Gå til innhold

Dere med diagnosen kronisk forhøyet suicidalitet


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Hvordan forholder dere dere til dette? Hvordan blir dere møtt av helsevesenet når det er en kronisk tilstand? Føler dere at dere blir tatt mindre på alvor fordi det å være akutt suicidal liksom ikke er "noe nytt"?

Jeg har dette selv i den grad at jeg blir tvangsinnlagt i de verste tilfellene for så å bli skrevet ut igjen kort tid etterpå. Jeg ønsker ikke å være innlagt da jeg føler jeg blir verre av det, men noen ganger har jeg ikke fått noe valg.

Jeg har en behandler som har stått veldig opp for meg og avfeid hver gang annet personell har ment jeg har personlighetsforstyrrelse. Jeg oppfyller ikke kriteriene, men har per tiden en atferd som kan minne om det, men årsaken til, og målet med atferden er en annen enn de med for eksempel emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Til tross for at han faglig begrunner dette til annet personell så merker jeg at enkelte kan behandle meg som om jeg har det. Jeg opplever det som stigmatiserende og vanskelig til tider. Jeg har kunnskaper om psykiske lidelser, behandlingsmetoder osv. så jeg er kjent med hvordan man tilnærmer seg en person med EUPF, og denne tilnærmingen er helt feil for meg all den tid jeg ikke har diagnosen. Hadde jeg hatt den så hadde saken vært en annen, men min diagnose krever en annen type behandling.

Anonymkode: c627a...463

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Herregud, alt man skal sette diagnoser pånå til dags...

Anonymkode: 64c9e...b01

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror at de med EUPF blir tatt mindre seriøst, fordi det henger igjen fra gammelt av at de er det bare å gi opp. Jeg tror det er få pasientgrupper som opplever så mye krenkende atferd i helsevesenet som disse. Heldigvis er ikke dette lenger normen og det nyere forskning viser til at hvordan man skal bli behandlet, men hos noen sitter det igjen. 

Jeg har kronisk suicidalitet, men ikke personlighetsforstyrrelse. Men denne informasjonen får ikke legevaktslegen tilgang til. Jeg har en kriseplan der det står at dersom jeg sier at jeg har kontroll og og virker desillusjoner og i en vrangforestilling om min egen mestringsevne så skal de la meg gå, selv etter alvorlig selvskading og ytrede tanker om planer og suicidal ideasjon. Dette fordi det er destruktiv å bryte inn i behandlingsplanen jeg følger opp med akuttinnleggelser der jeg må forholde meg til helsepersonell som gjerne krenker eller misforstår. Å bli tvangsinnlagt er generelt en enorm inngripen i noen sitt liv, noen ganger er det helt nødvendig, andre ganger er det KUN destruktivt og ødeleggende. Hvis jeg skulle bli tvangsinnlagt hver gang jeg tenkte på selvmord, og planla det, hadde jeg ikke kommet meg noen vei eller blitt bedre. Det er helt essensielt at den behandlingsplanen og de retningslinjene jeg har utarbeidet med behandler i kriseplan blir fulgt også når man møter på akutthelsetjenesten. 

Det er samtidig viktig at det ikke blir sånn som mange med EUPF blir møtt, at uansett hvor desperate de er så får de ikke innleggelse. Selv om jeg er kronisk suicidal og det hadde vært skadelig å bli tvangsinnlagt hver gang, selv når jeg føler jeg har en viss kontroll, så er det også farlig og enda mer skadelig å ikke få hjelp når man er virkelig ute og kjøre og har det man kaller akutt selvmordsfare. Det er helt sikkert vanskelig for helsevesenet å måtte stole på en pasient som sliter såpass psykisk, men det er nettopp det de må gjøre. 

En gang ble jeg holdt igjen på tvang selv om jeg henviste til kriseplan og følte jeg hadde kontroll, nettopp fordi jeg ikke hadde med kopi av kriseplanen og kunne vise til legevaktslegen. Jeg burde absolutt ha den med, men det var akutt og jeg hadde ikke veska den lå i. Men det å da være ærlig hadde da ødelagt for meg. Jeg fikk sterke tanker om at jeg ikke burde oppsøke hjelp når jeg åpenbart trengte det, og jeg burde ikke være ærlig om tankene jeg har fordi da bare låser de deg inne. Dette er veldig synd, men samtidig forstår jeg at det er en kinkig situasjon for legen. Men han er rett og slett ikke nok utdannet når det gjelder kronisk suicidalitet og hvordan man skal håndtere dette. For det at de da gjorde motsatt av behandlingsplanen, ikke hørte på meg, og mistrodde meg, er med på å ødelegge tilliten jeg har bygget opp til helsevesenet og også min faste behandler. Det gjør til at man ikke oppsøker hjelp når man virkelig trenger det, for man er redd for å bli krenket og tvunget. (Tvang er verre enn man tror, selv om det foregår rolig og respektfullt, det er noe med autonomien alle mennesker er ment og ha, og den blir brutt. Som alvorlig syk er det greit, som kronisk suicidal og tydelig utenfor fare er det en enorm krenkelse av selvbestemmelsesretten.) Neste dag når jeg fikk snakke med noen som kjente til meg ble jeg skrevet ut og hun beklaget for at jeg hadde blitt låst inne når jeg hadde uttalt meg om at jeg hadde det greit, hun berømmet meg for å oppsøke hjelp når jeg trengte det, og håpte dette ikke ødela videre. Det satt jeg pris på. 

Anonymkode: 29e01...666

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Herregud, alt man skal sette diagnoser pånå til dags...

Anonymkode: 64c9e...b01

Hvilket belegg har du for å si dette? Skal man ikke sette diagnosen til tross for at det er like reelt som en brukket fot, bare at man ikke kan se det på samme måte?

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror dere vil bli tatt litt varierende imot av helsevesenet. Kjenner en, der har det vært noen problemer ifølge vedkommende. Men ho kan være krevende vet jeg. 

Anonymkode: 34b88...1e7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AB 666:

Jeg også tror noe av måten de med EUPF blir behandlet på henger igjen fra gammelt av. Altså, ansvarliggjøring ER jo essensielt i behandlingen av de med den diagnosen (for øvrig med meg også, men på en litt annen måte), men det er det der med å bli gitt opp, å bli sett ned på og sett på som en oppmerksomhet drittunge når realiteten er at en har det så vondt og jævlig at.... (sett inn det som passer).

Det høres ut som at du har en veldig god plan. Er jo dumt du har opplevd at det ikke har fungert, men som du sier så er jo legen bekymret for å slippe deg ut dersom han virkelig er redd du skal skade deg. Det er et stort ansvar for en lege å bære, og legevaktsleger er ikke spesialisert innenfor psykiatrien.

Jeg kunne i grunn tenkt meg å ha et lignende opplegg som deg. Jeg ble tvangsinnlagt på onsdag ettermiddag og deretter skrevet ut torsdags formiddag denne uken. For meg var det utrolig vanskelig å bli tvunget på den måten. Jeg har blitt tvunget tidligere også, men da har jeg innerst inne visst at jeg ikke har hatt kontroll. Nå visste jeg at kontrollen var tilbake (men joda, jeg ble overført fra akuttavdeling i somatikken etter et alvorlig suicidforsøk, så jeg kan jo skjønne at de ville ha meg til observasjon) allerede før jeg ble videreført fra somatikk til psykiatri på onsdag, og jeg gråt og følte meg utrolig fanget. Nå sitter jeg igjen med sterke følelser rundt at jeg aldri skal tilbake til den plassen. Jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for å unngå det, men som min behandler sa til meg i dag (i forbindelse med at jeg sa jeg heller ville få plass der jeg har vært langtidsinnlagt ved evt. akuttfaser, i stedet for den nye plassen som det er bestemt at jeg heretter skal legges inn på) at når jeg har hatt suicidforsøk eller at det blir vurdert til akutt fare så blir jeg innlagt enten jeg vil eller ikke og enten de må bruke fysisk tvang eller ikke. Det hørtes veldig hardt sagt ut, men det var ikke det altså. Jeg har et supert forhold til min behandler. Men i alle fall tilbake til det med å kjenne på at jeg absolutt ikke skal tilbake dit. Jeg kommer virkelig til å gjøre alt i min makt for å ikke tvinges flere ganger, men redselen for at det skal skje har nå satt seg i meg og det i seg selv er jo uheldig.

Er forresten jeg som er TS. Jeg ble bare borti AB-knappen.

Endret av Skadeskutt
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror dere vil bli tatt litt varierende imot av helsevesenet. Kjenner en, der har det vært noen problemer ifølge vedkommende. Men ho kan være krevende vet jeg. 

Anonymkode: 34b88...1e7

Helsevesen er jo ulike personer de som alle andre, men det skal jo ikke være slik at en blir tatt imot på en dårlig og nedsettende måte. Jeg har for det meste positive erfaringer med psykiatrien, men jeg har også opplevd svært mange (både medpasienter, men også som helsepersonell selv) med så lite selvinnsikt at de føler seg dårlig behandlet for den minste ting og mener det er alle andre det er noe galt med. Det er jo gjerne en del av personlighet og/eller sykdomsbilde, men at det finnes mange som sier de har blitt behandlet veldig feil, men som egentlig har vært "krevende" og dermed framprovosert måten de ble møtt på er det jo ikke tvil om. Så er det et lite knippe som HAR blitt behandlet feil, men som ikke blir trodd fordi det er så mange som roper ut om den forferdelige psykiatrien.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 minutter siden, Skadeskutt skrev:

AB 666:

Jeg også tror noe av måten de med EUPF blir behandlet på henger igjen fra gammelt av. Altså, ansvarliggjøring ER jo essensielt i behandlingen av de med den diagnosen (for øvrig med meg også, men på en litt annen måte), men det er det der med å bli gitt opp, å bli sett ned på og sett på som en oppmerksomhet drittunge når realiteten er at en har det så vondt og jævlig at.... (sett inn det som passer).

Det høres ut som at du har en veldig god plan. Er jo dumt du har opplevd at det ikke har fungert, men som du sier så er jo legen bekymret for å slippe deg ut dersom han virkelig er redd du skal skade deg. Det er et stort ansvar for en lege å bære, og legevaktsleger er ikke spesialisert innenfor psykiatrien.

Jeg kunne i grunn tenkt meg å ha et lignende opplegg som deg. Jeg ble tvangsinnlagt på onsdag ettermiddag og deretter skrevet ut torsdags formiddag denne uken. For meg var det utrolig vanskelig å bli tvunget på den måten. Jeg har blitt tvunget tidligere også, men da har jeg innerst inne visst at jeg ikke har hatt kontroll. Nå visste jeg at kontrollen var tilbake (men joda, jeg ble overført fra akuttavdeling i somatikken etter et alvorlig suicidforsøk, så jeg kan jo skjønne at de ville ha meg til observasjon) allerede før jeg ble videreført fra somatikk til psykiatri på onsdag, og jeg gråt og følte meg utrolig fanget. Nå sitter jeg igjen med sterke følelser rundt at jeg aldri skal tilbake til den plassen. Jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for å unngå det, men som min behandler sa til meg i dag (i forbindelse med at jeg sa jeg heller ville få plass der jeg har vært langtidsinnlagt ved evt. akuttfaser, i stedet for den nye plassen som det er bestemt at jeg heretter skal legges inn på) at når jeg har hatt suicidforsøk eller at det blir vurdert til akutt fare så blir jeg innlagt enten jeg vil eller ikke og enten de må bruke fysisk tvang eller ikke. Det hørtes veldig hardt sagt ut, men det var ikke det altså. Jeg har et supert forhold til min behandler. Men i alle fall tilbake til det med å kjenne på at jeg absolutt ikke skal tilbake dit. Jeg kommer virkelig til å gjøre alt i min makt for å ikke tvinges flere ganger, men redselen for at det skal skje har nå satt seg i meg og det i seg selv er jo uheldig.

Er forresten jeg som er TS. Jeg ble bare borti AB-knappen.

Ja, det henger igjen fra gammelt av. Ganske sikker på det. Det er trist at mennesker til og med som er spesialisert innenfor psykiatrien behandler mennesker som u-mennesker rett og slett. For en ting er ansvarliggjøring, det er viktig. Myndiggjøring, og det å få føle at man har selvbestemmelsesrett og er litt i kontroll over eget liv selv om man er i en tilstand der man åpenbart er destruktivt. Det er viktig at man blir trygget og støttet på at man har kontroll, og man evner å ta litt ansvar for seg selv i det minste. Men dette er noe helt annet enn å vende vekk mennesker som er alvorlig syke i døra. Nå har jeg ikke EUPF men noen av tingene jeg har opplevd i helsevesenet er så uverdig du hadde ikke trodd meg. Og det var tilfeller der de ikke en gang kunne vite at det var psykisk, for alt de visste kunne det være at jeg var fysisk syk. Dessverre var jeg for dårlig til å sende klagen. I dette tilfellet fikk jeg også heldigvis en beklagelse av en annen helsepersonell som fikk med seg slutten av "krenkelsen", men dessverre er skaden liksom skjedd. 

Men ja, forskjell på ansvarliggjøring og dette, og det med å gi opp folk, eller regelrett behandle de som dritt, for det skjer. Tough love. Det er et dustete uttrykk for det blir gjerne brukt av de som ikke viser noen "love" i det hele tatt. Å si til noen at har de skada seg uten bedøvelse så får de sy uten bedøvelse det er ikke tough love, det er nedverdigende, uprofesjonelt og burde straffe seg. Helsepersonell burde ikke få komme unna med sånt. Men det gjør de. Eller utsagn som "jaja, hvis du absolutt tror at det ikke er noe poeng å leve så får du heller bare dra hjem og gjøre det da" til en person som har oppsøkt hjelp pga selvmordstanker.

Det virker generelt som mye fordommer og feilkunnskap henger igjen om EUPF, jeg synes det er skuffende hvordan folk som har jobbet i psykiatrien ikke vektlegger mer å holde seg oppdatert på ny forsking om tilnærmingsmetoder. Miljøterapi generelt blir ikke vektlagt nok. De må bruke det som aktiv behandling ikke overlate alt til medisiner og samtaleterapi. Det er 24 timer i et døgn, og er man innlagt må de bruke dem for det det er verdt. Bruke relasjonene med miljøpersonell til aktiv terapi, aktiviteter osv. Det er mye de kan gjøre, det er så mye potensiale, og jeg skjønner ikke at de ikke disponerer pengene annerledes og satser mer. Nå babler jeg. Jaja, gjentar meg gjerne også. Jeg bare synes det er en del som ikke tar sitt ansvar, og det er synd at mennesker som er enda mer skadelige for alvorlige syke pasienter skal få fortsette i jobben sin, fordi kollegaer har lojalitet hos personalgruppen og ikke hos pasientene. Det er naturlig, for det er ikke bare et behandlingssted, det er en arbeidsplass, men det handler om folk sine liv. Så jeg skulle ønske man hadde flere som var opptatt av å holde seg oppdatert, og som ikke var redd for å si fra når de så åpenbar urett i stedet for å drive med brannslukking og plaster. 

Kriseplan har vært en stor hjelp. Du kan lage en sammen med din behandler. Individuell plan har også hjulpet meg en del.

Jeg tenker at når du nettopp hadde et alvorlig forsøk bak deg er det jo forståelig at de ikke klarer å stole på at du har kontroll. Men de burde klare å stole på noen som selv har oppsøkt hjelp på legevakten. Nettopp det å få anerkjennelse og respekt for det, og muligheten til å ivareta sin integritet og verdighet på dette er viktig. Når jeg klarer å oppsøke hjelp i en vanskelig situasjon er det forskjellig fra noen de nettopp har reddet fra et forsøk tenker jeg. Men jeg skjønner også at det er vanskelig for legen å være trygg. Det er bare så synd for det fører nettopp til mistillit til hjelpeapparatet. 

Men heller noen som tar en seriøs, enn de som sier de skrekkeligste ting og tilbakeholder hjelp fordi "det er din egen feil". :P 

Anonymkode: 29e01...666

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det henger igjen fra gammelt av. Ganske sikker på det. Det er trist at mennesker til og med som er spesialisert innenfor psykiatrien behandler mennesker som u-mennesker rett og slett. For en ting er ansvarliggjøring, det er viktig. Myndiggjøring, og det å få føle at man har selvbestemmelsesrett og er litt i kontroll over eget liv selv om man er i en tilstand der man åpenbart er destruktivt. Det er viktig at man blir trygget og støttet på at man har kontroll, og man evner å ta litt ansvar for seg selv i det minste. Men dette er noe helt annet enn å vende vekk mennesker som er alvorlig syke i døra. Nå har jeg ikke EUPF men noen av tingene jeg har opplevd i helsevesenet er så uverdig du hadde ikke trodd meg. Og det var tilfeller der de ikke en gang kunne vite at det var psykisk, for alt de visste kunne det være at jeg var fysisk syk. Dessverre var jeg for dårlig til å sende klagen. I dette tilfellet fikk jeg også heldigvis en beklagelse av en annen helsepersonell som fikk med seg slutten av "krenkelsen", men dessverre er skaden liksom skjedd. 

Men ja, forskjell på ansvarliggjøring og dette, og det med å gi opp folk, eller regelrett behandle de som dritt, for det skjer. Tough love. Det er et dustete uttrykk for det blir gjerne brukt av de som ikke viser noen "love" i det hele tatt. Å si til noen at har de skada seg uten bedøvelse så får de sy uten bedøvelse det er ikke tough love, det er nedverdigende, uprofesjonelt og burde straffe seg. Helsepersonell burde ikke få komme unna med sånt. Men det gjør de. Eller utsagn som "jaja, hvis du absolutt tror at det ikke er noe poeng å leve så får du heller bare dra hjem og gjøre det da" til en person som har oppsøkt hjelp pga selvmordstanker.

Det virker generelt som mye fordommer og feilkunnskap henger igjen om EUPF, jeg synes det er skuffende hvordan folk som har jobbet i psykiatrien ikke vektlegger mer å holde seg oppdatert på ny forsking om tilnærmingsmetoder. Miljøterapi generelt blir ikke vektlagt nok. De må bruke det som aktiv behandling ikke overlate alt til medisiner og samtaleterapi. Det er 24 timer i et døgn, og er man innlagt må de bruke dem for det det er verdt. Bruke relasjonene med miljøpersonell til aktiv terapi, aktiviteter osv. Det er mye de kan gjøre, det er så mye potensiale, og jeg skjønner ikke at de ikke disponerer pengene annerledes og satser mer. Nå babler jeg. Jaja, gjentar meg gjerne også. Jeg bare synes det er en del som ikke tar sitt ansvar, og det er synd at mennesker som er enda mer skadelige for alvorlige syke pasienter skal få fortsette i jobben sin, fordi kollegaer har lojalitet hos personalgruppen og ikke hos pasientene. Det er naturlig, for det er ikke bare et behandlingssted, det er en arbeidsplass, men det handler om folk sine liv. Så jeg skulle ønske man hadde flere som var opptatt av å holde seg oppdatert, og som ikke var redd for å si fra når de så åpenbar urett i stedet for å drive med brannslukking og plaster. 

Kriseplan har vært en stor hjelp. Du kan lage en sammen med din behandler. Individuell plan har også hjulpet meg en del.

Jeg tenker at når du nettopp hadde et alvorlig forsøk bak deg er det jo forståelig at de ikke klarer å stole på at du har kontroll. Men de burde klare å stole på noen som selv har oppsøkt hjelp på legevakten. Nettopp det å få anerkjennelse og respekt for det, og muligheten til å ivareta sin integritet og verdighet på dette er viktig. Når jeg klarer å oppsøke hjelp i en vanskelig situasjon er det forskjellig fra noen de nettopp har reddet fra et forsøk tenker jeg. Men jeg skjønner også at det er vanskelig for legen å være trygg. Det er bare så synd for det fører nettopp til mistillit til hjelpeapparatet. 

Men heller noen som tar en seriøs, enn de som sier de skrekkeligste ting og tilbakeholder hjelp fordi "det er din egen feil". :P 

Anonymkode: 29e01...666

Slike uttalelser som å si at man får tåle å sy uten bedøvelse og det andre du nevner er jo helt bak mål. Jeg har også hatt et par dårlige opplevelser når det kommer til utsagn fra personell, men stort sett har jeg god erfaring og det har vært stort fokus på miljøterapi der jeg var langtidsinnlagt (akuttpost). Derfor var det fryktelig tøft å komme til en annen akuttpost på sykehuset hvor de rett og slett virket dritt lei av jobben sin.

Dette med lojalitet på arbeidsplassen er en sannsgjerning. Det merket jeg blant en del av miljøpersonalet der jeg var innlagt. Behandleren min som også er overlege på den avdelingen er ikke redd for å si i fra. Jeg har sittet og hørt han spørre en sykepleier om hvilket faglig hold hun hadde for å si det hun nettopp sa til meg når vi tre har hatt en samtale. :P Veldig godt å ha noen man vet som først og fremst fokuserer på personen som er syk og som trenger hjelp framfor å stryke alle sine kollegaer med hårene. Det er for øvrig noe som går igjen på min egen arbeidsplass også (jeg jobber i psykiatrien selv). Altså vi har nesten daglig faglige diskusjoner og vi har en universell enighet om at det er greit å ta opp ting med hverandre hvis vi mener noen har gjort noe som ikke var helt riktig. Da tar vi det på vaktrommet også har vi en god og faglig samtale med både refleksjoner og veiledning. Slik burde det jo være på alle arbeidsplasser.

Jeg har en kriseplan, men har ikke fått til å bruke den enda. Jeg er enda så "nysyk" at jeg sliter veldig med å ta kontroll over meg selv når jeg har de verste nedturene mine. Altså jeg har hatt kronisk depresjon i årevis, men så alvorlig depresjon med selvskadig, suicidalitet osv. har jeg bare hatt siden mars/april i fjor hvor jeg gav etter for selvskading annet enn kloring og kliping (som jeg har gjort i årevis) i juli i fjor. Men det er ikke noen avtaler rundt hvordan ting bør håndteres når jeg blir akutt hjelpetrengende. Er såpass nylig utskrevet fra langtidsinnleggelsen at det er liksom ikke kommet i gang noe særlig.

Og ja, det er absolutt forskjell på å bli tvangsinnlagt etter et faktisk suicidforsøk enn at man har klart å være i forkant og dra til legevakten. Det er jeg enig i, men likevel føltes det fryktelig tungt å bli fratatt bestemmelsesretten. Jeg kan se ting utenifra, men likevel ikke klare å ta det inn over meg. På en måte.

Det er definitivt veldig godt gjort når du klarer å dra på legevakten før det blir så ille at du mister kontrollen helt. Det har ikke jeg klart så langt. Når jeg havner i den "modusen" så oppsøker jeg ikke hjelp rett og slett. Sist gang ble jeg funnet bevisstløs (hadde dratt hjemmefra for at ikke familie skulle måtte "finne" meg i etterkant) og var bevisstløs i mange timer etter jeg ankom sykehuset. Har klistermerkelim på 14 steder på kroppen min etter sånne EKG-lapper, ble stukket i hist og pist, fikk kateter og alt mulig rart, men ikke om jeg våknet. :P Men nå prater jeg meg bort (er nesten søvnløs for tiden, så tror jeg har "promille", uten at jeg faktisk har drukket noe da, hehe). I alle fall, jeg håper jeg klarer å komme dit jeg også. At jeg klarer å oppsøke hjelp før det går over til direkte handling. Jeg har jo egentlig ikke gitt opp selv om jeg har prøvd å ta livet mitt noen ganger, for jeg reiser meg opp igjen hver gang etterpå og fortsetter å prøve. Men det er nok mer fordi jeg føler meg må enn en et genuint ønske om å leve. Per dags dato i alle fall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror at de med EUPF blir tatt mindre seriøst, fordi det henger igjen fra gammelt av at de er det bare å gi opp. Jeg tror det er få pasientgrupper som opplever så mye krenkende atferd i helsevesenet som disse. Heldigvis er ikke dette lenger normen og det nyere forskning viser til at hvordan man skal bli behandlet, men hos noen sitter det igjen. 

Jeg har kronisk suicidalitet, men ikke personlighetsforstyrrelse. Men denne informasjonen får ikke legevaktslegen tilgang til. Jeg har en kriseplan der det står at dersom jeg sier at jeg har kontroll og og virker desillusjoner og i en vrangforestilling om min egen mestringsevne så skal de la meg gå, selv etter alvorlig selvskading og ytrede tanker om planer og suicidal ideasjon. Dette fordi det er destruktiv å bryte inn i behandlingsplanen jeg følger opp med akuttinnleggelser der jeg må forholde meg til helsepersonell som gjerne krenker eller misforstår. Å bli tvangsinnlagt er generelt en enorm inngripen i noen sitt liv, noen ganger er det helt nødvendig, andre ganger er det KUN destruktivt og ødeleggende. Hvis jeg skulle bli tvangsinnlagt hver gang jeg tenkte på selvmord, og planla det, hadde jeg ikke kommet meg noen vei eller blitt bedre. Det er helt essensielt at den behandlingsplanen og de retningslinjene jeg har utarbeidet med behandler i kriseplan blir fulgt også når man møter på akutthelsetjenesten. 

Det er samtidig viktig at det ikke blir sånn som mange med EUPF blir møtt, at uansett hvor desperate de er så får de ikke innleggelse. Selv om jeg er kronisk suicidal og det hadde vært skadelig å bli tvangsinnlagt hver gang, selv når jeg føler jeg har en viss kontroll, så er det også farlig og enda mer skadelig å ikke få hjelp når man er virkelig ute og kjøre og har det man kaller akutt selvmordsfare. Det er helt sikkert vanskelig for helsevesenet å måtte stole på en pasient som sliter såpass psykisk, men det er nettopp det de må gjøre. 

En gang ble jeg holdt igjen på tvang selv om jeg henviste til kriseplan og følte jeg hadde kontroll, nettopp fordi jeg ikke hadde med kopi av kriseplanen og kunne vise til legevaktslegen. Jeg burde absolutt ha den med, men det var akutt og jeg hadde ikke veska den lå i. Men det å da være ærlig hadde da ødelagt for meg. Jeg fikk sterke tanker om at jeg ikke burde oppsøke hjelp når jeg åpenbart trengte det, og jeg burde ikke være ærlig om tankene jeg har fordi da bare låser de deg inne. Dette er veldig synd, men samtidig forstår jeg at det er en kinkig situasjon for legen. Men han er rett og slett ikke nok utdannet når det gjelder kronisk suicidalitet og hvordan man skal håndtere dette. For det at de da gjorde motsatt av behandlingsplanen, ikke hørte på meg, og mistrodde meg, er med på å ødelegge tilliten jeg har bygget opp til helsevesenet og også min faste behandler. Det gjør til at man ikke oppsøker hjelp når man virkelig trenger det, for man er redd for å bli krenket og tvunget. (Tvang er verre enn man tror, selv om det foregår rolig og respektfullt, det er noe med autonomien alle mennesker er ment og ha, og den blir brutt. Som alvorlig syk er det greit, som kronisk suicidal og tydelig utenfor fare er det en enorm krenkelse av selvbestemmelsesretten.) Neste dag når jeg fikk snakke med noen som kjente til meg ble jeg skrevet ut og hun beklaget for at jeg hadde blitt låst inne når jeg hadde uttalt meg om at jeg hadde det greit, hun berømmet meg for å oppsøke hjelp når jeg trengte det, og håpte dette ikke ødela videre. Det satt jeg pris på. 

Anonymkode: 29e01...666

Men forstår du ikke hvor mye problemer legen faktisk kan få om de ikke reagerer når du kommer med sånne tanker og ikke har med deg kriseplan? Vedkommende kan miste jobben sin og bli utsatt for granskning om du gjør alvor av truslene dine. Jeg synes det er for mye forventet av deg å forvente at folk ofrer livsgrunnlaget sitt for tillit til en såpass syk pasient. Siden du har evnen til å reflektere over egen sykdom så må du jo se det selv. 

Anonymkode: 8d42a...578

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men forstår du ikke hvor mye problemer legen faktisk kan få om de ikke reagerer når du kommer med sånne tanker og ikke har med deg kriseplan? Vedkommende kan miste jobben sin og bli utsatt for granskning om du gjør alvor av truslene dine. Jeg synes det er for mye forventet av deg å forvente at folk ofrer livsgrunnlaget sitt for tillit til en såpass syk pasient. Siden du har evnen til å reflektere over egen sykdom så må du jo se det selv. 

Anonymkode: 8d42a...578

Hei! 

Joda, det er klart jeg forstår legen . Jeg tror ikke han gjorde det av vond vilje. Det prøvde jeg også å skrive i innlegget mitt, at jeg forstår jo at det er vanskelig for legen også. Men i den situasjonen når man er så syk, så klarer man ikke helt å tenkte "jaja, det er bare fordi han vil være sikker, og fordi han bryr seg og ikke ønsker at jeg skal dø", man er alvorlig syk og ikke helt rasjonell.  Blir man krenket så blir man krenket, og det gjør ikke mindre vondt fordi personen gjør det med omtanke. Så da blir det til at man mister tillit til helsevesenet. 

Ellers tenker jeg litt på det du sier om at det er ikke rart man ikke har tillit til en såpass syk pasient. Og da lurer jeg på om du ville tenkt det samme om en som var alvorlig syk somatisk, at de ikke var til å tro på? For det er her jeg mener det handler om manglende kunnskap. Hadde legen visst mer om kronisk suicidalitet og hvordan det best ble behandlet, og om at psykisk syke pasienter ikke trenger å være psykotiske, så tror jeg han hadde tatt meg mer på alvor. Jeg var ærlig om planer og tanker, men sa at det ikke var noe jeg skulle gjøre, men jeg hadde behov for å slippe det ut, ikke være alene med de fæle tankene. Derfor hadde jeg jo også behov for nettopp legehjelp. Selvmordstanker er vanlig hos deprimerte, og for noen som er kronisk suicidal er de veldig tilstedeværende selv om de ikke er akutt farlige. Jeg tror han ble redd, det skjønner jeg. Men med mer kunnskap om psykisk syke generelt hadde han gjerne møtt meg på en annen måte. Ellers er denne mistroen generelt til hvor pålitelige psykisk syke er en klamp om foten. Et helsevesen som ikke tror på deg, og tar deg seriøst, enten i den ene eller andre retningen er dessverre skadelig for folk. Men jeg tenker at det helt klart er verre i de tilfellene folk ber om å bli innlagt fordi de ikke føler at de har kontroll, men ikke får hjelp, enn slik som meg. Selv om det også er dumt. 

Jeg skjønner at for noen som ikke er vant med dette høres gjerne alt av dette svært dramatisk ut. Men det er det jeg hadde håpet at legevaktsleger også skjønte at det ikke trengte å bli. Det blir først dramatisk når man blir tvangsinnlagt, når man selv så for seg at man skulle gå hjem og mestre situasjonen på egen hånd. 

Vi har prøvd å få til slik at de kunne få opp et notat på legevakten med kriseplanen (når de åpnet journalen eller hva enn), nettopp fordi vi ser at det er vanskelig dette her, og fordi vi ser at når det blir feil så blir det destruktivt for pasienten (meg), men dette var det visst lite muligheter for, å få en sånn "sticky". 

Anonymkode: 29e01...666

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Joda, det er klart jeg forstår legen . Jeg tror ikke han gjorde det av vond vilje. Det prøvde jeg også å skrive i innlegget mitt, at jeg forstår jo at det er vanskelig for legen også. Men i den situasjonen når man er så syk, så klarer man ikke helt å tenkte "jaja, det er bare fordi han vil være sikker, og fordi han bryr seg og ikke ønsker at jeg skal dø", man er alvorlig syk og ikke helt rasjonell.  Blir man krenket så blir man krenket, og det gjør ikke mindre vondt fordi personen gjør det med omtanke. Så da blir det til at man mister tillit til helsevesenet. 

Ellers tenker jeg litt på det du sier om at det er ikke rart man ikke har tillit til en såpass syk pasient. Og da lurer jeg på om du ville tenkt det samme om en som var alvorlig syk somatisk, at de ikke var til å tro på? For det er her jeg mener det handler om manglende kunnskap. Hadde legen visst mer om kronisk suicidalitet og hvordan det best ble behandlet, og om at psykisk syke pasienter ikke trenger å være psykotiske, så tror jeg han hadde tatt meg mer på alvor. Jeg var ærlig om planer og tanker, men sa at det ikke var noe jeg skulle gjøre, men jeg hadde behov for å slippe det ut, ikke være alene med de fæle tankene. Derfor hadde jeg jo også behov for nettopp legehjelp. Selvmordstanker er vanlig hos deprimerte, og for noen som er kronisk suicidal er de veldig tilstedeværende selv om de ikke er akutt farlige. Jeg tror han ble redd, det skjønner jeg. Men med mer kunnskap om psykisk syke generelt hadde han gjerne møtt meg på en annen måte. Ellers er denne mistroen generelt til hvor pålitelige psykisk syke er en klamp om foten. Et helsevesen som ikke tror på deg, og tar deg seriøst, enten i den ene eller andre retningen er dessverre skadelig for folk. Men jeg tenker at det helt klart er verre i de tilfellene folk ber om å bli innlagt fordi de ikke føler at de har kontroll, men ikke får hjelp, enn slik som meg. Selv om det også er dumt. 

Jeg skjønner at for noen som ikke er vant med dette høres gjerne alt av dette svært dramatisk ut. Men det er det jeg hadde håpet at legevaktsleger også skjønte at det ikke trengte å bli. Det blir først dramatisk når man blir tvangsinnlagt, når man selv så for seg at man skulle gå hjem og mestre situasjonen på egen hånd. 

Vi har prøvd å få til slik at de kunne få opp et notat på legevakten med kriseplanen (når de åpnet journalen eller hva enn), nettopp fordi vi ser at det er vanskelig dette her, og fordi vi ser at når det blir feil så blir det destruktivt for pasienten (meg), men dette var det visst lite muligheter for, å få en sånn "sticky". 

Anonymkode: 29e01...666

Her sa behandleren min at legevakt skulle få kriseplan, så de hadde den hvis jeg kom. Er ikke dette mulig? 

Anonymkode: d50ca...951

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Joda, det er klart jeg forstår legen . Jeg tror ikke han gjorde det av vond vilje. Det prøvde jeg også å skrive i innlegget mitt, at jeg forstår jo at det er vanskelig for legen også. Men i den situasjonen når man er så syk, så klarer man ikke helt å tenkte "jaja, det er bare fordi han vil være sikker, og fordi han bryr seg og ikke ønsker at jeg skal dø", man er alvorlig syk og ikke helt rasjonell.  Blir man krenket så blir man krenket, og det gjør ikke mindre vondt fordi personen gjør det med omtanke. Så da blir det til at man mister tillit til helsevesenet. 

Ellers tenker jeg litt på det du sier om at det er ikke rart man ikke har tillit til en såpass syk pasient. Og da lurer jeg på om du ville tenkt det samme om en som var alvorlig syk somatisk, at de ikke var til å tro på? For det er her jeg mener det handler om manglende kunnskap. Hadde legen visst mer om kronisk suicidalitet og hvordan det best ble behandlet, og om at psykisk syke pasienter ikke trenger å være psykotiske, så tror jeg han hadde tatt meg mer på alvor. Jeg var ærlig om planer og tanker, men sa at det ikke var noe jeg skulle gjøre, men jeg hadde behov for å slippe det ut, ikke være alene med de fæle tankene. Derfor hadde jeg jo også behov for nettopp legehjelp. Selvmordstanker er vanlig hos deprimerte, og for noen som er kronisk suicidal er de veldig tilstedeværende selv om de ikke er akutt farlige. Jeg tror han ble redd, det skjønner jeg. Men med mer kunnskap om psykisk syke generelt hadde han gjerne møtt meg på en annen måte. Ellers er denne mistroen generelt til hvor pålitelige psykisk syke er en klamp om foten. Et helsevesen som ikke tror på deg, og tar deg seriøst, enten i den ene eller andre retningen er dessverre skadelig for folk. Men jeg tenker at det helt klart er verre i de tilfellene folk ber om å bli innlagt fordi de ikke føler at de har kontroll, men ikke får hjelp, enn slik som meg. Selv om det også er dumt. 

Jeg skjønner at for noen som ikke er vant med dette høres gjerne alt av dette svært dramatisk ut. Men det er det jeg hadde håpet at legevaktsleger også skjønte at det ikke trengte å bli. Det blir først dramatisk når man blir tvangsinnlagt, når man selv så for seg at man skulle gå hjem og mestre situasjonen på egen hånd. 

Vi har prøvd å få til slik at de kunne få opp et notat på legevakten med kriseplanen (når de åpnet journalen eller hva enn), nettopp fordi vi ser at det er vanskelig dette her, og fordi vi ser at når det blir feil så blir det destruktivt for pasienten (meg), men dette var det visst lite muligheter for, å få en sånn "sticky". 

Anonymkode: 29e01...666

Jeg tenker uansett alvorlig sykdom så ofrer man ikke jobben sin, yrket sitt og livsgrunnlaget sitt for tillit til en pasient som lover ting som strider mot all fornuft. Legevaktens jobb er å redde liv. Og det er det de gjør. Og å da føle seg krenket fordi de gjør det de blir betalt for og er ansatt for å gjøre blir for teit. Man kan faktisk ikke forvente at hele verden skal ta hensyn til akkurat din sykdom. 

Anonymkode: 8d42a...578

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

En lege er ikke en psykolog. Man kan ikke forvente at en lege skal ha inngående kjennskap til slike diagnoser. (Jeg har ikke hørt om den diagnosen en gang før denne tråden).

Anonymkode: 914af...80c

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker uansett alvorlig sykdom så ofrer man ikke jobben sin, yrket sitt og livsgrunnlaget sitt for tillit til en pasient som lover ting som strider mot all fornuft. Legevaktens jobb er å redde liv. Og det er det de gjør. Og å da føle seg krenket fordi de gjør det de blir betalt for og er ansatt for å gjøre blir for teit. Man kan faktisk ikke forvente at hele verden skal ta hensyn til akkurat din sykdom. 

Anonymkode: 8d42a...578

Leger er ikke betalt for å legge inn pasienter på tvang. Det er betalt for å utøve helsehjelp. Og som jeg har skrevet utførlig flere ganger. Jeg forstår legen. Det betyr ikke at tvang ikke er krenkende. Men jeg forstår nå at det å dele ting om slike "fæle" diagnoser ikke aksepteres. Det er tydeligvis provoserende at man ønsker forståelse og god behandling i helsevesenet. Her trodde jeg at man kunne dele og så ville folk f mer kunnskap i stedet for å dømme og komme med slike negative tilbakemeldinger.  

 

Som sagt, jeg skjønner legen. Det betyr ikke at man ikke blir krenket. 

Anonymkode: 29e01...666

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og det å håpe på at legevakten hat me r kunnskap om psykiske lidelser er ikke det samme som å forvente at "hele verden skal ta hensyn til din diagnose". Jeg skjønner ikke hvorfor det plager dere sånn at jeg ærlig deler om hvordan dette oppleves for meg.

Anonymkode: 29e01...666

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Leger er ikke betalt for å legge inn pasienter på tvang. Det er betalt for å utøve helsehjelp. Og som jeg har skrevet utførlig flere ganger. Jeg forstår legen. Det betyr ikke at tvang ikke er krenkende. Men jeg forstår nå at det å dele ting om slike "fæle" diagnoser ikke aksepteres. Det er tydeligvis provoserende at man ønsker forståelse og god behandling i helsevesenet. Her trodde jeg at man kunne dele og så ville folk f mer kunnskap i stedet for å dømme og komme med slike negative tilbakemeldinger.  

 

Som sagt, jeg skjønner legen. Det betyr ikke at man ikke blir krenket. 

Anonymkode: 29e01...666

Du må gjerne bli krenket. Men legen har ikke gjort noe galt, derimot alt riktig. Hadde han derimot latt deg gå hjem hadde han vist grov uforstand.

Anonymkode: 8d42a...578

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og det å håpe på at legevakten hat me r kunnskap om psykiske lidelser er ikke det samme som å forvente at "hele verden skal ta hensyn til din diagnose". Jeg skjønner ikke hvorfor det plager dere sånn at jeg ærlig deler om hvordan dette oppleves for meg.

Anonymkode: 29e01...666

Det er vel ingen som sier det plager oss, det plager iallfall ikke meg. Jeg klarer bare ikke å forstå at du ikke forstår at de faktisk gjorde alt riktig. Legevaktleger er turnusleger, fastleger osv. Altså leger som ikke er spesialisert innen psykriatri men kun har en generell kunnskap om emnet som det er forventet av leger. Jeg synes du krever for mye av de i stede for å faktisk se de for det de er, leger som har jobben med å redde liv og å sortere ut pasienter til psyk og sykehus om det er noe alvorlig. Du kan ikke forvente samme behandling av dem som du kan av din faste behandler som kjenner deg. 

De ville redde livet ditt, ikke være slemme mot deg. 

Anonymkode: 8d42a...578

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig er det akseptert at du deler din erfaring. Samtidig må du også da tilbake akseptere at du får svar på de kritiske spørsmål du stiller - nemlig at en lege ikke er psykologspesialist. Det er to ulike felt, og du kan dermed ikke forvente at en lege på legevakten vil ha spesialkompentanse angående din psykologiske diagnose.

Anonymkode: 914af...80c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel ingen som sier det plager oss, det plager iallfall ikke meg. Jeg klarer bare ikke å forstå at du ikke forstår at de faktisk gjorde alt riktig. Legevaktleger er turnusleger, fastleger osv. Altså leger som ikke er spesialisert innen psykriatri men kun har en generell kunnskap om emnet som det er forventet av leger. Jeg synes du krever for mye av de i stede for å faktisk se de for det de er, leger som har jobben med å redde liv og å sortere ut pasienter til psyk og sykehus om det er noe alvorlig. Du kan ikke forvente samme behandling av dem som du kan av din faste behandler som kjenner deg. 

De ville redde livet ditt, ikke være slemme mot deg. 

Anonymkode: 8d42a...578

 

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig er det akseptert at du deler din erfaring. Samtidig må du også da tilbake akseptere at du får svar på de kritiske spørsmål du stiller - nemlig at en lege ikke er psykologspesialist. Det er to ulike felt, og du kan dermed ikke forvente at en lege på legevakten vil ha spesialkompentanse angående din psykologiske diagnose.

Anonymkode: 914af...80c

Men leser dere ikke at jeg skriver at jeg skjønner det nå? Hvorfor fortsette å si at jeg ikke forstår når jeg har skrevet at jeg jo gjør det nå? 

Uavhengig om det er rett eller ikke er tvang en enorm inngripen i mennesker sitt liv. Det oppleves krenkende selv om det er riktig, og i noen tilfeller absolutt nødvendig.

Jeg tror heller ikke den aktuelle legen ville være slem mot meg. Han var til tross for uenighet en av de bedre jeg har møtt. 

Jeg forventer ikke at legevaktsleger skal være spesialister på psykisk sykdom. Jeg sier noe om at jeg synes det er noe galt med kunnskapsnivå hvis man tror at alle psykisk syke er upålitelige, eller antar at de ikke er til å tro på. 

Anonymkode: 29e01...666

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
×
×
  • Opprett ny...