Dere med diagnosen kronisk forhøyet suicidalitet

[Gjest NotNaomi]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan forholder dere dere til dette? Hvordan blir dere møtt av helsevesenet når det er en kronisk tilstand? Føler dere at dere blir tatt mindre på alvor fordi det å være akutt suicidal liksom ikke er "noe nytt"?

Jeg har dette selv i den grad at jeg blir tvangsinnlagt i de verste tilfellene for så å bli skrevet ut igjen kort tid etterpå. Jeg ønsker ikke å være innlagt da jeg føler jeg blir verre av det, men noen ganger har jeg ikke fått noe valg.

Jeg har en behandler som har stått veldig opp for meg og avfeid hver gang annet personell har ment jeg har personlighetsforstyrrelse. Jeg oppfyller ikke kriteriene, men har per tiden en atferd som kan minne om det, men årsaken til, og målet med atferden er en annen enn de med for eksempel emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Til tross for at han faglig begrunner dette til annet personell så merker jeg at enkelte kan behandle meg som om jeg har det. Jeg opplever det som stigmatiserende og vanskelig til tider. Jeg har kunnskaper om psykiske lidelser, behandlingsmetoder osv. så jeg er kjent med hvordan man tilnærmer seg en person med EUPF, og denne tilnærmingen er helt feil for meg all den tid jeg ikke har diagnosen. Hadde jeg hatt den så hadde saken vært en annen, men min diagnose krever en annen type behandling.

Anonymkode: c627a...463

Jeg tror institusjoner treng i spesielle tilfeller.

Men tror,eller vet,at mange misliker å være innlagt. Hadde en bror med utfordringer og han var innlagt noen ganger. Jeg så aldri at det gjorde ham bedre.

Han ønsket å være ute. Helst i naturen. Det skulle vært bedre behandling enn å være innestengt med likesinnede som en ikke helt får kontakt med. Hater å se hvordan det var. Samtidig som jeg så hvor viktig det var at de tross alt var trygge.

Min bror led av dette. Det var utallige rop om hjelp,og et godt hjelpeapparat. Det er en forferdelig diagnose. 

Det er dessverre ikke tilrettelagt så godt her enda. Mange blir skåret under samme kam.

Folk må få hjelp for det de spesifikk sliter med. Ikke bli puttet i hodet. Da ser en ikke enkelt-individene. Noe som er utrolig viktig.

Vi får håpe det skjer en positiv utvikling her. Og at det ikke ta altfor lang tid.

Rettelse! Puttet i BÅS skulle det stå da :-)

Endret 24. juni 2017 av NotNaomi

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Men leser dere ikke at jeg skriver at jeg skjønner det nå? Hvorfor fortsette å si at jeg ikke forstår når jeg har skrevet at jeg jo gjør det nå? 

Uavhengig om det er rett eller ikke er tvang en enorm inngripen i mennesker sitt liv. Det oppleves krenkende selv om det er riktig, og i noen tilfeller absolutt nødvendig.

Jeg tror heller ikke den aktuelle legen ville være slem mot meg. Han var til tross for uenighet en av de bedre jeg har møtt. 

Jeg forventer ikke at legevaktsleger skal være spesialister på psykisk sykdom. Jeg sier noe om at jeg synes det er noe galt med kunnskapsnivå hvis man tror at alle psykisk syke er upålitelige, eller antar at de ikke er til å tro på. 

Anonymkode: 29e01...666

Jeg synes derimot at du bagatelliserer veldig hvordan det er å høre at noen vil ta livet sitt. Problemet er de gangene man ikke blir trodd å de ender opp døde fordi de blir sent hjem fordi det blir bagatellisert, ikke de gangene de gjør alt riktig og hjelper pasienten. Det er der fokuset burde være.

Anonymkode: 8d42a...578

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes derimot at du bagatelliserer veldig hvordan det er å høre at noen vil ta livet sitt. Problemet er de gangene man ikke blir trodd å de ender opp døde fordi de blir sent hjem fordi det blir bagatellisert, ikke de gangene de gjør alt riktig og hjelper pasienten. Det er der fokuset burde være.

Anonymkode: 8d42a...578

Det er ikke min intensjon. 

Jeg er veldig opptatt av at mennesker som sliter og oppsøker hjelp skal få dette uten å bli bagatellisert, eller få følelsen av at man ikke blir tatt på alvor. Det er jo derfor jeg har skrevet flere ganger at det definitivt er bedre at man blir tvangsinnlagt en gang for mye enn at man blir bortvist og ikke får hjelp når man ber om det. 

Å poengtere at å bli tvangsinnlagt er en krenkelse skjønner jeg faktisk ikke at skal bli misforstått til at man ikke forstår at det er vanskelig for legene, og at jeg ønsker meg mer bagatellisering. 

Kanskje det er noe med at når man er kronisk suicidal så kan man ikke forholde seg til selvmordstanker som at de er veldig dramatiske. Hvis man skal gå rundt i årevis og føle at "hei, nå er det unntakstilstand her, for jeg har selvmordstanker", så blir man mer sliten enn man trenger. Kanskje det er derfor det virker som jeg bagatelliserer? Jeg tror ikke at det å gjøre selvmordstanker til en mer skremmende og unormal ting enn det allerede er hjelper noen. Ja, det er alvorlig, ja, det er sykt, men det trenger ikke alltid være akutt, eller være slik at man ikke har kontroll. Så mange skriver f.eks om at de er redde for å fortelle behandleren sin om slike tanker fordi "hva om de tvangsinnlegger meg". Da er det vel bedre at man blir trygget på at slike tanker kommer for mange sammen med depresjonen (og andre type lidelser). Jeg har troen på at det er viktig å føle seg trygg nok til å dele disse tankene med behandler og også på en legevakt når de spør, uten at det skal bli overdramatisert. Men det er jo definitivt en knivsegg. Vanskelig å finne den helt riktig balansen, for tilfellet er jo dessverre at mange også lyver om det når de har høy akutt selvmordsfare. Jeg skjønner godt at det er vanskelig å være trygg på sine egne avgjørelser i slike tilfeller, når det er en person man aldri har møtt før, og da er det jo bedre å være føre var. 

Det er synd at mange skal føle seg sykere enn de nødvendigvis er fordi selvmordstanker er blitt så tabubelagt. 

En siste ting, jeg mener ikke å bagatellisere hvordan det er å høre at noen vil ta livet sitt heller. Det er en litt vekker at du sier det, for det er nok noe rett i det du sier. Det er nok vanskeligere enn jeg kan innse å forstå hvor vanskelig det er for en lege, nettopp fordi for meg har det blitt en "følgesvenn" i så mange år, at jeg klarer nærmest ikke ta innover meg at det er alvorlig når det gjelder meg selv. Jeg har jo hørt om andre som har fortalt at de har selvmordstanker, og det er vanskelig og fælt ja, men samtidig tror jeg det har vært riktig å ikke sette jord og helvete i bevegelse for å få dem inn på en institusjon. For mange er dessverre institusjoner ødeleggende, og en liten prosentandel blir dårligere av det enn det de var i utgangspunktet. Jeg tror det kan være godt for noen å oppleve at de kan dele sine innerste tanker uten at alt blir krise av den grunn. 

Anonymkode: 29e01...666

[Kragebein]

Jeg må dessverre stenge tråden din ettersom det ikke er tillatt med selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen). 

Vi vil oppfordre deg og andre som har kommentert i tråden til å ta kontakt med deres fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis dere opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 116117 eller ringe nødnummer 113.

Alternative kan dere også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor dere vil treffe mennesker dere kan prate med, som ønsker å hjelpe dere og som kan gi råd i den situasjonen dere er i.

• Mental Helse: 116 123
• Røde Kors: 800 33 321
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Kragebein, mod