Hvordan føles depresjon?

[AnonymBruker]

Hvordan føles depresjon?

Anonymkode: 7d3a2...b10

[AnonymBruker]

Det føles som total likegyldighet. 

Anonymkode: b9c7d...cfa

[Gjest Coolaid]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan føles depresjon?

Anonymkode: 7d3a2...b10

En håpløshet.

Ting er tungt og vanskelig. 

Man tenker mye på det man skulle gjort og utsetter og utsetter og utsetter ting - til man enten får gjort det eller prøver igjen neste dag. Det kan være alt fra å pusse tennene til å gå på butikken. Alt blir som en dørstokmil. Selvfølgelig er det flott å ha vært litt ute eller gjennomført noe - da føler man seg litt bedre. Neste dag kan man ha problemer med de samme tingene. 

Det som hjelper er å snakke med noen. At man får tømt seg. Da får man gjerne en opptur eller i det minste føler seg litt bedre. 

Depresjon og Angst (herved skrevet som egen navn med stor forbokstav, kall dem gjerne Knoll og Tott) er to gode kompiser som jobber bra sammen og gjør livet veldig vanskelig. Veldig mange, ut fra hva jeg har hørt, får besøk av Knoll og Tott noenlunde samtidig. 

Heldigvis, virker plumbo mot Knoll og Tott. Plumbo er gåturer, venner, opp med pulsen aktiviteter, snakke med psykolog og gjøre gode ting. Husk Plumbo  

 

[Skadeskutt]

Hvordan det føles kommer litt an på alvorlighetsgrad. Du kan for eksempel søke på MADRS og ta depresjonstesten. Den pluss BDI brukes i spesialisthelsetjenesten for å måle graden av depresjon.

Så hvordan føles det. Jeg er alvorlig deprimert og kan fortelle litt hvordan det føles.

Det er jo de typiske symptomene som tiltaksløshet, pessimisme ovenfor fremtiden, mye negative tankespiraler og negative tanker om seg selv, økt eller redusert matlyst, økt søvnbehov eller store søvnproblemer, likegyldighet, blir gjerne selvsentrert, tap av seksuell interesse, apati, mye gråt eller at en føler en vil gråte, men ikke får til, redusert eller fraværende arbeidsevne, følelse av at man ikke holder ut, ikke vil leve også er det jo noen som er så syke at de blir suicidale. Pluss flere symptomer.

Men hvordan føles det? Hvordan skal jeg beskrive det. Vel, jeg føler jeg lever i et konstant mørkt hull. Jeg sitter fast i gjørma og kommer meg ikke løs. Noen ganger klarer jeg å reise meg og jeg går noen skritt, men så snubler jeg, faller og sitter igjen helt fast. Jeg føler livet er totalt håpløst, jeg føler meg så mislykket og lite verdt, jeg føler verden har det bedre uten meg, jeg føler mye angst, jeg føler meg ekstremt ensom samtidig som jeg oppriktig talt ikke orker eller vil være sosial. Jeg føler et konstant behov for å flykte fra virkeligheten. Noen ganger føler jeg at jeg må straffe meg selv (selvskading), andre ganger trøster jeg meg selv med overspising. I etterkant føler jeg selvforakt. Jeg føler at jeg aldri kan få det bedre. Uansett hvor mye jeg bruker intellektet mitt og mine faglige kunnskaper om at man kan bli frisk, så føler jeg at det ikke gjelder meg. Føler dessuten at jeg ikke er verdt det. Jeg er ikke verdt innsatsen helsesystemet legger i meg. Jeg har kostet velferdsstaten over en million siden desember i fjor. Det igjen gjør at jeg føler meg jævlig. For jeg er jo ikke verdt det. Jeg føler meg blytung i kroppen og ofte stivner jeg helt. Jeg får ikke til å bevege meg. Hvis det er noe jeg må på, som for eksempel samvær med barna mine (faren har omsorgen for tiden på grunn av sykdommen min) så må jeg i god tid forberede meg ved å begynne å bevege på en finger, en fot, beinet osv. For jeg klarer ikke å bare tenke når reiser jeg meg opp og kommer i gang. Jeg må gradvis løse opp kroppen for jeg føler at kroppen har blitt til sement.

 

 

Det er sikkert veldig mye annet jeg føler også, men er litt vanskelig å komme på alt på en gang.

Jeg har for øvrig en atypisk (og behandlingsresistent) depresjon. Et symptom på det er blant annet at man beholder evnen til stemningsmessig reaksjon. Det vil si at når jeg faktisk ER sosial, så kan jeg lyse opp, le, tulle og rett og slett ha adekvate reaksjoner på ting som skjer rundt meg. Jeg har likevel en konstant depressiv grunnfølelse i meg, men venner og slikt vil ikke merke det like godt at jeg er syk som de med en mer klassisk depresjon hvor en er omtrent konstant flat i humøret og ikke klarer å le og nærmest på kle på seg ei maske og komme med falske smil for å leve opp til samfunnets forventninger om den "adekvate" reaksjonen på den enkelte situasjonen. Det jeg også har som er en del av atypisk depresjon er en ekstrem sårbarhet for avisning. På et helt annet nivå enn det som er vanlig. Jeg har ikke en påvist stemningslidelse, men atypisk depresjon er mer vanlig hos mennesker med disse diagnosene som bipolaritet.

Jeg har vært både lett og moderat deprimert et utall ganger, og da har jeg fungert bedre i hverdagen. Jeg har opprettholdt skole/jobb og slike ting, men isolert meg selv så mye som mulig ellers. Jeg har ikke hatt den konstant bunnølse fortvilelsen som har ført til selvskadig og suicidforsøk. Faktisk har jeg i mange tilfeller ikke forstått at jeg har vært depirmert før jeg har kommet meg opp igjen og merket hvordan livet egentlig skal være. Dessverre har jeg vært mer deprimert enn ikke deprimert i mitt så langt 26 år gamle liv.

Endret 24. juni 2017 av Kragebein
Ryddet for selvmordstanker.

[AnonymBruker]

Som et sort, uhorvelig meningsløst hull der alt jeg ønsker er å rive ut hjertet, hjernen, sjelen, øynene håret, alt, bare for å få en ende på det. Om jeg skulle malt et bilde ville det vært en demon med lange klør som klorer meg opp på innsiden og masse små demoner i hodet som roper og skriker fordi de blir torturert. Uendelig hyl og gråt av det slaget som en barnemor som ser barnet sitt bli brent på bålet, fullt av smerte.

Anonymkode: 61ba0...d55