Hvordan deale med usikkerhet, mistro og sjalusi?

[Sh999]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde det sånn som deg. Gikk i gjennom det samme. Bare litt værre. Og det var jævlig vondt  

Vet du hvordan jeg ble kvitt det? At vi/jeg endelig bestemte at det ikke ble mer oss. 

Da slapp jeg den børen. 

Forlat han er mitt råd, så lenge han ikke er 100% i forholdet. 

Anonymkode: 5ee6d...016

Enig i denne. Det er faktisk bedre å være alene, enn og være konstant nervøs for at forholdet ryker når som helst. TS, nå mister du selvrespekten din, noe som resulterer i at mannen din mister respekt for deg. Jeg kjenner meg sånn igjen i hvordan du har det, og det er et helvete! Jo mer du løper etter han med og hente bekreftelse osv, jo lengre vil han løpe fra deg. Du må virkelig jobbe med deg selv her for at dette skal gå slik du ønsker. Du må rett og slett begynne å leve for deg selv, ikke for han.

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde det sånn som deg. Gikk i gjennom det samme. Bare litt værre. Og det var jævlig vondt  

Vet du hvordan jeg ble kvitt det? At vi/jeg endelig bestemte at det ikke ble mer oss. 

Da slapp jeg den børen. 

Forlat han er mitt råd, så lenge han ikke er 100% i forholdet. 

Anonymkode: 5ee6d...016

Aldri- jeg tar ikke det første skrittet ut av dette forholdet siden det har vært trygt, godt og fint i 18 år! Vi har 2 barn sammen som jeg ikke vil splitte en familie for, og jeg er alt for glad i ham til å ville gå fra han. Du sier du slapp børen av å være utrygg, men jeg mener at det var en lettvint løsning: det du egentlig gjorde da du gikk var å feede angsten for å bli forlatt! Jeg synes at når man har valgt å satse på hverandre, har vært så blindt forelska som vi var, så trygge på hverandre, med en så stor kjærlighet i så mange år, da skylder jeg oss alle 4 å snu hver sten for å få dette til å funke. Om det så gjelder å være utrygg og usikker nå når mannen har begynt å oppføre seg underlig. 

Jeg ser vel kanskje mer og mer klart at han er deprimert. At han jager unna meg og alt annet med masse trening, fest og distraksjoner for å slippe å face et eller annet inni ham. At jeg er pågående nå når han gjør meg utrygg og redd gjør sikkert ikke ting bedre og det skal jeg jobbe med. Men å gi opp er ikke et alternativ...

 

ts

Anonymkode: b7f14...e72

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om jeg har klart å snappe han opp riktig, men skal prøve....

• En viktig bemerkning: Han har også sagt han føler han har brydd seg for mye tidligere, på bekostning av seg selv.

Dette tror jeg kan forklare noe av oppførselen hans. Kanskje han føler seg veldig oppspist, utslettet, tom og usikker på hva han skal føle. Han trenger muligens mer oppmuntring...

Kanskje han må høre mer positive ting om seg selv? Ting som er hans karakter, som du liker med han og setter pris på med han.

 

Anonymkode: 70217...96b

Dette er nok mye riktig. Når han er veldig frustrert og sint i krangler vi har så kan han si at han drukner i mine følelser, at det ikke er plass til hans, at han spises opp osv. Problemet er bare at han ikke prater nok!! Hdde han åpnet munnen så hadde det vært mer enn nok plass til han og hans følelser også. Men det er jo mest jeg som deler det som er vanskelig.... sånn sett gjør jeg det "enkelt" for ham ved å sette ord på akkurat det jeg føler. Der sliter han.

ts

Anonymkode: b7f14...e72

[AnonymBruker]

8 timer siden, a l'orange skrev:

Det høres ut som om du og jeg er på helt forskjellig side av en skala mellom unnvikende og pågående tilknytning, som begge er utrygg tilknytning, og at mannen din er svært lik meg. Eller, i alle fall hvordan jeg har vært.

Anbefaler deg å lese om tilknytningsstiler.

Derfor tror jeg også han er i stand til å endre på en del ved seg selv og måten han er mot andre. Det tror jeg også om deg. 

Jeg har uthevet en setning som jeg må innrømme at jeg flirte litt av da jeg leste den (beklager!) og jeg tenkte; "Ser hun ikke selv hvor pågående hun er?" 

Trådstarter, hvorfor vil du gi han ALT? Har han sagt at han ønsker det? Hvorfor sier du at du er hans NÆRMESTE? Har han sagt at han føler det at du er nærme som noe godt? Du spør hvor mye du skal tåle, men spør du det samme om han? Jeg spør ikke for å få svar her, men for å få deg til å reflektere litt over om de tingene du tenker på som bra, er noe han tenker på som bra.

Jeg er som nevnt nokså unnvikende og kjenner meg igjen i de menneskene som føler det blir alt for mye og alt for nært og gjerne også altfor fort. Det eneste som står i hodet blir å komme seg unna. Ironisk nok tiltrekker de to mennesketypene hverandre, og dermed føles livet ofte fort som et evig jag ETTER noen, eller et evig jag FRA noen. Alt etter hvem vi er. Jeg kjenner meg igjen i den ekstreme trangen til å komme bort, og følelsen av å ha gitt altfor mye og at det aldri blir nok.

For meg var vendepunktet da jeg traff en som gjorde det stikk motsatte av alt jeg var vant med. Han dro seg unna. Ja, han dro seg unna så langt og lenge at det rakk å gjøre vondt. Jeg rakk å savne. Jeg, som i hele mitt liv aldri har følt savn, klarte for første gang å føle tristhet og tomhet over at noen ikke var der. Det var dette som skulle til for at jeg følte meg trygg. Det var dette som skulle til for at jeg tok den andre personen på alvor. Det var dette som skulle til for at jeg følte for å stoppe opp og finne mer ut av meg selv og gjøre noe med det. I stedet for å bare flykte og flykte til blodsmaken i munnen og suset i ørene var alt jeg visste om.

Utfra det siste innlegget ditt virker det på meg som han er der hvor suset i ørene og blodsmaken i munnen er på det sterkeste. Jeg foreslår at du trekker deg så langt unna som overhodet mulig. Finn på ting med deg selv, dine venner, hold deg mest mulig unna, bruk opp strømmen på din egen mobil, gi blaffen i om du gjør det, bruk tid, energi, penger på deg selv. Gi DEG SELV alt. Vær DIN EGEN nærmeste. Kort fortalt; Gjør alle de tingene mot deg selv som du skulle ønske han gjorde.

Vet det er et drastisk råd, men ut fra siste innlegg virker det som 1) dette ikke er snakk om at han har møtt noen andre, bare at han er i flukt-modus, og 2) at det er mer kritisk enn først antatt. Jeg har stor tro på at det kan gå i orden, men det betinger i såfall at du gjør en rask og effektiv retrett fra å løpe etter han eller hva han føler. Å løpe etter deg selv kan være en god idé så lenge  

Når han kommer til seg selv igjen, har jeg nok et par lekser å gi han og. En av de er et innlegg fra en AB i en tråd her, ikke helt utenkelig at han kjenner seg igjen og ser at han også har et ansvar for hvordan han reagerer på saker og ting;

Men det innlegget må du evt vente med til han tar initiativet til å snakke med deg om ting. Enn så lenge synes jeg du skal fokusere på en periode hvor du gjør helt andre ting enn nå (som beskrevet over). En måneds tid kanskje?

Takk for svar!

Du sier mye interessant her. Dette med tilknytningsstielr f.eks. Jeg leste litt om det, og jeg har helt klart en pågående tilknytningsstil. Til tross for at jeg er ganske rolig og avbalansert ellers i livet. Men når følelsene står på spill, når han unnviker meg og sender uklare signaler der hvor jeg desperat trenegr å få bekreftelse, da blir jeg voldsomt pågående. Han er nokså unnvikende, men ikke helt utpreget heller. Han er flink til å snakke- men kanskje ikke så ofte om sine aller innerste og dypeste, mørkeste følelser. Dog han har delt en del om det også, men det kommer veldig sakte ut. 

Han har vært ved min side i 18 år og har ofret masse for oss to. Men ila siste året er det som om han har fått for seg at han vil utvikle seg og oppnå alt han hittil har skjøvet bort. Min reaksjon: engstelse. han: frustrasjon. Jeg: mer redsel osv. Jeg er typen som er veldig romantisk (og nostalgisk), øser ut fine kjærlighetserklæringer, markerer merkedager mellom oss, og har kanskje hatt er vel idalisert bilde av oss to som den største kjærligheten ever. ting var virkelig fullstendig rosenrødt de første årene av vårt samliv, men de ble også fort alvorlige.

Det er nok riktig som du sier at jeg bør ligge unna. Ikke sende meldinger etc. Nå har han faktisk reist til familie med barna våre, litt feriefordeling, men også for å få fred til å være alene og tenke. Sortere alle følelsene sine. Han såret meg ubeskrivelig når han sa han også må evaluere sine følelser for meg. Men jeg tror han er deprimert, og da føler man jo ikke mye for noe.. Så etter å ha gått rett i fella og blitt emosjonelt utagerende i ren angst for å miste (akkurat det han ikke orker), tok jeg meg sammen og klarte å prate saklig med ham. Men han bare utsetter alle svarene til han har vært borte fra meg en stund.. Jeg kommer ikke til å kontakte ham mens han er vekk. Har endelig forstått at jeg er i veien for tankene hans for tiden :/Så får jeg bare fortsette å holde mg borte når han kommer hjem. Det blir vanskelig for det er liksom i mitt DNA å være nære, fysisk, kjærlig- bruke tid sammen.. Vanskelig å ligge der side om side med ham uten å legge meg inntil ham osv. Nå når jeg er alene har jeg mest lyst til å ligge i senga og grine. I dag har jeg grått mange ganger, hjemme, på jobb, i bilen.. Det er som om jeg smuldrer opp og blir ingenting uten hans kjærlighet og bekreftelse. ... skulle ønske jeg kunne koble ut. Også blir jeg rasende på ham for at han ikke innser hvor heldig han er.. Vi har 18 år sammen, og jeg har jo vært like mye til stede i dette forholdet som han. Og alle årene før har vært harmoniske, så har vi hatt et tøft år nå. Vi har mye lidenskap, humor og fine ting sammen.

Mht det du uthevet; joda, jeg ser at jeg blir jagende og pågående når det står på. Men jeg kjenner på at jeg elsker ham så høyt at jeg kan gjøre nesten hva som helst for ham og oss. Jeg er jo hans nærmeste fordi vi har delt så mye og vært så nære, både fysisk og mentalt alle disse årene. Du skrev selv at han kan ikke leve side om side med en han skyver vekk, og det er det jeg også prøver å si her. Det er ikke rimelig. Men han har sagt a han føler seg kvalt ,til tross for at jeg strekker meg så langt jeg kan for at han skal kunne gjøre hva han vil når han vil (dette føler jeg egentlig er litt urimelig, men jeg gjør det likevel, fordi jeg ikke vil miste ham):. Du har sikkert rett i at jeg bør gjøre noe hyggelig for meg selv. Men jeg klarer ikke det så bra nå. Jeg er trist og kjenner meg bare ordentlig lykkelig når jeg ligger inntil brystet hans. Jeg vet det ser fryktelig patetisk ut, men det helt sant. Jeg er ikke hel uten ham. Til tross for at han har hatt en atferd som har vært sårende og egentlig litt nedlatende mot meg en tid...  takk for rådene, jeg skal virkelig prøve likevel

 

ts

Anonymkode: b7f14...e72

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar!

Du sier mye interessant her. Dette med tilknytningsstielr f.eks. Jeg leste litt om det, og jeg har helt klart en pågående tilknytningsstil. Til tross for at jeg er ganske rolig og avbalansert ellers i livet. Men når følelsene står på spill, når han unnviker meg og sender uklare signaler der hvor jeg desperat trenegr å få bekreftelse, da blir jeg voldsomt pågående. Han er nokså unnvikende, men ikke helt utpreget heller. Han er flink til å snakke- men kanskje ikke så ofte om sine aller innerste og dypeste, mørkeste følelser. Dog han har delt en del om det også, men det kommer veldig sakte ut. 

Han har vært ved min side i 18 år og har ofret masse for oss to. Men ila siste året er det som om han har fått for seg at han vil utvikle seg og oppnå alt han hittil har skjøvet bort. Min reaksjon: engstelse. han: frustrasjon. Jeg: mer redsel osv. Jeg er typen som er veldig romantisk (og nostalgisk), øser ut fine kjærlighetserklæringer, markerer merkedager mellom oss, og har kanskje hatt er vel idalisert bilde av oss to som den største kjærligheten ever. ting var virkelig fullstendig rosenrødt de første årene av vårt samliv, men de ble også fort alvorlige.

Det er nok riktig som du sier at jeg bør ligge unna. Ikke sende meldinger etc. Nå har han faktisk reist til familie med barna våre, litt feriefordeling, men også for å få fred til å være alene og tenke. Sortere alle følelsene sine. Han såret meg ubeskrivelig når han sa han også må evaluere sine følelser for meg. Men jeg tror han er deprimert, og da føler man jo ikke mye for noe.. Så etter å ha gått rett i fella og blitt emosjonelt utagerende i ren angst for å miste (akkurat det han ikke orker), tok jeg meg sammen og klarte å prate saklig med ham. Men han bare utsetter alle svarene til han har vært borte fra meg en stund.. Jeg kommer ikke til å kontakte ham mens han er vekk. Har endelig forstått at jeg er i veien for tankene hans for tiden :/Så får jeg bare fortsette å holde mg borte når han kommer hjem. Det blir vanskelig for det er liksom i mitt DNA å være nære, fysisk, kjærlig- bruke tid sammen.. Vanskelig å ligge der side om side med ham uten å legge meg inntil ham osv. Nå når jeg er alene har jeg mest lyst til å ligge i senga og grine. I dag har jeg grått mange ganger, hjemme, på jobb, i bilen.. Det er som om jeg smuldrer opp og blir ingenting uten hans kjærlighet og bekreftelse. ... skulle ønske jeg kunne koble ut. Også blir jeg rasende på ham for at han ikke innser hvor heldig han er.. Vi har 18 år sammen, og jeg har jo vært like mye til stede i dette forholdet som han. Og alle årene før har vært harmoniske, så har vi hatt et tøft år nå. Vi har mye lidenskap, humor og fine ting sammen.

Mht det du uthevet; joda, jeg ser at jeg blir jagende og pågående når det står på. Men jeg kjenner på at jeg elsker ham så høyt at jeg kan gjøre nesten hva som helst for ham og oss. Jeg er jo hans nærmeste fordi vi har delt så mye og vært så nære, både fysisk og mentalt alle disse årene. Du skrev selv at han kan ikke leve side om side med en han skyver vekk, og det er det jeg også prøver å si her. Det er ikke rimelig. Men han har sagt a han føler seg kvalt ,til tross for at jeg strekker meg så langt jeg kan for at han skal kunne gjøre hva han vil når han vil (dette føler jeg egentlig er litt urimelig, men jeg gjør det likevel, fordi jeg ikke vil miste ham):. Du har sikkert rett i at jeg bør gjøre noe hyggelig for meg selv. Men jeg klarer ikke det så bra nå. Jeg er trist og kjenner meg bare ordentlig lykkelig når jeg ligger inntil brystet hans. Jeg vet det ser fryktelig patetisk ut, men det helt sant. Jeg er ikke hel uten ham. Til tross for at han har hatt en atferd som har vært sårende og egentlig litt nedlatende mot meg en tid...  takk for rådene, jeg skal virkelig prøve likevel

 

ts

Anonymkode: b7f14...e72

Hvordan klarer du å være så hengiven mot noen som tråkker så tydelig på deg? 

Anonymkode: c217d...9d6

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan klarer du å være så hengiven mot noen som tråkker så tydelig på deg? 

Anonymkode: c217d...9d6

Fordi jeg elsker ham av hele mitt hjerte. Og han har vært verdens mest snille og omsorgsfulle fyr i så mange år. Noe ha endret seg i ham nå, men som sagt; det begynner å demre for meg at han er deprimert. Og da vil jeg selvsagt støtte  

Anonymkode: b7f14...e72

[Perle]

Som andre ovenfor her har nevnt virker det som at dere befinner dere i en ulik ende av skalaen. Jo mindre affeksjon og bekreftelse du mottar, desto mer unnvikende blir han. 

Du sier at han har forandret seg. Kan du peke på noe konkret som har utløst endringen hos ham? Å holde deg slik på "gress", og å være "varm og kald" om hverandre er ikke greit og det gavner jo heller ikke ham selv. Jeg synes du bør kunne kreve et konkret svar fra ham. Om han vil ut av forholdet eller ei. 

Om han sier han vil bli tenker jeg det er noen håndfaste ting du bør gjøre. 

1. Finne ut om det er belegg for sjalusien din. For å gi deg sjelefred tenker jeg han bør kunne vise deg loggen på dataen, tekefonregninger osv. 

2. Innse at dersom han vil være utro eller så er det ingenting du kan gjøre med det. Litt som at man kan være så aktsom man vil i trafikken, og ta alle gorholdsregler, men at dersom det kommer en fyllekjører i motsatt kjørefelt er det utenfor ens kontroll. 

Du kan ikke kontrollere din manns forhold til andre, men du har kontroll over ditt forhold til ham, og ditt eget forhold til deg selv. Vær den beste versjonen av deg selv. 

3. Lær deg å slippe kontrollen. Aner ikke hvilken aktivitet, hobby eller terapi det skulle være, men noe som tvinger deg til å måtte stole på andre. 

Skjønner at du har det helt forferdelig. Jeg har kjent på den følelsen du har selv. Men synes som jeg skrev ovenfor her, at du bør kunne kreve noen svar fra mannen din. Måten han lar deg gå i uvisshet på er ikke ok! 

 

[draug 75]

På 25.7.2017 den 9.29, a l'orange skrev:

Hjelpes! Skal si du kjører hardt ut med at det er hennes skyld at han nå trekker seg bort!

Det vet vi ikke.

Jeg er selv en av de som trenger mye rom og avskyr klenging. Men det at noen er sånn, betyr ikke at vi 1) er umulig å snakke med, eller 2) at vi ikke selv har et ansvar for å sette ord på det behovet.

Jeg synes ikke man kan si at dette er bare trådstarters bord, det er like mye mannens. Han kan ikke leve side om side med en han samtidig flykter fra. Han kan ikke si at han mangler strøm, hvis det ikke er tilfelle. Snakk om det. 

(Det er selvfølgelig mulig å gå tom for strøm, selv i våre dager!)

 

Jeg synes ideén om den pensjonerte forelskelsen er interessant. Men den er jo også litt sammenlignbar på jomfruelighet. Skal man klandre kvinner for at de har hatt sex før de møtte deg, må man finne noen mens man er riktig ung og så aldri forlate de igjen. Og hva om det bare er snakk om følelser, skal man da klandre jenter som har blitt sviktet av sine fedre for å ha kastet bort tilliten på feil mann, de også, og at alt annet er pensjonert forelskelse og tillit?

Nå er det ikke så at jeg ikke prøver å sette meg inn i TS sin situasjon, da, om jeg ikke akkurat sitter her og sier stakkars deg hele tiden. Om jeg ikke bruker tiden på å synes synd på henne - jeg greier da å skjønne det sørgelige i det hele.

Vi vet ikke om TS som kamerat er en lurendreier og driver filureri. Mange av de tidlige svarene i tråden viste helt klart av den oppfatning og må ha nørt godt opp under mistroen: nærmest "å hvis du ikke har kontroll på han og ikke vet hvor han er og hva han gjør, ja, så vet du hva han gjør!" Men i og med at TS sjøl egentlig mener hun ikke har en objektiv grunn til å tro at kameraten lurer henne, så må vi anta at han ikke gjør det. Og TS er langt på veg med på at mistroen er grunnløs, men skriver seg fra tidligere erfaringer.

Det kan hun ikke få hjelp til å få gjort noe med. I alle fall ikke fra kameraten, for - ja, hun stoler jo ikke på han. Og det er jo ikke det han gjør som tærer forholdet; det er at hun ikke stoler på han som tærer forholdet.

(Han er forresten den jeg synes synd på, for han må kjempe for en fortrolighet han uten videre fortjener -se min forutsetning over- men ikke får, på grunn av en annen mann. Han blir stillt til veggs for hennes dårlige erfaringers skyld.)

Det å si det blir slik og slik fordi jeg har blitt sviktet at pappa og av kjærestene mine... Det er jo å si at mitt forhold blir usunt fordi det forrige forholdet var usunt og jeg tror det skal være slik. (Sml. Jeg slår barna mine fordi mamma slo meg)

Dette er faktisk ikke uvanlig. Det er faktisk så, ja, jeg har tenkt noe sammenfallende med det som du skriver sist. Noe i retning av: Man må finne "sin" når hun er 21- 24 år, og hvis man ikke greier å få det til når man er i passende alder for ei såpass ung kvinne (la oss si innen 27-29), så tough luck, men det var ikke deg altså - og så får man arbeide med å fjerne stigmaet med å være enslig mann da. For det er jo faktisk slik med ei kvinne som har et forhold bak seg at enten:
1) er hun ikke til å leve med,
eller
2) er hun ut av et forhold med en mann som ikke var til å leve med.

(Det er kanskje fordomsfullt, men ikke mer en tesen vi kjenner om at en mann som er eldre enn 33 år, singel og barnløs, han er ubrukelig, manchild og en studie i uvaner og fyll)

I tilfelle 1) er jo saken grei forsåvidt, og i tilfelle 2) har vi tematikken i tråden her, hun er ødelagt. Men jeg bruker å komme fram til at det går an å reparere skader og få det godt til tross for at man har hatt det vondt før. Men man må altså bestemme seg for det.

[a l'orange]

⭐

Endret 2. november 2020 av a l'orange

[a l'orange]

⭐

Endret 2. november 2020 av a l'orange

[a l'orange]

⭐

Endret 2. november 2020 av a l'orange

[draug 75]

54 minutter siden, a l'orange skrev:

Og jeg vil faktisk påstå at jeg er en langt bedre kjæreste nå enn jeg var før jeg begynte å ta noen tak for å endre meg. Jeg var kanskje en enklere og kulere kjæreste før...men jeg gikk jo bare etterhvert. Og jeg kan ikke si at det var bare fordi "han var ikke til å leve med", for det stemmer ikke. Det var JEG som hadde noen issues.

Da var du du i min 1) ... ikke til å leve med.

Her rører du jo faktisk med konklusjonen min om at det går an å få stell på ting sjøl om utgangspunktet ikke er rett.

Om mannen sine tilknytningeproblemer:
Det er ikke sikkert han skjønner hvordan det henger sammen det hele. Han jobber for tilliten, men får ikke tilbake det han ønsker. Så føler han seg ikke god nok, blir sliten, trekker seg tilbake og vil være i fred. Kanskje gikk det opp for han, kanskje ikke om han nå fikk plass rundt seg. Når TS bare kjører på som nå, så kan vi være trygge på at han i alle fall ikke skal skjønne sammenhengen.

[a l'orange]

⭐

Endret 2. november 2020 av a l'orange

[draug 75]

5 minutter siden, a l'orange skrev:

Jeg mener at et forhold hvor begge er like er et grått forhold. Et kjedelig et. Mye bedre da at man har to ulike personligheter som finner en måte å passe sammen ved å være like og ulike på en og samme tid. Yin & Yang. 

[AnonymBruker]

Takk for innspillene!! 

Joda, jeg vet at han også jobber med saken.. Og at det å "stikke av" og være alene nå på en måte er en innsats fra hans side. Han har jo sagt at han desperat trenger å være alene og sortere følelsene sine for alt.. At han nå er forvirret og ikke vet "noenting" sikkert. Men- han har sagt i snart et års tid, med ujevne mellomrom og i dårlige faser- at han trenger en psykolog. Han vet at han har anlegg for å bli litt deppa men at tryggheten i forholdet og nærheten mellom oss i alle årene har gjort at han ikke har tillatt seg å kjenne på dette. Han sier han må prate med noen, men har ikke gjort noen fremstøt. Men han har innrømt at han utsetter det fordi han synes det er skremmende å ta tak i. Når hans problemer fører til at det blir en krise mellom oss to fordi han rømmer ut og bort og fester og trener og distraherer seg selv på andre måter, da synes jeg egentlig ikke han jobber hardt nok. For problemet vedvarer bare.  Det handler ikke om at jeg mener vi må være like, men det er åpenbart at han trenger terapi, og det har han også sagt selv..

Da "krisen" brøt ut (det er helt riktig en krise, ting har som sagt forløpt greit i årevis mellom oss)- var han frustrert og sint mot meg og sa at jeg måtte skjerpe meg og ta tak i min engstelse og kontrollbehov- skaffe meg hjelp osv osv. Han sa at han følte jeg ikke hadde nok tillit til ham. Og jeg løp sporenstreks til psykolog, tok på meg skyld og gjorde alt for å endre tankemønsteret mitt. Nå er det jeg som stiller samme krav til ham: skal vi fortsette sammen så fungerer ikke atferden han har nå i lengden (rømme/stenge meg ute), og da mener jeg han MÅ skaffe hjelp. Det er han enig i. Men nå håper jeg inderlig han gjør noe med det!! Som @a l'orange ganske riktig påpeker, har ikke dette vært noe stort problem alle de årene som har gått. Vi har hatt det fint. Men han har en slags eksistensiell krise, og jeg føler det er urettferdig at han drar oss to inn i den krisen. At han tviler på oss. Han ser mønstre fra tidlig i livet rundt hvem han er mot andre og også har vært mot meg, og jeg tror det er slik at han vurderer hvem han egentlig er. som sagt- jeg akter å gi ham tid nå. Og så får jeg bare deale alene med at han sårer meg med sine forvirrede uttalelser om oss etter et langt liv sammen. Det er nok egentlig antakelig bra for meg også å være helt alene en liten stund....

@draug 75 det du sier her om mannens tilknytningsproblemer er nok riktig; han føler han ikke klarer å uttrykke seg klart nok, jeg misforstår ham/tolker ham feil+ spør og graver for å få visshet og kontroll, han føler seg utilstrekkelig, trekker seg bort, føler han har gjort mye for meg og oss som han burde gjort for seg selv etc. Og her mener jeg vel egentlig han blir litt selvmedlidende; han vender tilbake til ting som har hendt fra barndommen av, mønstre som ble lagt da ift hvem han har blitt osv. Og det mener jeg er destruktivt, man får ikke endret fortiden, det ble slik det ble. Men vi KAN endre fremtiden, om vi er villige til å gjøre en innsats for det! Vi drar alle med oss bagsje fra tidlig i livet, det gjør jeg også ift dødsfall i min barndom (tap), mobbing (dårlig selvfølelse) og upålitelige menn (frykten for bedrag). Alt dette har formet min tilknytningsstil, min skepsis og til tider usikkerhet i et forhold. Men jeg har virkelig forsøkt å jobbe med det.. Og jeg forventer det samme av ham når han har tatt valget om å være ektemann og pappa..

 

ts

Anonymkode: b7f14...e72

[AnonymBruker]

11 timer siden, Perle skrev:

Som andre ovenfor her har nevnt virker det som at dere befinner dere i en ulik ende av skalaen. Jo mindre affeksjon og bekreftelse du mottar, desto mer unnvikende blir han. 

Du sier at han har forandret seg. Kan du peke på noe konkret som har utløst endringen hos ham? Å holde deg slik på "gress", og å være "varm og kald" om hverandre er ikke greit og det gavner jo heller ikke ham selv. Jeg synes du bør kunne kreve et konkret svar fra ham. Om han vil ut av forholdet eller ei. 

Om han sier han vil bli tenker jeg det er noen håndfaste ting du bør gjøre. 

1. Finne ut om det er belegg for sjalusien din. For å gi deg sjelefred tenker jeg han bør kunne vise deg loggen på dataen, tekefonregninger osv. 

2. Innse at dersom han vil være utro eller så er det ingenting du kan gjøre med det. Litt som at man kan være så aktsom man vil i trafikken, og ta alle gorholdsregler, men at dersom det kommer en fyllekjører i motsatt kjørefelt er det utenfor ens kontroll. 

Du kan ikke kontrollere din manns forhold til andre, men du har kontroll over ditt forhold til ham, og ditt eget forhold til deg selv. Vær den beste versjonen av deg selv. 

3. Lær deg å slippe kontrollen. Aner ikke hvilken aktivitet, hobby eller terapi det skulle være, men noe som tvinger deg til å måtte stole på andre. 

Skjønner at du har det helt forferdelig. Jeg har kjent på den følelsen du har selv. Men synes som jeg skrev ovenfor her, at du bør kunne kreve noen svar fra mannen din. Måten han lar deg gå i uvisshet på er ikke ok! 

 

Du spør når endringen kom; vel, for et års tid siden. Og det som utløste det var nok mange faktorer; Han hadde vært nedsyltet i jobb lenge, på en arbeidsplass han egentlig ikke trivdes så bra på og hvor ting var lite sosialt. SKiftet jobb, mindre arbeidspress, masse nye kolleger, samarbeid, sosialt.. Kolleger med samme interesse ift trening, mye fester og sosiale ting etc. Han fikk en selvtillitsboost og ville være med på masse, noe han nok trengte etter årene før. Jeg ble litt engstelig av dette, spurte en del om hvem og hva. Han ble sliten og sint, mente jeg ikke hadde nok tillit til ham osv osv. mange krangler. Jeg følte meg naturligvis litt forlatt, i tillegg til at jeg hadde verdens mest ensomme jobb på den tiden. Kom hjem og var alene/med barna fordi han hele tiden hadde planer etc. Var nok der det startet. DA var jeg sjalu og utrygg. På en side VET jeg intellektuelt sett at han er en solid fyr som er til å stole på. Samtidig reagerer emosjonssystemet med å trenge bekreftelse og kontroll... Skal ikke gå i detalj, men han bikket nok over i ren trass ift hva som er greit å gjøre i et forhold på den tiden. Ikke det at han var utro el.l men han tok seg mange friheter uten å ville ta hensyn. Til og med parterapeuten sa til oss at det ikke var det minste rart at jeg reagerte på den tiden. Men jeg vet at han ikke har bedratt meg el.l, det er bare det at "løsrivelsen" ble veldig smertefull. Og veldig brå- han har liksom ikke uttrykt alle behovene før de meldte seg.

I tillegg hadde han en kamerat som skilte seg i fjor, og som han var mye hobbypsykolog for. Antakelig ble "urimeligheter" man har godtatt i et forhold og det å "stå opp for seg selv og det man vil" en stor del av de samtalene. Jeg fikk iaf feelingen av at han hadde fått innspill fra kompisen om at "det ville ikke jeg godtatt" (mht å ta hensyn til partneren på ulike måter). 

Jeg jobber med  å slippe kontrollen. Og innse at jeg kan ikke ha kontroll over alt som skjer, eller alt han gjør og føler. Jeg prøver å slå meg til ro med at jeg kan ikke forstå og vite alt. Jeg ønsker så inderlig å forstå, men jeg kan ikke eie hans følelser.

Jeg prøvde å kreve svar av ham før han dro. Ville så inderlig bare ha en bekreftelse på at han elsker meg like høyt som jeg elsker ham (da ville alt i så fall være ok). Men han bare gjentok at han trenger tid og ikke vet hva han føler om noe... At vi skal snakke når han er tilbake. I mellomtiden får jeg sitte på nåler og vente....

Anonymkode: b7f14...e72

[a l'orange]

⭐

Endret 2. november 2020 av a l'orange

[a l'orange]

⭐

Endret 2. november 2020 av a l'orange

[Dr. A. Kula]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er nok mye riktig. Når han er veldig frustrert og sint i krangler vi har så kan han si at han drukner i mine følelser, at det ikke er plass til hans, at han spises opp osv. Problemet er bare at han ikke prater nok!! Hdde han åpnet munnen så hadde det vært mer enn nok plass til han og hans følelser også. Men det er jo mest jeg som deler det som er vanskelig.... sånn sett gjør jeg det "enkelt" for ham ved å sette ord på akkurat det jeg føler. Der sliter han.

ts

Anonymkode: b7f14...e72

Noen tanker om den manglende prating hans.

Om du er veldig utålmodig, og ser "mistenkeligheter" i alt han sier, kan det medføre en redsel for å uttrykke seg på en måte som kan misforstås og tolkes annerledes enn avsender tiltenkte. Har man erfaring på dette, blir man etterhvert meget var på hvordan man ordlegger seg og da trenger man tid for å si noe. Først skal man ta inn over seg hva den andre har sagt, sjekke mulige tolkninger og kontekst. Så skal man kjenne etter for å finne svaret med eventuelle alternativer og begrunnelser og til slutt skal man lete frem de nøye utvalgte formuleringene som skal utelukke misforståelse men samtid beskrive nøyaktig hva man har på hjertet. Det tar tid. Og motparten opplever en da som taus eller motvillig til å svare, mens man i realiteten jobber intenst med saken. Si ditt og vent på svar. Men ikke gå vekk eller mas. Alle tenker ikke likt.

Forøvrig synes jeg du virker oppegående og fornuftig i dine tanker, du har gode refleksjoner og evner å ta til deg innspill og råd. Jeg kjenner nok også meg selv best igjen i mannen, men med dine refleksjoner er det gode håp om du kan få formidlet det like bra til mannen. 

Et lite forslag, spør om det er greit at du bestiller psykolog time for han, siden han vegrer seg for å gjøre det (men ønsker det).

[AnonymBruker]

10 timer siden, a l'orange skrev:

Hei igjen, trådstarter!

Litt fortløpende tanker herfra etter ditt siste innlegg;

Jeg får nå et inntrykk av at dere begge er innstilt på å få forholdet til å gå rundt. Det er bra.

Begge må gi 100% i et forhold. Begge må gi like mye av seg selv. Men det betyr ikke at det er de samme tingene.

Utfra måten du skriver på, får jeg et inntrykk av ting DU legger vekt på som er viktig for DEG. Det er bare fint om du fortsetter med de tingene. La oss anta at du er Yin.

Men jeg har en følelse av at du mangler forståelse av hvordan han fungerer. Du må slutte å tenke på han som Yin og heller tenke på han som Yang. Det motsatte.

Det er særlig to ting;

- du nevner at det at han trekker seg vekk er hans måte å jobbe med dette på. Det et jeg ikke enig i. Det ville kanskje føltes sånn for deg, men for han er det å trekke seg vekk en måte å flykte fra problemene på. Det er på avstand han føler seg mest nyttig. Men det er ved å nærme seg problemene, at han egentlig jobber med seg selv.

- så snakker dere om terapi, og så løper du rett i terapi og forstår ikke hvorfor han ikke gjør det. Han gjør det ikke, fordi han tenker at han ikke er verdt det. Han må dyttes til psykologen og fortelles at han er verdt det, og at det går bra, litt på samme måte som du må dyttes bort fra han og forstå at du er verdifull for han også når du er på avstand.

Dere føler dere nyttig og verdifull på hver deres plass. Han på avstand uten ord, du i nærheten og med ord.

Dere føler dere fremmed og skremt på hver deres plass. Du på avstand uten ord, han i nærheten og med ord.

Jeg vet jo ikke disse tingene 100% sikkert, men jeg har en sterk følelse av det. Food for thought?

Nei- jeg mener at HAN tror han jobber med ting ved å trekke seg vekk. Men han rømmer jo bare... JEG mener selvsagt at han må pelle seg til psykolog litt brennkvikt, og ta tak. Slutte å distrahere seg selv med trening, fest, snapper og annet vås. 

Han sier han utsetter å ta tak hos psykolog fordi han er redd for hva som kommer ut av det. Han har drevet det så langt som å si at han er redd for hva han vil finne ut om sine følelser, inkl de han har for meg... I samme gata som at han nå før han reiste presterte å si at han er usikker på hva han føler for meg!! Etter 18 år... Etter et langt, godt samliv. Jeg er tom for ord. Vi har venskap og lidenskap og lojalitet. Vi er ufattlig glade i hverandre, for meg er det å elske. Tydeligvis ikke for ham? 

Men noe sant er det nok i at vi ikke trives i den andres sfære, med/uten ord. Han er dog flink å snakke, spes med meg om mine følelser, og tidvis også om sine når han må. Men ikke det innerste. Og i tillegg bregrenser han seg fordi han er redd for mine reaksjoner. 

Anonymkode: b7f14...e72