Jeg dikter historier, og tror på dem selv, og glemmer at det er jeg som har diktet

[Horten Market]

Sitat

Jeg dikter historier, og tror på dem selv, og glemmer at det er jeg som har diktet

Har du diktet historier her på forumet også? I så fall, kan du fortelle hvilke tråder du har opprettet?

[AnonymBruker]

Det er jo ingen tvil om at du trenger hjelp! Sannsynligvis er det noe underliggende problemer som ligger i kjernen som har forårsaket denne "lystløgner" tendensen. 

 

Jeg jobbet med en som var autist med noe annet og han løy så det rant og ALLE visste det. Jeg forsøkte med en liten løgn i starten for å bekrefte mistankene mine. Sa til han at det var bra han kom seg på jobb den dagen for jeg hadde hørt alle tog i hans retning var forsinket pga "noe rart". Jaaaa, du skulle bare visst, svarte han. Toget hans hadde jo sporet av og blokkert skinnene på andre siden også, mens siden det var så alvorlig så prøvde NSB å skjule det så media ble aldri tipset. De prøvde å fikse. Han fikk gratis taxi til jobb og årskort hos NSB gratis for resten av livet siden han hadde truet med å ringe media. 

En liten løgn jeg kom med fikk han til å bli så stort. Og den fortalte han i flere uker helt til han måtte kjøpe ny månedskort og vi sa at han har vel gratis årskort. Den hadde han ikke fått ennå, var på vei i posten. 

Han trodde også på alle sine løgner. Det var utallige av dem! Jeg anbefalte psykolog på en fin måte "bare for å snakke og ha en person som kan lytte; det er uvurderlig". Han var nest yngst av maaange søsken, så jeg mistenkte mangel på oppmerksomhet. 

Anonymkode: eaa02...e62

[AnonymBruker]

Jeg så dr. Phil i går, der var det en jente som drev og diktet historier hele tiden, man lyger så man tror det selv.

Viste seg at hun hadde diverse diagnoser pluss hun hadde rota med dop, så hjerna var helt føcka.
Den siste løgnen var at hun var overbevist om at hun var gravid og skulle føde Jesus om 9 dager. 
Selv da de tok ultralyd på henne som viste helt tom mage, trodde hun ikke på de. Hun var overbevist om at hun var høygravid.

Det har hendt seg at jeg og har "diktet" historier, dvs jeg tror jeg har opplevd det, men så blir jeg usikker på om det ikke er pga jeg har sett masse bilder eller hørt andr fortelle at jeg innbiller meg at jeg har gjort det selv.
F.eks. at jeg var med til Prekestolen en gang for mange år siden. 
Jeg skulle egentlig det da - men jeg tror ikke det ble noe av pga diverse omstendigheter, men vi snakket så mye om det, også så jeg Alt for Norge de de strevde med å gå opp, så jeg ser liksom for meg helt tydelige bilder av hvordan det var der, og at jeg ikke turte å gå til kanten av stupet... så jeg tror liksom jeg har vært der og jeg forteller andre om denne opplevelsen, samtidig som jeg har en tvil i meg - opplevde jeg virkelig dette, eller var det pga jeg snakket så mye om den turen vi planla den gangen og så Alt For norge, slik at jeg tror jeg har vært der?

 

Noe annet er at jeg innbiller meg at jeg har blitt misbrukt, men tror ikke jeg har blitt det, men er redd jeg har fortrengt onde minner. .. jeg hadde også rare drømmer om at foreldrene til en venn av meg tisset på meg, binde meg på gulvet og tisset og bæsjet på meg, men dette føles fjernt, som fortrengt minne, samtidig så er det ekkelt å tro at noe sånt har skjedd meg, men kompisen min var fæl å dikte ting, så mulig han fortalte om noe sånt, så innbilte jeg meg at jeg hadde opplevd dette?
Drømte også at jeg ble voldtatt av klassekamerater, 

men tro dette var bare en drøm...

hmmmm

En gutt i klassen fortalte de andre i klassen at han tvang meg til å kle av meg alle klærne utenfor huset hans en gang. 
Det husket ikke jeg... s\å trodde han bare diktet... 

men merkelig fyr som skrøt av noe sånt da, han burde jo vært anmeldt... men sånn er det med politisønner... også var han jo også mindreårig.
Men mulig derfor jeg fikk plutselig angst for å gå til postkassen alene da jeg var liten, plutselig redd for de store guttene.
Spørs om jeg hadde fortrengt minnet, husker bare at jeg var redd noe, men ikke hva....

 

Minner er ikke så lette å ha med å gjøre, vi kan innbille oss at vi har opplevd ting vi iikke har. Vi kan ha sett filmer, lest om ting, hørt historier, fantasert - så mye at vi til slutt tror at vi har opplevd det selv. 

 

Hva er reelt og hva er ikke? Er det beste å glemme og fortrenge?

 

Anonymkode: d1666...fe2

[AnonymBruker]

I barne og ungdomsåra møtte jeg flere sånne. Tror de fleste vokser det av seg.

Interessant fenomen egentlig. Hva kommer det av? Antagelig et behov for oppmerksomhet som flere har nevnt.

Anonymkode: 2d451...da1

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar! 

Nei, jeg trodde liksom at lystløgner mer var bare noe man kallte folk, ikke en ekte diagnose. 

Jeg kjenner meg igjen i det du forteller om denne personen. Det her med at det er ikke bare når jeg møter andre mennesker, jeg tar med løgnen hjem. F.eks om jeg har vært i sosialt lag og fortalt noe vanskelig og hatt en dyp og god samtale med noen, så går jeg hjemover som om det vi snakket om der, og det jeg fortalte om mitt eget liv, var sant. Jeg glemmer at det ikke var det. Så løgnen er ikke bare for å gjøre meg interessant for den andre, det er til og med når jeg er alene. 

Kan akkurat dette ha noe å gjøre med st du savner denne følelsen, en "connection" med et annet menneske som du kanskje ikke ville fått om det ikke var for at du diktet opp noe? Det er jo en ganske grunnleggende menneskelig behov, og hjernen er jo ikke dummere enn at den vil forsøke å oppsøke ting den savner, selv om det er på falske premisser.

Når jeg tenker på det er det egentlig uendelig trist. Synes jeg at mitt eget liv er så kjedelig at jeg må finne på alle mulige løgner for å gjøre det utholdelig for meg selv? Og hvorfor bruker jeg ikke tid og energi på å skape ekte ting i livet mitt, i stedet for å bygge løgner og skrøner og luftslott? Sånn som f.eks nå i sommer, jeg har ingen planer, for jeg har vært for oppslukt i liksom-planene mine. Når jeg haler meg ut av løgnene, og ser på livet mitt ellers, så er det bare tomt, og jeg får tanker om at jeg er patetisk. Og da er det mye enklere å bare gå inn i løgnene igjen. 

Dette med at det er kjedelig gikk jo igjen hos min venn også, det er et gap mellom den du ønsker å være og den du er, og i sammenligning er den du er nå kjedelig. Så hva med å gjøre endringer som i dine øyne gjør deg mer spennende for deg selv(altså ikke for andre, men for deg)?

Jeg har generelt en opplevelse av at ting er platt. Ekstremer griper tak i meg, og ulike skjebner griper tak i meg, og hva er da bedre enn å tilegne seg disse skjebnene og se verden utifra dem? Småprat og småpjatt og alltid det samme temaet er så .. grått for meg! Om det gir mening. Men jeg skulle jo heller bygget ekte interesser, en falske. 

- TS

Anonymkode: 6c8a1...e62

 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

*snipp*

Interessant fenomen egentlig. Hva kommer det av? Antagelig et behov for oppmerksomhet som flere har nevnt.

Anonymkode: 2d451...da1

Jeg tror det kan komme av mye forskjellig, også oppmerksomhet. Jeg svarte lengre opp om at jeg kjenner ei som var lystløgner før og som nå er åpen om at hun var det. For henne dreide det seg om å selv leve en fantasi fordi hun ikke likte livet sitt slik det var og ikke klarte å gjøre noe med det av ulike årsaker. Det var ikke oppmerksomheten det genererte som var målet, det var heller et biprodukt som førte til ubehageligheter når hun fikk problemer med å stå for løgnene.

Anonymkode: d92c9...6f4