Når man ikke har noe å holde fast ved lenger.

[AnonymBruker]

Jeg har vanskeligheter med uforutsigbarhet. Dette stammer fra en psykopatisk far som egentlig ikke har så mye med dette innlegget å gjøre. Jeg har også gått til psykolog og psykiater i flere år og blitt medisinert mot angst og depresjon. 

 Dette innlegget har med å gjøre at jeg er uforutsigbar iforhold til megselv. Uforutsigbar er kanskje feil ord men jeg har ingenting å holde fast ved lenger. Hvem jeg er endrer seg forløpende etter hva jeg opplever, hører eller leser. Dette står i stor kontrast til min oppfattelse av megselv. Det er så slitsomt. Såpass at jeg ikke orker å ta stilling til det så da drikker jeg eller røyker. Det føles som om alt jeg vet er feil og alt jeg gjør er feil.

Det er en merkelig ting å si men jeg vet jeg har en innleggelse i meg. Ingen i min krets (inkl psykologer) har vel noen gang tenkt den tanken. Dette er fordi jeg er tilpasningsdyktig. Alt for tilpasningsdyktig. Jeg vet hva folk vil høre og hvem de vil at jeg skal være (inkl psykologer). 

Jeg er ganske god til å legge problemene mine til side men jeg er redd det kommer til å si stopp snart. I form av et sammenbrudd (som ikke hadde vært første gangen) eller en psykose (som hadde vært første gangen). 

 

Trenger jeg en pause? Burde jeg legge meg selv inn? 

Anonymkode: a020e...9bc

[ajarRun]

Nei, å være innlagt løser ingenting.

Det eneste man lærer av å være på institusjon er å leve på institusjon.

[Horten Market]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette innlegget har med å gjøre at jeg er uforutsigbar iforhold til megselv. Uforutsigbar er kanskje feil ord men jeg har ingenting å holde fast ved lenger. Hvem jeg er endrer seg forløpende etter hva jeg opplever, hører eller leser. Dette står i stor kontrast til min oppfattelse av megselv.

Hva mener du med i kontrast til din opplevelse av deg selv?

Umiddelbart høres det ut som du mangler en forankring av egen identitet. I så fall, hva er bakgrunnen for dette? Føler du deg ikke bra nok, har du angst for å vise deg som du er, eller hva?

[Etliteliv]

Jeg har alltid følt at jeg må være sterk. Jeg har alltid trodd at jeg har vært sterk i megselv og min identitet. Innerst inne vet jeg at jeg ikke er det. Og det er vanskelig å innrømme etter så mange år med å prøve å bevise for andre og megselv at jeg er så sterk. 

Jeg vil gjerne vise meg som jeg er men jeg vet ikke hvem det er. Er det tatt fra en bok eller en sang? I min familie og vennekrets er det stor åpenhet og forståelse om psykiske lidelser, men ingenting fra min side føles helt sant. 

[Horten Market]

Da tenker jeg du har gitt opp noe i deg selv, eller undertrykket en del av deg, for å vise deg sterk. Den som virkelig går inn for dette, vil oppleve å være en fremmed for seg selv. Det kalles å være fremmedgjort, som kan gi identitetsvansker. Du hadde tilknytningsproblemer til en psykopatisk far, som gjorde det nødvendig for deg å tilpasse hvordan du fremsto for ham, det vil si holde visse sider av deg skjult for ham. Høres det ut som din historie? Nå er jeg litt "hobbypsykolog", men prøver bare å forstå deg.

[Etliteliv]

 

7 timer siden, Horten Market skrev:

Da tenker jeg du har gitt opp noe i deg selv, eller undertrykket en del av deg, for å vise deg sterk. Den som virkelig går inn for dette, vil oppleve å være en fremmed for seg selv. Det kalles å være fremmedgjort, som kan gi identitetsvansker. Du hadde tilknytningsproblemer til en psykopatisk far, som gjorde det nødvendig for deg å tilpasse hvordan du fremsto for ham, det vil si holde visse sider av deg skjult for ham. Høres det ut som din historie? Nå er jeg litt "hobbypsykolog", men prøver bare å forstå deg.

Veldig interessant. Jeg har tideligere følt at jeg har analysert megselv grundig men dette har jeg faktisk aldri tenkt på før. Spesielt det med at jeg undertrykker en del av megselv stemmer nok. Tror jeg er redd for hva den delen skal være, selv om den mest sannsynlig er positiv. 

[AnonymBruker]

"Jeg har vanskeligheter med uforutsigbarhet. Dette stammer fra en psykopatisk far som egentlig ikke har så mye med dette innlegget å gjøre. Jeg har også gått til psykolog og psykiater i flere år og blitt medisinert mot angst og depresjon. 

 Dette innlegget har med å gjøre at jeg er uforutsigbar iforhold til megselv"

De fleste mennesker føler seg trygge når situasjoner er stabile, forutsigbare og innenfor faste rammer. Det gir trygghet. Barn og voksne som har erfaringer med svikter i omsorgen kan føle trygghet på andre måter. For eksempel gjennom avvisning, ustabilitet og uforutsigbarhet. Dersom de ikke opplever dettte gjennom andre lager man situasjoner selv. Ved for eksempel å stikke av, gjøre det slutt med kjæresten, skape hverdager som er uforutsigbare etc.

Jeg mistenker at du, på grunn av din oppvekst og din far, selv skaper uforutsigbarhet fordi da føler du deg trygg. Det er kjent, det er noe du er vant til og det gir deg en trygghetsfølelelse. Som barn skapte du noen reaksjonsmønstre som gir deg "trøbbel" som voksen.

En ting du kan gjøre er en 4-trinns tankerekke:

1. Stopp opp og bli bevisst dine tanker.
2. Undersøk hvilke følelser som er koblet til tankene.
3. Kjenn etter hvor i kroppen disse følelsene sitter.
4. Si til deg selv: Takk, mitt ubevisste, for at du minner meg på denne tanken eller følelsen fra min fortid.

Du kan øve deg på å bli den trygge personen du aldri selv har hatt. Det høres kanskje flåsete ut, men ved å endre tankesettet ditt kan du endre dine indre arbeiddsmodeller og ditt reaksjonsmønster. Du kan på sikt endre hva som vil føle deg trygg.

 

Anonymkode: 2f00d...b83

[AnonymBruker]

Er du lite sosial, evt. setter på en falsk "maske" når du er sosial? Isåfall kan det være grunnen. Egoet dør hvis det ikke får speilet seg i andre.

Anonymkode: 9e3a0...305

[Etliteliv]

Jeg har tidligere (og sikkert enda) skapt uforutsigbare situasjoner for megselv. Det har i hovedsak vært i forhold til andre, da spesielt kjærester. Har alltid trodd at jeg har testet de til et punkt hvor de bare ga opp og dro. Men når jeg sier det så er jo det en uforutsigbarhet. 

 

Heldigvis har jeg en vennegjeng som er en miks av folk med mine egne psykiske erfaringer og folk med mindre psykisk erfaring. Da er jeg åpen og ærlig føler jeg. 

[Etliteliv]

Jeg har akkurat halvert dosen min med effexor så det er nok en del følelser som kommer opp nå. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvem jeg er endrer seg forløpende etter hva jeg opplever, hører eller leser. Dette står i stor kontrast til min oppfattelse av megselv. Det er så slitsomt. Såpass at jeg ikke orker å ta stilling til det så da drikker jeg eller røyker. Det føles som om alt jeg vet er feil og alt jeg gjør er feil.

Det er en merkelig ting å si men jeg vet jeg har en innleggelse i meg. Ingen i min krets (inkl psykologer) har vel noen gang tenkt den tanken. Dette er fordi jeg er tilpasningsdyktig. Alt for tilpasningsdyktig. Jeg vet hva folk vil høre og hvem de vil at jeg skal være (inkl psykologer). 

Anonymkode: a020e...9bc

Jeg var lignende ut i 20-årene før jeg begynte å finne ut av hva som var problemene i mitt tilfelle

Jeg spilte alltid en rolle sammen med andre mennesker, fordi jeg hadde opplevd negative reaksjoner på hvem jeg var som yngre, og jeg begynte å se etter hvilken oppførsel andre forventet av meg. Begynte altså å redusere min egen personlighet slik at jeg skulle slippe alle de negative tilbakemeldingene fra andre. Etterhvert ble jeg ganske god på å være den personen andre ville jeg skulle være. Jeg ble god på å lese mennesker og forstå hva de likte/ mislikte osv

I mitt tilfelle måtte jeg lære å gradvis stanse med å bruke denne personligheten og reagere slik som jeg følte for og som var "ekte". 

Samtidig så har jeg en fleksibel personlighet, noe som jeg synes er positivt da det er lettere for meg å omgås veldig ulike typer mennesker, det gjør meg også i stand til å forstå veldig ulike typer mennesker. Behovet mitt for å ha en veldig sterk identitet er heller ikke til stedet. Jeg har blitt mer bevisst på å reagere slik som faller meg naturlig osv, men jeg har ikke behov for å presisere eller kategorisere meg selv i detalj. Å ha en åpen personlighet er ok

9 timer siden, Etliteliv skrev:

Jeg har alltid følt at jeg må være sterk. Jeg har alltid trodd at jeg har vært sterk i megselv og min identitet. Innerst inne vet jeg at jeg ikke er det. Og det er vanskelig å innrømme etter så mange år med å prøve å bevise for andre og megselv at jeg er så sterk. 

Jeg vil gjerne vise meg som jeg er men jeg vet ikke hvem det er. Er det tatt fra en bok eller en sang? I min familie og vennekrets er det stor åpenhet og forståelse om psykiske lidelser, men ingenting fra min side føles helt sant. 

Er du Ts, forresten?

Anonymkode: 6c11f...3cc

[Etliteliv]

Ja, kjenner meg veldig igjen i det du sier. Jeg tror jeg har/hatt behov for å ha en veldig sterk identitet for det var vel det eneste jeg trodde kunne være fast ved meg når alt annet fløt. 

 

Ts?

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Etliteliv skrev:

Jeg har tidligere (og sikkert enda) skapt uforutsigbare situasjoner for megselv. Det har i hovedsak vært i forhold til andre, da spesielt kjærester. Har alltid trodd at jeg har testet de til et punkt hvor de bare ga opp og dro. Men når jeg sier det så er jo det en uforutsigbarhet. 

 

Heldigvis har jeg en vennegjeng som er en miks av folk med mine egne psykiske erfaringer og folk med mindre psykisk erfaring. Da er jeg åpen og ærlig føler jeg. 

De aller fleste mennesker har vansker med uforutsigbarhet og tåler bare å ha det til en viss grad og da for det meste bare for å unngå fullstendig monotomi og dermed en ny form for stress i kjedsomheten som ligger i monotomien Dette gjelder jo alle og ikke bare deg fordi du hadde en vanskelig barndom som gjør deg kanskje enda mer følsom for stresset og utryggheten uforutsigbarhet gir. 

Jeg er litt som deg på enkelte av tingene du beskriver, men av andre grunner. Men jeg får heller ikke f.eks forhold til å fungere, da jeg både trekkes mot rett og slett dårlige kjærester som ikke gir meg trygghet, bekreftelse eller noe som helst forutsigbarhet, samtidig som jeg tester dem for se om de kan gi meg de tingene..det ender alltid med at jeg biter i meg ting lenge, eksploderer til slutt og da er jeg bitch som må dumpes..

Jeg merker at jeg på en måte kan føle meg mer hjemme blant folk som sliter med en ustabilitet i seg selv, både i kjærester og nære venner, men samtidig er det mest ultimat for meg å være sammen med mennesker som er stabile, rolige og svært forutsigbare. Jeg blir ikke det selv av å ha dem rundt meg, men det roer meg ned og jeg blir lykkeligere når det rundt "står stille" og den eneste uforutsibarheten jeg har, er meg selv og ikke alt i rundt også. Så ville rådet deg til å finne et knipe med "kjedelige" folk man kan stille klokka etter og forutsi hva spiser til middag. 

Anonymkode: 10433...c25

[Etliteliv]

Jeg har heldigvis fått en kjæreste jeg har klart å holde på som er veldig stabil og forutsigbar. Det har hjulpet masse. 

Jeg er veldig takknemlig over svarene jeg har fått her. De har gitt meg en større forståelse for megselv og noe jeg kan ta med videre til psykiateren min. 

[AnonymBruker]

Hei! 

Vet denne er litt gammel, men skriver likevel i håp om å kunne bidra.

Jeg har liknende bakgrunn selv, og har taklet det ved å utvikle en liknende persona som deg: jeg er sterk, flink, forandrer meg ut ifra hvem jeg er med og snakker med, føler bare at jeg kan være meg selv helt alene, og da varierer det veldig hvordan jeg er - alt fra sint og selvdestruktiv til apatisk til barnslig, kreativ og glad eller ryddig og voksen. Jeg føler ikke at jeg selv kan velge hvordan jeg er, men at livet mitt består av å ri ut disse bølgene av følelser og endringer som skjer i meg, basert på omgivelsene mine. 

En innleggelse kan være til nytte eller ikke. Jeg tenker at å bli innlagt er mest aktuelt hvis du står i fare for å skade deg selv eller andre. Du sier at du har gått i terapi lenge: har du fått hjelp til å bearbeide de originale traumene og tilknytningsskadene, eller kun symptombehandling ift depreson/angst/osv? 

For at barn skal utvikle en egen person ("sense of self" / "core self") er det viktig at de blir speilet av omsorgspersoner som et eget individ. Hvis de nærmeste personene ikke lot deg utvikle et eget selv når du var barn (eller som følge av traumer forøvrig) kan du mangle en følelse av hvem "du" er, hvordan ting oppleves for "deg". Det blir litt annerledes enn å ha en maske, for det er liksom ikke noe bak masken. Du *er* masken, og har ingen følelse av hvem som er bak. Dette er noe du bør snakke med psykiateren/legen din om, og er en viktig del av terapien i seg selv. Småting du kan gjøre selv er å prøve å bli bedre kjent med deg selv, ved feks å aktivt gjøre opp dine egne meninger om ting: "Hva syns jeg om denne fargen?", "Hva har jeg lyst på til middag?", "Hva syns jeg egentlig om denne personen?" og hvis du har meninger som du tror du har laget for å tilpasse deg til andre, prøv å finne ut hvem du har tilpasset de til, og hva du synes om dem. 

Å skrive ned følelsene og tankene dine kan også hjelpe, eller hvis det er for vanskelig, å føre en dagbok over hva som skjer hver dag, eller hvordan ting ser ut rundt deg, eller hva som helst som kan hjelpe deg til å slå rot i din egen verdensopplevelse. Hvis du klarer å skrive om følelsene dine når du har det tungt kan det også være fint å vise det til terapauten din, kjæresten din, eller andre du stoler på slik at de kan skjønne hvordan du har det selv om du ikke klarer å uttrykke det der og da. 

Anonymkode: 2e250...78c