Gå til innhold
Steffieboy

Å akseptere at man ikke passer til å ha barn, selv om man vil.

Anbefalte innlegg

Steffieboy   431 559
Steffieboy

Jeg mener flere mennesker burde gå i seg selv før de får barn, og vite sikkert at de er skikket til å ha barn.

Jeg er mann, og en av de. Jeg liker barn, og vil egentlig ha barn. Men samtidig ser jeg at jeg kanskje ikke passer til det. Det går på alt ifra det økonomiske (har jeg råd til å gi et barn alt det krever og alt som følger med), til hva kan jeg komme med og lære et barn til å bli en velfungerende voksen, når jeg ikke er det selv? Og alt det sosiale som følger med; foreldremøter, bursdager, fritidsaktiviteter osv.. Føler at jeg er et for asosialt dyr til å kunne orke dette.

Tenker også at jeg har svært lite å lære et barn, og at jeg ville blitt en nevrotisk far. Jeg vil ikke kunne lære barnet mitt om biler og motorer, eller hvordan man bygger en hytte. Jeg ville blitt livredd hvis ungen min badet i vannet, da jeg har vannskrekk selv og ikke ville hatt evner til å redde det hvis det skjedde noe. Jeg hadde nok druknet i forsøket.

Jeg ville dog alltid vært der for dem, og vist dem masse kjærlighet. Og ikke minst sagt at jeg er glad i dem, noe jeg aldri selv fikk høre som barn. Jeg hører om mange foreldre som neglisjerer barna sine på forskjellige måter, og det er det eneste området jeg vet at jeg vil være en god forelder på. At jeg er tilstede, og at de er det viktigste i livet mitt.

Jeg kan ikke se for meg selv bli en gammel mann uten barn. Det høres bare trist og leit ut. Ikke fordi det ikke er ok å ikke ville ha barn, men fordi jeg vil og ikke har et annet liv og andre drømmer jeg heller vil leve ut.

Personligheten min, virker derimot ikke forenlig med det å ha barn, og ei heller det å tiltrekke seg det motsatte kjønn. Mentale sperrer sørger for at ingenting skjer, og at jeg ikke jobber mot det i nevneverdig grad. Det føles som at jeg er nødt til å akseptere at forhold og barn ikke er for meg.

Av og til dukker det opp tanker om at jeg burde tatt vasektomi, så er det liksom ikke noe spørsmål lenger. Men det hadde jo vært dumt HVIS muligheten for barn en gang skulle dukke opp.

Var ikke så mange spørsmål i innlegget, men hvis noen har noen innspill om det, er dere velkomne til det:)

  • Upvote 7

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker   4 022 771 6 171 926
AnonymBruker

Det du sier vitner om inteligens. Er så mange som virkelig ikke burde blitt foreldre.

Anonymkode: b5ecd...e02

  • Upvote 14

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker   4 022 771 6 171 926
AnonymBruker
4 timer siden, Steffieboy skrev:

Jeg mener flere mennesker burde gå i seg selv før de får barn, og vite sikkert at de er skikket til å ha barn.

Jeg er mann, og en av de. Jeg liker barn, og vil egentlig ha barn. Men samtidig ser jeg at jeg kanskje ikke passer til det. Det går på alt ifra det økonomiske (har jeg råd til å gi et barn alt det krever og alt som følger med), til hva kan jeg komme med og lære et barn til å bli en velfungerende voksen, når jeg ikke er det selv? Og alt det sosiale som følger med; foreldremøter, bursdager, fritidsaktiviteter osv.. Føler at jeg er et for asosialt dyr til å kunne orke dette.

Tenker også at jeg har svært lite å lære et barn, og at jeg ville blitt en nevrotisk far. Jeg vil ikke kunne lære barnet mitt om biler og motorer, eller hvordan man bygger en hytte. Jeg ville blitt livredd hvis ungen min badet i vannet, da jeg har vannskrekk selv og ikke ville hatt evner til å redde det hvis det skjedde noe. Jeg hadde nok druknet i forsøket.

Jeg ville dog alltid vært der for dem, og vist dem masse kjærlighet. Og ikke minst sagt at jeg er glad i dem, noe jeg aldri selv fikk høre som barn. Jeg hører om mange foreldre som neglisjerer barna sine på forskjellige måter, og det er det eneste området jeg vet at jeg vil være en god forelder på. At jeg er tilstede, og at de er det viktigste i livet mitt.

Jeg kan ikke se for meg selv bli en gammel mann uten barn. Det høres bare trist og leit ut. Ikke fordi det ikke er ok å ikke ville ha barn, men fordi jeg vil og ikke har et annet liv og andre drømmer jeg heller vil leve ut.

Personligheten min, virker derimot ikke forenlig med det å ha barn, og ei heller det å tiltrekke seg det motsatte kjønn. Mentale sperrer sørger for at ingenting skjer, og at jeg ikke jobber mot det i nevneverdig grad. Det føles som at jeg er nødt til å akseptere at forhold og barn ikke er for meg.

Av og til dukker det opp tanker om at jeg burde tatt vasektomi, så er det liksom ikke noe spørsmål lenger. Men det hadde jo vært dumt HVIS muligheten for barn en gang skulle dukke opp.

Var ikke så mange spørsmål i innlegget, men hvis noen har noen innspill om det, er dere velkomne til det:)

Jeg tenker jo at dette er det viktigste som barn trenger. Foreldre som er tilstede og viser kjærlighet til barna sine. Hvilke barn vil bytte ut kvalitetstid med foreldre fremfor materielle saker? De vil ha pappaen eller mammaen sin; ikke mobiltelefonen eller nettbrettet.

Tror mange foreldre føler seg utilstrekkelige iblant og at de ikke kan gi barna alt. Tror ikke du er noe annerledes der. Du er ikke "nødt" til å akseptere at du ikke passer for å få barn. Du har allerede vist de viktigste verdiene, og alt det andre kan man lære seg eller gjør så godt man kan.

Håper alt ordner seg for deg, og at du blir lykkelig i valget ditt!:)

Anonymkode: b5ea4...afc

  • Upvote 13

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker   4 022 771 6 171 926
AnonymBruker

Det finnes ikke en bestemt oppskrift p å være den perfekte forelder, men mange møter å være gode (nok) foreldre på - fellesnevneren for disse er kjærlighet. 

Håper du klarer å bearbeide sperrene, ikke være redd for avvisning. Det finnes også kvinner som er slik, og bare håper en mann tar initiativ fordi de ikke tør selv. Du vil angre som gammel om du lot sperrer og "feighet" dominere... Synes det høres ut som du kan bli en flott, kjærlig og ansvarlig far og familiemann. 

Anonymkode: adca9...dde

  • Upvote 5

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Steffieboy   431 559
Steffieboy
19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det finnes ikke en bestemt oppskrift p å være den perfekte forelder, men mange møter å være gode (nok) foreldre på - fellesnevneren for disse er kjærlighet. 

Håper du klarer å bearbeide sperrene, ikke være redd for avvisning. Det finnes også kvinner som er slik, og bare håper en mann tar initiativ fordi de ikke tør selv. Du vil angre som gammel om du lot sperrer og "feighet" dominere... Synes det høres ut som du kan bli en flott, kjærlig og ansvarlig far og familiemann. 

Anonymkode: adca9...dde

Takk for dette.:) Jeg mener jo det, jeg også.

Men det er så mye annet som kreves også, det kan føles litt overveldende.

Dessverre kan jeg ingenting om å sjekke opp jenter, og vet ikke hvilke arenaer jeg skal oppsøke. De erfaringene jeg har med det motsatte kjønn, er det jentene som har tatt initiativet til.

  • Upvote 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker   4 022 771 6 171 926
AnonymBruker

? Merkelig tankegang. Man får jo barn med en annen person og ikke alene. Det fins jo kvinner som ville kunne fylle deg ut og er kjempegode på de tingene som ikke er din sterkeste side, dessuten har jo barnet en personlighet selv og kan ha NULL interesse for ting du tror det på død og liv vil lære seg. Barn trenger bøttevis med kjærlighet og trygghet på at foreldrene er glad i dem. Og det kan du gi. Jeg tror du ville blitt en GOD far nettopp fordi du reflekterer og er redd for å bli en dårlig en. Ungen måtte gjerne lært å svømme av mora, men gjør det noe da?

Anonymkode: 198c0...42f

  • Upvote 4

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Hoihoihoi   53 111
Hoihoihoi

Utifra det jeg leser er det troen på deg selv du mangler, ikke evnen til å bli en god far. 

Når det er sagt trenger barn foreldre som har evnen til å gi dem et godt selvbilde og selvfølelse. Det er kanskje ikke så lett om man ikke har det selv?

Mitt råd er å søke hjelp for alle disse negative tankene du har om deg selv. Du må gi deg selv muligheten til å leve et godt liv! 

Lær deg å elske deg selv først, så kan du finne ut om du ønsker barn senere. 

💚

  • Upvote 5

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker   4 022 771 6 171 926
AnonymBruker
På 25.7.2017 den 17.28, Steffieboy skrev:

Jeg mener flere mennesker burde gå i seg selv før de får barn, og vite sikkert at de er skikket til å ha barn.

Jeg er mann, og en av de. Jeg liker barn, og vil egentlig ha barn. Men samtidig ser jeg at jeg kanskje ikke passer til det. Det går på alt ifra det økonomiske (har jeg råd til å gi et barn alt det krever og alt som følger med), til hva kan jeg komme med og lære et barn til å bli en velfungerende voksen, når jeg ikke er det selv? Og alt det sosiale som følger med; foreldremøter, bursdager, fritidsaktiviteter osv.. Føler at jeg er et for asosialt dyr til å kunne orke dette.

Tenker også at jeg har svært lite å lære et barn, og at jeg ville blitt en nevrotisk far. Jeg vil ikke kunne lære barnet mitt om biler og motorer, eller hvordan man bygger en hytte. Jeg ville blitt livredd hvis ungen min badet i vannet, da jeg har vannskrekk selv og ikke ville hatt evner til å redde det hvis det skjedde noe. Jeg hadde nok druknet i forsøket.

De få som kan skru motor og snekre hytte idag er fagfolk og de spesielt interesserte av personlighet. Jenter blir ikke heller oppdratt/forberedt til oppgavene og utfordringene som kan forekomme under og etter svangerskapet, og ved oppdragelsen av barn knyttet til kvinnen. Her blir fagbøker alfa og omega. Så sånn sett er du ikke det minste annerledes enn majoriteten av førstegangsfedrene/mødrene der ute.

Anonymkode: 144eb...504

  • Upvote 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker   4 022 771 6 171 926
AnonymBruker

Samme føler jeg.

Jeg eier ikke tålmodighet. Når jeg blir frustrert så rister det i hele kroppen av sinne. Jeg er utrolig redd for at jeg hadde blitt en av de som ristet sitt barn når det ikke sluttet å skrike, eller satt det fra meg og gått en annen plass. 

Anonymkode: dbecd...0d9

  • Upvote 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker   4 022 771 6 171 926
AnonymBruker

Jeg tenker at nettopp fordi du har disse reflekterende tankene så vil du være en bedret egnet foreldre enn de fleste. Jeg er fullstendig enig i at mange burde tenkt seg om en ekstra gang før de fikk barn og mange burde aldri fått barn i det hele tatt. Det at du i det hele tatt har evnen til kritisk refleksjon er en bra ting. På en slik måte vil man alltid prøve å bli en bedre versjon av seg selv. 

Ingen, absolutt ingen er perfekte foreldre. Likevel vil jeg si at de tre aller viktigste elementene med foreldreskap er dette: Uendelig kjærlighet, trygghet for barnet, og evnen til å sette seg selv til side for å gjøre det som er riktig for barna og forstå barnas behov der og da. Selvfølgelig klarer man ikke dette helt perfekt hele tiden. Foreldre er bare mennesker som gjør feil de også. Men ut fra hva jeg leser i ditt innlegg så er dette noe du kan gi potensielle barn. Dessuten er man gjerne to for å lage dette barnet og når du ikke klarer å være en god foreldre, så kan din partner steppe inn. Slik hjelper man hverandre i foreldreskapet. De materielle tingene er ikke så viktige altså. 

Det viktigste er dog å ikke overtenke alt. Hvor mange ganger har man ikke lest om hva vi foreldre forestiller oss om foreldreskapet og kontrasten til hvordan det blir! Livet blir til mens man går og man lærer hele tiden. Det samme gjelder i foreldreskapet. Man lærer og forstår noe nytt hele tiden, og samtidig som båndet med barnet ditt skapes lærer du også å bli en god forelder for nettopp ditt barn.

Men egentlig høres det ut som du først og fremst ikke vet hvordan du skal få til å lage barn. Altså du har lyst til å droppe drømmen om barn fordi du ikke har troen på kjærligheten. Men tro meg TS, den kan dukke opp når du minst venter det! Det viktigste er å ha troen på seg selv. 

For det andre høres det ut som om du ønsker deg barn i fremtiden, men er redd for det og redd for å ikke være god nok. Dette er nok en vanligere tanke en man skulle tro. Hvem har ikke blitt livredd av en positiv graviditetstest? Jeg tror aldri jeg har vært så selvransakende som i foreldrerollen. Men som skrevet over - veien blir til mens man går. Man finner ut av det, både på godt og vondt. Men ikke la redselen stoppe deg i drømmen om et familieliv. De aller fleste er gode nok foreldre!

Anonymkode: 4db96...60c

  • Upvote 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker   4 022 771 6 171 926
AnonymBruker
16 timer siden, Steffieboy skrev:

Takk for dette.:) Jeg mener jo det, jeg også.

Men det er så mye annet som kreves også, det kan føles litt overveldende.

Dessverre kan jeg ingenting om å sjekke opp jenter, og vet ikke hvilke arenaer jeg skal oppsøke. De erfaringene jeg har med det motsatte kjønn, er det jentene som har tatt initiativet til.

Hvorfor så tafatt?

Anonymkode: 5eff1...e2a

  • Upvote 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker   4 022 771 6 171 926
AnonymBruker
På 25.7.2017 den 17.28, Steffieboy skrev:

Jeg mener flere mennesker burde gå i seg selv før de får barn, og vite sikkert at de er skikket til å ha barn.

Jeg er mann, og en av de. Jeg liker barn, og vil egentlig ha barn. Men samtidig ser jeg at jeg kanskje ikke passer til det. Det går på alt ifra det økonomiske (har jeg råd til å gi et barn alt det krever og alt som følger med), til hva kan jeg komme med og lære et barn til å bli en velfungerende voksen, når jeg ikke er det selv? Og alt det sosiale som følger med; foreldremøter, bursdager, fritidsaktiviteter osv.. Føler at jeg er et for asosialt dyr til å kunne orke dette.

Tenker også at jeg har svært lite å lære et barn, og at jeg ville blitt en nevrotisk far. Jeg vil ikke kunne lære barnet mitt om biler og motorer, eller hvordan man bygger en hytte. Jeg ville blitt livredd hvis ungen min badet i vannet, da jeg har vannskrekk selv og ikke ville hatt evner til å redde det hvis det skjedde noe. Jeg hadde nok druknet i forsøket.

Jeg ville dog alltid vært der for dem, og vist dem masse kjærlighet. Og ikke minst sagt at jeg er glad i dem, noe jeg aldri selv fikk høre som barn. Jeg hører om mange foreldre som neglisjerer barna sine på forskjellige måter, og det er det eneste området jeg vet at jeg vil være en god forelder på. At jeg er tilstede, og at de er det viktigste i livet mitt.

Jeg kan ikke se for meg selv bli en gammel mann uten barn. Det høres bare trist og leit ut. Ikke fordi det ikke er ok å ikke ville ha barn, men fordi jeg vil og ikke har et annet liv og andre drømmer jeg heller vil leve ut.

Personligheten min, virker derimot ikke forenlig med det å ha barn, og ei heller det å tiltrekke seg det motsatte kjønn. Mentale sperrer sørger for at ingenting skjer, og at jeg ikke jobber mot det i nevneverdig grad. Det føles som at jeg er nødt til å akseptere at forhold og barn ikke er for meg.

Av og til dukker det opp tanker om at jeg burde tatt vasektomi, så er det liksom ikke noe spørsmål lenger. Men det hadde jo vært dumt HVIS muligheten for barn en gang skulle dukke opp.

Var ikke så mange spørsmål i innlegget, men hvis noen har noen innspill om det, er dere velkomne til det:)

Bare basert på det du sier her, ville jeg mye heller hatt seg som aleneforelder enn de to jeg faktisk måtte vokse opp med. Hjelper ikke å kunne bygge fin hytte i skogen eller fikse bilen hvis ingen lærer deg at du er verdt noe som menneske.

Anonymkode: 0ad41...050

  • Upvote 4

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Nastine   341 706
Nastine

Tror du hadde blitt en flott pappa, du har de riktige "verdiene" :) Samtidig...om alle skulle tenke som deg og holdt fast ved det, så hadde det blitt snabla lite med unger ;) 

  • Upvote 3

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Steffieboy   431 559
Steffieboy
På 27.7.2017 den 17.38, Nastine skrev:

Tror du hadde blitt en flott pappa, du har de riktige "verdiene" :) Samtidig...om alle skulle tenke som deg og holdt fast ved det, så hadde det blitt snabla lite med unger ;) 

Takk for det!:)

  • Upvote 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker   4 022 771 6 171 926
AnonymBruker

Tenk på hvor mye mennesker det er på jorden. Finnes andre gleder i livet. Vet det er ikke lett, men se det positive i det. Du slipper masse bekymringer .

Anonymkode: 62532...2bd

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Steffieboy   431 559
Steffieboy
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tenk på hvor mye mennesker det er på jorden. Finnes andre gleder i livet. Vet det er ikke lett, men se det positive i det. Du slipper masse bekymringer .

Anonymkode: 62532...2bd

Tenker jo absolutt over det, i perioder. Men det går an å adoptere også. Men mange har jo dette egoistiske ønsket om å reprodusere seg selv

Men jeg føler meg annerledes på en negativ måte, når jeg ser alle de jevnaldrende som får barn. Ikke fordi jeg føler at man MÅ ha barn, men fordi det er noe jeg innerst inne ønsker, og da er det ekstra sårt å føle at man ikke er tilstrekkelig nok som menneske og samtidig se at "alle" andre er det.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Thyra   1 897 4 533
Thyra
På 25.7.2017 den 17.28, Steffieboy skrev:

Jeg mener flere mennesker burde gå i seg selv før de får barn, og vite sikkert at de er skikket til å ha barn.

Jeg er mann, og en av de. Jeg liker barn, og vil egentlig ha barn. Men samtidig ser jeg at jeg kanskje ikke passer til det. Det går på alt ifra det økonomiske (har jeg råd til å gi et barn alt det krever og alt som følger med), til hva kan jeg komme med og lære et barn til å bli en velfungerende voksen, når jeg ikke er det selv? Og alt det sosiale som følger med; foreldremøter, bursdager, fritidsaktiviteter osv.. Føler at jeg er et for asosialt dyr til å kunne orke dette.

Tenker også at jeg har svært lite å lære et barn, og at jeg ville blitt en nevrotisk far. Jeg vil ikke kunne lære barnet mitt om biler og motorer, eller hvordan man bygger en hytte. Jeg ville blitt livredd hvis ungen min badet i vannet, da jeg har vannskrekk selv og ikke ville hatt evner til å redde det hvis det skjedde noe. Jeg hadde nok druknet i forsøket.

Jeg ville dog alltid vært der for dem, og vist dem masse kjærlighet. Og ikke minst sagt at jeg er glad i dem, noe jeg aldri selv fikk høre som barn. Jeg hører om mange foreldre som neglisjerer barna sine på forskjellige måter, og det er det eneste området jeg vet at jeg vil være en god forelder på. At jeg er tilstede, og at de er det viktigste i livet mitt.

Jeg kan ikke se for meg selv bli en gammel mann uten barn. Det høres bare trist og leit ut. Ikke fordi det ikke er ok å ikke ville ha barn, men fordi jeg vil og ikke har et annet liv og andre drømmer jeg heller vil leve ut.

Personligheten min, virker derimot ikke forenlig med det å ha barn, og ei heller det å tiltrekke seg det motsatte kjønn. Mentale sperrer sørger for at ingenting skjer, og at jeg ikke jobber mot det i nevneverdig grad. Det føles som at jeg er nødt til å akseptere at forhold og barn ikke er for meg.

Av og til dukker det opp tanker om at jeg burde tatt vasektomi, så er det liksom ikke noe spørsmål lenger. Men det hadde jo vært dumt HVIS muligheten for barn en gang skulle dukke opp.

Var ikke så mange spørsmål i innlegget, men hvis noen har noen innspill om det, er dere velkomne til det:)

Det å være der for dem og vise dem kjærlighet er jo det viktigste. Ingen foreldre er perfekte, men forhåpentligvis kan foreldrenforeldrene utfylle hverandre der den ene "kommer til kort".

  • Upvote 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker   4 022 771 6 171 926
AnonymBruker

Altså, vannskrekk og mangel på å kunne lære dem spesifikke ting og om mekking.. Jeg er ikke flink til å sykle. Jeg sykler, men ikke godt eller selvsikkert nok til at jeg tar på sykkelsete. Jeg liker ikke å få vann i ansiktet I bassenget og jeg liker ikke en hel masse mat og pålegg. Ikke kan jeg mekke heller, og ikke driver jeg en spesiell idrett. Og jeg er heller ikke supersosial. 

Men jeg er en god mor for mine to. 

Jeg trenger ikke lære dem å mekke, og vi har vært i bassenget mye og ofte. For barnebassengene kan jeg alltids stå i, med full kontroll og uten å få hodet under vann. Så ungene mine svømmer som små fisker. 

Mannen min har sykkelsetet og sykkelvogna. 

Han heller kan ikke mekke så mye, men vi mener begge det er viktig at barna får være med. Så de har pensel og bøtte med vann mens far og jeg beiser huset. De har lekegressklipper og de er halen til far når han legger om dekk, og hale på meg når jeg vasker bilen eller potter om blomster. De har stått på stol ved kjøkkenbenlen daglig siden de kunne stå. Har tatt ting ut av oppvaskmaskin og inn og ut av vaskemaskinen under veiledning og hjelp siden de kunne gå og løfte samtidig. 

Altså, alt går raskere uten barn som hjelper til, men vi tar dem med på alt, fordi da lærer de. Jeg tror det er mer viktig at barna lærer normalt renhold og vedlikehold, og matlaging enn det er at de kan mekke bil, spille tennis eller spikke seljefløyte. 

Om man er bevisst sine mangler så dekker man opp for dem: min mann og jeg liker ikke å gå på ski. Men hver vinterferie har vi slått oss sammen med tanter og onkler som liker dette, og leid hytte ved et skianlegg og sendt barna ut I løypene. Selv har vi akt litt og sørget for god mat til alle. 

Så barna våre kjører slalåm. 

Angående det sosiale så trenger ikke barna at jeg er sosial for å gå på fotball og turn. Vi prater greit med andre foreldre ved henting, bringing og turneringer. Ungene våre er travelt opptatte og vi er travelt opptatte med å holde dem fornøyde. 

Jeg tenker at dersom en blind, døv eller delvis lam kan få barn og være en god omsorgsperson, så kan trolig du også det med dine mangler. For med vett i behold så klarer man å dekke sine svakheter og mangler - noe alle har. 

Jeg tror du kunne blitt en svært god far. 

Anonymkode: b98b4...387

  • Upvote 4

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Minlillesky   1 627 3 778
Minlillesky
På 25.7.2017 den 17.28, Steffieboy skrev:

Jeg mener flere mennesker burde gå i seg selv før de får barn, og vite sikkert at de er skikket til å ha barn.

Jeg er mann, og en av de. Jeg liker barn, og vil egentlig ha barn. Men samtidig ser jeg at jeg kanskje ikke passer til det. Det går på alt ifra det økonomiske (har jeg råd til å gi et barn alt det krever og alt som følger med), til hva kan jeg komme med og lære et barn til å bli en velfungerende voksen, når jeg ikke er det selv? Og alt det sosiale som følger med; foreldremøter, bursdager, fritidsaktiviteter osv.. Føler at jeg er et for asosialt dyr til å kunne orke dette.

Tenker også at jeg har svært lite å lære et barn, og at jeg ville blitt en nevrotisk far. Jeg vil ikke kunne lære barnet mitt om biler og motorer, eller hvordan man bygger en hytte. Jeg ville blitt livredd hvis ungen min badet i vannet, da jeg har vannskrekk selv og ikke ville hatt evner til å redde det hvis det skjedde noe. Jeg hadde nok druknet i forsøket.

Jeg ville dog alltid vært der for dem, og vist dem masse kjærlighet. Og ikke minst sagt at jeg er glad i dem, noe jeg aldri selv fikk høre som barn. Jeg hører om mange foreldre som neglisjerer barna sine på forskjellige måter, og det er det eneste området jeg vet at jeg vil være en god forelder på. At jeg er tilstede, og at de er det viktigste i livet mitt.

Jeg kan ikke se for meg selv bli en gammel mann uten barn. Det høres bare trist og leit ut. Ikke fordi det ikke er ok å ikke ville ha barn, men fordi jeg vil og ikke har et annet liv og andre drømmer jeg heller vil leve ut.

Personligheten min, virker derimot ikke forenlig med det å ha barn, og ei heller det å tiltrekke seg det motsatte kjønn. Mentale sperrer sørger for at ingenting skjer, og at jeg ikke jobber mot det i nevneverdig grad. Det føles som at jeg er nødt til å akseptere at forhold og barn ikke er for meg.

Av og til dukker det opp tanker om at jeg burde tatt vasektomi, så er det liksom ikke noe spørsmål lenger. Men det hadde jo vært dumt HVIS muligheten for barn en gang skulle dukke opp.

Var ikke så mange spørsmål i innlegget, men hvis noen har noen innspill om det, er dere velkomne til det:)

Du virker til å kunne bli en god far! Du er reflektert, men du må få opp selvbilde ditt. Være mer selvsikker og sette mer fokus på dine positive sider og det du kan tilby som forelder, og mindre av det negative. Det er bra at du vet om dine negative sider, men  ikke la de ta overhånd. 

Du skriver "...og lære et barn til å bli en velfungerende voksen, når jeg ikke er det selv?" Hva er det ved deg som gjør at du ikke er en velfungerende voksen? Er det noe du kan endre på? Hvilken personlighet har du, siden du mener den ikke er forenlig med det å ha barn? 



 

  • Upvote 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker   4 022 771 6 171 926
AnonymBruker

Du må jo ta ett skritt av gangen. Hvis du ønsker barn/ikke ønsker barn/vurderer å få/ikke få barn, er uansett første skritt å finne en livsledsager du fungerer godt sammen med og som du ønsker å tilbringe resten av livet sammen med. Gjør du det, så kan DERE to vurdere om det å få barn passer dere to som familie eller ikke. Det blir jo en helt annen situasjon enn at du som singel i dag skal vurdere om du vil kjøpe en hund eller ikke og fordeler og ulemper ved det, og om du orker ansvaret det innebærer osv.

Selvfølgelig skal du ikke sterilisere deg, det holder lenge med å bruke prevensjon til du er sikker på det ene eller andre.

Anonymkode: 627be...561

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

Artikler fra forsiden

×