Å være blogger på et sted der alle kjenner alle.

[Lapper]

8 timer siden, Lovelulu skrev:

Jeg har ikke hetset eller mobbet noen! Reaksjonen din på dette innlegget mitt viser jo nok en gang at jeg har helt rett angående deg, og at du går rett i forsvarsposisjon. Du har sagt du hører til Leksvik Kommune, nærmere sagt Meltingen, men det er mulig du hører til nabobygda Mosvik. Bare så det er sagt lar jeg meg ikke stoppe av baksnakking på bygda! Denne tråden er også myntet på meg.

Men da må da være slitsomt og bo i en bygd og vite at om du går i butikken så snakker folk om deg? Hva sier mannen din og sønnen?(om du har barn) 

Vi bodde mange år på ett lite sted  hvor visse ting skjedde med oss etter noen år og den dagen det kom folk på døra våres og truet oss  med ting. Ds bestemte vi oss får og flytte  fra bygda. Hvorfor  bo på ett sted hvor null folk liker deg.

Da kan man ikke ha noe  fint liv

[UnnPunn]

8 timer siden, Lovelulu skrev:

Jeg har ikke hetset eller mobbet noen! Reaksjonen din på dette innlegget mitt viser jo nok en gang at jeg har helt rett angående deg, og at du går rett i forsvarsposisjon. Du har sagt du hører til Leksvik Kommune, nærmere sagt Meltingen, men det er mulig du hører til nabobygda Mosvik. Bare så det er sagt lar jeg meg ikke stoppe av baksnakking på bygda! Denne tråden er også myntet på meg.

Nei. Nei Nei. Denne tråden er ikke myntet på deg. Den har et spørsmål i seg, om hvorvidt det er ubehagelig eller helt greit å blogge når "alle" vet hvem du er. Du behøvde ikke kommentere i det hele tatt, men i det øyeblikket du så at jeg la ut en tråd med en tanke, tok du den til deg og lot den handle om deg. NEI, DEN HANDLER IKKE OM DEG! og NEI, JEG KJENNER IKKE DEG. Jeg har ikke sagt at jeg bor i Leksvik Kommune. Du vet heller ikke hvem jeg er. Og det tror jeg du skal være glad for.  

[Lovelulu]

45 minutter siden, Lapper skrev:

Men da må da være slitsomt og bo i en bygd og vite at om du går i butikken så snakker folk om deg? Hva sier mannen din og sønnen?(om du har barn) 

Vi bodde mange år på ett lite sted  hvor visse ting skjedde med oss etter noen år og den dagen det kom folk på døra våres og truet oss  med ting. Ds bestemte vi oss får og flytte  fra bygda. Hvorfor  bo på ett sted hvor null folk liker deg.

Da kan man ikke ha noe  fint liv

Jeg har ikke blitt plaget irl, det er på bloggen. Men det har vært en episode hvor alle bildørene på bilen min var fuget igjen. Jeg har heller ikke sagt at ingen liker meg. Jeg har ikke gjort noe annet galt enn å blogge, og lar meg ikke jage fra bygda av den grunn! Hvorfor skal jeg ikke gå i butikken? Jeg har ingenting å skjemmes for! Hvorfor skal di si noe?

[Safiye]

Tråden er ryddet for brukerdebatt

- Pavilion,mod

[Lovelulu]

[LizbethOsnes]

Bloggen min var passelig stor da jeg var yngre, og jeg merket absolutt at det var en del utfordringer ved det å bo på et lite sted. Nå var jeg jo ekstremt utleverende på alle tenkelige vis, så det gjorde nok ikke saken noe bedre. Jeg har per dags dato aldri vært på et vors, en fest eller en tur på byen uten at noen har kommet bort for å snakke om bloggen og alt jeg delte på den tiden... Ikke at jeg er så mye ute, men det har hendt to ganger i år - og begge gangene ble jeg både sprutrød og svett i håndflatene over å "måtte" diskutere den gamle bloggen min. Det er gøy å blogge, men ikke om en utleverer livet sitt. Trust me ;-) 

[Honey Dew]

Nå er jeg fraflyttet og jeg blåser egentlig i hva bygdefolket mente om bloggen min. Jeg har fått noen reaksjoner fra dem på det jeg har skrevet, men jeg er såpass tøff at jeg ikke lar dem trykket meg ned

[elisaday]

http://forum.kvinneguiden.no/ignore/

Bare tipser 😉

[LizbethOsnes]

Og med både egne og andres avsporinger, vil jeg svare TS med mine egne erfaringer (merk igjen: mine egne erfaringer - altså ingen fasit): 

Er det en utfordring å være blogger på et sted der alle kjenner alle?
Det var det absolutt for meg. Det er klart at en kan være paranoid i Oslo også, men på den lille plassen jeg bodde på (nå har jeg flyttet - her er det så godt som ingen som vet hvem jeg er, rimelig digg!) var det ikke å være paranoid når jeg følte at alle visste hvem jeg var. De gjorde jo det. Der jeg kommer fra (Vigra - nei, du vet antageligvis ikke hvor det er) kjenner de fleste hverandre. Jeg er på fornavn med både butikkansatte, apotekteknikere og alt som er - og jeg flyttet der ifra for snart åtte år siden. De fleste visste altså godt hvem jeg (og alle andre på øya) var før bloggen min ble til, men det er klart at det var vanskelig når den først ble skrevet. Mer om det i spørsmålet under. 

Er det problematisk å være så åpen og ærlig man ønsker, når man risikerer at naboen eller kollegaen leser og kjenner bloggeren?
Veldig. Jeg var vel i en klasse for meg selv en gang i tiden (det aller meste - og i alle fall det verste - er slettet for lengst, så ingen poeng i å rippe opp i det nå som jeg helt tydelig har lært) når det kom til utlevering og det å være "åpen og ærlig" som jeg den gang kalte det. Det å vite at absolutt alle på butikken, i nabolaget eller som i det hele tatt kommer i kontakt med meg eller mine foreldre i løpet av en dag visste alt om mine utfordringer var virkelig ikke gøy. Blikkene var mange, og telefonsamtalene til foreldrene mine var nok enda flere. Jeg er veldig sikker på at det ikke ville ha vært like ubehagelig dersom jeg kom fra en storby, men det hadde vært like idiotisk å utlevere såpass mye om jeg så hadde bodd i Oslo. Det forandrer ikke hvor tåpelig og dumt gjort det er, men det hadde i alle fall vært enklere. Og da hadde jeg kanskje fortsatt enda lenger enn det jeg gjorde? 

Blir bloggeren klappet på skulderen og møtt med en vennlig og positiv hilsen og kommentar når man møter følgere på offentlige steder?
Det spørs vel helt hva man blogger om. Nå er det mange år siden jeg sluttet å utlevere meg selv på denne måten, men jeg møter stadig vekk tidligere blogglesere. De fleste har ikke fått med seg at jeg har startet opp igjen (og målgruppen som ville følge med på "bilkrasjet" den gangen er ikke akkurat min målgruppe i dag..), men ekstremt mange kommer fremdeles opp til meg for å snakke om den gamle bloggen min. Jeg har vært ute fire ganger på fem år (og tre av dem har vært i år), og jeg har ikke opplevd én eneste gang at tidligere blogglesere ikke har kommet bort. Det er veldig spesielt, og utrolig ubehagelig. De er selvfølgelig hyggelige og genuint snille og omtenksomme, og jeg får mye ros og "klapp på skulderen", men det er absolutt ikke gøy å vite at det mennesket som står foran meg nå - som jeg ikke aner noe som helst om annet enn fornavnet - vet så mye om meg. Jeg har ikke hatt noen ekle opplevelser med dette, men det er klart at jeg vet at de måtte ha tenkt sitt om meg den gangen. Altså, jeg tenker mitt om den jeg var back then. 

[Gjest orfeus]

Nå er det sent og hodet jobber sakte, men jeg lurer på hvorfor det er sånn at enkelte bloggere får så innih* oppumpet selvbilde? Hvis nærmiljøet ler litt av dem fordi de oppfører seg som divaer fordi de har en liten blogg, ja så skjønner jeg det innmari godt. 

[Gjest orfeus]

5 minutter siden, LizbethOsnes skrev:

Og med både egne og andres avsporinger, vil jeg svare TS med mine egne erfaringer (merk igjen: mine egne erfaringer - altså ingen fasit): 

Er det en utfordring å være blogger på et sted der alle kjenner alle?
Det var det absolutt for meg. Det er klart at en kan være paranoid i Oslo også, men på den lille plassen jeg bodde på (nå har jeg flyttet - her er det så godt som ingen som vet hvem jeg er, rimelig digg!) var det ikke å være paranoid når jeg følte at alle visste hvem jeg var. De gjorde jo det. Der jeg kommer fra (Vigra - nei, du vet antageligvis ikke hvor det er) kjenner de fleste hverandre. Jeg er på fornavn med både butikkansatte, apotekteknikere og alt som er - og jeg flyttet der ifra for snart åtte år siden. De fleste visste altså godt hvem jeg (og alle andre på øya) var før bloggen min ble til, men det er klart at det var vanskelig når den først ble skrevet. Mer om det i spørsmålet under. 

Er det problematisk å være så åpen og ærlig man ønsker, når man risikerer at naboen eller kollegaen leser og kjenner bloggeren?
Veldig. Jeg var vel i en klasse for meg selv en gang i tiden (det aller meste - og i alle fall det verste - er slettet for lengst, så ingen poeng i å rippe opp i det nå som jeg helt tydelig har lært) når det kom til utlevering og det å være "åpen og ærlig" som jeg den gang kalte det. Det å vite at absolutt alle på butikken, i nabolaget eller som i det hele tatt kommer i kontakt med meg eller mine foreldre i løpet av en dag visste alt om mine utfordringer var virkelig ikke gøy. Blikkene var mange, og telefonsamtalene til foreldrene mine var nok enda flere. Jeg er veldig sikker på at det ikke ville ha vært like ubehagelig dersom jeg kom fra en storby, men det hadde vært like idiotisk å utlevere såpass mye om jeg så hadde bodd i Oslo. Det forandrer ikke hvor tåpelig og dumt gjort det er, men det hadde i alle fall vært enklere. Og da hadde jeg kanskje fortsatt enda lenger enn det jeg gjorde? 

Blir bloggeren klappet på skulderen og møtt med en vennlig og positiv hilsen og kommentar når man møter følgere på offentlige steder?
Det spørs vel helt hva man blogger om. Nå er det mange år siden jeg sluttet å utlevere meg selv på denne måten, men jeg møter stadig vekk tidligere blogglesere. De fleste har ikke fått med seg at jeg har startet opp igjen (og målgruppen som ville følge med på "bilkrasjet" den gangen er ikke akkurat min målgruppe i dag..), men ekstremt mange kommer fremdeles opp til meg for å snakke om den gamle bloggen min. Jeg har vært ute fire ganger på fem år (og tre av dem har vært i år), og jeg har ikke opplevd én eneste gang at tidligere blogglesere ikke har kommet bort. Det er veldig spesielt, og utrolig ubehagelig. De er selvfølgelig hyggelige og genuint snille og omtenksomme, og jeg får mye ros og "klapp på skulderen", men det er absolutt ikke gøy å vite at det mennesket som står foran meg nå - som jeg ikke aner noe som helst om annet enn fornavnet - vet så mye om meg. Jeg har ikke hatt noen ekle opplevelser med dette, men det er klart at jeg vet at de måtte ha tenkt sitt om meg den gangen. Altså, jeg tenker mitt om den jeg var back then. 

Så fint å lese et grundig svar fra en med blandet erfaring! Det aner meg at du var ung tenåring ...

[LizbethOsnes]

3 minutter siden, orfeus skrev:

Så fint å lese et grundig svar fra en med blandet erfaring! Det aner meg at du var ung tenåring ...

Det var jeg. Jeg blogget svært aktivt og med ganske høye lesertall (10-15k, noen ganger nede i 5k - andre ganger oppe i 25) fra jeg var 14 til 20, så jeg håper virkelig at min unge alder kan unnskylde det meste ;-) 

[Miss.Wildfox]

Spennende å lese din synsvinkel @LizbethOsnes! Og heia sunnmøringer 😉 Tenkte du noen gang på konsekvensene av blogging før eller underveis av din karriere? Noe refleksjon rundt det at bloggingen og informasjonen du la ut kunne få sikkerhetsmessige problemer for deg og barnet ditt? Type sette barnet ditt i fare ved at fremmede kunne tilnærme seg det som en bekjent av deg på bakgrunn av utleverende informasjon, at offentlige instanser som barnevernet kunne fulgt deg, tilrettelagt for innbruddstyver eller gjort deg tilgjengelig for stilling? Bare nysgjerrig her nå, kjekt når man kan få konstruktive svar fra noen som har førstehåndskunnskap 😊

[LizbethOsnes]

12 minutter siden, Miss.Whitefox skrev:

Spennende å lese din synsvinkel @LizbethOsnes! Og heia sunnmøringer 😉 Tenkte du noen gang på konsekvensene av blogging før eller underveis av din karriere? Noe refleksjon rundt det at bloggingen og informasjonen du la ut kunne få sikkerhetsmessige problemer for deg og barnet ditt? Type sette barnet ditt i fare ved at fremmede kunne tilnærme seg det som en bekjent av deg på bakgrunn av utleverende informasjon, at offentlige instanser som barnevernet kunne fulgt deg, tilrettelagt for innbruddstyver eller gjort deg tilgjengelig for stilling? Bare nysgjerrig her nå, kjekt når man kan få konstruktive svar fra noen som har førstehåndskunnskap 😊

Whoop, creds for at du koblet Vigra med Sunnmøre! Med mindre du måtte Google deg til det, haha! :-) 

Jeg fikk selvfølgelig advarsler om det, særlig fra foreldrene mine. De var absolutt ikke fornøyd med at jeg utleverte såpass mye som det jeg gjorde, men det er klart; jeg visste best, og de hadde ikke peiling. 

Det du nevner her, om konsekvenser i forhold til karrière var absolutt det mest brukte argumentet. Jeg husker ikke alt jeg lirte av meg av irritasjon rundt det, men hovedpoenget mitt var vel noe sånt som at om jeg overhodet ble så heldig at jeg ble i stand til å arbeide (jeg led av spiseforstyrrelser, og det var i hovedsak problematikken jeg blogget om også - altså rimelig privat og personlig i skjønn forening), så ville jeg ikke orke å jobbe på en arbeidsplass der det ikke var rom for å ikke være helt A4. Jeg husker ikke alt jeg sa til det, men jeg var i alle fall aldri redd for at det skulle gi konsekvenser på den måten. Med det sagt har det absolutt ikke påvirket arbeidslivet mitt - men den saken hadde nok vært annerledes dersom jeg fortsatte på samme måte når jeg ble eldre. 

Angående min rolle som mamma har jeg aldri tenkt at min åpenhet (les: eksponering) kunne være negativt. Om jeg noensinne ble mor ville jeg åpenbart være ærlig om min bakgrunn fra første øyeblikk, og det har jeg også vært. Jeg var frisk da jeg ble gravid, og har vært 100% trygg på at tilbakefall ikke ville oppstå. Det er jeg i aller høyeste grad enda, og det har absolutt ikke vært et problem. Jeg tenker som så at ettersom bare tanken på mitt fremtidige barn var nok til å få meg frisk, sier det det meste om hvor god mamma jeg faktisk er nå som jeg har henne i livet mitt. Jeg har skrevet på bloggen at jeg ikke vil fortelle så mye om de andre yrkene mine utenom hovedyrkene (journalist og forfatter), men i denne sammenhengen kan jeg fortelle at jeg jobber i barnevernet og er i gang med utdannelse innen dette. Det finnes overhodet ingen grunn til å tvile på meg som mamma grunnet fortiden min (verken når det kommer til selve spiseforstyrrelsen eller utlevering av den), men jeg syns absolutt at det hadde vært svært urovekkende dersom en mor oppførte seg på samme måte på nettet som det jeg gjorde den gangen. Da hadde jeg søkt hjelp personlig, for å si det sånn.. 

Jeg ser ikke helt hvordan jeg skulle ha vært mer "mottagelig" for tyveri? Jeg har alltid vært åpen om at jeg har hunder, og hvilke raser det er snakk om. De er verdens snilleste koseklumper alle sammen, men du bryter deg ikke inn i et hus med denne typer hunder :-) Etter at jeg flyttet ut har jeg valgt å bo i leilighet fremfor enebolig (dette av helt andre årsaker enn fare for innbrudd eller lignende, altså), så jeg har aldri sett på meg selv som noe spesielt mål for den slags. 

Lurer på hva du mener med "gjort deg tilgjengelig for stilling"? :-) 

Det er bare til å spørre. Det er veldig interessant å ha denne debatten nå som jeg kan se tilbake på det. Jeg er så opptatt av å ikke gi inntrykk av at "jeg vet best og sånn er det bare" - men samtidig dele av min erfaring og kanskje vise andre at det muligens ikke er så fryktelig lurt å dele så altfor mye. 

Jeg må bare legge til at jeg føler at jeg gir inntrykk av å ha hatt sosialpornografi (blir det i det hele tatt riktig kontekst? Nå er det natta her, kjenner jeg), det var jo selvfølgelig ikke helt slik. Jeg var "bare" litt for åpen og ærlig om absolutt alt som foregikk i livet mitt, ganske likt enkelte toppbloggere. Forskjellen er at jeg var ung og ansvarsløs - de har barn. Det er det som er min største hjertesak. Jeg mener at man kan tilgi tenåringer for det aller meste sånn sett - men er du mor bør du virkelig vite bedre. Og det gjør jeg heldigvis, og har gjort det fra lenge før jeg ble gravid :-) 

 

EDIT: Jeg har ikke vært utleverende så lenge jeg har vært i prøveperioden, gravid eller mamma. Jeg har aldri skrevet noe på min blogg som kan føre til at du som leser på noen som helst måte føler at du "kjenner" datteren min. Det har jeg vært svært bevisst på hele veien, og syns det er helt forferdelig å se at ikke alle foreldreblogger er like bevisst på det samme. Min utlevering av min fortid har og vil på ingen måte påvirke henne, men hadde jeg fortsatt i samme tralten - slik mange av mammabloggerne som allerede diskuteres her inne gjør - hadde det vært noe helt annet. Jeg syns det er fullstendig feil som forelder å utlevere både barnas (!!!) og eget liv på den måten mange gjør, og jeg er sjeleglad for at jeg vokste opp lenge før jeg ble mamma selv. 

Endret 3. juli 2017 av LizbethOsnes

[Miss.Wildfox]

3 minutter siden, LizbethOsnes skrev:

Whoop, creds for at du koblet Vigra med Sunnmøre! Med mindre du måtte Google deg til det, haha! :-) 

Jeg fikk selvfølgelig advarsler om det, særlig fra foreldrene mine. De var absolutt ikke fornøyd med at jeg utleverte såpass mye som det jeg gjorde, men det er klart; jeg visste best, og de hadde ikke peiling. 

Det du nevner her, om konsekvenser i forhold til karrière var absolutt det mest brukte argumentet. Jeg husker ikke alt jeg lirte av meg av irritasjon rundt det, men hovedpoenget mitt var vel noe sånt som at om jeg overhodet ble så heldig at jeg ble i stand til å arbeide (jeg led av spiseforstyrrelser, og det var i hovedsak problematikken jeg blogget om også - altså rimelig privat og personlig i skjønn forening), så ville jeg ikke orke å jobbe på en arbeidsplass der det ikke var rom for å ikke være helt A4. Jeg husker ikke alt jeg sa til det, men jeg var i alle fall aldri redd for at det skulle gi konsekvenser på den måten. Med det sagt har det absolutt ikke påvirket arbeidslivet mitt - men den saken hadde nok vært annerledes dersom jeg fortsatte på samme måte når jeg ble eldre. 

Angående min rolle som mamma har jeg aldri tenkt at min åpenhet (les: eksponering) kunne være negativt. Om jeg noensinne ble mor ville jeg åpenbart være ærlig om min bakgrunn fra første øyeblikk, og det har jeg også vært. Jeg var frisk da jeg ble gravid, og har vært 100% trygg på at tilbakefall ikke ville oppstå. Det er jeg i aller høyeste grad enda, og det har absolutt ikke vært et problem. Jeg tenker som så at ettersom bare tanken på mitt fremtidige barn var nok til å få meg frisk, sier det det meste om hvor god mamma jeg faktisk er nå som jeg har henne i livet mitt. Jeg har skrevet på bloggen at jeg ikke vil fortelle så mye om de andre yrkene mine utenom hovedyrkene (journalist og forfatter), men i denne sammenhengen kan jeg fortelle at jeg jobber i barnevernet og er i gang med utdannelse innen dette. Det finnes overhodet ingen grunn til å tvile på meg som mamma grunnet fortiden min (verken når det kommer til selve spiseforstyrrelsen eller utlevering av den), men jeg syns absolutt at det hadde vært svært urovekkende dersom en mor oppførte seg på samme måte på nettet som det jeg gjorde den gangen. Da hadde jeg søkt hjelp personlig, for å si det sånn.. 

Jeg ser ikke helt hvordan jeg skulle ha vært mer "mottagelig" for tyveri? Jeg har alltid vært åpen om at jeg har hunder, og hvilke raser det er snakk om. De er verdens snilleste koseklumper alle sammen, men du bryter deg ikke inn i et hus med denne typer hunder :-) Etter at jeg flyttet ut har jeg valgt å bo i leilighet fremfor enebolig (dette av helt andre årsaker enn fare for innbrudd eller lignende, altså), så jeg har aldri sett på meg selv som noe spesielt mål for den slags. 

Lurer på hva du mener med "gjort deg tilgjengelig for stilling"? :-) 

Det er bare til å spørre. Det er veldig interessant å ha denne debatten nå som jeg kan se tilbake på det. Jeg er så opptatt av å ikke gi inntrykk av at "jeg vet best og sånn er det bare" - men samtidig dele av min erfaring og kanskje vise andre at det muligens ikke er så fryktelig lurt å dele så altfor mye. 

Jeg må bare legge til at jeg føler at jeg gir inntrykk av å ha hatt sosialpornografi (blir det i det hele tatt riktig kontekst? Nå er det natta her, kjenner jeg), det var jo selvfølgelig ikke helt slik. Jeg var "bare" litt for åpen og ærlig om absolutt alt som foregikk i livet mitt, ganske likt enkelte toppbloggere. Forskjellen er at jeg var ung og ansvarsløs - de har barn. Det er det som er min største hjertesak. Jeg mener at man kan tilgi tenåringer for det aller meste sånn sett - men er du mor bør du virkelig vite bedre. Og det gjør jeg heldigvis, og har gjort det fra lenge før jeg ble gravid :-) 

Stilling = stalking. Autocorrekten jeg overså. Ifht til innbrudd så tenker jeg på at bloggere legger ut om sitt daglige mønster, hvor de befinner seg for dagen, ferier og reiser. Det legges også ut dokumentasjon på verdisaker og lignende. Jeg hadde vært redd for innbrudd for eget vedkommende, jeg hadde jo avslørt alt og gjort meg til et lett bytte.

Synes du skal være stolt over at du har modnet deg og det står respekt i å se og anerkjenne man har gjort feil. All kred til deg, du er fortsatt ung 😊

Og måtte ikke Google Vigra 😊 Mener også det er der flyplassen til Ålesund ligger? Sunnmøre er flott, og har landets fineste dialekt etter min mening 😜

[Monky]

35 minutter siden, LizbethOsnes skrev:

Og med både egne og andres avsporinger, vil jeg svare TS med mine egne erfaringer (merk igjen: mine egne erfaringer - altså ingen fasit): 

Er det en utfordring å være blogger på et sted der alle kjenner alle?
Det var det absolutt for meg. Det er klart at en kan være paranoid i Oslo også, men på den lille plassen jeg bodde på (nå har jeg flyttet - her er det så godt som ingen som vet hvem jeg er, rimelig digg!) var det ikke å være paranoid når jeg følte at alle visste hvem jeg var. De gjorde jo det. Der jeg kommer fra (Vigra - nei, du vet antageligvis ikke hvor det er) kjenner de fleste hverandre. Jeg er på fornavn med både butikkansatte, apotekteknikere og alt som er - og jeg flyttet der ifra for snart åtte år siden. De fleste visste altså godt hvem jeg (og alle andre på øya) var før bloggen min ble til, men det er klart at det var vanskelig når den først ble skrevet. Mer om det i spørsmålet under. 

Er det problematisk å være så åpen og ærlig man ønsker, når man risikerer at naboen eller kollegaen leser og kjenner bloggeren?
Veldig. Jeg var vel i en klasse for meg selv en gang i tiden (det aller meste - og i alle fall det verste - er slettet for lengst, så ingen poeng i å rippe opp i det nå som jeg helt tydelig har lært) når det kom til utlevering og det å være "åpen og ærlig" som jeg den gang kalte det. Det å vite at absolutt alle på butikken, i nabolaget eller som i det hele tatt kommer i kontakt med meg eller mine foreldre i løpet av en dag visste alt om mine utfordringer var virkelig ikke gøy. Blikkene var mange, og telefonsamtalene til foreldrene mine var nok enda flere. Jeg er veldig sikker på at det ikke ville ha vært like ubehagelig dersom jeg kom fra en storby, men det hadde vært like idiotisk å utlevere såpass mye om jeg så hadde bodd i Oslo. Det forandrer ikke hvor tåpelig og dumt gjort det er, men det hadde i alle fall vært enklere. Og da hadde jeg kanskje fortsatt enda lenger enn det jeg gjorde? 

Blir bloggeren klappet på skulderen og møtt med en vennlig og positiv hilsen og kommentar når man møter følgere på offentlige steder?
Det spørs vel helt hva man blogger om. Nå er det mange år siden jeg sluttet å utlevere meg selv på denne måten, men jeg møter stadig vekk tidligere blogglesere. De fleste har ikke fått med seg at jeg har startet opp igjen (og målgruppen som ville følge med på "bilkrasjet" den gangen er ikke akkurat min målgruppe i dag..), men ekstremt mange kommer fremdeles opp til meg for å snakke om den gamle bloggen min. Jeg har vært ute fire ganger på fem år (og tre av dem har vært i år), og jeg har ikke opplevd én eneste gang at tidligere blogglesere ikke har kommet bort. Det er veldig spesielt, og utrolig ubehagelig. De er selvfølgelig hyggelige og genuint snille og omtenksomme, og jeg får mye ros og "klapp på skulderen", men det er absolutt ikke gøy å vite at det mennesket som står foran meg nå - som jeg ikke aner noe som helst om annet enn fornavnet - vet så mye om meg. Jeg har ikke hatt noen ekle opplevelser med dette, men det er klart at jeg vet at de måtte ha tenkt sitt om meg den gangen. Altså, jeg tenker mitt om den jeg var back then. 

Ruker du ditt ekte navn som brukernavn?!og du virker veldig hyggelig, men får en følelse av at du, som andre, er her for å reklamere for egen blogg...✌🏻

[LizbethOsnes]

Akkurat nå, Miss.Whitefox skrev:

Stilling = stalking. Autocorrekten jeg overså. Ifht til innbrudd så tenker jeg på at bloggere legger ut om sitt daglige mønster, hvor de befinner seg for dagen, ferier og reiser. Det legges også ut dokumentasjon på verdisaker og lignende. Jeg hadde vært redd for innbrudd for eget vedkommende, jeg hadde jo avslørt alt og gjort meg til et lett bytte.

Synes du skal være stolt over at du har modnet deg og det står respekt i å se og anerkjenne man har gjort feil. All kred til deg, du er fortsatt ung 😊

Og måtte ikke Google Vigra 😊 Mener også det er der flyplassen til Ålesund ligger? Sunnmøre er flott, og har landets fineste dialekt etter min mening 😜

Aaah, da var det litt mer logisk :-) Jeg gjorde meg i alle fall ikke mer mottagelig for arbeidsstilling for å si det sånn, haha! 

Neida, men det har jeg aldri tenkt på faktisk. Jeg har vært veldig forsiktig med å nevne hvor jeg bor (selv om du kan finne ut hvilket hus jeg bor i nå som jeg eier egen bedrift, kan du ikke finne ut hvilken leilighet i dette huset det er snakk om) og jeg har heller fortalt om turer og utflukter i ettertid av dem (nå etter at jeg ble mor altså - tidligere blogget jeg fra turene også. Kjempesmart). 

Jeg mener ikke at det er noe galt i at jeg har utlevert så mye som det jeg har gjort, så lenge jeg har lært. Det er det som er den viktigste faktoren her. Nettopp på grunn av mine erfaringer vil jeg så gjerne fortelle andre mammabloggere at de rett og slett må tenke seg om. Jeg vet at jeg ikke sitter på noen fasit for hva andre burde gjøre, men jeg tenker som så at når jeg - i dag en voksen person - kan tenke at det jeg utleverte den gangen var over kanten, hva vil bloggbarna tenke da? Det hadde vært så uendelig mye verre om jeg utleverte datteren min på samme måte som jeg utleverte meg selv den gangen. Jeg lot det i det minste kun gå utover meg selv - ikke barnet, slik så altfor mange foreldreblogger gjør i dag. 

Ti poeng i boka for skryt av Sunnmøre altså. Jeg kunne ikke ha vært mer enig med deg

[amazingme]

1 minutt siden, Monky skrev:

Ruker du ditt ekte navn som brukernavn?!og du virker veldig hyggelig, men får en følelse av at du, som andre, er her for å reklamere for egen blogg...✌🏻

Jeg tror hun hadde blogg før.

[LizbethOsnes]

1 minutt siden, Monky skrev:

Ruker du ditt ekte navn som brukernavn?!og du virker veldig hyggelig, men får en følelse av at du, som andre, er her for å reklamere for egen blogg...✌🏻

Ja, det gjør jeg :-) 

Neida, det er ikke hensikten min. I debattene om utlevering av barn bruker jeg meg selv som eksempel på det, men det er ikke av andre grunner enn at jeg virkelig brenner for akkurat dette temaet. Jeg vil overhodet ikke ha en så stor blogg som det jeg hadde tidligere og jeg er ikke det minste interessert i å reklamere for bloggen min. Aldri om jeg skal leve av å utlevere meg selv og mitt liv, det får andre ta seg av (forhåpentligvis på en fornuftig måte) :-) 

[LizbethOsnes]

2 minutter siden, amazingme skrev:

Jeg tror hun hadde blogg før.

Jeg har blogg enda, men i en helt annen kategori enn tidligere. Den bloggen jeg driver nå er ikke det minste interessant for å være ærlig, men det er mitt lille "fristed" blant jobbrelatert skriving. I tillegg vil det bli større fokus på skriving og bøkene mine etterhvert, så den vil nok bli langt mer en nisjeblogg for spesielt interesserte enn den hverdagsbloggen den er i dag.