Gå til innhold

Når går bruk over til misbruk?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Ifølge rustelefonen og dette diagnoseverkttøyet er dette en enkel måte å se om man har et rusmisbruk.

"Ifølge et mye brukt diagnoseverktøy, DSM-IV, foreligger det avhengighet ("dependece") hvis minst tre av følgende symptomer har vært til stede i løpet av de siste 12 måneder. Du kan sammenlikne misbruk med begynnende avhengighet.

 

De to første omhandler overveiende fysiologiske forhold:
1. Toleranseøkning (man tåler mer enn tidligere).
2. Abstinenssymptomer (uro/ubehag ved avhold).

De to neste handler om å unnlate å handle i tråd med egen planer og intensjoner:
3. Personen konsumerer mer enn han/hun hadde tenkt.
4. Personen har et vedvarende ønske om å slutte og har gjort flere mislykkede forsøk på det.

Det neste handler om at rusbruken er blitt et svært dominerende trekk ved personens liv:
5. Personen bruker svært mye av sin tid til rusmiddelbruk og rusrelatert virksomhet.

De to siste handler om negative sosiale og helsemessige konsekvenser for brukeren:
6. Forbruket har ført til at personen har oppgitt viktige sosiale, yrkesmessige eller fritidsrelaterte aktiviteter.
7. Bruken fortstetter bruken på tross av at personen erkjenner at det foreligger betydelige kroppslige og psykiske skadevirkninger."

Jeg har selv fundert på om mitt alkoholforbruk begynner å gå over til misbruk. Jeg har nr 1. og kanskje delvis nr 7. Jeg drikker ca. en gang i uken. Som oftest alene. Jeg drikker for å få en virkelighetsflukt da jeg har det særdeles vanskelig. Jeg drikker meg veldig full, men det er ikke uplanlagt, det er nettopp det jeg vil. Det siste halve året har jeg vært 4-5 ganger i fyllearresten fordi jeg har vært så full at jeg ikke har klart å ta vare på meg selv. Dvs. det har begynt med at jeg har slått meg vrang når jeg har blitt nektet inngang på et utested. Det har vært en måte å utagere på, på grunn av det jeg sliter med. Bare type diskutering med vakten, nekter å gå bort til tross for advarsler. Aldri truende atferd. Så har politi blitt kontaktet, de har kommet, jeg har fortsatt å være litt vanskelig evt. at jeg har kommet med så depressive utsagt og vært så full at de ikke har turt å la meg dra hjem. Jeg har aldri gjort noe straffbart i hele mitt liv. Men en av gangene tok de håndjern på meg fordi jeg var så vanskelig og roet meg ikke en gang da de la seg oppå meg. Jeg er jente så er ikke så sterk, men en kan være  ganske sterk når en vil. :P 

Jeg hadde en periode på seks uker med markant psykisk bedring. Da mistet jeg all lyst på alkohol og rørte ikke en dråpe. Men så ble jeg fryktelig dårlig igjen og begynte å drikke igjen. Jeg har ikke noe ønske om å slutte å drikke for jeg har det så sinnsykt tøft at jeg har behov for flukten. Har dog såpass selvkontroll at jeg ikke øker hyppigheten av drikkingen og jeg "planlegger" å hente meg inn på et tidspunkt, men akkurat nå er den flukten faktisk det som gjør at jeg klarer å ikke skade meg selv eller enda verre. Så da velger jeg enn så lenge "the less of to evils".

Jeg går i behandling i psykiatrien og har ikke fått noen diagnose som innebærer rusmisbruk, men at jeg for tiden har et uheldig forhold til alkohol. Det er jeg enig i. Helt klart. Har tidligere hatt et helt fint og fornuftig forhold til alkohol.

Så kan en jo spørre seg hvor går skillet? De som lever ut studentlivet drikker jo gjerne både fredag og lørdag i langt større tidsrom enn hva jeg har gjort (jeg har holdt på sånn i under et halvt år med noen pauseperioder i forbindelse med å ha blitt fratatt friheten i psykiatrien) og får sånn sett i seg langt mer alkohol enn meg. Men jeg drikker alene, jeg gjør det for å slippe følelsene mine og jeg har mange ganger havnet i uheldige situasjoner.

Hva tenker dere? At jeg har et problematisk forhold til alkohol, eller et faktisk rusmisbruk?

Jeg vil helst slippe frekke og dømmende svar. Jeg sliter med svært alvorlig sykdom som en rett og slett ikke kan forestille seg uten å ha vært der. Man kan ha så god empati som en bare vil. Det er ikke mulig å sette seg helt inn i.

Og hvorfor tar jeg opp temaet? Både for generell diskusjon da temaet interesserer meg, men også fordi jeg liker å reflektere rundt egen situasjon.

 

Anonymkode: 585ca...8fb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Uten at jeg er ekspert, så tenker jeg at ditt primære utfordring er det psykiske, og at alkoholen er bare en utageringsstrategi. Noen sover mye, andre trener, noen drikker, andre igjen skader seg selv på en eller annen måte - hvilket også alkohol i overdrevet bruk er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, BlendaSensitive skrev:

Uten at jeg er ekspert, så tenker jeg at ditt primære utfordring er det psykiske, og at alkoholen er bare en utageringsstrategi. Noen sover mye, andre trener, noen drikker, andre igjen skader seg selv på en eller annen måte - hvilket også alkohol i overdrevet bruk er.

Det har du nok rett i ja. Alkoholbruket mitt er et symptom på sykdommen min. Jeg har svært høy scoore på begge depresjons-scoorings-verktøyene som brukes i spesialisthelsetjenesten og alkoholen blir en negativ mestringsstrategi. Skulle det være at "helvete fryser til is" (veldig pessimistisk, I know) og at jeg blir frisk, eller friskere enn jeg er nå, så vil jeg nok automatisk redusere alkoholbruken tilbake til et mer fornuftig nivå. Jeg har også en bakgrunn som gir meg visse sperrer for å eskalere alkoholbruken slik at jeg ser det som lite sannsynlig at det vil eskalere.

Anonymkode: 585ca...8fb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vært der du er, men ikke med alkohol, men med medikamenter. Jeg brukte medikamentene til å ruse meg slik at livet ble lettere å leve. 

Jeg tenker at når man føler man må dette, så er det et misbruk. Jeg fikk hjelp av rus og psykiatri teamet i spesialisthelsetjenesten. Første trinn er jo å slutte å drikke og lære seg å takle livet uten rus. Absolutt ikke lett, men et sted må man starte. Så må du ta tak i de problemene som i dag fører til at du drikker. Det letteste høres kanskje ut å fortsette drikkingen mens du løser problemene, men jeg tror ikke det er så lurt. Alkoholen har på en måte tatt over livet ditt. 

Hadde jeg hatt et valg som ikke fikk så store konsekvenser så tviler jeg på at jeg hadde sluttet med rusen. Hadde det vært alkohol som var min rus så hadde jeg nok fortsatt. Det er enkelt å få tak i og er ikke forbudt så man blir ikke kriminell. Så på den måten så er det svært vanskelig å slutte å drikke. Det er jo sosialt akseptert. Jeg hadde valget mellom min familie (mann og barn) og rusen og det ble ikke valget så vanskelig. Men tankene om rus er der hver eneste dag, jeg må hver dag ta et valg om å ikke starte igjen.

Anonymkode: 0cb58...893

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært der du er, men ikke med alkohol, men med medikamenter. Jeg brukte medikamentene til å ruse meg slik at livet ble lettere å leve. 

Jeg tenker at når man føler man må dette, så er det et misbruk. Jeg fikk hjelp av rus og psykiatri teamet i spesialisthelsetjenesten. Første trinn er jo å slutte å drikke og lære seg å takle livet uten rus. Absolutt ikke lett, men et sted må man starte. Så må du ta tak i de problemene som i dag fører til at du drikker. Det letteste høres kanskje ut å fortsette drikkingen mens du løser problemene, men jeg tror ikke det er så lurt. Alkoholen har på en måte tatt over livet ditt. 

Hadde jeg hatt et valg som ikke fikk så store konsekvenser så tviler jeg på at jeg hadde sluttet med rusen. Hadde det vært alkohol som var min rus så hadde jeg nok fortsatt. Det er enkelt å få tak i og er ikke forbudt så man blir ikke kriminell. Så på den måten så er det svært vanskelig å slutte å drikke. Det er jo sosialt akseptert. Jeg hadde valget mellom min familie (mann og barn) og rusen og det ble ikke valget så vanskelig. Men tankene om rus er der hver eneste dag, jeg må hver dag ta et valg om å ikke starte igjen.

Anonymkode: 0cb58...893

Du har nok rett i at jeg egentlig bør klare å stå i mot rusen. For den fører jo ikke noe godt med seg. Jeg for min del er ikke lenger sammen med min x. Han mishandlet meg på flere områder og har traumatisert meg. Jeg har på grunn av min sykdom heller ikke omsorg for barna for tiden da jeg har vært langtidsinnlagt og alt for syk. Ble skrevet ut for under en uke siden, og to dager etterpå hadde jeg et alvorlig selvmordsforsøk hvor jeg hadde dødd hvis jeg ikke hadde blitt funnet. Var bevisstløs i 12 timer, fikk masse behandling på akuttmottaket osv.

Men jeg har jo barn, og selv om jeg har et godt forhold til barnevernet og de er trygge på at jeg aldri blir å gjøre noe når jeg har dem, så vil det jo på sikt bli et problem. Det er også sånn at jeg jobber i helsetjenesten selv. Er utdannet og har visse retningslinjer jeg er pålagt å følge. Hvis min leder visste om at jeg enda sliter med alkohol (hun vet om både tidligere problemer med alkohol og selvskading, men hun vet ikke om det som har skjedd de siste månedene) så hadde hun kanskje meldt meg inn. Men hun er omsorgsfull, har et veldig godt inntrykk av meg både som sykepleier ("du er en fantastisk sykepleier, jeg vil ha deg tilbake", som hun har sagt, under samarbeidsmøter med henne som leder og min behandler) og som person, så mulig hun bare hadde satt på bremsene i forhold til når jeg skal tilbake til jobb (skal være 100% sykemeldt til 1. september, men allerede fra mandag denne uken skal jeg begynne å jobbe to ganger i uken i fire timer, men da med mulighet for å bare ringe og si ifra når jeg ikke klarer, og uten medisinansvar, ansvarsvakt eller andre "sjefsoppgaver" som jeg med min profesjon egentlig skal ha. Uansett hvor åpen, omsorgsfull og forståelsefull hun er, så har hun jo en tålegrense som alle andre. Så jeg kjenner på risikoen for å miste en av to ting som holder meg i livet. Nemlig jobb og barn. Jeg elsker jo vennene mine, men hverdagen min, det som gjør livet verdt å leve, det er jobben, profesjonen min og mine barn. Dessverre er jeg så alvorlig syk at jeg tenker familie og venner har det bedre uten meg, og det er en så sterk følelse at selv om jeg nå kan sitte og skrive som en person med god selvinnsikt og som vil ta de rette valgene, så blir jeg til syvende og sist styrt av følelser og klarer ikke ta de rette valgene. Har ikke viljestyrken for jeg tror hundre% at livet ikke er noe for meg. Prøver å holde ut for andres del. For jeg VET de heller vil være bekymret, men at jeg lever, enn at jeg tar livet mitt og de må sørge over meg. I mitt hodet er det slik at ja, de blir knust, sint og såret hvis jeg tar livet mitt. Men de vil da slippe den kontstante bekymringen slik det er nå. Jeg føler de maser hver eneste dag, men egentlig, er det bare fordi de er så sinnsykt bekymret for meg. Jeg er i stand til å reflektere rundt det, men for meg blir det bare tomme ord. På en måte. Jeg kan fortelle meg selv at det er ikke en løsning å dø. Men jeg klarer ikke ta det innover meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oi, glemte å huke av for AB. Jaja. De som har lest en del fra meg hadde vel skjønt det var meg uansett. Jeg vet jeg er fryktelig åpen for tiden. Skriver mye om egne tanker, følelser, erfaringer. Samtidig som jeg gir gode råd, som jeg ikke klarer å følge selv. Det har noe med at jeg er en åpen person. Jeg har vært gjennom et helvete. Men jeg har også erfaringer, utdanning osv. Som gjør meg i stand til å kunne hjelpe andre. Jeg ønsker å hjelpe andre. Psykisk helse er en meget stor lidenskap hos meg selv. Både fordi det er terapi å skrive, men også fordi jeg oppriktig ønsker å kunne bidra til andre. Skulle noen blir lei av meg, så tenker jeg de bare kan blokkere meg. Jeg huker noen ganger av for AB, men det er fordi jeg er redd for min X. Skadeskutt er heller ikke den brukeren jeg har brukt i ti år fram til i fjor. Av samme grunn. Min x. For han har ikke bare skutt vingene mine. Han har skutt meg i bein, hjertet, lunger, følelsesliv og ja. Han har ødelagt sinnsykt mye. Jeg unner ikke min verste fiende å ha det slik jeg har det. Heller ikke han. Han har ny kjæreste, og jeg synes det er fint for han. Merkelig nok. Så lenge han behandler henne bra og barna ikke blir utsatt for enda mer dritt mellom to voksne. Mitt eldste bar som da var 4,5 år spurte om jeg ikke kunne gifte meg med noen andre. Jeg spurte hvorfor. Han sa, "fordi pappa sier så mange stygge ting til deg". Slik skal det ikke være. Stakkars barn.

Endret av Skadeskutt
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hei😊

Jeg tenker at du ikke er rusavhengig nå, men at du fort kan være i posisjon til å bli det. Rus og psykiatri går jo hånd i hånd...Ser jo at du bruker alkoholen som en løsning en gang i uka og det hadde vært "greit" om du ikke hadde satt deg i farlige/uheldige situasjoner pga det(som om ikke "alle" gjør det iblant🙈) Men ja, du skjønner.

jobber selv med rusavhengige og har snakket med flere pasienter om det du skriver, at rusen blir på en måte livbergende i perioder, uansett hvor sykt det høres ut. 

Du har sikkert behov for å være åpen😊 Og det må jo være lov! Bare å slette brukeren hvis det skulle bli behov for det. Og ang det med å gi råd og samtidig ikke følge egen fornuft, det tror jeg vi gjør hele gjengen😉

Ønsker deg en fin kveld🌷🌷🌷

Anonymkode: fc762...8b0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

". Har ikke viljestyrken for jeg tror hundre% at livet ikke er noe for meg. Prøver å holde ut for andres del. For jeg VET de heller vil være bekymret, men at jeg lever, enn at jeg tar livet mitt og de må sørge over meg. I mitt hodet er det slik at ja, de blir knust, sint og såret hvis jeg tar livet mitt. Men de vil da slippe den kontstante bekymringen slik det er nå. "

Dette! Jeg kjenner meg så godt igjen. Men jeg hadde annet enn alkohol. Slet fryktelig psykisk, og prøvde å selv-medinesere meg selv. Det går aldri bra til slutt, tro meg. Utfordringen er å akseptere seg selv som menneske, og slutte med å ruse seg for å få det bra. Så enkelt å si, men verste kampen man må ta.

Så, ja, du har et problem med rus. Men det er de psykiske problemene du må få god hjelp med. Ta tak før rusen eskalerer, da har du dobbelt opp med problemer. 

Lykke til :)

 

Anonymkode: bbe8b...157

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...