Jeg begynner å bli så lei av at samboeren snakker om seg selv

[AnonymBruker]

Å være deprimert er ikke ålreit. Men normal folkeskikk og oppførsel mot andre må en kunne forvente og kreve.  Ingen sykdom unnskylder drittoppførsel.  Ikke vær redd for å si tydelig ifra til syke folk når de er urimelige. Man kan ikke forvente spesialbehandling bare fordi man sliter. Kun ekstra støtte og omsorg.  

Anonymkode: 54227...2e4

[Inwe]

1 time siden, a l'orange skrev:

Ja, jeg har selv vært deprimert og innså først etterpå at jeg burde aldri ha utsatt min kjæreste for det, nettopp av de grunnene du nevner der. Men ingen av oss visste at det var det jeg var. Ja, jeg er helt enig med deg i at den som er deprimert er alt annet enn dårlige hensikter med å være som de er. Men det er ikke det viktigste alltid.

Det virker som du har et bevisst valg omkring at du tåler og ønsker å utsettes for dette. Det er ditt valg og det skal jeg respektere. Jeg velger også bevisst saker som andre ikke ville valgt, og det kan være utviklende for et forhold.

Men jeg vil at vi alle skal være veldig varsom og forsiktig med å pushe andre mennesker til å tåle noe de ikke er grunnleggende komfortabel med. Vi er ikke de. Vi vet ikke hva som er best for de. Det eneste vi vet er at de ikke skal finne seg i å ha det vondt.

Det er jeg enig i, og jeg skrev også i innlegget mitt at det er tøft å leve med en deprimert. Det er noe man må være forberedt på, det er også lurt å vite hvor egne grenser går først.

[a l'orange]

Akkurat nå, Inwe skrev:

Det er jeg enig i, og jeg skrev også i innlegget mitt at det er tøft å leve med en deprimert. Det er noe man må være forberedt på, det er også lurt å vite hvor egne grenser går først.

Enig!  

Det er det essensielle; å kjenne sine egne grenser og vite hva man er komfortabel med og hva man gjør dersom man ikke er komfortabel lengre. Har man de to tingene på plass, så bør man kunne gjøre nesten hva enn det skal være.

Det virker bare ikke på meg som at trådstarter (og en del andre) har noen klar bevissthet om de to tingene, og da står de i fare for å forsvinne inn i en slags manipulativ og ugrei floke.

[Inwe]

33 minutter siden, Froning skrev:

Sier han.???

Måten man oppfører deg under en depresjon handler også om karaktertrekk i like stor som nedstemtetheten/deprisjonen  i seg selv.. ( Du føler deg nedstemt under en depresjon og følelser kan ikke bare skrus av. Om følelsene skrus av er man ekstremt rasjonell og ikke deprimert i fordi hovedsymptomet er borte)

Måtte bare påpeke det.( sier ikke at dette må gjelde kjæresten din.. bare tenk etter og ikke kjøp alt han sier fordi han er deppa.)

Til alle: Det finnes mange deprimerte med dårlig karaktertrekk som ikke gidder å jobbe med problemet og ikke bruker at man sårer de man er glad i som motivasjon til å iherdig jobbe med å bli frisk. (Depresjon er ikke en psykose og man kan ta ansvar for egne valg)

Å havne i et forhold med disse er en definisjon på å kaste bort livet sitt.

Jeg vet at det er han og ikke depresjonen som skrur av følelsene, men jeg vet også at det er fler enn han som gjør det når de sliter. Mindre å forholde seg til rett og slett. Depresjonen gjør det bare verre. Her er det nok et par andre ting han sliter i tillegg. 

Det man bør se etter er om personen angrer på det som har skjedd. At de når humøret er litt bedre kan se egne feil. Det er da det blir endring. Ser de ikke egne feil ville jeg også anbefalt å gå.

[LilleBlekksprut]

Jeg så et sitat et sted en gang, som jeg føler passer godt i situasjoner som dette;

"Selvom oppførselen din er forståelig, betyr det ikke at den er akseptabel". 

Har slitt mye selv, og man blir faktisk rimelig egosentrisk av å være psykisk syk, spesielt når man går i terapi. Det blir så fryktelig mye "meg, meg, meg", og mange mister litt evnen til å se andre enn seg selv. Jeg vet at jeg selv har vært skyldig der mange ganger selv. Det sitatet jeg skrev over har hjulpet meg å ta meg litt i nakken noen ganger når jeg har blitt for énveiskjørt. 

Det er helt legitimt å bli sliten av en sånn situasjon, og at forholdet på et vis alltid skal handle om den ene parten. Jeg skjønner kjempegodt at du syns det er trasig å alltid måtte ta ansvar for alt, og at det på toppen er sånn at alt dreier seg om samboeren din. Det er ingenting i veien for å si ifra om det, men det er ikke nødvendig å være fullt så krass som enkelte her foreslår. De aller fleste tar vel ting bedre til seg når det blir gjort konstruktivt. 

Kanskje du kan foreslå at du blir med til behandleren en gang, eller at dere finner en annen sammen hvis han vil ha sin for seg selv, for at dere kan finne ut av hvordan dere skal håndtere dette sammen? Prøv å forklar at du føler at du forsvinner litt oppi alt, og at du kunne tenke deg at dere fant noen løsninger som fungerer bedre for dere begge? 

 

[AnonymBruker]

Ts her. 

Takk for alle svar, dere. Det er ikke slik at jeg visste at han var deprimert da vi ble sammen, og han visste det vel ikke helt selv. Det er først de siste to årene det har vært tydelig at han har vært deprimert, og jeg måtte virkelig pushe på for å få ham til å ta steget med behandling. Altså, ikke misforstå meg; jeg tvang ham ikke. Ga ham heller ingen ultimatum eller maste mye om det. Men jeg var likevel nødt til å dytte ham gjennom, og si mye som "hadde du hatt en fysisk skade eller synlig sykdom hadde du gått til legen. Det å tro at man ikke behøver hjelp er en del av sykdommen" og så videre. Så etter å ha snakket leeeeenge om det så fikk han omsider bestilt seg legetime og fikk terapi gjennom et studentopplegg der han studerer. Han har hatt terapi ca ukentlig i snart et halvt år. 

Jeg var overhodet ikke innstilt på å inngå et forhold med en som sliter som han gjør; har blitt litt kasta inn i det kan man si. Men samtidig ønsker jeg ikke å bryte opp for vi har det veldig bra 95% av tida liksom. Bare ikke når jeg skal snakke om noe som frustrerer/plager meg.

Jeg merker at jeg har begynt å kvie meg for å ta opp saker med ham, og ikke minst det at jeg passer på å ta det opp hvis vi har minst fire timer til overs. For når han først setter i gang så tar det virkelig så lang tid før vi kan være gjennom det. I dag senest sa jeg "jeg skulle ønske du kunne lagt den skitne kjøkkenkluten til vask når den er godt brukt, for nå har det samlet seg mugg under den. Dette har jeg spurt deg om å gjøre ved flere anledninger" og så var det påen igjen. Jeg føler meg så hinsides slem som rett og slett bare ikke har lyst å trøste ham lenger. Empatien min har tatt slutt liksom, nå merker jeg at jeg bare blir irritert og skulle ønske han bare kunne tatt seg sammen (jeg VET at det ikke er sånn det fungerer. Dette er bare mine umiddelbare tanker, og behøver ikke å være realistiske i det hele tatt). 

Anonymkode: 3b4a9...4ab

[AnonymBruker]

8 timer siden, Inwe skrev:

Kjenner du noen som er deprimert?

Det er nemlig ikke forholdet som er sånn, og de oppfører seg absolutt ikke som de vil. Det siste de vil er ofte å såre de som er rundt seg. Jeg vet ikke helt hvordan det føles, men i følge min samboer er det som om alle følelsene hans blir skrudd av. Han prøver da å dytte meg vekk, få meg til å ta steget og gå slik at han slipper å såre meg igjen. 

Man må faktisk tåle mer av en som er deprimert om man velger og gå inn i en relasjon med en som er det. Det er en sykdom, ikke at han oppfører seg teit og bruker sykdommen som unnskyldning (aner ikke med kjæresten til ts, men velger å ta det fra eget synspunkt). 

Det er sjelden forholdet "bare er sånn" når det er snakk om psykisk sykdom. Og ja, det kan bli bedre om personen som er syk tar tak. 

Tja, jeg kjenner meg selv og endel andre - og det er slettes ikke alle som har hatt den type atferd. De som har hatt det er relativt selvsentrerte i utgangspunktet, og så eskalerer det ved medstemthet/depresjon. 

Men ja - man blir jo selvsagt selvsentrert uansett - dog kan det jo tenkes at samboeren til TS er i overkant av hva man bør forvente. Og jeg tenker det er helt innafor å ta det opp på en ordentlig og ryddig måte utenom når det skjer.

Jeg hadde ikke likt å få det påpekt der og da, men hadde kanskje fått større interesse av å prøve å endre atferd om det ble tatt opp på en måte som ikke bare virker som ren kritikk når jeg var midt i en "følsom" setting. 

Ta sånt opp når man ikke snakker om noe som er kjipt eller personlig, bare ta samtalen planlagt og si du trenger snakke om noe med ham.

Anonymkode: b46dc...093

[Inwe]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tja, jeg kjenner meg selv og endel andre - og det er slettes ikke alle som har hatt den type atferd. De som har hatt det er relativt selvsentrerte i utgangspunktet, og så eskalerer det ved medstemthet/depresjon. 

Men ja - man blir jo selvsagt selvsentrert uansett - dog kan det jo tenkes at samboeren til TS er i overkant av hva man bør forvente. Og jeg tenker det er helt innafor å ta det opp på en ordentlig og ryddig måte utenom når det skjer.

Jeg hadde ikke likt å få det påpekt der og da, men hadde kanskje fått større interesse av å prøve å endre atferd om det ble tatt opp på en måte som ikke bare virker som ren kritikk når jeg var midt i en "følsom" setting. 

Ta sånt opp når man ikke snakker om noe som er kjipt eller personlig, bare ta samtalen planlagt og si du trenger snakke om noe med ham.

Anonymkode: b46dc...093

Så vidt jeg har lest og merket er det ikke en uvanlig oppførsel for deprimerte og det har lite med hvor selvsentrerte de er fra før. Men det er ikke rart du ikke har sett mye av det heller, da depresjon er forskjellig hos alle. Min samboer sliter med dette etter en hendelse som kan forklare litt hvorfor han kan bli selvsentrert. Han finnes nemlig ikke selvsentrert i de bedre periodene. 

Men siden depresjon (og andre psykiske problemer) kan være forskjellig fra person til person er det ingen av oss som kan si hvordan de reagerer.