Noen som har adoptert her?

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på hvor du og andre som uttaler seg så skråsikkert om lange køer i Norge henter denne påstanden fra? Fra adopsjonsforeningene er det i hvert fall ikke. Norge mangler søkere, det er for få som ønsker å adoptere, og his det fortsetter slik klarer ikke norske foreninger å fylle kvotene de får fra giverlandene. Med det konsekvenser det kan få for videre samarbeid.

Adopsjonsforum trenger søkere på flere land, men særlig Colombia. Inoradopt ønsker flere søkere på Taiwan, og Verdens barn har lenge søkt etter flere søkere på Korea. Les mer her og her.

Så altså, de som jobber med dette daglig sier det motsatte av deg og mange andre som hevder at det å adoptere når man har biologiske barn er å frata noen andre plass i køen.

 

Norske myndigheter er klare på at barn ikke skal adopteres for foreldrenes skyld. Det er bare en ting som teller, og det er om det er til beste for barnet å bli adoptert. Å ønske seg barn veldig sterkt vil ofte være en god motivasjon, men ikke nok i seg selv. Derfor vurderes også par som søker om adopsjon nøye, og å ha egne barn kan være positivt i vurderingen.  

Til TS, så ville jeg tatt kontakt med en adopsjonsforening og forhørt meg om mulighetene. Kriteriene varierer fra land til land, så dette må dere undersøkes nærmere. Dere er ikke for gamle, slik noen hevdet over. Men prosessen er todelt etter hva jeg forstår, først skal dere utredes i Norge og så skal dere vente på å få tildelt barn, så det tar litt tid. Derfor kan det være lurt å forhøre seg og få noen innspill. Lykke til!

 

Anonymkode: 3d157...170

Jeg kjenner ei som ble adoptert i begynnelsen av 90 tallet. Hun ble herset rundt av sine "snille" adoptivforeldre, fikk juling for den minste ting, og havnet i dårlig miljø på skolen. Foreldrene hennes skjønte ikke at det var de var problemet, og unnskyldte seg med at barnet var umulig å leve med. Jeg har synstes synd på denne stakkars jenta i alle de år, men desverre visste jeg lite om hvordan ting egentlig var hjemme hos henne. Moren var veldig flink til å snakke for seg og hadde høy sosial status.

Anonymkode: 09f92...9bb

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner ei som ble adoptert i begynnelsen av 90 tallet. Hun ble herset rundt av sine "snille" adoptivforeldre, fikk juling for den minste ting, og havnet i dårlig miljø på skolen. Foreldrene hennes skjønte ikke at det var de var problemet, og unnskyldte seg med at barnet var umulig å leve med. Jeg har synstes synd på denne stakkars jenta i alle de år, men desverre visste jeg lite om hvordan ting egentlig var hjemme hos henne. Moren var veldig flink til å snakke for seg og hadde høy sosial status.

Anonymkode: 09f92...9bb

Det var leit å høre, og hun er nok ikke alene. Dårlige foreldre finnes overalt og i alle samfunnslag, og selv om alle som ønsker å adoptere må gjennom en godkjenningsprosess er det helt sikkert noen som får adoptere som ikke burde fått lov. 

Men for øvrig ser jeg ikke helt hva du svarer på i innlegget mitt. Verken å ha barn eller være barnløs er noen garanti for gode foreldreegenskaper, men jeg synes det er synd at så mange er negative til TS' ønske om å adoptere, på grunnlag av noen ideer om lange køer (som er direkte feilinformasjon).

Anonymkode: 3d157...170

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tiden er ikke i ferd med å renne ut for Ts. De fleste er eldre enn Ts når de oppdager at de ikke kan få barn. En hovedregel er 90 år for mor og far til sammen. De eldste parene får kun adoptere større barn, men Ts og mannen ligger godt an til å få adoptere yngre barn. 

Selv har jeg egne men vurderer å bli fostermor når de er blitt litt større da det ofte anbefales at egne barn er større.

Anonymkode: 23d44...e3c

Det kommer an på flere forhold. Kravene til alder varierer med hvilket land de velger å adoptere fra.  Det tar og tid å få adopsjonsprosessen på plass, i tillegg til at det lett koster tohundredetusen, med alt. Landet krever at adoptivforeldre bor i landet et bestemt antall uker før de får reise hjem med barnet. Eldre foreldre får og gjerne lov til å adoptere barn med diagnoser. Kriteriene ligger bl.a. her http://www.adopsjonsforum.no/adopsjon/valg-av-land/1228/krav-til-søkere

Anonymkode: 13a73...a28

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner ei som ble adoptert i begynnelsen av 90 tallet. Hun ble herset rundt av sine "snille" adoptivforeldre, fikk juling for den minste ting, og havnet i dårlig miljø på skolen. Foreldrene hennes skjønte ikke at det var de var problemet, og unnskyldte seg med at barnet var umulig å leve med. Jeg har synstes synd på denne stakkars jenta i alle de år, men desverre visste jeg lite om hvordan ting egentlig var hjemme hos henne. Moren var veldig flink til å snakke for seg og hadde høy sosial status.

Anonymkode: 09f92...9bb

Adoptivbarn med eldre foreldre som ikke har barn fra før, har ikke alle hatt det godt når de har kommet til Norge på 70, 80 og 90 tallet. Det er noe vi vet som gar kontakt med adoterte voksne i dag. 

Mange får slengt etter seg at de skal være glad de kom til Norge og slapp bort fra landet de er født i. Men ikke alle opplever det slik. Heller ikke alle våger å sette ord på at de opplever det slik. Mange kom som fireåringer og eldre, med fly og ble hentet på flyplassen av sine nye foreldre, uten å forstå språket eller hva de kom til. Det er adopsjonens bakside. 

Anonymkode: 13a73...a28

[Gjest ClickB4it]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på hvor du og andre som uttaler seg så skråsikkert om lange køer i Norge henter denne påstanden fra? Fra adopsjonsforeningene er det i hvert fall ikke. Norge mangler søkere, det er for få som ønsker å adoptere, og his det fortsetter slik klarer ikke norske foreninger å fylle kvotene de får fra giverlandene. Med det konsekvenser det kan få for videre samarbeid.

Adopsjonsforum trenger søkere på flere land, men særlig Colombia. Inoradopt ønsker flere søkere på Taiwan, og Verdens barn har lenge søkt etter flere søkere på Korea. Les mer her og her.

Så altså, de som jobber med dette daglig sier det motsatte av deg og mange andre som hevder at det å adoptere når man har biologiske barn er å frata noen andre plass i køen.

 

Norske myndigheter er klare på at barn ikke skal adopteres for foreldrenes skyld. Det er bare en ting som teller, og det er om det er til beste for barnet å bli adoptert. Å ønske seg barn veldig sterkt vil ofte være en god motivasjon, men ikke nok i seg selv. Derfor vurderes også par som søker om adopsjon nøye, og å ha egne barn kan være positivt i vurderingen.  

Til TS, så ville jeg tatt kontakt med en adopsjonsforening og forhørt meg om mulighetene. Kriteriene varierer fra land til land, så dette må dere undersøkes nærmere. Dere er ikke for gamle, slik noen hevdet over. Men prosessen er todelt etter hva jeg forstår, først skal dere utredes i Norge og så skal dere vente på å få tildelt barn, så det tar litt tid. Derfor kan det være lurt å forhøre seg og få noen innspill. Lykke til!

 

Anonymkode: 3d157...170

Leser du i det hele tatt hva jeg skriver? For at et barn skal bli adoptert så må det jo nødvendigvis adopteres av foreldre som har lyst på barn. Man tvangsplasserer ikke adoptivbarn hos motvillige foreldre. Jeg har aldri påstått at det å ville ha barn er nok i seg selv - det hadde tatt seg ut! - men det er jo forhåpentligvis utgangspunktet for at man i det hele tatt starter en søknadsprosess, så kommer alt det andre etterpå.

[Hoihoihoi]

Takk for alle svar. Jeg blir litt overveldet over alle svarene og  de sterke meningene folk tydeligvis har om adopsjon og hvem som «burde få lov» å adoptere. Generelt sett vil jeg bare si at det er ingen menneskerett og få barn. At kun ufrivillig barnløse burde få adoptere synes jeg er en svært lite gjennomtenkt påstand. Det viktigste er at barn får et trygt,kjærlig og varig hjem, ikke om foreldrene er fertile eller ikke.  

Når det gjelder fosterhjem, så er det absolutt noe vi har vurdert og snakket om mange ganger. Enn så lenge har vi selv så små barn at vi har vurdert det dithen at vi burde vente, pga hensyn til våre egne barn og det faktum at de fleste fosterbarn trenger å være yngst i familien, og trenger og fortjener en stor del av foreldrenes oppmerksomhet.

I tillegg er jeg selv utdannet barnevernspedagog og vil derfor være aktuell for såkalt forsterket fosterhjem. Dette må i hvert fall vente til våre biologiske barn er eldre.

Konkluderer vel med at jeg og samboer får diskutere dette enda mer, og kontakte både adopsjonsorganisasjoner og bufetat ang fosterhjem. Så får vi se hva det blir til etterhvert. Det jeg uansett er sikker på er at vi har mulighet til å gi flere barn et godt hjem! 

Ts 

Endret 23. juni 2017 av Hoihoihoi
Slurvefeil

[AnonymBruker]

20 timer siden, ClickB4it skrev:

Det å få barn er jo egoistisk. Man får barn fordi man har lyst på barn, det er egoistisk. Det betyr ikke at det er negativt.

Å videreutvikle mangfoldet er i mine øyne ikke egoistisk.

Anonymkode: 2f22c...0b5

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres problematisk ut at lysten til å adoptere stammer fra et ønske om å redde et barn. Skal barnet da stå i en slags takknemlighetsgjeld? 

Anonymkode: 850b6...87f

[AnonymBruker]

2 timer siden, ClickB4it skrev:

Leser du i det hele tatt hva jeg skriver? For at et barn skal bli adoptert så må det jo nødvendigvis adopteres av foreldre som har lyst på barn. Man tvangsplasserer ikke adoptivbarn hos motvillige foreldre. Jeg har aldri påstått at det å ville ha barn er nok i seg selv - det hadde tatt seg ut! - men det er jo forhåpentligvis utgangspunktet for at man i det hele tatt starter en søknadsprosess, så kommer alt det andre etterpå.

Ja, det gjør jeg.

På ‎21‎.‎06‎.‎2017 den 14.46, AnonymBruker skrev:

Barn adopteres ikke for foreldrenes skyld. Det bør iallefall ikke være hovedårsaken. Du snakker om adopsjonsbarna som om de er ting. Det er ikke snakk om at noen kjøper de to siste like genserne på H&M, sånn at ingen bak får et eksemplar.  Det her er snakk om barn som trenger et hjem, uavhengig om det er hos noen som ikke kan få barn, eller hos noen som kan få barn.

Anonymkode: 59f67...f0e

 

På ‎21‎.‎06‎.‎2017 den 15.22, ClickB4it skrev:

Jeg synes faktisk barn bør adopteres for foreldrenes skyld. De bør adopteres av noen som har så inderlig lyst til å bli foreldre at de orker å gå gjennom det som kreves for å få adoptere. Vi har adoptivbarn i nær familie, og jeg overhørte en gang noen som sa at barnet var "heldig" som hadde "fått lov" til å komme til så snille mennesker. Det er feil. De menneskene er vanvittig heldige som fikk lov til å adoptere det barnet.

Forøvrig støtter jeg forslagene om å bli fosterhjem. Det er veldig mange barn som trenger et sted å kalle "hjemme"

 

Jeg tror ikke egentlig vi er så rivende uenige, jeg synes du har mange bra poenger, men her falt jeg ærlig talt av lasset. Jeg tror ikke det er noen risiko for at noen adopterer ved en glipp eller mot sin vilje. Jeg tror du kan forutsette at alle som søker adopsjon nettopp ønsker seg barn, uavhengig om de har barn fra før eller hvilke andre kvalifikasjoner de har (dette må jo undersøkes nærmere uansett, i arbeidet med en sosialrapport. Det er også ganske sikkert at søkere som begrunner sitt ønske meg "å være snille" og "hjelpe stakkars foreldreløse barn" ikke kommer til å bli godkjent) Så for meg blir slik argumentasjon å slå inn åpne dører, men det er mulig jeg misforstår.

Anonymkode: 3d157...170

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det høres problematisk ut at lysten til å adoptere stammer fra et ønske om å redde et barn. Skal barnet da stå i en slags takknemlighetsgjeld? 

Anonymkode: 850b6...87f

Jeg synes bare det er problematisk hvis det er uttrykk for en lite reflektert og savioristisk holdning, som er sentrert på at foreldrene er snille og gode som redder barn. Som forventer takknemlighet fra barnet og beundring fra omgivelsene. En slik holdning er helt klart problematisk (og helt på jordet, ikke minst)

Slik oppfatter jeg ikke TS. Og hei, la oss kalle en spade for en spade: Barn i overfylte barnehjem i utlandet trenger familier. Barn som venter på fosterhjem i Norge trenger familier. Det er realiteten, selv om det ikke er behagelig å dvele ved.

Hvis gode, trygge voksne klarer å kombinere sitt barneønske med å være en familie for noen som trenger det, så synes jeg det er fantastisk.

Anonymkode: 3d157...170

[Hoihoihoi]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det høres problematisk ut at lysten til å adoptere stammer fra et ønske om å redde et barn. Skal barnet da stå i en slags takknemlighetsgjeld? 

Anonymkode: 850b6...87f

Atte hva, hvor i all verden får du det i fra?

Hva tenker du er «riktig» årsak til å ønske å adoptere et barn?

Jeg tenker at om noen klarer å gi et barn er god og trygg oppvekst og et godt hjem så er det ganske likegyldig hvorfor de ønsket det i utgangspunktet.

Ts

[AnonymBruker]

Forsterbarn hadde jeg aldri turt. Da måtte i så fall barnet vært lite og måtte også vært sikker på at vi fikk beholde det. Tenk så fælt å bli skikkelig glad i barnet og så blir det flyttet tilbake til noe som kanskje bare en stabilt en liten stund. Ville aldri stolt på det. 

Anonymkode: 181b0...b72

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Litt utenfor trådens tema, men må bare spørre: er det "vanlig" være fosterforeldre så lang tid uten at det blir adopsjon? Vurderer selv å bli fosterforelder, og ønsker da helst små barn, men er usikker pga at biologiske foreldre plutselig får omsorgen og da vil det bli vanskelig for "søsken" her osv. Synes forøvrig fosterforeldre gjør en uvurderlig jobb.

Anonymkode: 301f4...5f6

Jeg tror det er ganske vanlig  noen barn blir jo flyttet mellom flere fosterfamilier, men barnevernet (hvertfall her) streber veldig etter stabilitet og holder barnet samme sted så lenge det er trygt og godt. Det skal en del til før fosterbarn blir adoptert, da de biologiske foreldrene da må skrive fra seg all tilknytning til barnet - noe de naturligvis sjelden vil (forståelig nok). Så mange barn er fosterbarn hele livet, ja.

Min erfaring er at biologiske foreldre sjelden får omsorgen tilbake når barnet er plassert i fosterhjem. Det skal så pass tungtveiende grunner til fosterhjem, at det er en ganske alvorlig hjemmesituasjon.. Beredskapshjem er selvfølgelig midlertidig og mye mer uforutsigbart. Det er her barnet blir plassert samme dag som barnevernet tar dem - i påvente av barnevernets etterforskning. Fosterhjem er liksom når barnevernet er ferdig med undersøkelser og har konkludert med at barnet ikke kan bo hos foreldrene  fosterhjem er ment til å være en stabil, langvarig og trygg substitutt for hjemmet. 

Det kan hende disse rutinene er annerledes andre steder, men slik er det her vi bor hvertfall  men jeg forstår absolutt frykten din, vi elsker denne jenta utrolig høyt og jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om de tok henne fra oss.. Men som sagt er det liten sannsynlighet  

Anonymkode: bc08c...19b

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er ganske vanlig  noen barn blir jo flyttet mellom flere fosterfamilier, men barnevernet (hvertfall her) streber veldig etter stabilitet og holder barnet samme sted så lenge det er trygt og godt. Det skal en del til før fosterbarn blir adoptert, da de biologiske foreldrene da må skrive fra seg all tilknytning til barnet - noe de naturligvis sjelden vil (forståelig nok). Så mange barn er fosterbarn hele livet, ja.

Min erfaring er at biologiske foreldre sjelden får omsorgen tilbake når barnet er plassert i fosterhjem. Det skal så pass tungtveiende grunner til fosterhjem, at det er en ganske alvorlig hjemmesituasjon.. Beredskapshjem er selvfølgelig midlertidig og mye mer uforutsigbart. Det er her barnet blir plassert samme dag som barnevernet tar dem - i påvente av barnevernets etterforskning. Fosterhjem er liksom når barnevernet er ferdig med undersøkelser og har konkludert med at barnet ikke kan bo hos foreldrene  fosterhjem er ment til å være en stabil, langvarig og trygg substitutt for hjemmet. 

Det kan hende disse rutinene er annerledes andre steder, men slik er det her vi bor hvertfall  men jeg forstår absolutt frykten din, vi elsker denne jenta utrolig høyt og jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om de tok henne fra oss.. Men som sagt er det liten sannsynlighet  

Anonymkode: bc08c...19b

Men så kommer det kanskje en far på banen, som kanskje har lyst til å ha omsorgen. Hadde ikke turt å bli glad i ungen i frykt for å miste den til en ustabil situasjon. Kjenner til et tilfelle det skjedde, far hadde blitt kristen og ville ha omsorgsretten. Men det holdt ikke så lenge desverre. 

Anonymkode: 181b0...b72

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men så kommer det kanskje en far på banen, som kanskje har lyst til å ha omsorgen. Hadde ikke turt å bli glad i ungen i frykt for å miste den til en ustabil situasjon. Kjenner til et tilfelle det skjedde, far hadde blitt kristen og ville ha omsorgsretten. Men det holdt ikke så lenge desverre. 

Anonymkode: 181b0...b72

Ja, det er en risiko. Når tar barnevernet her mange forhåndsregler og sjekker ut hele familien (mor, far, tanter, onkler, besteforeldre osv) før fosterhjem. Fosterhjem skal være siste utvei, og er derfor ganske "trygt" sånn sett  Men ja, det du beskriver er en risiko man tar som fosterforeldre. 

Anonymkode: bc08c...19b

[AnonymBruker]

Adopsjon er en komplisert situasjon som vekker mange ulike tanker og meninger, noe denne tråden gjenspeiler.

Jeg har sett adopsjonsprosessen hos nær familie, og der har det gått veldig fint. Generelt er det veldig viktig at motivasjonen bak adopsjonen er den riktige. Man trenger selvsagt ikke være barnløs og infertil for å være gode adopsjonsforeldre, men det er viktig at motivasjonen er at man føler familien ikke er komplett ennå, og man vil ha flere barn, punktum - ikke at man vil hjelpe eller redde et fattig barn. Det er fint å ville være snill og hjelpsom, men da er det bedre å melde seg inn i en bistandsorganisasjon eller lignende humanitært arbeid, ikke adopsjon.

Adopsjon er ikke veldedighet eller snillhet, i så fall ender man fort opp i en situasjon som noen over her beskriver - at barnet liksom står i en takknemlighetsgjeld og er "heldig" som fikk bli adoptert, mens adoptivforeldrene klapper seg selv på skuldra og føler seg som snille mennesker. Men det vil skape en barriere mellom deg og barnet som hindrer normal foreldre-og-barn-kontakt. Det er ikke sånn man bonder med et barn og begynner å elske det betingelsesløst. Man bonder med et barn fordi barnet er virkelig etterlengtet, ikke fordi barnet er et stakkars fattig barnehjemsbarn som trenger deg. Motivet må først og fremst være lengselen etter å få være foreldre for noen, og så kommer barnets opphav og økonomiske bakgrunn i andre rekke. Ingen mennesker har godt av å vokse opp med en identitet som "det stakkars barnehjemsbarnet". 

Man bør også være forberedt på at adoptivbarn gjerne krever mer oppfølging og at spesielle behov kan melde seg etterhvert, ting man ikke vet når man får barnet som baby. Mange adoptivbarn har mottatt mangelfull omsorg som spedbarn og det får i noen tilfeller visse helsemessige og mentale følger. Igjen er det ekstremt viktig at adoptivforeldrene har den riktige motivasjonen i utgangspunktet - snillhet er ikke nok for å holde deg gående når du må følge opp et krevende barn med spesielle behov over tid. Det er det bare god gammeldags foreldrekjærlighet som gjør, den som kommer av at du ønsket sterkt å få være mamma eller pappa for noen, uavhengig av om du fødte barnet selv eller ikke. Det er DU som er heldig som får være forelder for barnet - det er sånn man må tenke.

Anonymkode: 8a5f1...6f0

[AnonymBruker]

Adopterer man et spedbarn, i hver fall under et år, så har de kanskje ikke så mye baggasje. 

Anonymkode: 181b0...b72

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Adopterer man et spedbarn, i hver fall under et år, så har de kanskje ikke så mye baggasje. 

Anonymkode: 181b0...b72

Blant barn som i spedbarnstiden ble utsatt for traumatiserende hendelser, omsorgssvikt og manglende stimulans, er det et ganske høyt antall som får ettervirkninger som lærevansker, tilknytningsvansker, etc. Sjansen for psykiske diagnoser er høyere. Spedbarnstiden er faktisk ekstremt viktig for videre utvikling.

Fant denne artikkelen etter et kjapt søk: https://www.childwelfare.gov/pubpdfs/long_term_consequences.pdf. I sitatet under beskrives fosterbarn, men kan jo like gjerne være adoptivbarn:

Sitat

When infants and young children enter out-of-home care due to abuse or neglect, the trauma of a primary caregiver change negatively affects their attachments (ACF/OPRE, 2012a). Nearly half of infants in foster care who have experienced maltreatment exhibit some form of cognitive delay and have lower IQ scores, language difficulties, and neonatal challenges compared to children who have not been abused or neglected (ZERO TO THREE, 2011). 

Nå har selvsagt ikke alle adoptivbarn blitt utsatt for direkte omsorgssvikt eller traumer, men mange har tilbragt sine første måneder eller år på overfylte og underbemannede barnehjem hvor tilsynet og oppfølgingen av hver enkelt baby kun er et minimum. Kanskje har barnet ikke blitt kost med, snakket med, stimulert, eller hatt en konstant omsorgsperson. Kanskje har babyen bare blitt plukket opp av senga for å få ny bleie eller en kjapp flaske, men utover det, ingen ordentlig menneskelig kontakt. Det kan ha mye å si for hvordan hjernen utvikler seg. Nå går det selvsagt veldig bra med mange adoptivbarn, men sjansen for spesielle behov og utviklingsproblemer er absolutt tilstede og noe man må tenke godt igjennom. Har man kapasitet, vil man fremdeles være like sikker på avgjørelsen, osv osv. For mange vordende adoptivforeldre som virkelig brenner etter å få et nytt barn inn i familien sin, vil jo svaret fremdeles være ja.  

Anonymkode: 8a5f1...6f0

[AnonymBruker]

Jeg har ikke adoptert selv, men har en søster som er 8år yngre enn meg som er adoptert fra Colombia.  Hun kom til oss da hun var to år. Foreldrene våre opplevde ikke at det var vanskeligere for dem å få adoptere enn andre, til tross for at de var biologiske foreldre fra før. P

Anonymkode: 7ef8f...0c8