Depersonalisering Derealisjon Ocd.

[luckystrikee]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette har jeg ikke vært uenig med. 

Men når følelsen av uvirkelighet går over til å bli så overskyggende at det ikke bare er tanker, men man er overbevist om at man ikke er virkelig, og f.eks prøver å ta livet sitt fordi man tror at da kommer man ut av illusjonen og inn i virkeligheten, så vil jeg kalle det for psykose. 

Det er forskjell på en følelse, og angst, og det å være overbevist om at tankene er ekte, da er de nettopp vrangforestillinger. På samme måte som det er et typisk depressivt symptom å føle at man har skylden for vonde ting som skjer andre, men det er grensepsykotisk og en depressiv vrangforestilling hvis man er opprørt fordi det var jordskjelv på Sydpolen og man tror det er ens egen feil. 

Angstlidelser og stemningslidelser kan etter hvert komme til uttrykk gjennom psykoser, og at man mister grep om virkeligheten. 

Anonymkode: 684bf...0e2

ja jeg har mistet grep om virkeligheten, men evner fremdeles å tenke rasjonelt og ingen legger merke til det med mindre jeg sier noe osv.. dvs tenker ikke rasjonelt inni hode men vet hvordan jeg skal være for å opptre "normalt" hva faen skal jeg gjøre? Jeg har blitt værende i helvete i 1.5mnd nå. før dette var jeg oppegående.

Endret 24. juni 2017 av luckystrikee

[luckystrikee]

fikk sobril på legevakten, som midlertidlig løsning. Redd for å bli verre men hadde vell ikke gidd d da? er helt hjelpeslaus og rådvill

[AnonymBruker]

1 time siden, luckystrikee skrev:

fikk sobril på legevakten, som midlertidlig løsning. Redd for å bli verre men hadde vell ikke gidd d da? er helt hjelpeslaus og rådvill

Jeg skjønner at du føler deg rådvill. Det er en ekkel følelse.

Men du skal vite det at du ikke er hjelpesløs. Du har oppsøkt lege. Du har rådført deg på nett. Du har fått henvisning til psykolog, og du skal følge det opp. Du har gjort mange gode valg for deg selv og det skal du være fornøyd med. Du har brukt dine ressurser til å skaffe deg selv hjelp, det er kjempebra. 

Dersom du føler at du er en fare for deg selv kan du oppsøke legevakten igjen, og be om å bli innlagt. Hvis du er redd og føler du ikke har kontroll ikke vær redd for å oppsøke mer hjelp. 

Du kan også ringe en hjelpetelefon. Noen ganger kan det hjelpe å snakke med et ekte menneske, si at du sliter, men skal få time hos dps til uka, men kanskje at du bare trenger å snakke med dem om helt andre ting, bare for å tenke på noe annet. Jeg ville prøvd å avlede meg selv. Få tiden til å gå frem til du skal til dps. Se en serie, eller en film, les teite tråder på KG. Noen ganger når jeg har vært veldig dårlig er det alt jeg har klart å gjøre, bare få tiden til å gå inntil jeg fikk snakke med noen. 

Du er ikke gal, du er syk. 

 

Anonymkode: 684bf...0e2

[luckystrikee]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner at du føler deg rådvill. Det er en ekkel følelse.

Men du skal vite det at du ikke er hjelpesløs. Du har oppsøkt lege. Du har rådført deg på nett. Du har fått henvisning til psykolog, og du skal følge det opp. Du har gjort mange gode valg for deg selv og det skal du være fornøyd med. Du har brukt dine ressurser til å skaffe deg selv hjelp, det er kjempebra. 

Dersom du føler at du er en fare for deg selv kan du oppsøke legevakten igjen, og be om å bli innlagt. Hvis du er redd og føler du ikke har kontroll ikke vær redd for å oppsøke mer hjelp. 

Du kan også ringe en hjelpetelefon. Noen ganger kan det hjelpe å snakke med et ekte menneske, si at du sliter, men skal få time hos dps til uka, men kanskje at du bare trenger å snakke med dem om helt andre ting, bare for å tenke på noe annet. Jeg ville prøvd å avlede meg selv. Få tiden til å gå frem til du skal til dps. Se en serie, eller en film, les teite tråder på KG. Noen ganger når jeg har vært veldig dårlig er det alt jeg har klart å gjøre, bare få tiden til å gå inntil jeg fikk snakke med noen. 

Du er ikke gal, du er syk. 

 

Anonymkode: 684bf...0e2

Tusen hjertelig takk, hjelper å snakke med noen. Ja jeg har nå prøvd å jort alt d rette, selvom jeg føler meg så dessorientert at jeg ikke vet om hjelpen engang er reell. Men ja alt er vel tilrettelagt nå for at d skal gå bedre. Tenker mer normalt etter en sobril, hadde jeg vert schizo f.eks hadde d vel ikke hjelpt. Takk igjen for svar.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, luckystrikee skrev:

Tusen hjertelig takk, hjelper å snakke med noen. Ja jeg har nå prøvd å jort alt d rette, selvom jeg føler meg så dessorientert at jeg ikke vet om hjelpen engang er reell. Men ja alt er vel tilrettelagt nå for at d skal gå bedre. Tenker mer normalt etter en sobril, hadde jeg vert schizo f.eks hadde d vel ikke hjelpt. Takk igjen for svar.

Jeg husker jeg også var redd for at jeg var schizofren, noe som også faktisk tyder på at man ikke har mistet helt grepet på virkeligheten. Hvis man hadde mistet helt grepet hadde man gjerne ikke vurdert seg så tullerusk at man trodde man var schizofren om du skjønner hva jeg mener? Det at du vurderer det viser at du fortsatt er i den virkelige verden. 

Jeg vet ikke om det hjelper eller gjør det verre å høre hvordan andre hadde det. Men jeg begynte til slutt å snakke tull til andre, og trodde på at det var noen som styrte meg inne i veggen, og da trodde jeg ikke lenger at jeg var gal, da trodde jeg at alle andre var gale som ikke trodde på meg. Så kanskje det betyr at du fremdeles er rasjonell som kan være redd for at du er schizofren.

Jeg sleit også mye med følelsen av at "jeg er jo helt gal i hodet!" og at alle måtte se at jeg var helt gal, men jeg har skjønt i ettertid at det meste var inne i hodet mitt, og det var tankene. 

Hjelpen ER reell. Jeg er sikker på at jeg er virkelig, og at jeg bruker tid på å skrive disse innleggene. Prøv å stole på det! 

Ellers kan det jo være greit å vite at også mennesker som er schizofrene heller ikke er helt gale i hodet, at de også bare er syke, og at det finnes muligheter til å få hjelp til å leve godt med psykoselidelser. Ikke at jeg sier det er det som feiler deg. Men alvorlige psykiske lidelser trenger ikke være en "dødsdom". Det går an å bli frisk fra dem, og det går an å leve relativt godt med dem. 

Og det du sliter med også, uavhengig av hva det er, det må en behandler finne ut, men uavhengig, så er det hjelp og få, og du kommer til å få den!  

Anonymkode: 684bf...0e2

[luckystrikee]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg husker jeg også var redd for at jeg var schizofren, noe som også faktisk tyder på at man ikke har mistet helt grepet på virkeligheten. Hvis man hadde mistet helt grepet hadde man gjerne ikke vurdert seg så tullerusk at man trodde man var schizofren om du skjønner hva jeg mener? Det at du vurderer det viser at du fortsatt er i den virkelige verden. 

Jeg vet ikke om det hjelper eller gjør det verre å høre hvordan andre hadde det. Men jeg begynte til slutt å snakke tull til andre, og trodde på at det var noen som styrte meg inne i veggen, og da trodde jeg ikke lenger at jeg var gal, da trodde jeg at alle andre var gale som ikke trodde på meg. Så kanskje det betyr at du fremdeles er rasjonell som kan være redd for at du er schizofren.

Jeg sleit også mye med følelsen av at "jeg er jo helt gal i hodet!" og at alle måtte se at jeg var helt gal, men jeg har skjønt i ettertid at det meste var inne i hodet mitt, og det var tankene. 

Hjelpen ER reell. Jeg er sikker på at jeg er virkelig, og at jeg bruker tid på å skrive disse innleggene. Prøv å stole på det! 

Ellers kan det jo være greit å vite at også mennesker som er schizofrene heller ikke er helt gale i hodet, at de også bare er syke, og at det finnes muligheter til å få hjelp til å leve godt med psykoselidelser. Ikke at jeg sier det er det som feiler deg. Men alvorlige psykiske lidelser trenger ikke være en "dødsdom". Det går an å bli frisk fra dem, og det går an å leve relativt godt med dem. 

Og det du sliter med også, uavhengig av hva det er, det må en behandler finne ut, men uavhengig, så er det hjelp og få, og du kommer til å få den!  

Anonymkode: 

Takk for at du tar deg tid til å svare meg, d settes stor pris på i en tung tid. Ja det må jo ligge noe i at jeg faktisk fremdeles er redd for å være /bli psykotisk osv.. Jør d på en måte verre, klikker mens jeg er klar over det. Men ja får håpe det er bra opplegg der på dpsen og at det er litt fortgang i sakene, forstått d sånn at jo tidligere behandling bedre prognose logisk men ja. Hva var det som "feilte" deg om jeg kan spør om de?

Endret 24. juni 2017 av luckystrikee

[AnonymBruker]

3 minutter siden, luckystrikee skrev:

Takk for at du tar deg tid til å svare meg, d settes stor pris på i en tung tid. Ja det må jo ligge noe i at jeg faktisk fremdeles er redd for å være /bli psykotisk osv.. Jør d på en måte verre, klikker mens jeg er klar over det. Men ja får håpe det er bra opplegg der på dpsen og at det er litt fortgang i sakene, forstått d sånn at jo tidligere behandling bedre prognose logisk men ja. Hva var det som "feilte" deg om jeg kan spør om de?

Jeg var egentlig alvorlig deprimert. Men etter hvert var jeg det i så stor grad at jeg sleit med dissosiasjon, depersonalisering og derealisering. Kanskje det var fordi belastningen med å være alvorlig deprimert og ha det så vondt gjorde at jeg ikke klarte å ta livet innover meg mer? Jeg er ikke helt sikker. Det viktige er jo at jeg ikke har det sånn lenger. Det er også mulig at det var konsekvens av at jeg i depresjonen tenkte svært mye på traumer jeg hadde opplevd som jeg ikke klarte å forholde meg til. Jeg har også slitt med angst, og hadde mye angst i den perioden. Så eksistensiell angst hadde jeg jo lenge. Men i denne perioden ble det mer av det og jeg begynte å miste taket på at det kun var plagsomme tanker, og til slutt ble jeg grensepsykotisk. Jeg vet ikke om det er en egen diagnose eller hva, men var sånn behandleren min omtalte det. Jeg var ikke så opptatt av hva man skulle kalle det, og er det ikke fremdeles. Men opptatt av hva problemet er og at man får hjelp til det som man sliter med. Det viktigste er jo ikke hva man kaller det, men at man anerkjenner problemene og utfordringene og får hjelp til å håndtere de vanskelige tingene. 

Anonymkode: 684bf...0e2

[luckystrikee]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var egentlig alvorlig deprimert. Men etter hvert var jeg det i så stor grad at jeg sleit med dissosiasjon, depersonalisering og derealisering. Kanskje det var fordi belastningen med å være alvorlig deprimert og ha det så vondt gjorde at jeg ikke klarte å ta livet innover meg mer? Jeg er ikke helt sikker. Det viktige er jo at jeg ikke har det sånn lenger. Det er også mulig at det var konsekvens av at jeg i depresjonen tenkte svært mye på traumer jeg hadde opplevd som jeg ikke klarte å forholde meg til. Jeg har også slitt med angst, og hadde mye angst i den perioden. Så eksistensiell angst hadde jeg jo lenge. Men i denne perioden ble det mer av det og jeg begynte å miste taket på at det kun var plagsomme tanker, og til slutt ble jeg grensepsykotisk. Jeg vet ikke om det er en egen diagnose eller hva, men var sånn behandleren min omtalte det. Jeg var ikke så opptatt av hva man skulle kalle det, og er det ikke fremdeles. Men opptatt av hva problemet er og at man får hjelp til det som man sliter med. Det viktigste er jo ikke hva man kaller det, men at man anerkjenner problemene og utfordringene og får hjelp til å håndtere de vanskelige tingene. 

Anonymkode: 684bf...0e2

ja helt sant, kjenner meg veldig igjen når jeg leser om derealisering depersonalisering helst på engelsk, og sitt en del som har hatt d sånn i flere år ikke akk motiverende.. Håper det blir lettere for meg, akk som jeg ikke trives i mitt egen skinn lenger, vil liksom ut av kroppen. Kjenner ikke igjen verden på samme måte som før, ting er likt som før. men sansene oppfatter det ikke likt, bygninger kan se malplasserte ut i horisonten opp mot himmelen. Himmelen ser rar ut, sellom den er akk lik som den har vert i 23 år for min del. Kjenner rett å slett ikke igjen verden som den var, sellom d som sakt er likt. Usedvanlig vanskelig og forklare. Og det er en så jæævlig type angst den eksistensielle eller hva jeg skal kalle den. Når jeg faktisk ikke er overbevist om at virkeligheten er ekte, da føler en seg så jævlig ensom at det er helt ubeskrivelig. Hadde jeg vert litt generelt nervøs kunne det hjelpt og dratt til mine nærmeste og sitt en film. Men jeg er blitt redd LIVET i sin helet, og trives ikke i mitt eget skinn. Rotete og vanskelig og forklare, men du kjenner deg nok igjen i mye av det? føler meg i det minste vell for øyeblikket etter en sobril og to.       kan si litt om mine faktorer, angst lenge, tvangstanker, stress, mye forandringer. Pofff så gikk jeg inni denne uvirkelighetstilstanden som er Uutholdig.

Endret 24. juni 2017 av luckystrikee

[AnonymBruker]

27 minutter siden, luckystrikee skrev:

ja helt sant, kjenner meg veldig igjen når jeg leser om derealisering depersonalisering helst på engelsk, og sitt en del som har hatt d sånn i flere år ikke akk motiverende.. Håper det blir lettere for meg, akk som jeg ikke trives i mitt egen skinn lenger, vil liksom ut av kroppen. Kjenner ikke igjen verden på samme måte som før, ting er likt som før. men sansene oppfatter det ikke likt, bygninger kan se malplasserte ut i horisonten opp mot himmelen. Himmelen ser rar ut, sellom den er akk lik som den har vert i 23 år for min del. Kjenner rett å slett ikke igjen verden som den var, sellom d som sakt er likt. Usedvanlig vanskelig og forklare. Og det er en så jæævlig type angst den eksistensielle eller hva jeg skal kalle den. Når jeg faktisk ikke er overbevist om at virkeligheten er ekte, da føler en seg så jævlig ensom at det er helt ubeskrivelig. Hadde jeg vert litt generelt nervøs kunne det hjelpt og dratt til mine nærmeste og sitt en film. Men jeg er blitt redd LIVET i sin helet, og trives ikke i mitt eget skinn. Rotete og vanskelig og forklare, men du kjenner deg nok igjen i mye av det? føler meg i det minste vell for øyeblikket etter en sobril og to.       kan si litt om mine faktorer, angst lenge, tvangstanker, stress, mye forandringer. Pofff så gikk jeg inni denne uvirkelighetstilstanden som er Uutholdig.

Det er ikke lett å ha det sånn du har det. Men jeg tror det kan være lurt å holde seg unna tanker om "tenk om det varer i årevis" og lignende. Det stresser deg bare enda mer. Men jeg skjønner at du ikke har kontroll over det. 

Når jeg hadde det sånn var det vanskelig å se for seg at ting noensinne skulle bli normalt igjen. Men det ble de. Jeg spurte terapeuten min igjen og igjen om han var virkelig, og han sa alltid det samme, og så sa han at jeg bare måtte prøve å stole på det. Selv om jeg ikke trodde på det. Det hjalp ikke særlig. Men det her med at om det nå faktisk var sånn at alt var en illusjon så ville det være en illusjon i morgen, og dagen etter og neste uke og neste måned. Mens dersom det ikke var en illusjon så ville det endre seg. Så jeg trengte ikke å ha hastverk med å sette merkelapp på det som en illusjon. Om det gir mening? 

Jeg hadde det ikke sånn med derealisasjon og disse tingene spesielt lenge heldigvis. Og det ble bedre, og mer holdbart etter hvert. Du trenger heller ikke å ha det spesielt lenge. Hold fast på at du har gjort gode ting for deg selv med å oppsøke hjelp! 

Du har rett, jeg kjenner meg igjen i mange av tingene du beskriver. Og jeg husker selv jeg synes det var helt uutholdelig, men jeg holdt det ut på ett eller annet vis, og nå har jeg det ikke sånn lenger. Sånn blir det for deg også. Hold ut. 

Anonymkode: 684bf...0e2

[luckystrikee]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke lett å ha det sånn du har det. Men jeg tror det kan være lurt å holde seg unna tanker om "tenk om det varer i årevis" og lignende. Det stresser deg bare enda mer. Men jeg skjønner at du ikke har kontroll over det. 

Når jeg hadde det sånn var det vanskelig å se for seg at ting noensinne skulle bli normalt igjen. Men det ble de. Jeg spurte terapeuten min igjen og igjen om han var virkelig, og han sa alltid det samme, og så sa han at jeg bare måtte prøve å stole på det. Selv om jeg ikke trodde på det. Det hjalp ikke særlig. Men det her med at om det nå faktisk var sånn at alt var en illusjon så ville det være en illusjon i morgen, og dagen etter og neste uke og neste måned. Mens dersom det ikke var en illusjon så ville det endre seg. Så jeg trengte ikke å ha hastverk med å sette merkelapp på det som en illusjon. Om det gir mening? 

Jeg hadde det ikke sånn med derealisasjon og disse tingene spesielt lenge heldigvis. Og det ble bedre, og mer holdbart etter hvert. Du trenger heller ikke å ha det spesielt lenge. Hold fast på at du har gjort gode ting for deg selv med å oppsøke hjelp! 

Du har rett, jeg kjenner meg igjen i mange av tingene du beskriver. Og jeg husker selv jeg synes det var helt uutholdelig, men jeg holdt det ut på ett eller annet vis, og nå har jeg det ikke sånn lenger. Sånn blir det for deg også. Hold ut. 

Anonymkode: 684bf...0e2

blir nesten rørt over medmenneskeligheten folk her viser, synes det er ett godt poeng d me illusjonen. Har heller ikke hatt denne derealisjonen spesielt lenge, men denne månen føles ut som 30 år.. var d medisiner og samtaler som hjalp deg?

 

[luckystrikee]

.

[AnonymBruker]

16 timer siden, luckystrikee skrev:

blir nesten rørt over medmenneskeligheten folk her viser, synes det er ett godt poeng d me illusjonen. Har heller ikke hatt denne derealisjonen spesielt lenge, men denne månen føles ut som 30 år.. var d medisiner og samtaler som hjalp deg?

 

Hei! Hvordan går det med deg i dag? 

Har du fått sovet i natt? 

Det som hjalp meg var nok en blanding av medisiner og samtaleterapi. Jeg var som sagt alvorlig deprimert, og det var nok grunnen til at jeg etter hvert ble så dårlig at jeg ble grensepsykotisk, så til slutt fikk jeg ECT mot depresjonen siden medisinen ikke virket. Jeg tror at det å komme meg opp fra depresjonen gjorde at angsten og tankene om jeg var virkelig ble mindre, og at jeg ikke mistet fotfestet så mye. Videre er nok det som har hjulpet meg mest å ha en god behandler som har tatt meg på alvor, og klart å gå inn i de vanskelige tingene med meg. Vær trolig og trygg, og til å stole på. Jeg har gått i behandling i flere år, fordi men det er fordi mine problemer er såpass sammensatt. Men den ekstreme følelsen av dissosiasjon og derealisering/depersonalisering varte heldigvis ikke så lenge. 

Anonymkode: 684bf...0e2

[luckystrikee]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Hvordan går det med deg i dag? 

Har du fått sovet i natt? 

Det som hjalp meg var nok en blanding av medisiner og samtaleterapi. Jeg var som sagt alvorlig deprimert, og det var nok grunnen til at jeg etter hvert ble så dårlig at jeg ble grensepsykotisk, så til slutt fikk jeg ECT mot depresjonen siden medisinen ikke virket. Jeg tror at det å komme meg opp fra depresjonen gjorde at angsten og tankene om jeg var virkelig ble mindre, og at jeg ikke mistet fotfestet så mye. Videre er nok det som har hjulpet meg mest å ha en god behandler som har tatt meg på alvor, og klart å gå inn i de vanskelige tingene med meg. Vær trolig og trygg, og til å stole på. Jeg har gått i behandling i flere år, fordi men det er fordi mine problemer er såpass sammensatt. Men den ekstreme følelsen av dissosiasjon og derealisering/depersonalisering varte heldigvis ikke så lenge. 

Anonymkode: 684bf...0e2

forstår, sov godt etter noen sobril. Men våkner opp og er redd jeg eller verden ikke eksisterer kun inni hode.. jeg er heldigvis i utgangspunktet ikke spesielt deprimert men blir jo det av denna DP/DR dritten... hvor lenge varte d ca for deg? har di noen spesifikk behandling for derealisering depersonalisering her til lands? er i hovedsak dette som ødlegger meg. Og har hørt det er vanlig at eksistensielle spm følger med i denne tilstanden.. vet det er individuelt men har forstått at det er ytterst sjeldent at det varer kronisk i såfall? spent på å se hvilken plan jeg får på dpsen. Takk igjen for svar, utrolig hvordan d hjelper.

[AnonymBruker]

21 timer siden, luckystrikee skrev:

forstår, sov godt etter noen sobril. Men våkner opp og er redd jeg eller verden ikke eksisterer kun inni hode.. jeg er heldigvis i utgangspunktet ikke spesielt deprimert men blir jo det av denna DP/DR dritten... hvor lenge varte d ca for deg? har di noen spesifikk behandling for derealisering depersonalisering her til lands? er i hovedsak dette som ødlegger meg. Og har hørt det er vanlig at eksistensielle spm følger med i denne tilstanden.. vet det er individuelt men har forstått at det er ytterst sjeldent at det varer kronisk i såfall? spent på å se hvilken plan jeg får på dpsen. Takk igjen for svar, utrolig hvordan d hjelper.

Bra du fikk sove litt i går. Håper du fikk sove litt natt til i dag også. Er det denne uken du har time hos DPS? Her ser du, litt tid har i alle fall gått og du har kommet deg greit igjennom dem. Det har nok vært hardt men du har klart det fint! Det må du minne deg selv på. 

Jeg vet ikke om det finnes noen spesiell behandling for DR/DP,  men vet at SSRI (en type antidepressiva) også har vist effekt på tvangstanker. Dette blir det opp til behandleren din og en eventuell psykiater å finne ut av. Men samtaleterapi og å få snakke fjes til fjes med noen der du kan brette ut alle dine bekymringer hjelper i seg selv. 

Mitt beste råd for terapien er å ikke legge skjul på smerten eller holde tilbake.  Det er klart man trenger litt tid på å bli varm i trøya, finne kjemien med behandler og å tørre å stole på. Men man må likevel prøve å ikke legge skjul på hvor ille det faktisk er, eller prøve å late som overfor behandler. Det er vanskeligere for dem å gi den beste behandlingen når man holder ting tilbake eller lyver om hvor ille det er. 

Håper du får i deg mat og har litt sosial kontakt i løpet av hver dag! 

Anonymkode: 684bf...0e2

[luckystrikee]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Bra du fikk sove litt i går. Håper du fikk sove litt natt til i dag også. Er det denne uken du har time hos DPS? Her ser du, litt tid har i alle fall gått og du har kommet deg greit igjennom dem. Det har nok vært hardt men du har klart det fint! Det må du minne deg selv på. 

Jeg vet ikke om det finnes noen spesiell behandling for DR/DP,  men vet at SSRI (en type antidepressiva) også har vist effekt på tvangstanker. Dette blir det opp til behandleren din og en eventuell psykiater å finne ut av. Men samtaleterapi og å få snakke fjes til fjes med noen der du kan brette ut alle dine bekymringer hjelper i seg selv. 

Mitt beste råd for terapien er å ikke legge skjul på smerten eller holde tilbake.  Det er klart man trenger litt tid på å bli varm i trøya, finne kjemien med behandler og å tørre å stole på. Men man må likevel prøve å ikke legge skjul på hvor ille det faktisk er, eller prøve å late som overfor behandler. Det er vanskeligere for dem å gi den beste behandlingen når man holder ting tilbake eller lyver om hvor ille det er. 

Håper du får i deg mat og har litt sosial kontakt i løpet av hver dag! 

Anonymkode: 

skal dit fredag denne uken, sover greit men når jeg våkner tror jeg at eg jeg ikke finnes og at livet mitt er en bløff og spyr nesten av angst. er sosial vær dag, har masse venner som stiller opp og familie. Men denne tilstanden jør at jeg alikevell tror jeg er alene viss du forstår. Hvor lenge varte derealisjonen /dpen for deg? trenger 0 tid på å bli varm i trøya kunne fortelt d til en tilfeldig forbipasserende for jeg er ikke sikker på om det er virkelig alikevell. samt innstilt på å bli frisk kjappest mulig så skal ikke holde noe tilbake på dps.

Endret 26. juni 2017 av luckystrikee

[luckystrikee]

På 6/24/2017 den 19.38, AnonymBruker skrev:

Dette har jeg ikke vært uenig med. 

Men når følelsen av uvirkelighet går over til å bli så overskyggende at det ikke bare er tanker, men man er overbevist om at man ikke er virkelig, og f.eks prøver å ta livet sitt fordi man tror at da kommer man ut av illusjonen og inn i virkeligheten, så vil jeg kalle det for psykose. 

Det er forskjell på en følelse, og angst, og det å være overbevist om at tankene er ekte, da er de nettopp vrangforestillinger. På samme måte som det er et typisk depressivt symptom å føle at man har skylden for vonde ting som skjer andre, men det er grensepsykotisk og en depressiv vrangforestilling hvis man er opprørt fordi det var jordskjelv på Sydpolen og man tror det er ens egen feil. 

Angstlidelser og stemningslidelser kan etter hvert komme til uttrykk gjennom psykoser, og at man mister grep om virkeligheten. 

Anonymkode: 684bf...0e2

er ikke overbevist er bare tanken på at tenk om det ikke er ekte osv, får meg til å kaste opp av angst.

[luckystrikee]

Er usikker på om jeg er alvorlig psykisl syk, eller om det er en illusjon og verden ikke eksisterer. Er selvfølgelig førstnevnte som er mest sannsynlig. Men at jeg tviler er i for seg alarmerende. Verden har blitt til en slags suppe ser ikke sammenhengen i noe lengre og stiller spm til alt. Føler meg utilpass i eget skinn. Mye syting for tiden, men dette er helt sjukt. er bare 23 år og alt har vert oå stell frem til for 1.5mnd siden. ALT av svar og erfaringer settes umåtelig stor pris på ;( Dps på fredag ingen erfaring med psykiatrien di er vel dradde i sirup kan jeg tenke meg.

[AnonymBruker]

Hvordan gikk det på dps?😊

Anonymkode: 0ebee...d8b

[luckystrikee]

Hei, sent svar men det har gått fint. Går mot panikklidelse diagnose vurderte meg ikke som psykotisk i d hele tatt. Men mer katastrofetenker osv. Skal i gang med kogntiv terapi og går på antidep går bedre for hver dag faktisk sellom det ikke er bra enda..

[AnonymBruker]

51 minutter siden, luckystrikee skrev:

Hei, sent svar men det har gått fint. Går mot panikklidelse diagnose vurderte meg ikke som psykotisk i d hele tatt. Men mer katastrofetenker osv. Skal i gang med kogntiv terapi og går på antidep går bedre for hver dag faktisk sellom det ikke er bra enda..

Så bra! Uvirkelighetsfølelse er helt klassisk ved panikkangst. Selvfølgelig er du ikke psykotisk, men frykten for å være "gal" eller på vei inn i en alvorlig sinnslidelse er også veldig vanlig ved panikkangst, særlig når man har uvirkelighetsfølelse i tillegg! Flott at du får god hjelp - jeg måtte også på medisiner, rett og slett for å komme meg ut av "bobla" og få energi til å jobbe med den kognitive terapien. Dette kommer til å gå bra!

Anonymkode: 0ebee...d8b