-

[Gjest Apistogramma]

...

Endret 15. april 2018 av Apistogramma

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke valg av jobb er det viktigste her, såfremt økonomiske utsikter og ambisjonsnivå er kompatible.

Jeg ser oftere problemer når det er veldig ulik bakgrunn/oppvekst og sosiale kretser. Spesielt selvsagt der det er noe "trøbbel" hos den ene part. 

Er begge fra velfungerende familie (sosialt, økonomisk, etc.) så blir alt mye lettere. Har noen en "belastet" bakgrunn, så ber du om trøbbel.

Anonymkode: 8460a...ee2

[Gjest Apistogramma]

...

Endret 15. april 2018 av Apistogramma

[AnonymBruker]

Personlig foretrekker jeg en partner med samme utdanningsnivå da en ofte har likere referanser og slik at vedkommende oftere raskere forstår hva jeg mener osv. 

I tillegg har en og kanskje oftere likere bakgrunn og interesser. 

 

 

Anonymkode: 3575a...f47

[AnonymBruker]

Samboeren min har yrkesfaglig bakgrunn, mens jeg har en mastergrad. Vi kommer fra ganske ulike bakgrunner sosioøkonomisk hvor jeg har reist mye, bodd i utlandet, tatt utdanning etc mens han aldri forlot hjembygda. Likevel matcher vi utrolig bra på verdier når det gjelder hus og hjem, materielle ting, har like interesser, har samme humor og prater utrolig lett sammen. Vi bor også i hans hjembygd, så han er litt bedre rustet her enn det jeg er (hvis det gir mening). Der hvor jeg har høyere intellektuell "intelligens" enn han, så slår han meg på alt som er praktisk. Vi bor på gård, så hadde ikke klart oss uten hans kunnskap Mens jeg tar meg av mye av det økonomiske og slikt. Alt i alt har vi det veldig godt sammen!

MEN - vi fikk en ganske trøblete start ettersom samboeren min følte seg veldig underlegen meg og tenkte at jeg aldri i verden ville ha en som han. Det samme mente kompisene...da ble jeg ganske sint og provosert, for jeg falt jo for han nettopp pga alle de grunnleggende verdiene vi deler. Og selv om jeg har en tung, høyere utdanning så er jeg veldig bevisst på at livet skjer ETTER jobb. Jeg har vært igjennom en periode hvor jobben gjorde meg syk, og det skal aldri skje igjen. Så hvis vi snakker ambisjoner, så er vi ganske like ettersom vi begge er ute etter å ha et godt, trygt og stabilt liv sammen - uavhengig av hva vi driver med 8-16  

Anonymkode: ab276...b5b

[Teethgrinding]

Kunne aldri hatt en partner langt under meg i sosioøkonomisk status. Av hensyn til både henne og meg selv, men særlig henne. I min verden er det for mye koder og forventninger til at det hadde fungert. Hun hadde mest sannsynlig opplevd dårlig mestring og uunngåelig gjort opprør. Og vips, så var det forholdet over. 

Jeg tror like venner leker best, spesielt sosialt i forhold til andre. Klasse er en slags kodebrikke for hvordan vi leser verden. Det er ekstremt forutsigbart. Faktisk i den grad at det er statistisk signifikant i all samfunnsforskning. Vi gifter oss med folk på eget nivå, eller rett over. Det er ingen finansguruer som gifter seg med hushjelpen. Hvorfor ikke? Vel, mye av forklaringen ligger i at både de eksterne sosiale og de interne kulturelle forskjellene er uoverstigelige. For å forstå hvordan dette fungerer må man nesten ha et over middels innsiktsfullt sosialanalytisk hode eller fagbakgrunn.

Mange på kg lever i en drømmeverden der alle som ønsker kan komme over ens med hverandre. Verden er rett og slett ikke sånn satt sammen, og det er mange gode svar på hvorfor det er sånn. Det er fakta, ikke noe man kan velge å tro på eller ikke. Sånn er det bare. Sosioøkonomiske forhold er utslagsgivende og danner dønn forutsigbare mønstre for hvem som gifter seg med hvem.

Så har vi eksemplet der frøkna med mastergrad finner seg en mann med praktiske skills og bondegård og tror hun har gone slumming. Men, klasse er vitterlig mer enn utdanning, med referanse til Bordieu. Økonomisk, sosial og kulturell kapital. Du kan ha mastergrad men fortsatt være blodharry. Du kan være steinrik og utstyre leiligheten som en pakistansk drug lord. Du kan ha enorm kulturell kapital og være lærervikar uten salt til maten (men med et bibliotek med Bordieu i). Selv langt opp i samfunnseliten er det næringslivsledere som får mindreverdighetskomplekser i møte med noen med grad fra Cal Tech. Jenta på bondegård har mest sannsynlig ikke foreldre med familieskjold. Hun har ikke foreldre med bibliotek. Kanskje har ikke faren hennes engang høyere utdanning. Hvor enorm klassekamp er det at datteren har gjort som 90% av norske unge og tatt tungt statssubsidiert mastergrad? (ikke veldig). Hvis hun derimot hadde fått scholarship til MIT hadde vi kunnet snakke om en vesentlig klassereise. Hvis hun ble næringslivsleder hadde reisen vært stor. Men hun fant seg en elektrikermann på bygda med gård. Det er ikke noe særlig overraskende eller unikt. Det er relativt forutsigbart (med mindre foreldrene heter Gjelsten til etternavn, noe jeg tviler sterkt på at de gjør).

Vi velger oss alle partnere som befinner seg i ganske nær omkrets til egen sosial status. Og vet du hva, det er kanskje ikke så dumt! Jeg har iallefall levd lenge nok til å ha sett med egne øyne hvor uheldig det er å dytte arbeiderklasse inn i overklassen eller omvendt. Det blir aldri noen happy ever after. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, Apistogramma skrev:

Noen som har erfaringer og/eller tanker å dele omkring det å bli sammen med en person med forutsetninger som varierer veldig fra ens egne? Kan dette fungere over tid? Hvorfor/hvorfor ikke? Vil parten med lavest utdannelse lettere kunne føle seg utilstrekkelig eller underdanig i møte med den som er høyere utdannet? Vil parten med høy utdannelse lettere savne en intellektuelt jevnbyrdig å snakke med?

I mitt tilfelle har partner høyere utdanning, mens jeg har vgs og vanlig jobb. Han er fra en familie der de fleste har høyere utdanning, jeg stammer fra en religiøs familie med lite utdanning. Han fra byen, jeg fra bygda. Vi møttes på nett. 

I vårt tilfelle så er vi like på veldig mange områder, og har mange samsvarende interesser. 

Anonymkode: 08c2f...d26

[AnonymBruker]

Her fungerer det helt fint 😊

Anonymkode: 42a9a...3cf

[AnonymBruker]

Tittelen på tråden er veldig misvisende. Hvor høy utdannelse man har er ikke det samme som hvilket sosiale sjikt man er fra. Man kan være rikmannssønn fra byens største sossestrøk, men likevel selv bare ha vgs. Da er man fra et høyt sosialt sjikt, men har liten utdanning. 

Siden det later til å være "med forskjellig utdanningsnivå" du ønsker svar på: For meg har det alltid vært turnoff med lav utdannelse. Jeg har selv doktorgrad, og utdanning har alltid vært veldig viktig for meg. Jeg vil ha en mann med samme verdiene som meg, som også mener at utdanning er viktig. Jeg har truffet mange intelligente og oppegående mennesker med lav utdanning, så det er ikke som om jeg tror alle elektrikere og frisører er dumme som brød og intellektuelt underlegne. Men likevel ønsker jeg altså en som også har høy utdanning. 

Mannen min er "bare" sivilingeniør, og har "bare" master. 

Jeg ville også synes det var vanskelig om det var veldig stor forskjell i økonomi. Jeg ville ikke likt om mannen min var mye rikere enn meg, så jeg følte meg som en som ble forsørget av andre og ikke forsørget meg selv. Jeg ville heller ikke likt å føle at det var jeg som måtte forsørge mannen min, at han ikke kunne forsørge seg selv. 

 

Anonymkode: 2636f...c50

[CamillaCollett]

9 timer siden, Apistogramma skrev:

Noen som har erfaringer og/eller tanker å dele omkring det å bli sammen med en person med forutsetninger som varierer veldig fra ens egne? Kan dette fungere over tid? Hvorfor/hvorfor ikke? Vil parten med lavest utdannelse lettere kunne føle seg utilstrekkelig eller underdanig i møte med den som er høyere utdannet? Vil parten med høy utdannelse lettere savne en intellektuelt jevnbyrdig å snakke med?

Selvfølgelig kan en som av ulike grunner mangler formell utdannelse være intellektuelt på nivå med en som har solid utdannelse i bunn! Det jeg lurer på er hvor avgjørende et slikt forskjellig utgangspunkt kan være for hvorvidt et forhold over tid vil fungere eller ei. Det blir jo gjerne slik at man finner en partner som innehar samme sosioøkonomiske status som en selv, og som jobber i samme bransje, men hva skjer når man finner tonen med noen hvor utgangspunktet er veldig ulikt ens eget? Spiller eks. utdannelsesnivå noen rolle så lenge man intellektuelt passer godt?

Ser at dette er et spørsmål med mange variabler, men er spent på hvilke generelle tendenser som ev. dukker opp.

Det er et veldig interessant tema. Jeg tror veldig mange nordmenn ønsker at sosioøkonomisk status ikke skal ha noe å si for partnervalg. Å si at utdannelse og økonomisk bakgrunn spiller en rolle, strider mot den jevne nordmanns oppfatning av Norge som egalitært samfunn. Jeg kjenner mange som i fullt alvor mener at det ikke finnes klasser i Norge, og følgelig at alle har like muligheter og at familiebakgrunn ikke har så mye å si.

Men det er tøys. Norge er mer delt enn vi liker å tenke på, selv om det er bedre her enn mange andre steder (prøv å stille samme spørsmål i England, for eksempel). Og det er som Arcturus skriver, at like barn som regel leker best.

Du skriver det jo selv, men innlegget ditt består av for mange faktorer til å kunne besvares skikkelig. Familiebakgrunn, utdannelse og intellekt henger ikke nødvendigvis sammen, selv om det selvsagt stemmer at barn fra høyere sosiale lag oftere har lengre utdannelse og er mer intellektuelt stimulert. Men man kan fint være svært intelligent uten å ha en god utdannelse, og man kan få en god utdannelse selv om oppvekstvilkårene var dårlige.

Men for å svare mer konkret på tingene du nevner:

Jeg tror ikke det har så mye å si om den ene har mastergrad og den andre bare realkompetanse. Jeg tenker ikke at man automatisk er spesielt glup eller ambisiøs om man har en mastergrad. Derimot tror jeg det er et problem om partene er svært ulike intellektuelt, for det gjør gjerne at den ene føler seg underlegen, den andre understimulert, og det påvirker interessefeltene. Og jeg tror det er kjempeproblem om familiebakgrunnene er veldig forskjellig. Celina Midelfart ville aldri giftet seg med Ronny fra Tveita.

[CamillaCollett]

Det det koker ned til, tror jeg, er at mange ønsker seg en ganske jevn maktbalanse i et forhold.

[Illuminatum]

13 timer siden, Apistogramma skrev:

Noen som har erfaringer og/eller tanker å dele omkring det å bli sammen med en person med forutsetninger som varierer veldig fra ens egne? Kan dette fungere over tid? Hvorfor/hvorfor ikke? Vil parten med lavest utdannelse lettere kunne føle seg utilstrekkelig eller underdanig i møte med den som er høyere utdannet? Vil parten med høy utdannelse lettere savne en intellektuelt jevnbyrdig å snakke med?

Selvfølgelig kan en som av ulike grunner mangler formell utdannelse være intellektuelt på nivå med en som har solid utdannelse i bunn! Det jeg lurer på er hvor avgjørende et slikt forskjellig utgangspunkt kan være for hvorvidt et forhold over tid vil fungere eller ei. Det blir jo gjerne slik at man finner en partner som innehar samme sosioøkonomiske status som en selv, og som jobber i samme bransje, men hva skjer når man finner tonen med noen hvor utgangspunktet er veldig ulikt ens eget? Spiller eks. utdannelsesnivå noen rolle så lenge man intellektuelt passer godt?

Ser at dette er et spørsmål med mange variabler, men er spent på hvilke generelle tendenser som ev. dukker opp.

Så du mener at en lege og en sykepleier ikke kan ha det godt sammen?

Ellers har utdannelse og sosialt sjikt ikke nødvendigvis sammenheng, ofte er det slik dog.

[Gjest Apistogramma]

...

Endret 15. april 2018 av Apistogramma

[Gjest Apistogramma]

...

Endret 15. april 2018 av Apistogramma

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om utdanningsnivå er viktigere enn tenkemåte og interesser egentlig. Disse henger ofte sammen, men jeg har høyt utdannede venner som ikke forstår vitenskapelig metode og som det er vanskelig å ha en interessant diskusjon med. De kan tall og beregninger, men virker (for meg) ikke spesielt intelektuelle. Så har jeg en partner som er tenkende og filosofisk og kunnskapsrik, men som ikke har like høy utdanning som meg. Han kan jeg ha veldig gode samtaler med om politikk, kjønn osv fordi vi begge kan argumentere på en gjennomtenkt og interessant måte.

Anonymkode: 13e6d...9ff

[AnonymBruker]

Jeg tror at både utdanningsnivå OG sosiokulturell og sosioøkonomisk bakgrunn har noe å si. Jeg kunne ikke hatt en partner som hadde en svært ulik sosioøkonomisk bakgrunn fra meg selv. Vi har begge en bakgrunn fra den store og gjennomsnittlige middelklassen, noe som sikkert er det vanligste her i landet. Jeg ville følt meg utilpass hvis jeg hadde hatt en partner fra det man må kunne kalle overklasse. Skikk og bruk, vaner og sosiale koder ville vært veldig fremmed for meg, og jeg føler at bakgrunnen min er viktig for den personen jeg er, så det ville trolig aldri føltes veldig greit. 
Samtidig er deler av min slekt veldig arbeiderklasse. Jeg kommer fra et sted der arbeiderklassen står sterkt, og jeg vet omtrent hvor smålig baksnakkende og usjarmerende «husmannsånden» kan være. På tross av at de ikke lenger er undertrykte, så later de som om de er det, og har holdninger overfor andre som er deretter. 

Når det gjelder utdanningsnivå, så ser jeg det er mange som snakker så fint om at de kjenner SÅ intelligente og smarte folk uten utdannelse, og at utdannelsen ikke har NOE å si. Jeg er slett ikke enig i dette.
For det første, så er det en sammenheng mellom intellektuelle evner og utdanningsnivå. Dette er selvsagt ikke helt uten unntak, men det er ingen tvil om at hovedregelen er slik blant folk i dag.
For det andre er det også en statistisk sammenheng mellom sosioøkonomisk bakgrunn og utdanningsnivå. 
For det tredje er det en kjensgjerning at like barn stort sett leker best. Man trenger ikke nødvendigvis ha nøyaktig like mange års utdannelse, men det er milevid forskjell mellom refleksjonsnivået til de av mine venner som har lite skolegang og de som har langvarig utdannelse. Det er ingen tvil om at de med litt tyngre faglig bakgrunn er mer interessante å snakke med - selv om samtalen ikke går på fag. Type stilling og lønnsnivå har mindre å si, i alle fall i de miljøene jeg har vanket privat og profesjonelt. 

Jeg trenger å ha givende samtaler med min partner, og dette blir jeg sikkert lynsjet for, men de mest interessante samtalepartnerne finner jeg i de som har noen års høyere utdannelse. Refleksjonsevne, kunnskaper og generelt det å være «oppegående» har utvilsomt en viss sammenheng med utdanningsnivå. 

Anonymkode: a4c5f...423

[AnonymBruker]

Det er nok oftere slik at en felles plattform av verdier, kultur og kutyme er et viktigere poeng enn hvilken grad man besitter og har papirer på.

Det er nå engang slik at utdannelse ikke automatisk også gir dannelse, og dannelse i seg selv gir heller ikke automatisk en høyere grads utdannelse.

Innledningsvis kan slike konfliktområder kamufleres av de rosa forelskelsesbrillene, men når hverdagen kommer og ulikhetene skal slipes, da oppstår irritasjonene og problemene. 

Hvis fundamentet av grunnverdier og kultur er på plass så mister antallet studiepoeng og grader mye av sin verdi både internt for paret og for de respektive familier. 

Anonymkode: b3bb2...f91

[AnonymBruker]

23 timer siden, Arcturus skrev:

Kunne aldri hatt en partner langt under meg i sosioøkonomisk status. Av hensyn til både henne og meg selv, men særlig henne. I min verden er det for mye koder og forventninger til at det hadde fungert. Hun hadde mest sannsynlig opplevd dårlig mestring og uunngåelig gjort opprør. Og vips, så var det forholdet over. 

Jeg tror like venner leker best, spesielt sosialt i forhold til andre. Klasse er en slags kodebrikke for hvordan vi leser verden. Det er ekstremt forutsigbart. Faktisk i den grad at det er statistisk signifikant i all samfunnsforskning. Vi gifter oss med folk på eget nivå, eller rett over. Det er ingen finansguruer som gifter seg med hushjelpen. Hvorfor ikke? Vel, mye av forklaringen ligger i at både de eksterne sosiale og de interne kulturelle forskjellene er uoverstigelige. For å forstå hvordan dette fungerer må man nesten ha et over middels innsiktsfullt sosialanalytisk hode eller fagbakgrunn.

Mange på kg lever i en drømmeverden der alle som ønsker kan komme over ens med hverandre. Verden er rett og slett ikke sånn satt sammen, og det er mange gode svar på hvorfor det er sånn. Det er fakta, ikke noe man kan velge å tro på eller ikke. Sånn er det bare. Sosioøkonomiske forhold er utslagsgivende og danner dønn forutsigbare mønstre for hvem som gifter seg med hvem.

Så har vi eksemplet der frøkna med mastergrad finner seg en mann med praktiske skills og bondegård og tror hun har gone slumming. Men, klasse er vitterlig mer enn utdanning, med referanse til Bordieu. Økonomisk, sosial og kulturell kapital. Du kan ha mastergrad men fortsatt være blodharry. Du kan være steinrik og utstyre leiligheten som en pakistansk drug lord. Du kan ha enorm kulturell kapital og være lærervikar uten salt til maten (men med et bibliotek med Bordieu i). Selv langt opp i samfunnseliten er det næringslivsledere som får mindreverdighetskomplekser i møte med noen med grad fra Cal Tech. Jenta på bondegård har mest sannsynlig ikke foreldre med familieskjold. Hun har ikke foreldre med bibliotek. Kanskje har ikke faren hennes engang høyere utdanning. Hvor enorm klassekamp er det at datteren har gjort som 90% av norske unge og tatt tungt statssubsidiert mastergrad? (ikke veldig). Hvis hun derimot hadde fått scholarship til MIT hadde vi kunnet snakke om en vesentlig klassereise. Hvis hun ble næringslivsleder hadde reisen vært stor. Men hun fant seg en elektrikermann på bygda med gård. Det er ikke noe særlig overraskende eller unikt. Det er relativt forutsigbart (med mindre foreldrene heter Gjelsten til etternavn, noe jeg tviler sterkt på at de gjør).

Vi velger oss alle partnere som befinner seg i ganske nær omkrets til egen sosial status. Og vet du hva, det er kanskje ikke så dumt! Jeg har iallefall levd lenge nok til å ha sett med egne øyne hvor uheldig det er å dytte arbeiderklasse inn i overklassen eller omvendt. Det blir aldri noen happy ever after. 

"Jenta/frøkna med bondegård her". 

Først må jeg bare gratulere med at du har lest Bourdieu. Dessverre er din analyse av meg helt feil. For det første har jeg ikke funnet meg en mann med bondegård. JEG har kjøpt meg en gård hvor jeg driver med hest, og min samboer bor her med meg. Jeg fant gården før jeg fant mannen. Han er forøvrig ikke elektriker. Stilen på gården her er langt unna både Pakistan, drugs og lords. Og jo, jeg kommer fra en familie hvis navn ikke er ukjent i byen hvor jeg kommer fra. Min far har også høyere utdanning, og er næringslivsleder meg eget firma. Det samme kan sies om min mor. De har både høy sosiøkonomisk og kulturell kapital. Har lest Bordieu jeg og skjønner du. 

Og hvor skrev jeg at jeg har "gone slumming"? Det var min samboer som var at den oppfatning av at det var for store forskjeller mellom oss  (bla pga utdanning og familiebakgrunn) til at vi kunne være sammen, ikke jeg. Hvor har han gone da? Hvis du leser innlegget mitt så beskriver jeg oss som like, og antyder absolutt ikke at jeg baser rundt i slummen. Selv om det er mye møkk her på bondegården. 

Og litt morsomt at du automatisk antok at det var "mann med gård" og ikke "frøken med gård". 

 

 

Anonymkode: ab276...b5b

[AnonymBruker]

16 timer siden, CamillaCollett skrev:

Det er et veldig interessant tema. Jeg tror veldig mange nordmenn ønsker at sosioøkonomisk status ikke skal ha noe å si for partnervalg. Å si at utdannelse og økonomisk bakgrunn spiller en rolle, strider mot den jevne nordmanns oppfatning av Norge som egalitært samfunn. Jeg kjenner mange som i fullt alvor mener at det ikke finnes klasser i Norge, og følgelig at alle har like muligheter og at familiebakgrunn ikke har så mye å si.

Men det er tøys. Norge er mer delt enn vi liker å tenke på, selv om det er bedre her enn mange andre steder (prøv å stille samme spørsmål i England, for eksempel). Og det er som Arcturus skriver, at like barn som regel leker best.

Du skriver det jo selv, men innlegget ditt består av for mange faktorer til å kunne besvares skikkelig. Familiebakgrunn, utdannelse og intellekt henger ikke nødvendigvis sammen, selv om det selvsagt stemmer at barn fra høyere sosiale lag oftere har lengre utdannelse og er mer intellektuelt stimulert. Men man kan fint være svært intelligent uten å ha en god utdannelse, og man kan få en god utdannelse selv om oppvekstvilkårene var dårlige.

Men for å svare mer konkret på tingene du nevner:

Jeg tror ikke det har så mye å si om den ene har mastergrad og den andre bare realkompetanse. Jeg tenker ikke at man automatisk er spesielt glup eller ambisiøs om man har en mastergrad. Derimot tror jeg det er et problem om partene er svært ulike intellektuelt, for det gjør gjerne at den ene føler seg underlegen, den andre understimulert, og det påvirker interessefeltene. Og jeg tror det er kjempeproblem om familiebakgrunnene er veldig forskjellig. Celina Midelfart ville aldri giftet seg med Ronny fra Tveita.

Men altså, Celina Midelfart, kunne du ikke funnet et bedre eksempel?? Jeg sier ikke mer enn Røkke, Trøim, og ikke minst, Trump!! Need I say more? Alle millionene i verden hadde ikke vært nok til at jeg ville hatt dem. Forøvrig er mannen min velutdannet og har god økonomi, men det er ikke grunnen til at jeg er sammen med han. Grunnen er at han er snill, omsorgsfull, morsom, er aktiv, eventyrlysten, og har en kropp til å dø for. Og ikke det minste snobbete. 

Anonymkode: 35299...f6a

[AnonymBruker]

11 timer siden, Apistogramma skrev:

Jeg kjenner selv til flere eksempler på at akkurat dette kan fungere fint.

Når jeg etterspør erfaringer omkring hvorvidt svært ulik utdannelse har noe å si, er det fordi jeg selv ikke har gjort meg egne erfaringer på akkurat dette området før nå. Jeg har gjort meg noen tanker, og dels fått disse bekreftet gjennom svar. Selv om det til syvende og sist vil komme an på de to det gjelder så synes jeg personlig det er greit å "vite hva man går til" før man ev. hopper i det.

Syns dette er så merkelig tenkning. Dere er to mennesker, ikke to kategorier. Selv om 90% av menneskene i de kategoriene du putter menneskene i har en viss type erfaring eller opplever visse type trender, så betyr ikke det at det gjelder for deg, du kan være av de resterende 10%. Det eneste du risikerer med denne type tenkning er å bli biased på hvordan du oppfatter visse hendelser eller oppførsler, noe som gjerne resulterer i en selvoppfyllende profeti. 

Mennesket's virkelighetsoppfatning er ekstremt skjør, studier på studier viser hvor lite som skal til før mennesker endrer adferd og tilnærming til situasjonene de befinner seg i. Om du tenker at det er lav sjanse for at du vil ha det bra sammen med en mann av annet sosialt lag, så begynner du underbevisst å "lete" etter alt som ikke funker. Du vil også ha en indre sperre som hindrer de positive følelsene å slå rot, fordi du egentlig forventer at det ikke skal funke. 

Anonymkode: 08c2f...d26