for å tilfredsstille emosjonelle behov. Når du da ikke er helt mett, føler du også at du ikke har tilfredsstilt dette emosjonelle behovet, så det er vanskeligere å slutte å spise før du er ordentlig mett. Den som har emosjonelle problemer som tilfredsstilles av mat, vil ikke klare å holde en diett lenge.

Sitat

Jeg har sosial angst, men dette påvirker jo ikke mat.

Sosial angst er et typisk problem som kan utløse spiseforstyrrelser.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, Horten Market skrev:

Jeg kjenner en dame som snart er 90 år. I ungdommen var hun lubben. Dette fikk hun av seg ved å spise mindre, og holde seg til en slik diett hele livet. Sikkert holdt på i over 50-60 år nå. Hun var selv lege, og har ikke noen spiseforstyrrelse. Så dette er fullt mulig uten å bli psykisk eller fysisk syk. Hvordan er dette mulig, og hvorfor mislykkes så mange?

Du trenger ikke spise deg mett hele tiden. Selv om du ikke er mett, så er du heller ikke direkte sulten. Dette er nok for kroppen. Den tar da fra overskuddet. Siden du ikke føler sterk sult, så er dette ingen psykisk påkjenning, og uproblematisk å holde seg til år etter år.

En stor feil er å spise for lite, slik at du forblir sulten. Over tid går kroppen da i en "jaktmodus" hvor tankene svirrer stadig sterkere omkring mat. Maten er tilgjengelig for deg, men du holder den borte fra en trengende kropp. Til det kreves en psykisk omstilling, og det er den prosessen som leder til anoreksi.

En vanligere feil er at mat benyttes for å tilfredsstille emosjonelle behov. Når du da ikke er helt mett, føler du også at du ikke har tilfredsstilt dette emosjonelle behovet, så det er vanskeligere å slutte å spise før du er ordentlig mett. Den som har emosjonelle problemer som tilfredsstilles av mat, vil ikke klare å holde en diett lenge.

Sosial angst er et typisk problem som kan utløse spiseforstyrrelser.

Ja. Takk for svar! Målet er å finne en mengde der jeg ikke går sulten. Men kommer fortsatt til å spise mindre enn mange, og det gjør at folk kritiserer med en gang og mener du er helt syk. Jeg har nok iikke hatt helt anoreksia liksom, mer tendenser til det. Har ikke sultet meg helt. Det som er så trist, er at jeg følte jeg fant noe som funket helt fint, og jeg gikk ned, og følte meg bra (kunne fortsatt dra på joggeturer, følte meg ikke svimmel eller noe, så må jo ha spist nok), men fortsatt skulle det bli kritisert.

Jeg visste ikke at sosial angst kunne det. Jeg har jobbet med angsten i mange år, og den er per i dag ikke et problem som kontrollerer hele livet mitt, slik det var for noen år siden. Jeg føler at når det gjelder angsten, har jeg aldri vært på et så bra sted som jeg er nå. 

Anonymkode: a07a9...91e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Æsj:kvalm: er gravid så ble ganske uvel av å lese det med all maten og stappinga. Har selv hatt ei slik venninne som var helt oppslukt i mat og hun brukte også ordet kontroll som du bruker. Alt hun tenkte på og gjorde handlet om seg selv og mat. Jeg støttet henne til å søke hjelp og var ofte sammen med henne i den tøffe tiden. Hun er ikke en god venninne for å si det slik, den dag i dag er fokuset kun på seg selv, men forhåpentligvis ikke bare mat lengre! Hun ble syk pga bakforliggende årsaker: manglende sosial støtte, manglende hell i kjærlighetsliv og manglende mestring. For henne ble maten en måte å "lykkes" på og holde kontroll. Venner av meg skygget banen når de ble kjent med henne pga dette, og gutter som i utgangspunktet fant henne interessant kunne ikke komme seg fort nok bort fra henne når de fant ut om spiseforstyrrelsen. Det som fra hennes side skulle være kontroll og styrke ble altså enda verre. Det tok en stund før hun kom i posisjon hvor hun skjønte hvor fucked up situasjonen egentlig var og søkte hjelp. Jeg anbefaler deg å søke hjelp og å rette fokuset over på andre ting enn deg selv og mat, kanskje har du noen andre viktige ting i livet ditt? Du har jo åpenbart noen som er glad i deg ut i fra innlegget ditt å dømme. 

Anonymkode: e1ae4...3c2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Æsj:kvalm: er gravid så ble ganske uvel av å lese det med all maten og stappinga. Har selv hatt ei slik venninne som var helt oppslukt i mat og hun brukte også ordet kontroll som du bruker. Alt hun tenkte på og gjorde handlet om seg selv og mat. Jeg støttet henne til å søke hjelp og var ofte sammen med henne i den tøffe tiden. Hun er ikke en god venninne for å si det slik, den dag i dag er fokuset kun på seg selv, men forhåpentligvis ikke bare mat lengre! Hun ble syk pga bakforliggende årsaker: manglende sosial støtte, manglende hell i kjærlighetsliv og manglende mestring. For henne ble maten en måte å "lykkes" på og holde kontroll. Venner av meg skygget banen når de ble kjent med henne pga dette, og gutter som i utgangspunktet fant henne interessant kunne ikke komme seg fort nok bort fra henne når de fant ut om spiseforstyrrelsen. Det som fra hennes side skulle være kontroll og styrke ble altså enda verre. Det tok en stund før hun kom i posisjon hvor hun skjønte hvor fucked up situasjonen egentlig var og søkte hjelp. Jeg anbefaler deg å søke hjelp og å rette fokuset over på andre ting enn deg selv og mat, kanskje har du noen andre viktige ting i livet ditt? Du har jo åpenbart noen som er glad i deg ut i fra innlegget ditt å dømme. 

Anonymkode: e1ae4...3c2

Litt av et innlegg. Blir ganske uvel av måten du hinter til at jeg ikke er bra nok til å ha venner og kjæreste, på grunn av matproblemer. Jeg har mange venner, og ingen problemer med å finne type (men har ikke lyst på det nå). Dette er ikke noe mine venner merker i det hele tatt. Men familien min er over gjennomsnittet opptatt av det. Kanskje fordi moren min selv har spiseforstyrrelser, så hvert minste avvik betyr problemer for henne. Men når jeg klarte å spise bra , var det jo ikke et problem. Etter de begynte å blande seg derimot, har det gått til helvete. Jeg gleder meg til å flytte ut og bli kvitt det fokuset på mat de har prakket på meg i alle år. Det ødelegger utrolig mye, og er også grunnen til at jeg er så mye borte som jeg klarer, og da er alt mye bedre.

Anonymkode: a07a9...91e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære ts, jeg føler med deg. Jeg hadde selv et problematisk forhold til mat i tenårene. Jeg klarte ikke å begrense meg og overspiste nesten hver kveld i perioder. Ofte kjeks og kaker alene på rommet. Følte meg grusom etterpå.

For din del høres det ut som du i perioder spiser veldig lite og at du da har kontroll. Når foreldrene dine så blander seg inn og får deg til å spise mer, føler du at du mister kontroll og du begynner å overspiste. Stemmer det?

Jeg synes i likhet med andre her at du bør søke hjelp. Kanskje du kan starte med helsesøster på skolen? 

Det er viktig at du får et sundt forhold til mat. Mat skal, i tillegg til å   være ernæringsmessig riktig sammensatt, være hyggelig og sosialt. Samles familien hjemme hos dere til måltider? Du sier at mor har slitt med spiseforstyrrelser. Har det påvirket dere som familie (tenker først og fremst på måltidene)? 

Du må slutte å tenke at du skal ha stålkontroll. Prøv å fokuser på å spise ordentlig til faste måltider. Sitt ned og nyt maten. Ikke småspis mellom måltidene. Og viktig, det er lov å sjeie ut en gang i blant. Prøv å ikke få dårlig samvittighet for det. Lykke til!

 

Anonymkode: 2bd14...bdc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Skjønner hvordan du har det i stor grad. Du burde få hjelp, søkt hjelp. Du kan ta kontakt med legevakten, da dette er noe psykisk. Vis du har det vondt inne i deg. Prøv å kontrollere det, selv om dette er utrolig vanskelig. Spis ordentlig ren mat, mye proteiner og grove produkter slik at du holder deg mett lenge. Drikk mye vann og kanskje du kan prøve deg på krom, noe man får kjøpt på apoteket, slik at du holder deg stabil i blodsukker og ikke blir sulten så fort. Koster 150,-, men den funker. Håper virkelig det går bra med deg, skulle gjerne hjulpet deg 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, mapanda skrev:

Skjønner hvordan du har det i stor grad. Du burde få hjelp, søkt hjelp. Du kan ta kontakt med legevakten, da dette er noe psykisk. Vis du har det vondt inne i deg. Prøv å kontrollere det, selv om dette er utrolig vanskelig. Spis ordentlig ren mat, mye proteiner og grove produkter slik at du holder deg mett lenge. Drikk mye vann og kanskje du kan prøve deg på krom, noe man får kjøpt på apoteket, slik at du holder deg stabil i blodsukker og ikke blir sulten så fort. Koster 150,-, men den funker. Håper virkelig det går bra med deg, skulle gjerne hjulpet deg 

Kan jeg kanskje sende deg en melding?

 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære ts, jeg føler med deg. Jeg hadde selv et problematisk forhold til mat i tenårene. Jeg klarte ikke å begrense meg og overspiste nesten hver kveld i perioder. Ofte kjeks og kaker alene på rommet. Følte meg grusom etterpå.

For din del høres det ut som du i perioder spiser veldig lite og at du da har kontroll. Når foreldrene dine så blander seg inn og får deg til å spise mer, føler du at du mister kontroll og du begynner å overspiste. Stemmer det?

Jeg synes i likhet med andre her at du bør søke hjelp. Kanskje du kan starte med helsesøster på skolen? 

Det er viktig at du får et sundt forhold til mat. Mat skal, i tillegg til å   være ernæringsmessig riktig sammensatt, være hyggelig og sosialt. Samles familien hjemme hos dere til måltider? Du sier at mor har slitt med spiseforstyrrelser. Har det påvirket dere som familie (tenker først og fremst på måltidene)? 

Du må slutte å tenke at du skal ha stålkontroll. Prøv å fokuser på å spise ordentlig til faste måltider. Sitt ned og nyt maten. Ikke småspis mellom måltidene. Og viktig, det er lov å sjeie ut en gang i blant. Prøv å ikke få dårlig samvittighet for det. Lykke til!

 

Anonymkode: 2bd14...bdc

Ja, det stemmer. Spiser så mye at jeg får enorme smerter. Mat blir nok aldri hyggelig for meg, dessverre. Mor har hatt spiseforstyrrelser siden før jeg ble født, men ikke far, vi har alltid hatt felles middager selv om mor ikke har deltatt, sammen emd søsknene mine. Jeg begynte med overspising da jeg kanskje var 12, i en vanskelig periode. I flere år etter dette hadde jeg et tilnærmet normalt forhold til mat. Men de siste par årene har det blitt verre igjen.

Anonymkode: a07a9...91e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes innlegget var sterkt fordi jeg kjenner meg sånn igjen! 

Du har satt ord på mine følelser!

Anonymkode: 7bf78...4c7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes innlegget var sterkt fordi jeg kjenner meg sånn igjen! 

Du har satt ord på mine følelser!

Anonymkode: 7bf78...4c7

Det betyr mye for meg å vite at jeg ikke er alene. Jeg har aldri kjent noen som har fortalt at de sliter med akkurat dette

Anonymkode: a07a9...91e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
×
×
  • Opprett ny...