Gå til innhold

Venninne med autistisk sønn - hverdagen er bare mas


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Hei.

Er litt bekymret for både venninne og sønnen hennes. Sønnen går i 2.klasse og har fått diagnosen autisme. Han har nok en "lettere utgave", men mangler sosialkompetanse, løper rundt, lite øyekontakt, kjenner ikke grenser o.l. Min venninne ble veldig lei seg da de fikk diagnosen. Jeg trodde barn med autisme måtte ha var stabilitet og struktur (blant annet). Min venninne er mye sliten pga. problemer med mann og hun jobber masse. Likevel skal hun "hele tiden" finne på ting med sønnen - Tusenfryd, lekeland, masse aktiviteter osv. De er sjeldent hjemme, og har mye opplegg store deler av uken. Jeg tror kanskje min venninne gjør dette fordi hun ønsker å fremsto som en "normal familie", men jeg ser at hennes sønn er så mye sliten/blir lei når han har vært på aktiviteter. Når jeg er sammen med dem (som er ganske ofte) er det mye mas og jag, og jeg blir helt utslitt å være der. Min venninne maser mye på sønnen sin og sier ofte "Nei, det får du ikke" o.l. 

Det har nå blitt sånn at jeg ikke orker å være så mye hos venninnen min lenger, noe som er synd. Noen tips til hva jeg kan gjøre/si?

 

 

Anonymkode: 9fd5a...8b9

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Synes ikke du burde si noe, da du verken er faglig kompetent til det og fordi du strengt tatt ikke har noe med hvordan hun oppdrar barnet sitt. Hvis det er slitsomt for deg å være med venninnen din og barnet hennes, er det vel bare å være mindre med dem. 

Anonymkode: b7bcf...ea9

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes ikke du burde si noe, da du verken er faglig kompetent til det og fordi du strengt tatt ikke har noe med hvordan hun oppdrar barnet sitt. Hvis det er slitsomt for deg å være med venninnen din og barnet hennes, er det vel bare å være mindre med dem. 

Anonymkode: b7bcf...ea9

Det må da kunne være lov å være bekymret vel?

TS, jeg hadde prøvd å tatt opp med fagpersoner som kanskje kan ta kontakt med henne?

For jeg er helt ærlig at dette tror ikke jeg er sunt for barnet (og mor), og det kommer nok til å ta litt tid får mor innser at barnet hennes er anderledes, men får hun virkelig ikke hjelp etter diagsnonesen?

Så jævla typisk Norge..

Anonymkode: c8362...5f1

  • Liker 21
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er det mye ukunnskap. Gå inn på autismeforeningens sider (autismeforeningen.no) og les deg opp. Tips også venninnen din om å bli medlem der. Der er det mye støtte og kunnskap å få. Det finnes også flere Facebooksider hvor foreldre er og kan dele bekymringer og gleder over å ha et barn med autisme.

Når det gjelder hverdagen hennes, så er det sånn at hvis man har møtt ett barn med autisme, så har man møtt ETT barn med autisme. De er like forskjellige som andre barn, selv om de har en diagnose og fellestrekk. Noen må ha stramme rammer og pinlig nøyaktighet i alt de foretar seg, andre må holde på med noe hele tiden. Mange barn kan få meltdowns, kanskje venninnen din vil trøtte ut ungen sin? Noen barn blir sittende inne med spill og tv - nettopp fordi de mangler sosiale ferdigheter - på denne måten kan også de få gjort noe og sett andre mennesker.

Kluet her er vel at du må snakke med venninnen din. Jeg kjenner ingen foreldre med diagnosebarn (inkl meg selv) som ikke villig forteller hvordan akkurat sitt barn er og hva som funker for dem og hvorfor.

  • Liker 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil tenke at veninna di er så mye ute med barnet fordi hun ikke vil at han skal sitte inne med TV og dataspill. MAO er hun en god mamma som prøver å gjøre en god innsats for å få barnet ut og bevege seg. Dette er faktisk ikke negativt. :)

Forstår at du er sliten, men se for deg hvordan veninna di har det. 

Anonymkode: 9877f...d20

  • Liker 13
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil tenke at veninna di er så mye ute med barnet fordi hun ikke vil at han skal sitte inne med TV og dataspill. MAO er hun en god mamma som prøver å gjøre en god innsats for å få barnet ut og bevege seg. Dette er faktisk ikke negativt. :)

Forstår at du er sliten, men se for deg hvordan veninna di har det. 

Anonymkode: 9877f...d20

Har du fått med deg at sønnen er autist?

Greit at alle barn er forskjellige selv med diagnose,men det er alltid noe grunnleggende som gjelder, i dette tilfellet et struktert hver dag. Og det er ikke bra for friske barn heller å være på skole, også være ute hele dagen/kvelden, uten å få pause og pusterom. Aktivitet er viktig, det er hvile å.

Jeg ser i hi en mor som overdrever. Og det er ikke sunt for barnet ei henne.

Anonymkode: c8362...5f1

  • Liker 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Her bør du ligge veldig lavt. 

Får du ingenting ut av samværet med din venninne eller du blir sliten av det, så finn andre venner. Uansett bør du ikke blande deg inn i hvordan hun er eller organiserer sin hverdag. 

 

Anonymkode: a4e6c...32f

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Her bør du ligge veldig lavt. 

Får du ingenting ut av samværet med din venninne eller du blir sliten av det, så finn andre venner. Uansett bør du ikke blande deg inn i hvordan hun er eller organiserer sin hverdag. 

 

Anonymkode: a4e6c...32f

Enig men her hadde jeg vært bekymret selv om det hadde vært ett frisk barn, jeg tror dette grenser til omsorgsvikt, og TS burde å ta det opp/si ifra til fagpersoner slik at mor kan lære seg hvordan hun skal legge opp hverdag og helg som er bra for barnet.

TS sier at barnet ser utslitt og lei. Fordi de er sjelden hjemme,og at det da er det store aktviterer,

Jeg blir bare utslitt av å lese om det.

Anonymkode: c8362...5f1

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig men her hadde jeg vært bekymret selv om det hadde vært ett frisk barn, jeg tror dette grenser til omsorgsvikt, og TS burde å ta det opp/si ifra til fagpersoner slik at mor kan lære seg hvordan hun skal legge opp hverdag og helg som er bra for barnet.

TS sier at barnet ser utslitt og lei. Fordi de er sjelden hjemme,og at det da er det store aktviterer,

Jeg blir bare utslitt av å lese om det.

Anonymkode: c8362...5f1

 

Synes man skal være litt mer forsiktig å bruke ordet "omsorgssvikt". Dette er bare en betraktning sett utenfra, og ikkenoe man vet noe sikkert om. Og omsorgssvikt er i en helt annen kategori. 

Anonymkode: e47d1...df9

  • Liker 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Synes man skal være litt mer forsiktig å bruke ordet "omsorgssvikt". Dette er bare en betraktning sett utenfra, og ikkenoe man vet noe sikkert om. Og omsorgssvikt er i en helt annen kategori. 

Anonymkode: e47d1...df9

Selfølgelig blir det hvis barnet er aldri er hjemme, og flyr fra den ene aktiviteten til andre, og aldri for slappet av og, For ikke roet seg ned idet hele tatt, ikke en gang ett par timer før senga og kommer utslitt på skolen. Det går veldig mye utover livskvaliteten! Og det slik kan det ikke holdes på evigheter, da får du ett barn som blir brent ut.

 

Anonymkode: c8362...5f1

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt barn er autist. Og det er ingen problem å ha aktive dager, men det må være med ting han liker eller mestrer. Hvis mitt barn kunne valgt aktivitet hver dag så hadde han kun sett tv og spilt DS. Når det har skjedd mye så tar vi gjerne en hviledag. Barnet her trenger også rutiner og struktur, men det betyr ikke at vi ikke kan være spontane. Jeg kjenner barnet mitt til å kunne justere uten problemer, men noen ganger kan det klikke helt hvis dagen ikke ble slik vi avtalte før skolen, men da er det å hente seg inn igjen :-) 

Anonymkode: 63907...83d

  • Liker 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Mitt barn er autist. Og det er ingen problem å ha aktive dager, men det må være med ting han liker eller mestrer. Hvis mitt barn kunne valgt aktivitet hver dag så hadde han kun sett tv og spilt DS. Når det har skjedd mye så tar vi gjerne en hviledag. Barnet her trenger også rutiner og struktur, men det betyr ikke at vi ikke kan være spontane. Jeg kjenner barnet mitt til å kunne justere uten problemer, men noen ganger kan det klikke helt hvis dagen ikke ble slik vi avtalte før skolen, men da er det å hente seg inn igjen :-) 

Anonymkode: 63907...83d

Og slikt skal det være :)

TS tilbringer mye tid med de og kjenner de godt og for meg varsler lampene når TS skriver

"tror kanskje min venninne gjør dette fordi hun ønsker å fremsto som en "normal familie".

Anonymkode: c8362...5f1

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du sier at det ikke er lenge siden barnet hennes ble diagnostisert? Hvor er du som venninne? Det er nå hun trenger deg. Du sier også at hun hadde det vanskelig da barnet fikk en diagnose, allikevel kritiserer du? 

Har du barn selv? Klarer du å se for deg sjokket når man får vite at barnet har en diagnose det aldri vil vokse av seg, som vil gi det utfordringer resten av livet. Man er bekymret for et "normalt" barn 24/7 som mor, tenk deg da bekymringen når barnet får en diagnose av denne arten. For meg virker det som mor må få lande litt, og få tid til å sortere tankene sine rundt dette. Det beste du som venninne kan gjøre er å bare være der, og gi henne støtte. Som venninne må du føle deg frem til når det er naturlig, og når mor er klar til å motta råd og tips. Det er mange måter å si en ting på, du trenger ikke gå på og øse av din visdom. Det vil nok føles som et angrep for henne. 

Jeg tipper også det er fagpersoner inni bildet, som vil rådgi og tipse henne om tiltak og fremgangsmåter, la dem få ta seg av det ;) Så bakker du heller opp når du ser at hun prøver ut nye tiltak du syns virker bra. 

En annen ting; venninnen din prøver å unngå at barnet ikke sosialiseres, hun overkompenserer akkurat nå, noe som er helt normalt, men gi det en liten stund så tipper jeg hun finner ut hva som fungerer og hva som ikke fungerer.

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

1 minutt siden, Vera skrev:

 

Jeg tipper også det er fagpersoner inni bildet, som vil rådgi og tipse henne om tiltak og fremgangsmåter, la dem få ta seg av det ;) Så bakker du heller opp når du ser at hun prøver ut nye tiltak du syns virker bra. 

 

Skulle tro det, men vettu hva det er ikke helt sikkert, 

Og det vet jeg med erfaring selv og andre bekjente at det er ikke for gitt at man for så mye eller noe hjelp i det hele tatt.

Med diagnoserte barn.

Anonymkode: c8362...5f1

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, Vera skrev:

Du sier at det ikke er lenge siden barnet hennes ble diagnostisert? Hvor er du som venninne? Det er nå hun trenger deg. Du sier også at hun hadde det vanskelig da barnet fikk en diagnose, allikevel kritiserer du? 

Har du barn selv? Klarer du å se for deg sjokket når man får vite at barnet har en diagnose det aldri vil vokse av seg, som vil gi det utfordringer resten av livet. Man er bekymret for et "normalt" barn 24/7 som mor, tenk deg da bekymringen når barnet får en diagnose av denne arten. For meg virker det som mor må få lande litt, og få tid til å sortere tankene sine rundt dette. Det beste du som venninne kan gjøre er å bare være der, og gi henne støtte. Som venninne må du føle deg frem til når det er naturlig, og når mor er klar til å motta råd og tips. Det er mange måter å si en ting på, du trenger ikke gå på og øse av din visdom. Det vil nok føles som et angrep for henne. 

Jeg tipper også det er fagpersoner inni bildet, som vil rådgi og tipse henne om tiltak og fremgangsmåter, la dem få ta seg av det ;) Så bakker du heller opp når du ser at hun prøver ut nye tiltak du syns virker bra. 

En annen ting; venninnen din prøver å unngå at barnet ikke sosialiseres, hun overkompenserer akkurat nå, noe som er helt normalt, men gi det en liten stund så tipper jeg hun finner ut hva som fungerer og hva som ikke fungerer.

Og det har ikke blitt sagt noe som helst om at det har diagsnosert nylig.

Anonymkode: c8362...5f1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spør venninnen din om hvorfor hun planlegger og gjennomfører så mange "fullbookede" dager for barnet. Er det fordi hverdagen med barnet innendørs er enda mer slitsom enn med program, eller fordi hun ikke vil at barnet bare skal sitte inne med TV/dataspill (eller andre ting), og fordi hun da tror det gavner barnet å finne på aktiviteter? Jeg tror faktisk ikke det er for å fremstå som normal... men du kan jo spørre om du er usikker.

Anonymkode: 6f7dd...894

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skulle tro det, men vettu hva det er ikke helt sikkert, 

Og det vet jeg med erfaring selv og andre bekjente at det er ikke for gitt at man for så mye eller noe hjelp i det hele tatt.

Med diagnoserte barn.

Anonymkode: c8362...5f1

Det er ikke min erfaring. Derimot har jeg erfart at man må be om hjelp, og gjerne være spesifikk på hva man ønsker hjelp til. Man kommer langt med vanlig høflighet og litt ydmykhet. Det er ikke mange personer i dette landet som nekter å hjelpe når noen ber om det. Men, det er stor forskjell på å kreve hjelp og å be om hjelp. 

Sønnen til ts er forøvrig 6-7 år (2.klasse), ergo, det er ikke lenge siden han ble diagnostisert. Det er også ofte helt andre, og nye problemer som melder seg når barnet blir skolebarn, noe som igjen kan trigge utrygghet og hjelpesløshet hos mor - som igjen kan føre til overkompensering. Kanskje barnet har få klassekompiser? Da er det naturlig at mor prøver å gjøre kjekke ting etter skolen, eller når skolen har ferie. Jeg har i hvert fall aldri hørt om en mor som prøver å være stygg med barnet ved å ta det med til tusenfryd. Mor er glad i barnet og ønsker det beste for han, akkurat nå overkompenserer hun, enkelt og greit.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og slikt skal det være :)

TS tilbringer mye tid med de og kjenner de godt og for meg varsler lampene når TS skriver

"tror kanskje min venninne gjør dette fordi hun ønsker å fremsto som en "normal familie".

Anonymkode: c8362...5f1

OK. Da lurer jeg på hvilke utfordringer denne venninnen har med barnet og hvilke barnet har?

Her er det motsatt. Jeg vil forsvinne slik at vi ikke blir latt merke til. Jeg kunne aldri latet som om vi var "normale" fordi barnet mitt har sosiale utfordringer, er ikke motorisk sterk og klarer rett og slett ikke det som samfunnet forventer av en 8 åring. I tillegg blir han fort frustrert hvis han ikke får ting til eller ting ikke blir slik han ville. Så jeg føler meg som ett sirkus når vi er sammen med andre på aktiviteter. Det vi gjør mest er fri aktivitet, som ikke har forventninger eller mål, og er sammen med de han kommer over ens med og forstår han.

 

Anonymkode: 63907...83d

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Vera skrev:

Det er ikke min erfaring. Derimot har jeg erfart at man må be om hjelp, og gjerne være spesifikk på hva man ønsker hjelp til. Man kommer langt med vanlig høflighet og litt ydmykhet. Det er ikke mange personer i dette landet som nekter å hjelpe når noen ber om det. Men, det er stor forskjell på å kreve hjelp og å be om hjelp. 

Sønnen til ts er forøvrig 6-7 år (2.klasse), ergo, det er ikke lenge siden han ble diagnostisert. Det er også ofte helt andre, og nye problemer som melder seg når barnet blir skolebarn, noe som igjen kan trigge utrygghet og hjelpesløshet hos mor - som igjen kan føre til overkompensering. Kanskje barnet har få klassekompiser? Da er det naturlig at mor prøver å gjøre kjekke ting etter skolen, eller når skolen har ferie. Jeg har i hvert fall aldri hørt om en mor som prøver å være stygg med barnet ved å ta det med til tusenfryd. Mor er glad i barnet og ønsker det beste for han, akkurat nå overkompenserer hun, enkelt og greit.

Nå vet ikke jeg hvor i Norges land du er ifra, men her i Oslo, er det ofte man ikke for hjelp, man søker om ting som man får avslag på pga budsjett, jeg hadde en bekjent med gutt på barneskole på Grunerløkka med diagnose autist og hadde  behov for spesielt tilrettning, hvor rektor ville ikke gjøre det pga budsjett, etter flere runder på flere mnd tok hun tok kontakt med advokat og da endelig  fikk den hjelpen hun (barnet) hadde krav, jeg har flere inkludert meg selv må fighte og sloss for å få hjelp, ofte er også løsningen kun medisin ingenting utenom det. 

Anonymkode: c8362...5f1

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest NotNaomi
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei.

Er litt bekymret for både venninne og sønnen hennes. Sønnen går i 2.klasse og har fått diagnosen autisme. Han har nok en "lettere utgave", men mangler sosialkompetanse, løper rundt, lite øyekontakt, kjenner ikke grenser o.l. Min venninne ble veldig lei seg da de fikk diagnosen. Jeg trodde barn med autisme måtte ha var stabilitet og struktur (blant annet). Min venninne er mye sliten pga. problemer med mann og hun jobber masse. Likevel skal hun "hele tiden" finne på ting med sønnen - Tusenfryd, lekeland, masse aktiviteter osv. De er sjeldent hjemme, og har mye opplegg store deler av uken. Jeg tror kanskje min venninne gjør dette fordi hun ønsker å fremsto som en "normal familie", men jeg ser at hennes sønn er så mye sliten/blir lei når han har vært på aktiviteter. Når jeg er sammen med dem (som er ganske ofte) er det mye mas og jag, og jeg blir helt utslitt å være der. Min venninne maser mye på sønnen sin og sier ofte "Nei, det får du ikke" o.l. 

Det har nå blitt sånn at jeg ikke orker å være så mye hos venninnen min lenger, noe som er synd. Noen tips til hva jeg kan gjøre/si?

 

 

Anonymkode: 9fd5a...8b9

Må du gjøre noe? Hold deg unna som du gjør nå om du blir sliten. Det er nok kompetente folk som vet og rådgir henne. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...