Hun legger barnet sitt i vår seng

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

BS det første, ellers så er jeg enig i resten.

Anonymkode: e91f0...60f

u

 

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 nattesøvnen for alle involverte (inkludert barnet), men det er faktisk noe du har akseptert hittil, og attpåtil kaller du denne dama ei god mor? Her får du enten bare svelge dumskapen din og innse at du har tråkka i salaten og latt deg parkere noe inni helvete, eller ta tyren ved hornene og bestille time på Familievernkontoret, parterapi. Foreslår det siste i og med at det snart skal komme en til. Stakkars deg.

Anonymkode: 2c931...2e4

dette.

Anonymkode: e91f0...60f

[AnonymBruker]

Jeg er mer bekymret for ungen enn for dine sårede følelser og manglende sengekos, TS, og her er det familieterapi med fokus på ungen som må til. 

Jenta må lære seg til å bli mer trygg og selvstendig for sin egen del, det at mor ikke engang kan gå på do uten at ungen brøler etter henne tyder på at hun trenger hjelp. Du må ha det i fokus, ikke at du vil ha sengekosen din, da går naturlig nok mor i vranglås. Kontakt familievernsenter/helsesøster.

Anonymkode: 3711f...3c1

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg er mer bekymret for ungen enn for dine sårede følelser og manglende sengekos, TS, og her er det familieterapi med fokus på ungen som må til. 

Jenta må lære seg til å bli mer trygg og selvstendig for sin egen del, det at mor ikke engang kan gå på do uten at ungen brøler etter henne tyder på at hun trenger hjelp. Du må ha det i fokus, ikke at du vil ha sengekosen din, da går naturlig nok mor i vranglås. Kontakt familievernsenter/helsesøster.

Anonymkode: 3711f...3c1

enig

Anonymkode: e91f0...60f

[AnonymBruker]

Det høres generelt ut som om henta har et stort behov for trygghet og omsorg. Dette vil sannsynligvis øke nå som mor er gravid. Kanskje det er lurt å begynne med å gi økt trygghet på dagtid, eventuelt med veiledning fra fagfolk. Helsestasjonen, BUP, Familievernkontoret o.l. Finnes f.eks Circle of Security som helsestasjonen av og til tilbyr.

Øv på at jenta kan leke alene, være på toalettet alene osv. Når hun er tryggere øver dere på at hun skal sove på eget rom. Kanskje mor eller du må sove på en madrass på gulvet hennes noen netter, derette avtale med jenta at dere er der til hun sovner, så går dere i egen seng. Si at hun kan komme inn til dere om hun våkner og blir redd, da følger dere tilbake på rommet og sover resten av natten der. Trapper gradvis ned, etter en stund følger dere kun inn på rommet, sitter der et par minutter, men går tilbake i egen seng. Hvis du og de andre er komfortabel med det kan du ta mesterparten av denne trygginga på kvelden. Mor blir kanskje mer dårlig utover i graviditeten, og i barseltiden er du mer fristilt til å kunne passe på jenta, sagt at mor ammer da. Lurt at jenta etablerer denne tryggheten ift deg nå og blir vant til at det er du og ikke mor som følger henne tilbake på rommet.

Gradvis selvstendiggjøring. Gi masse omsorg og ros, det er muligens lettere for mor å sette grenser mht at senga er deres hvis hun vet at dere begge yter ekstra omsorg på dagtid.

Og ja, jeg er selvsagt enig med deg. Det et ikke ideélt at alle sammen skal dele soverom. Plutselig er det kolikkbaby som vekker jenta hele natta. Det handler også om å forebygge søskensjalusi. Og de som gjør narr av deg mht sengekos: ikke bry deg. Det er faktisk viktig å ta vare på forholdet, også under graviditet. En graviditet og barseltiden er lang, og med særkullsbarn som også skal ivaretas og med ny familiedynamikk som skal på plass er det viktig at dere voksne har det bra. Problemer i parforholdet er en av hovedårsakene til fødselsdepresjoner.

Jeg er å kunne betegne som fagperson, har også egen erfaring fra barn og særkullsbarn. Vis gjerne dette innlegget til mor og si at dere ikke er alene om å ha utfordringer med soving i egen seng etc. Det beste hun kan gjøre er å ta tak i utfordringene nå før babyen kommer. Lykke til😊

Anonymkode: f3986...3f6

[Vera Vinge]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Spot on! Hun takler alt jeg sier som kritikk og mener jeg kritiserer henne som mor. Men det er absolutt ikke intensjonen min, for hun er en fantastisk mor ellers!

Setter jeg ned foten og ber henne velge mellom meg og barnet, så er jeg rimelig sikker på at jeg ender på 2. Plass..

-ts

 

Anonymkode: 0aca2...748

Men dette handler jo ikke om å velge mellom deg og barnet, men å oppfordre til aldersadekvat oppførsel og at ting skal fungere i en familie. Det kan så klart være et barn med skilte foreldre har mer behov for trygging enn andre barn, men når en 5-åring er så engstelig for at mor skal bli borte som dette barnet høres ut, så må jo mor ta det på alvor. Og ikke opprettholde en situasjon hvor barnet virker å være avhengig av henne. En 5-åring går det an å snakke med, og mange kan motiveres med å snakke om at barnet nå har blitt så stort at... osv. Om mor fortsetter å hoppe for hvert minste lille vink, får hun er uselvstendig barn. Hun må finne en balanse på å støtte og være nær og samtidig oppfordre til økt selvstendighet. Og da ikke bare av hensyn til familien, som også er et viktig punkt, men for barnets egen del.

[Vera Vinge]

Og så vil jeg legge til at jeg ikke mener samsoving med en 5-åring er barnemishandling, som en nevner. Jeg syns det kan være greit i en familie hvor alle trives med det, og barnet ellers er litt selvstendig på noen områder, men er jo ingen av disse gjeldende og da syns jeg ts bør prøve å nå gjennom til mor nok en gang.

Nå kan det være mor innser dette selv når ny baby kommer, at det blir for slitsomt. Men, for barnets del må det da være bedre å bli vant til egen seng nå, enn å skulle bli storesøsken og bli kastet ut av voksensenga samtidig.

Endret 19. juni 2017 av Vera Vinge

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på 5 som jeg har samsovet med siden fødselen, barnet er utrolig selvstendig og får mye skryt fordi det er så trygt.  Kan fint sove alene men sover da ikke like bra som i senga mi, så da samsover vi. Hadde det vært slik at vi holdt hverandre våkne eller barnet ikke klarte å sove borte uten meg så hadde vi jo ikke fortsatt med samsoving.:) 

Problemet ditt er jo at dere nå er gravide og venter et nytt barn og da jeg er redd at både mor og barn kommer til å føle at det andre barnet kommer i veien for det første. At barnet er så utrygt uten mor at det ikke takler at hun går på do da kjenner jeg at jeg blir litt bekymret for de begge to, høres jo utrolig stressende ut for dere alle. Hvordan skal det gå når barnet begynner på skolen?

Tror dere trenger hjelp alle sammen for å takle dette her. Utrolig lite gjennomtenkt av dere voksne å sette et nytt barn til verden når ting er som de er.

Anonymkode: dcaf1...2e4

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det høres generelt ut som om henta har et stort behov for trygghet og omsorg. Dette vil sannsynligvis øke nå som mor er gravid. Kanskje det er lurt å begynne med å gi økt trygghet på dagtid, eventuelt med veiledning fra fagfolk. Helsestasjonen, BUP, Familievernkontoret o.l. Finnes f.eks Circle of Security som helsestasjonen av og til tilbyr.

Øv på at jenta kan leke alene, være på toalettet alene osv. Når hun er tryggere øver dere på at hun skal sove på eget rom. Kanskje mor eller du må sove på en madrass på gulvet hennes noen netter, derette avtale med jenta at dere er der til hun sovner, så går dere i egen seng. Si at hun kan komme inn til dere om hun våkner og blir redd, da følger dere tilbake på rommet og sover resten av natten der. Trapper gradvis ned, etter en stund følger dere kun inn på rommet, sitter der et par minutter, men går tilbake i egen seng. Hvis du og de andre er komfortabel med det kan du ta mesterparten av denne trygginga på kvelden. Mor blir kanskje mer dårlig utover i graviditeten, og i barseltiden er du mer fristilt til å kunne passe på jenta, sagt at mor ammer da. Lurt at jenta etablerer denne tryggheten ift deg nå og blir vant til at det er du og ikke mor som følger henne tilbake på rommet.

Gradvis selvstendiggjøring. Gi masse omsorg og ros, det er muligens lettere for mor å sette grenser mht at senga er deres hvis hun vet at dere begge yter ekstra omsorg på dagtid.

Og ja, jeg er selvsagt enig med deg. Det et ikke ideélt at alle sammen skal dele soverom. Plutselig er det kolikkbaby som vekker jenta hele natta. Det handler også om å forebygge søskensjalusi. Og de som gjør narr av deg mht sengekos: ikke bry deg. Det er faktisk viktig å ta vare på forholdet, også under graviditet. En graviditet og barseltiden er lang, og med særkullsbarn som også skal ivaretas og med ny familiedynamikk som skal på plass er det viktig at dere voksne har det bra. Problemer i parforholdet er en av hovedårsakene til fødselsdepresjoner.

Jeg er å kunne betegne som fagperson, har også egen erfaring fra barn og særkullsbarn. Vis gjerne dette innlegget til mor og si at dere ikke er alene om å ha utfordringer med soving i egen seng etc. Det beste hun kan gjøre er å ta tak i utfordringene nå før babyen kommer. Lykke til😊

Anonymkode: f3986...3f6

Takk for et saklig innspill med konkrete råd, det setter jeg stor pris på! Skal ta deg på ordet og vise dette innlegget til mor

-ts

Anonymkode: 0aca2...748

[Sillyline]

Har hun flere barn..? For dette høres ut som typisk enebarn-syndrom. Snakker av egen erfaring. Trygghet, stabile og gode rammer trengs her. Barnet må få kjenne på mestringsfølelsen, og kanskje hun trenger å forberedes godt? Kan hun være med å dekorere sitt eget rom, for eksempel? Kanskje vil hun lage regler for de som kan være på rommet hennes?

[AnonymBruker]

For et drama og krisemaksimering på flere av de som har svart i denne tråden. Mange 5 åringer sover sammen med en eller begge foreldrene sine. De fleste av dem er helt normale 5 åringer, med normale behov for trygghet og omsorg. Og dette har pågått i flere generasjoner uten at noen har tatt skade av det, eller trenger hverken fvk eller tiltak på noen måte. De fleste unger blir normalt avvent med dette, eller blir det med litt hjelp fra foreldrene etterhvert. 

Å komme med råd om å nekte en 5 åring å sove sammen med moren sin i en så sårbar tid som dette må være for barnet forstår ikke jeg. Altså, hun skal få en bror eller søster, noe som gjør de fleste barn utrygge, og stefar skal flytte inn.
Jeg kan tenke meg tankene til dette barnet hvis det plutselig ble kastet ut av sengen til mor til fordel for et  nytt barn, og en ny mann i huset.

Jeg forstår selvfølgelig ts også, men her må barnet sitt behov komme først, og den mann er ikke født som hadde fått meg til å kaste barnet mitt ut av sengen på den måten, selv om jeg altså er for at barnet skal bli trygg på og lære seg til å sove i egen seng. Men man gjør ikke dette plutselig fordi man skal få et nytt barn eller en samboer.
Barnet er bare 5 år og har god tid på seg til å flytte i egen seng på eget rom. 

Jeg liker ikke hvordan du omtaler dette ts, fordi du kun ser dine egne behov her,  Dette er noe du har visst om hele tiden. Slik jeg ser det, har du ikke annet valg enn å godta situasjonen som den er og slutte å mase om dette og la mor bestemme når hun føler at barnet er modent for å ligge i egen seng. 
Holder du på slik for mye, tror jeg ikke dere er sammen veldig lenge.
 

Anonymkode: 9893e...8b0

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For et drama og krisemaksimering på flere av de som har svart i denne tråden. Mange 5 åringer sover sammen med en eller begge foreldrene sine. De fleste av dem er helt normale 5 åringer, med normale behov for trygghet og omsorg. Og dette har pågått i flere generasjoner uten at noen har tatt skade av det, eller trenger hverken fvk eller tiltak på noen måte. De fleste unger blir normalt avvent med dette, eller blir det med litt hjelp fra foreldrene etterhvert. 

Å komme med råd om å nekte en 5 åring å sove sammen med moren sin i en så sårbar tid som dette må være for barnet forstår ikke jeg. Altså, hun skal få en bror eller søster, noe som gjør de fleste barn utrygge, og stefar skal flytte inn.
Jeg kan tenke meg tankene til dette barnet hvis det plutselig ble kastet ut av sengen til mor til fordel for et  nytt barn, og en ny mann i huset.

Jeg forstår selvfølgelig ts også, men her må barnet sitt behov komme først, og den mann er ikke født som hadde fått meg til å kaste barnet mitt ut av sengen på den måten, selv om jeg altså er for at barnet skal bli trygg på og lære seg til å sove i egen seng. Men man gjør ikke dette plutselig fordi man skal få et nytt barn eller en samboer.
Barnet er bare 5 år og har god tid på seg til å flytte i egen seng på eget rom. 

Jeg liker ikke hvordan du omtaler dette ts, fordi du kun ser dine egne behov her,  Dette er noe du har visst om hele tiden. Slik jeg ser det, har du ikke annet valg enn å godta situasjonen som den er og slutte å mase om dette og la mor bestemme når hun føler at barnet er modent for å ligge i egen seng. 
Holder du på slik for mye, tror jeg ikke dere er sammen veldig lenge.
 

Anonymkode: 9893e...8b0

Du hopper jo over et par vesentlige ting her, og det er at barnet ellers er veldig uselvstendig og utrygt. Dette bør jobbes med for barnets skyld. At både mor og barn sover dårlig som følge av denne samsovingen er også er viktig element, barnet får en dårlig søvnkvalitet som heller ikke er bra. En tredje ting er at det snart kommer et nytt barn, og her bør man FØR babyen kommer forberede femåringen. Samsoving med en femåring og en baby vil høyst sannsynlig føre til mange oppvåkninger for femåringen i løpet av natten og kanskje også vonde følelser av at et nytt barn tar plass i sengen. 

Det er nok ingen som mener femåringen skal kastes ut av sengen helt plutselig, dette må jo være en prosess, også i forhold til å trygge barnet på dagtid. Man må se ting i sammenheng og det går fint an å trygge barnet til å sove i egen seng, slik at barnet (og mor som snart får enda mindre søvn) får en bra nok søvnkvalitet. 

Anonymkode: 17ccc...9f7

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du hopper jo over et par vesentlige ting her, og det er at barnet ellers er veldig uselvstendig og utrygt. Dette bør jobbes med for barnets skyld. At både mor og barn sover dårlig som følge av denne samsovingen er også er viktig element, barnet får en dårlig søvnkvalitet som heller ikke er bra. En tredje ting er at det snart kommer et nytt barn, og her bør man FØR babyen kommer forberede femåringen. Samsoving med en femåring og en baby vil høyst sannsynlig føre til mange oppvåkninger for femåringen i løpet av natten og kanskje også vonde følelser av at et nytt barn tar plass i sengen. 

Det er nok ingen som mener femåringen skal kastes ut av sengen helt plutselig, dette må jo være en prosess, også i forhold til å trygge barnet på dagtid. Man må se ting i sammenheng og det går fint an å trygge barnet til å sove i egen seng, slik at barnet (og mor som snart får enda mindre søvn) får en bra nok søvnkvalitet. 

Anonymkode: 17ccc...9f7

Vi har bare ts sitt ord på at mor sover dårlig på grunn av det. Jeg stoler såpass på mor her at jeg tror hun best vet hva som er bra for seg selv og barnet. 

Anonymkode: 9893e...8b0

[AnonymBruker]

Stakkars barn! Hun må føle seg fryktelig utrygg og i veien. Faren hennes har dratt fra henne, så det er ikke rart at hun er redd for at mor også skal dra fra henne. Og nå skal den lille tryggheten hun har, å sove inntil mor, bli tatt fra henne fordi mor skal ha baby, noe som i seg selv er fryktelig vanskelig for et barn. Hvor trygg er hun på deg, TS? Hva gjør du for å trygge henne? 

Anonymkode: 174b1...511

[AnonymBruker]

1 time siden, Silje Lien skrev:

Har hun flere barn..? For dette høres ut som typisk enebarn-syndrom. Snakker av egen erfaring. Trygghet, stabile og gode rammer trengs her. Barnet må få kjenne på mestringsfølelsen, og kanskje hun trenger å forberedes godt? Kan hun være med å dekorere sitt eget rom, for eksempel? Kanskje vil hun lage regler for de som kan være på rommet hennes?

Nei, jenta er hennes eneste barn. Tanken om enebarn-syndrom har slått meg også. Å jeg kan egentlig forstå at det har blitt sånn siden det alltid har vært de to sammen, helt til jeg kom inn i bildet.

Takk for gode tips!

-ts

Anonymkode: 0aca2...748

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Stakkars barn! Hun må føle seg fryktelig utrygg og i veien. Faren hennes har dratt fra henne, så det er ikke rart at hun er redd for at mor også skal dra fra henne. Og nå skal den lille tryggheten hun har, å sove inntil mor, bli tatt fra henne fordi mor skal ha baby, noe som i seg selv er fryktelig vanskelig for et barn. Hvor trygg er hun på deg, TS? Hva gjør du for å trygge henne? 

Anonymkode: 174b1...511

Mor og barnefar har aldri bodd sammen. Hun er trygg nok på meg til at vi kan gjøre det aller meste sammen. Spise, dusje, pusse tenna, legge seg, dra på butikken sammen osv.. det meste går greit så lenge mor ikke er der. Er mor tilstede, blir det fort slik at kun mamma er god nok. hun liker ikke å leke med leker sammen med meg, hun syns ikke jeg er noe flink til det.. fair enough. Men vi kan godt hærje å tulle sammen, det liker hun.

 

Anonymkode: 0aca2...748

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jenta er hennes eneste barn. Tanken om enebarn-syndrom har slått meg også. Å jeg kan egentlig forstå at det har blitt sånn siden det alltid har vært de to sammen, helt til jeg kom inn i bildet.

Takk for gode tips!

-ts

Anonymkode: 0aca2...748

Er det virkelig det du velger å dra fram i tråden TS?

Har du lest tråden eller du kun opptatt av dine behov?

Anonymkode: e91f0...60f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det virkelig det du velger å dra fram i tråden TS?

Har du lest tråden eller du kun opptatt av dine behov?

Anonymkode: e91f0...60f

Hva var galt med å skrive det han skrev i det innlegget?

Anonymkode: b0d1a...69e

[Gjest Coolaid]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har vært sammen med kjæresten i et par år nå. Helt siden vi møttes har hun hver kveld lagt barnet sitt i sin (mors) seng. Barnet er nettopp fylt 5 år. Barnet har eget rom og egen seng, men jeg tror jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger barnet har sovet der de 2 siste årene.. Jeg og mor skal snart flytte sammen og dette er noe som virkelig irriterer meg. Barnet sover svært urolig, deler ut slag og spark i øst og vest når hun snur seg, noe som skjer ofte.. Alle 3 ender opp med en dårlig søvnkvalitet.. spesielt mor. Å sengekosen uteblir selvfølgelig også som følge av denne ordningen.

Jeg har prøvd utallige ganger å diskutere dette temaet med mor, men hun kommer ut med piggene hver gang og er overhodet ikke interessert i å forandre på dagens ordning. Jeg får inntrykket av at hun heller ofrer forholdet vårt enn å forandre på dette. Det virker som hun tar dette svært personlig og tror jeg prøver å "splitte" dem.

Barnet er fra før lite selvstendig på enkelte områder etter mitt syn. Feks; Forlater mor rommet barnet er i, f.eks for å gå på do begynner barnet strakt å rope (brøle) etter mor for å forsikre seg at hun er i nærhetet. Kan nesten ikke leke selv uten at mor er med på leken. kan som sagt ikke legge seg alene og må legge seg i sin mors seng, og må i tilegg legge seg intill hennes nakne (!) Kropp for å få til å sovne. + enkelte vanlige bortskjemt/enebarn tendenser. Det føles enkelte ganger som om det er barnet som bestemmer over mor, og ikke mor som bestemmer over barnet.

Saken er den at vi skal nå få et felles barn sammen, og jeg mener vi må forandre på enkelte rutiner når vi flytter sammen eller så kommer mor til å ende opp med å bli fullstendig utbrent og forholdet vårt får mye unødvendig slitasje.

Jeg må også legge til å jeg og barnet hennes har et relativt nært forhold og jeg er uendelig gla i henne og hun har mye tillit til meg. Jeg har også godt over 10 års erfaring med barn, da jeg har egne barn fra et tidligere forhold. så jeg føler jeg har en viss tyngde bak når jeg prøver å diskutere dette med mor.

Hva er det riktige å gjøre her? Mors reaksjon gjør at jeg blir usikker på om mine ønsker er er urimelige.. What to do???

Anonymkode: 0aca2...748

Barnet er alt for stort til å sove i mors og din seng. Her må (høne) mor kutte navlestrengen. 

Ut fra egen erfaring med to barn og samt et pedagogisk yrke, er min erfaring at dere begynner en prosess med at barnet skal sove i egen seng. Ut fra dine beskrivelser er det mor som er problemet og fortsatt ser på barnet som hennes lille baby. Det holder barnet tilbake. 

Det er ingen grunn til at en 5 åring skal ligge i mors og stefars seng om natten ut fra det du beskriver.

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville lagt planene om å flytte sammen på hylla inntil barnet sover på eget rom. Hadde aldri i verden godtatt at barnet sover i vår seng. (med unntak selvsagt når barnet er sykt.)

Anonymkode: 660d5...3d4

Veldig, veldig enig i dette. 

Anonymkode: dd7a7...0bf

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor kan ikke TS sove på eget rom?

Hvorfor er TS sitt behov for å sove sammen med denne kvinnen viktigere enn et 5 år gammelt barns behov for det samme?

Anonymkode: 16114...bb8

Håper du ikke mener dette? 😳

 

Anonymkode: 1325a...2af