Jeg begynner å bli så lei av at samboeren snakker om seg selv

[AnonymBruker]

Skal forsøke å holde det kort. Samboeren min og jeg har vært sammen i fire år, og går stort sett overens. Men han er ganske passiv av seg; kan ikke forvente at han gjør romantiske ting for meg, overrasker meg på noe vis. I tillegg liker han vel best at jeg tar styringen; delegere oppgaver, passe på det økonomiske, holde styr på avtaler, styre hva vi skal spise osv. Det frustrerer meg selvsagt i lengden fordi jeg da føler at vi ikke er partnere i forholdet, og at jeg sjeldent får noe igjen for min innsats. 

Dette er forsåvidt noe jeg kan leve med. Men det som irriterer meg grenseløst er at hver eneste gang jeg setter meg ned med ham og lufter ut frustrasjonene mine så skal han på ett eller annet vis alltid snu om alt til å handle om hvordan han har det så vanskelig psykisk. Før endte det med at jeg selvsagt trøstet ham osv, men nå er jeg bare drittlei. Jeg føler det nemlig som om det bare er manipulasjon.

Nå kortet jeg selvsagt ned veldig så det er ikke sånn at jeg sier "jeg synes det er frustrerende at du ikke tar del i planleggingen av denne reisen. Da føler jeg at jeg er helt alene om dette og det er tungt" og så går han rett på en "har det bare så tungt. Vet ikke hvor jeg vil i livet, vet ingenting". For det stemmer jo ikke, der er mange step mellom de to. Men vi skriker aldri på hverandre eller kaller hverandre ting, vi holder praten relativt "sivilisert". 

Men det er bare så sykt frustrerende at han "kupper" hver diskusjon og jeg føler aldri at jeg får løst mine problemer eller snakket ordentlig ut om dem. Noen som har tips til hva jeg kan gjøre? 

NB: Han går i terapi og sliter med angst og lett depresjon, og har også et dårlig selvbilde. Så det er ikke slik at han ikke får behandling. 

Anonymkode: 3b4a9...4ab

[Inwe]

Om han har angst, lett depresjon og dårlig selvbilde må du nesten regne med at det er sånn som dette til han blir frisk. Selvom han får hjelp (som er kjempebra) er ikke det ensbetydende med at man blir frisk med en gang. 

Jeg har en samboer med depresjon. Han er veldig selvstendig i de gode periodene og tar omtrent alle avgjørelser, men nå når ting er tungt er det jeg som pusher han. Finner ting som må gjøres og morsomme ting vi kan gjøre sammen. Får han ut av døra, rydder og ordner hjemme og lar han sture litt med sitt. 

Du kan jo forsøke og motivere han til å bli med? Uten å klage på at han ikke gjør noe. Hvis han bilder av forskjellige feriesteder og si du ikke kan bestemme deg. Hvor synes han det er penest? En som sliter trenger å bli inkludert uten at det virker som et press. De trenger også mestringsfølelse, så prøv å legg til rette for at han kan være med å bestemme (selvom du i teorien gjør alt). Forsøk å få opp selvfølelsen hans ved å skryte (moderat) over ting han klarer og oppnår. 

Det er vanskelig å leve med en som sliter, så du må være villig til å kjempe. Les om lidelsene hans, det er mye lettere å hjelpe og i tillegg forstå om du kan skjønne litt mer rundt det. I tillegg trenger en som sliter ofte å føle at noen forstår de. Mennesker som sliter kan også opptre egoistisk, men de mener ofte ikke å være det. Du må lære deg og skille mellom friske han og sykdommen, så kan du se når det er sykdommen som snakker og når det er han.

Og ja, ikke sy puter under armene hans, bare dytt han litt i gang (veldig viktig at det ikke blir mas eller stress, og iallefall ikke skuffelse om han ikke orker). Og du kommer nok til å sprekke et par ganger, sånn er det. Snakk sammen når ting roer seg. Fortell han at når han gjør sånn og sånn føler du sånn og sånn. Men ikke snakk med han om det når han er på bunn. 

Dette her er supervanskelig og man må faktisk virkelig ville det for å ikke lide selv. Jeg er heller ingen ekspert da vi ikke har vært sammen lenge, men jeg har slitt psykisk selv og har vært bort i flere venner som har slitt så jeg visste heldigvis litt fra før. 

[Supernova17]

Ah, skjønner. Dette er en uting, men jeg tror ikke han vet du føler det sånn.

Neste gang sier du "Nå snakker jeg" eller "Nå snakker vi om meg, vi snakker om deg etterpå". 

Hvis han får høre det tror jeg han kan vende seg av å bare tenke på seg selv. Si også du føler det er litt mye ansvar alene og om han kan ta seg av ett par oppgaver han og. Lykke til.

[Snowbrigade]

5 minutter siden, Supernova17 skrev:

Neste gang sier du "Nå snakker jeg" eller "Nå snakker vi om meg, vi snakker om deg etterpå."

Nå vet jeg ikke hvor sensitiv TS sin samboer er på sånt, men jeg ville vært forsiktig med å starte med å være så nedlatende og krass på den måten mot en som er deprimert med mye behov for å snakke om seg selv. Det er som regel en del av sykdommen å føle seg som verdens verste menneske etc, å få så tydelig påpeket at man er frekk og egoistisk, og på en måte som hentyder at det er med vilje, det tror jeg kan være tøft for mange. Jeg ville hvertfall ikke tålt det på en dårlig dag, jeg ville knukket helt sammen og vært livredd for å snakke om meg selv. Nettopp fordi man så lett føler ingen bryr seg om hvordan man har det, og at man ikke merker hvor mye man prater om det, og til sammen blir det lett veldig sårt.

Jeg mener jo såklart ikke at TS skal finne seg i å bli overkjørt, men man kan forsøke å gjøre det uten å overkjøre tilbake. Altså litt mer "jeg forstår det godt. Men kan vi prate litt mer om jobben min nå? Jeg merker at det er skikkelig tungt for meg det sjefen sa" osv. Altså, ikke starte med fokuset på han, men på ditt emne, bare være mindre villig til å flytte samtalen, og heller holde den der du vil. Og så heller snakke mer om det på en ålreit måte hvis det heller ikke går.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Før endte det med at jeg selvsagt trøstet ham osv, men nå er jeg bare drittlei. Jeg føler det nemlig som om det bare er manipulasjon.

 

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

NB: Han går i terapi og sliter med angst og lett depresjon, og har også et dårlig selvbilde. Så det er ikke slik at han ikke får behandling.

 

Jeg tror at om du ikke greier å støtte han i hans sykdomsbilde så er det bedre at du går. Han fortjener noen som støtter han, ikke tenker han er sur og at han er manipulerende. 

Anonymkode: 31a21...e1d

[ViljaH]

Du kan vende samtalen tilbake til tema uten å være sur eller krass

"la oss snakke ferdig om det jeg tok opp først, så kan vi bytte tema etterpå".

"...tilbake til det jeg tok opp, ..."

Hvis han stadig er liten støtte for deg, så må du nesten vurdere om du ønsker å ha en slik partner i lengden. Det kan bli tungt...

[a l'orange]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror at om du ikke greier å støtte han i hans sykdomsbilde så er det bedre at du går. Han fortjener noen som støtter han, ikke tenker han er sur og at han er manipulerende. 

Anonymkode: 31a21...e1d

Han ER sur og manipulerende!

Det å være syk betyr ikke at man har rett til å oppføre seg som man vil.

Jeg synes det du beskriver, trådstarter, høres mer ut som en mor/sønn- eller en sykepleier/pasient-relasjon. Enten er dette noe du liker og er komfortabel med, og har en klar og tydelig plan for, eller så er det ikke det. Har man en klar og tydelig plan, så er man også der at man gjenkjenner surhet og manipulasjon og vet hvordan man hanskes med det. Ikke at man fortrenger det.

Det er altfor mange som havner i en slik relasjon og som tenker at det skal bli bedre før eller siden. Nei. Dersom man kjenner hverandre godt, og begge er enig om hva forholdet skal bestå i, så kan man takle sykdom og særheter langt utover normale grenser. Men når forholdet bare er sånn, har blitt sånn, ikke er diskuterbart, da er det etter mitt skjønn lurt å komme bort. 

Ta en prat med han om hva du føler og hvis han ikke er villig til å komme deg i møte vil jeg anbefale deg å bryte. Man skal ikke bare være sammen for å være sammen. Livet er kort. Det skal være noe som gjør begge glad.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå kortet jeg selvsagt ned veldig så det er ikke sånn at jeg sier "jeg synes det er frustrerende at du ikke tar del i planleggingen av denne reisen. Da føler jeg at jeg er helt alene om dette og det er tungt" og så går han rett på en "har det bare så tungt. Vet ikke hvor jeg vil i livet, vet ingenting".

Anonymkode: 3b4a9...4ab

Forslag.

"Jeg blir sliten og utmattet av å planlegge denne reisen alene", i stedet for å si "du gjør meg frustrert!".

 

Anonymkode: 5adf2...8bc

[Inwe]

1 time siden, a l'orange skrev:

Han ER sur og manipulerende!

Det å være syk betyr ikke at man har rett til å oppføre seg som man vil.

Jeg synes det du beskriver, trådstarter, høres mer ut som en mor/sønn- eller en sykepleier/pasient-relasjon. Enten er dette noe du liker og er komfortabel med, og har en klar og tydelig plan for, eller så er det ikke det. Har man en klar og tydelig plan, så er man også der at man gjenkjenner surhet og manipulasjon og vet hvordan man hanskes med det. Ikke at man fortrenger det.

Det er altfor mange som havner i en slik relasjon og som tenker at det skal bli bedre før eller siden. Nei. Dersom man kjenner hverandre godt, og begge er enig om hva forholdet skal bestå i, så kan man takle sykdom og særheter langt utover normale grenser. Men når forholdet bare er sånn, har blitt sånn, ikke er diskuterbart, da er det etter mitt skjønn lurt å komme bort. 

Ta en prat med han om hva du føler og hvis han ikke er villig til å komme deg i møte vil jeg anbefale deg å bryte. Man skal ikke bare være sammen for å være sammen. Livet er kort. Det skal være noe som gjør begge glad.

Kjenner du noen som er deprimert?

Det er nemlig ikke forholdet som er sånn, og de oppfører seg absolutt ikke som de vil. Det siste de vil er ofte å såre de som er rundt seg. Jeg vet ikke helt hvordan det føles, men i følge min samboer er det som om alle følelsene hans blir skrudd av. Han prøver da å dytte meg vekk, få meg til å ta steget og gå slik at han slipper å såre meg igjen. 

Man må faktisk tåle mer av en som er deprimert om man velger og gå inn i en relasjon med en som er det. Det er en sykdom, ikke at han oppfører seg teit og bruker sykdommen som unnskyldning (aner ikke med kjæresten til ts, men velger å ta det fra eget synspunkt). 

Det er sjelden forholdet "bare er sånn" når det er snakk om psykisk sykdom. Og ja, det kan bli bedre om personen som er syk tar tak. 

[a l'orange]

16 minutter siden, Inwe skrev:

Kjenner du noen som er deprimert?

Det er nemlig ikke forholdet som er sånn, og de oppfører seg absolutt ikke som de vil. Det siste de vil er ofte å såre de som er rundt seg. Jeg vet ikke helt hvordan det føles, men i følge min samboer er det som om alle følelsene hans blir skrudd av. Han prøver da å dytte meg vekk, få meg til å ta steget og gå slik at han slipper å såre meg igjen. 

Man må faktisk tåle mer av en som er deprimert om man velger og gå inn i en relasjon med en som er det. Det er en sykdom, ikke at han oppfører seg teit og bruker sykdommen som unnskyldning (aner ikke med kjæresten til ts, men velger å ta det fra eget synspunkt). 

Det er sjelden forholdet "bare er sånn" når det er snakk om psykisk sykdom. Og ja, det kan bli bedre om personen som er syk tar tak. 

Ja, jeg har selv vært deprimert og innså først etterpå at jeg burde aldri ha utsatt min kjæreste for det, nettopp av de grunnene du nevner der. Men ingen av oss visste at det var det jeg var. Ja, jeg er helt enig med deg i at den som er deprimert er alt annet enn dårlige hensikter med å være som de er. Men det er ikke det viktigste alltid.

Det virker som du har et bevisst valg omkring at du tåler og ønsker å utsettes for dette. Det er ditt valg og det skal jeg respektere. Jeg velger også bevisst saker som andre ikke ville valgt, og det kan være utviklende for et forhold.

Men jeg vil at vi alle skal være veldig varsom og forsiktig med å pushe andre mennesker til å tåle noe de ikke er grunnleggende komfortabel med. Vi er ikke de. Vi vet ikke hva som er best for de. Det eneste vi vet er at de ikke skal finne seg i å ha det vondt.

[AnonymBruker]

Selv om han er syk gir det ikke noe frikort til at alt bare skal handle om han. Du er ikke behandleren hans, men dere er likeverdige i et forhold. Ikke alle som sliter med ting blir så selvsentrerte. Og ikke alle som er så selvsentrerte er syke. Det ligger nok litt i personligheten hans og. 

Gjør han noe i hjemmet? Eller må du si i fra om han skal gjøre noe der og? Lager han eksempel middag, eller står du for det? 

Meny kan dere planlegge en uke ad gangen. Sett dere ned og legg den opp sammen, og handle og 1-2 ganger i uka. Så må han være med på planleggingen og bestemme hva dere skal spise. 

Ellers ville jeg startet å sette noen grenser rundt denne evinnelige snuingen av samtalene til å omhandle han hele tiden. Men gjøre det på en penest mulig måte. Han må lære å lytte også, ikke bare snakke.

Anonymkode: db4ce...d7d

[Horten Market]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men det er bare så sykt frustrerende at han "kupper" hver diskusjon og jeg føler aldri at jeg får løst mine problemer eller snakket ordentlig ut om dem. Noen som har tips til hva jeg kan gjøre?

 

2 timer siden, ViljaH skrev:

Du kan vende samtalen tilbake til tema uten å være sur eller krass

"la oss snakke ferdig om det jeg tok opp først, så kan vi bytte tema etterpå".

"...tilbake til det jeg tok opp, ..."

Akkurat hva jeg tenkte. Man må bare være bevisst på når den andre endrer tema, og dra samtalen tilbake. På en respektfull måte som anerkjenner den andres behov for å snakke om det andre. Men det må bli i en annen samtale.

Det er lett å la seg lede inn på et annet tema, så man har litt skyld selv når man ikke står imot.

Et motsvar som kan dukke opp, er at "temaet er jo problemer, og mine problemer er like viktige som dine". Sant så sant, men temaet er det spesifikke problemet du har tatt opp, ikke "mine og dine" problemer generelt.

[a l'orange]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Selv om han er syk gir det ikke noe frikort til at alt bare skal handle om han. Du er ikke behandleren hans, men dere er likeverdige i et forhold. Ikke alle som sliter med ting blir så selvsentrerte. Og ikke alle som er så selvsentrerte er syke. Det ligger nok litt i personligheten hans og. 

Gjør han noe i hjemmet? Eller må du si i fra om han skal gjøre noe der og? Lager han eksempel middag, eller står du for det? 

Meny kan dere planlegge en uke ad gangen. Sett dere ned og legg den opp sammen, og handle og 1-2 ganger i uka. Så må han være med på planleggingen og bestemme hva dere skal spise. 

Ellers ville jeg startet å sette noen grenser rundt denne evinnelige snuingen av samtalene til å omhandle han hele tiden. Men gjøre det på en penest mulig måte. Han må lære å lytte også, ikke bare snakke.

Anonymkode: db4ce...d7d

Akkurat nå, Horten Market skrev:

 

Akkurat hva jeg tenkte. Man må bare være bevisst på når den andre endrer tema, og dra samtalen tilbake. På en respektfull måte som anerkjenner den andres behov for å snakke om det andre. Men det må bli i en annen samtale.

Det er lett å la seg lede inn på et annet tema, så man har litt skyld selv når man ikke står imot.

Et motsvar som kan dukke opp, er at "temaet er jo problemer, og mine problemer er like viktige som dine". Sant så sant, men temaet er det spesifikke problemet du har tatt opp, ikke "mine og dine" problemer generelt.

Slik jeg det det er disse rådene nyttige DERSOM trådstarter ønsker å leve i et forhold hvor hun er den store (mor eller sykepleier) og han er den lille (barn eller pasient).

Men IKKE dersom hun helst vil være i et forhold med en som har en likeverdig rolle som henne.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, a l'orange skrev:

Slik jeg det det er disse rådene nyttige DERSOM trådstarter ønsker å leve i et forhold hvor hun er den store (mor eller sykepleier) og han er den lille (barn eller pasient).

Men IKKE dersom hun helst vil være i et forhold med en som har en likeverdig rolle som henne.

Så hun skal ikke sette grenser rundt at han bare skal snakke om seg selv, eller få han til å bli med å bidra til felles? 

Anonymkode: db4ce...d7d

[a l'orange]

På 27.7.2017 den 14.48, AnonymBruker skrev:

Så hun skal ikke sette grenser rundt at han bare skal snakke om seg selv, eller få han til å bli med å bidra til felles? 

Anonymkode: db4ce...d7d

Nei, det synes jeg absolutt ikke hun skal gjøre. Et ujevnt maktforhold mellom to stykker er enten samtykkende eller ikke-samtykkende. Det å bare la seg rive med uten bevissthet om hva man driver med, er svært skadelig. Lar man seg rive med i et forhold hvor man bare tar hånd om partnerens behov uten å stille spørsmål ved dette, så mener jeg at man bør spørre seg selv hvorfor man gjør det, ta en titt bakover i boka og stille seg selv spørsmål om dette er mønstre fra egen barndom. Fikk man ansvar altfor tidlig, er sjansen stor for at man tar det på seg i nye relasjoner i voksen alder. Da kan det være mer nyttig å finne noen som kan bidra mer.

Hvis hun bestemmer seg for at hun virkelig ønsker å være en slik sykepleier, da må hun selvfølgelig gjøre hva hun trenger for å få han til å gjøre det hun ønsker. Og det må være avtalt spill slik at han også samtykker i å være en pasient.

Endret 2. november 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

Jeg tenker at de som er deprimerte er like forskjellige som friske mennesker og at depresjon i seg selv ikke er et frikort til å være drittsekk. Det er ikke slik at alt deprimerte mennesker sier og gjør er pga depresjon eller ubevisst, det er nok av de som vet å utnytte sin depresjon og kanskje ts sin samboer er en av de? Mange føler de har et frikort i depresonen, at ting som surhet og manipulering bare må godtas og unskyldes av andre, alt skal kun handle om en selv. Det er ikke skadelig at omgivelsene setter grenser, for man trenger å bli minnet på at "it is not all about me".

Har forøvrig slitt med depresjon selv, men det betydde ikke at all oppførsel var grunnet i depresjonen eller at jeg ikke tålte å få høre det når jeg var urimelig bitchy. Er det gøy å få negative tilbakemeldinger? Nei, men jeg slikket mine sår vel vitende om at de faktisk hadde rett og at normal folkeskikk bør man kunne forvente av alle. 

Anonymkode: 9de0d...99e

[AnonymBruker]

Nei TS. Du må tydeligvis enten leve med at alt handler om han, og du må ta ansvaret alene, eller gå... Lykke til.  

Anonymkode: db4ce...d7d

[a l'orange]

⭐

Endret 2. november 2020 av a l'orange

[Supernova17]

4 timer siden, Snowbrigade skrev:

Nå vet jeg ikke hvor sensitiv TS sin samboer er på sånt, men jeg ville vært forsiktig med å starte med å være så nedlatende og krass på den måten mot en som er deprimert med mye behov for å snakke om seg selv. Det er som regel en del av sykdommen å føle seg som verdens verste menneske etc, å få så tydelig påpeket at man er frekk og egoistisk, og på en måte som hentyder at det er med vilje, det tror jeg kan være tøft for mange. Jeg ville hvertfall ikke tålt det på en dårlig dag, jeg ville knukket helt sammen og vært livredd for å snakke om meg selv. Nettopp fordi man så lett føler ingen bryr seg om hvordan man har det, og at man ikke merker hvor mye man prater om det, og til sammen blir det lett veldig sårt.

Jeg mener jo såklart ikke at TS skal finne seg i å bli overkjørt, men man kan forsøke å gjøre det uten å overkjøre tilbake. Altså litt mer "jeg forstår det godt. Men kan vi prate litt mer om jobben min nå? Jeg merker at det er skikkelig tungt for meg det sjefen sa" osv. Altså, ikke starte med fokuset på han, men på ditt emne, bare være mindre villig til å flytte samtalen, og heller holde den der du vil. Og så heller snakke mer om det på en ålreit måte hvis det heller ikke går.

Jeg er helt enig med deg, men noe lignende kan TS si. Hvis hun ikke sier noe, så skjer heller ingen forandring. Tonefallet betyr alt. Hun må si det på en fin måte.

[Gjest Froning]

1 time siden, Inwe skrev:

Jeg vet ikke helt hvordan det føles, men i følge min samboer er det som om alle følelsene hans blir skrudd av. Han prøver da å dytte meg vekk, få meg til å ta steget og gå slik at han slipper å såre meg igjen. 

Sier han.???

Måten man oppfører deg under en depresjon handler også om karaktertrekk i like stor som nedstemtetheten/deprisjonen  i seg selv.. ( Du føler deg nedstemt under en depresjon og følelser kan ikke bare skrus av. Om følelsene skrus av er man ekstremt rasjonell og ikke deprimert i fordi hovedsymptomet er borte)

Måtte bare påpeke det.( sier ikke at dette må gjelde kjæresten din.. bare tenk etter og ikke kjøp alt han sier fordi han er deppa.)

Til alle: Det finnes mange deprimerte med dårlig karaktertrekk som ikke gidder å jobbe med problemet og ikke bruker at man sårer de man er glad i som motivasjon til å iherdig jobbe med å bli frisk. (Depresjon er ikke en psykose og man kan ta ansvar for egne valg)

Å havne i et forhold med disse er en definisjon på å kaste bort livet sitt.