Gidder ikke snakke med bf på telefon mer og han nekter å respektere

[AnonymBruker]

Av erfaring blir faren til barnet mitt fort ufin og blir umulig å komme igjennom om han først blir irritert/engasjert. Men jeg vet jo at samarbeid må vi jo ha. Så jeg satte en stopper for dette her om dagen og sa at jeg orker ikke bli overkjørt og verbalt voldtatt hver gang vi prater i telefonen så jeg ønsker at all kommunikasjon hvor han er irritert eller opphisset av en eller annen grunn, den skal foregå utelukkende skriftlig. Også fordi skriftlig får jeg ha ting nedskrevet slik at jeg ikke glemmer ting, noe Jeg kan ha en tendens til iblant. Jeg forklarte han grunnen til dette men han nekter å bry seg. Ringer sikkert 5 ganger daglig og sutrer på melding over at jeg ikke tar telefonen. Nekter også å fortelle meg hva som var grunnen i utgangspunktet til at han ville snakke med meg. For det skal gjøres kun på hans måte: over telefon. Han nekter å gjøre ting på min måte iblant.

For å ha en elefonsamtale med han må jeg mote meg opp i timesvis, ofte dager. Fordi en samtale med han ødelegger dagen min og humøret mitt. Han bryter meg ned, ikke nødvendigvis bevisst, men bare tanken på å prate med han eller en samtale på 2 min kan ødelegge de fineste stunder. Han gir seg heller ikke. En 2 min samtale blir til 20. En 10 min samtale blir til tre kvarter. Han drøyer ting så ut til det store at jeg mister helt livsgnisten av å bruke tid på han. 

Dere tror sikkert jeg overdriver. Men han har en enorm negativ innvirkning på meg (og andre har jeg hørt). 

Hva kan jeg si for å få han til å gi seg? Hva gjør man med folk som ikke gidder møtes på midten og bare maser og maser? 

Anonymkode: ba271...6f4

[AnonymBruker]

Bare ikke ta telefonen. Han får sende mail. Ingen grunn til å prate sammen i ett sett.

Anonymkode: 31653...d96

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Bare ikke ta telefonen. Han får sende mail. Ingen grunn til å prate sammen i ett sett.

Anonymkode: 31653...d96

Det er ikke det at han ringer for å snakke med meg så ofte. Men når han ringer og er irritert eller engasjert så er det umulig å komme igjennom hos han. Bruker mit meg at han treffer ungen sin så skjelden (som i og for seg er hans egen skymd da det var han som valgte å flytte 150 mil unna barnet sitt da det ble slutt), og mener nok jeg skal føye meg ekstra mye for han pga dette for det er jo så "synd på han".

Barnet mister sin daglige rutiner fordi han føkker det opp hver gang han har barnet på besøk. Det tar dager for å få ungen tilbake på rett kjøl. Barnet har null rutiner og null plikter hos far. Og alt dette går utover oss her hjemme som har den daglige omsorgen.Samtidig bor han så langt unna at besøk blir det skjeldnere av nå som barnet begynner i 2.klasse. Dette nekter han å respektere og kjører sitt eget løp uansett hva jeg sier. 

Jeg er så lei av mennesker som tømmer meg for energi og livglyst. Ts

Anonymkode: ba271...6f4

[AnonymBruker]

Forstår deg godt, jeg hadde det liknende jeg også. Da jeg etterhvert fikk ny samboer, så gav jeg han telefonen, når jeg ikke orket å krangle mer med barnefaren, han kjeftet å styrte på, det var et mareritt å snakke med han, men med min nye samboer,  da snakket de godt, ble enige om ting og hadde en fin samtale, enn om min samboer ikke avvek fra hva jeg opprinnelig prøvde å si, men ikke fikk budskapet frem om. Manfolks alså! hehe

Men ja, ikke ta telefonen, be han sende mail. 

Anonymkode: a2bd5...ce2