Gå til innhold

Tror du noen enkelt og greit er født med forbannelse?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg tenker på folk som aldri kommer fra det negative ved seg i livet. De har alt som skal til, men oppnår ikke som forventet. F.eks, vakre og utadvente mennesker, men som likevel ikke får seg venner. 

Superpene kvinner som får avslag hos alle.

Osv osv.

Eller er det fordi personen har noe ved seg som han/hun bør gjøre noe med?

Anonymkode: 91633...f47

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Alltid noe som kan forandres på.

Anonymkode: b48eb...845

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Donniedarko

Nei, ikke forbannelse, men kanskje overbevisinger om seg selv som de går og bærer på og som styrer handlingene deres. Dette kan de ha fått inn med morsmelken så og si, og man kan selvsagt gjøre noe for å bli kvitt dem.

Folk har forskjellige utfordringer, så noen vil se ut til å være heldigere enn andre. Men disse menneskene vil også oppleve tap, og å bli gamle og dø. Ingen slipper egentlig unna vanskeligheter i livet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke en forbannelse nei, men jævlig uheldig? Ja. Jeg har hatt et skikkelig tøft liv og får knapt pusterom mellom hver gang jeg faller ned i mørket igjen. Hvorfor? Vet ikke jeg. Spør alle de som har mishandlet og behandlet meg dårlig. Jeg har blitt alvorlig syk og har mistet all tro på å bli frisk. Enda er jeg en ressurssterk person, men det er ikke alltid det hjelper i lengden. 

Alle har det vanskelig i livet ja, men noen har det definitivt verre enn andre.

Anonymkode: b4986...5f2

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke en forbannelse nei, men jævlig uheldig? Ja. Jeg har hatt et skikkelig tøft liv og får knapt pusterom mellom hver gang jeg faller ned i mørket igjen. Hvorfor? Vet ikke jeg. Spør alle de som har mishandlet og behandlet meg dårlig. Jeg har blitt alvorlig syk og har mistet all tro på å bli frisk. Enda er jeg en ressurssterk person, men det er ikke alltid det hjelper i lengden. 

Alle har det vanskelig i livet ja, men noen har det definitivt verre enn andre.

Anonymkode: b4986...5f2

Som deg sto heller ikke jeg først i flaks-køen...håper at det snur èn dag..Kan ikke gi opp håpet!

Anonymkode: bc907...5c5

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Noen har uflaks, uansett hvor forsiktige de er. Da kan man snakke om forbannelse.

Anonymkode: 7495a...880

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei. Det går ikke ann rett og slett. 

I Norge tror man ikke på sånt rett og slett. Det blir litt som å tro på woo-doo. 😂

Anonymkode: 2de52...549

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker på folk som aldri kommer fra det negative ved seg i livet. De har alt som skal til, men oppnår ikke som forventet. F.eks, vakre og utadvente mennesker, men som likevel ikke får seg venner. 

Superpene kvinner som får avslag hos alle.

Osv osv.

Eller er det fordi personen har noe ved seg som han/hun bør gjøre noe med?

Anonymkode: 91633...f47

Jeg ser ikke noe bevis for at det finnes forbannelser.
Er folk født med forskjellige evner og talenter, og er man prisgitt miljøet man vokser opp i? selvfølgelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 Nei. Det går ikke ann rett og slett. 

 I Norge tror man ikke på sånt rett og slett. Det blir litt som å tro på woo-doo. 😂

 Anonymkode: 2de52...549

 Hvorfor tror du at folk spiller for eksempel Lotto da ? 

 De som spiller håper vel at de skal ha "flaks" og vinne mangfoldige millioner? 

Anonymkode: 79d6f...bfb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg tror ikke noen er født med en forbannelse, men jeg tror man har eller mangler evner til å takle motgang i livet. Og ut fra det kan man ende med å være "forbannet " eller ikke. Det kommer rett og slett an på hvordan man ser på ting selv, og om man lar motgang slå deg ned, eller ikke. 

Mange sier for eksempel at jeg har vært svært uheldig med kjærlighet, og det er en sannhet at jeg har opplevd de fleste mørke sider ved å elske noen. Jeg svarer imidlertid - og mener- at uhell ikke har noe med det å gjøre. JEG har valgt disse mennene helt selv. Det er noe jeg tar ansvar for, og jeg skylder ikke på uhell. Derfor er jeg heller ikke et offer, men en som kan lære av mine feil, og ta bedre valg senere. Det henger ingen mørk sky over hodet mitt, som gjør meg dømt til å ta stadig nye feile valg. Det finnes ingen forbannelse! Jeg kan lære og velge smartere! 

Jeg har hatt mange tunge tak i livet, men jeg bukker ikke under, fordi jeg ser på meg selv som ugress. Tråkk meg ned, riv meg opp, slå meg, kast meg, men jeg reiser meg igjen. 

Så selv om jeg kunne ha sett på livet mitt som at jeg var rammet av en forbannelse, så er jeg ikke det. Tvert imot synes jeg at jeg er ganske heldig, fordi jeg har evnen til å ikke se på motgang i rekke som en forbannelse. 

Jeg tror mange skaper seg en forbannelse, fordi de gir opp, ser seg selv som et offer, og derfor ikke ser vitsen med å gå på. "Alt går uansett galt for meg!" Når man tenker det, DA har man SKAPT seg en forbannelse! Selvsagt går ingenting lett eller bra dersom man har det som utgangspunkt at det ikke vil bli bra! 

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Trolltunge skrev:

Nei, jeg tror ikke noen er født med en forbannelse, men jeg tror man har eller mangler evner til å takle motgang i livet. Og ut fra det kan man ende med å være "forbannet " eller ikke. Det kommer rett og slett an på hvordan man ser på ting selv, og om man lar motgang slå deg ned, eller ikke. 

Mange sier for eksempel at jeg har vært svært uheldig med kjærlighet, og det er en sannhet at jeg har opplevd de fleste mørke sider ved å elske noen. Jeg svarer imidlertid - og mener- at uhell ikke har noe med det å gjøre. JEG har valgt disse mennene helt selv. Det er noe jeg tar ansvar for, og jeg skylder ikke på uhell. Derfor er jeg heller ikke et offer, men en som kan lære av mine feil, og ta bedre valg senere. Det henger ingen mørk sky over hodet mitt, som gjør meg dømt til å ta stadig nye feile valg. Det finnes ingen forbannelse! Jeg kan lære og velge smartere! 

Jeg har hatt mange tunge tak i livet, men jeg bukker ikke under, fordi jeg ser på meg selv som ugress. Tråkk meg ned, riv meg opp, slå meg, kast meg, men jeg reiser meg igjen. 

Så selv om jeg kunne ha sett på livet mitt som at jeg var rammet av en forbannelse, så er jeg ikke det. Tvert imot synes jeg at jeg er ganske heldig, fordi jeg har evnen til å ikke se på motgang i rekke som en forbannelse. 

Jeg tror mange skaper seg en forbannelse, fordi de gir opp, ser seg selv som et offer, og derfor ikke ser vitsen med å gå på. "Alt går uansett galt for meg!" Når man tenker det, DA har man SKAPT seg en forbannelse! Selvsagt går ingenting lett eller bra dersom man har det som utgangspunkt at det ikke vil bli bra! 

Veldig bra at du har det slik og at du reiser deg opp igjen. Men jeg synes det er trangsynt å påstå at de som får så mye at de knekker sammen ikke takler motgang. Jeg kan ikke annet enn å bruke meg selv som eksempel; Jeg har vært gjennom myyye dritt, mer enn det som er vanlig, hvis man kan si hva som vanlig eller ikke. Jeg har da virkelig reist meg opp gang etter gang. Faktisk har jeg alt på plass med utdanning, fast jobb, barn, jeg er veldig fysisk aktiv osv. Til tross for store jeg har hatt tilbakevendende depresjon i 13 år og rett og slett aldri hatt det bra. Ikke siden jeg var sånn fire år gammel. Så knakk jeg til slutt sammen i april i fjor. Det hadde virkelig ikke noe med vilje, holdning, evne til å takle motgang osv. å gjøre. Når jeg tar i mot alt av behandling inkludert elektrosjokkbehandling, men ingenting fungerer fordi jeg har en behandlingsresistent psykisk lidelse, og ender opp på en medisin som ikke er på markedet i Norge en gang lenger, som er veldig sterk. Da vil jeg påstå at jeg ikke bare har forventet at ting ikke vil bli bedre. Jeg har mye å jobbe med ja, men jammen har jeg jobbet mer enn bare hardt hittil.

Jeg synes det er fryktelig dumt når noen tar såpass utgangspunkt i seg selv og nærmest forventer at hvis andre av ulike årsaker til slutt ikke klarer det samme så er det liksom en selv det er noe galt med. En selv som ikke takler motgang eller som har bestemt seg for at det ikke kan bli bra. 

Og ja jeg har mistet troen på bedring. Jeg vet jeg kan komme opp av hullet jeg er i nå, men å strebe etter å bli helt frisk er ikke realistisk for meg og gjør bare at nedturene blir enda lenger. Fordi jeg blir så bunnløst fortvilet  over egen situasjon at i stedet for å akseptere at det nå kommer en nedtur, at jeg må jobbe meg opp av den slik at jeg fungerer best mulig igjen, så gjør det at jeg nok en gang falt ned og alle følelsene rundt det at jeg blir både dårligere og mer langvarig nede. For den fortvilelsen den kan nærmest ikke beskrives med ord. Den kjennes fysisk i hele kroppen og er så overveldende at en knapt klarer å gå. 

Så å "forvente" å aldri bli frisk kan faktisk føre til at en holder seg litt mer på beina framfor at det er en pessimistisk og offertakende holdning. 

Anonymkode: b4986...5f2

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig bra at du har det slik og at du reiser deg opp igjen. Men jeg synes det er trangsynt å påstå at de som får så mye at de knekker sammen ikke takler motgang. Jeg kan ikke annet enn å bruke meg selv som eksempel; Jeg har vært gjennom myyye dritt, mer enn det som er vanlig, hvis man kan si hva som vanlig eller ikke. Jeg har da virkelig reist meg opp gang etter gang. Faktisk har jeg alt på plass med utdanning, fast jobb, barn, jeg er veldig fysisk aktiv osv. Til tross for store jeg har hatt tilbakevendende depresjon i 13 år og rett og slett aldri hatt det bra. Ikke siden jeg var sånn fire år gammel. Så knakk jeg til slutt sammen i april i fjor. Det hadde virkelig ikke noe med vilje, holdning, evne til å takle motgang osv. å gjøre. Når jeg tar i mot alt av behandling inkludert elektrosjokkbehandling, men ingenting fungerer fordi jeg har en behandlingsresistent psykisk lidelse, og ender opp på en medisin som ikke er på markedet i Norge en gang lenger, som er veldig sterk. Da vil jeg påstå at jeg ikke bare har forventet at ting ikke vil bli bedre. Jeg har mye å jobbe med ja, men jammen har jeg jobbet mer enn bare hardt hittil.

Jeg synes det er fryktelig dumt når noen tar såpass utgangspunkt i seg selv og nærmest forventer at hvis andre av ulike årsaker til slutt ikke klarer det samme så er det liksom en selv det er noe galt med. En selv som ikke takler motgang eller som har bestemt seg for at det ikke kan bli bra. 

Og ja jeg har mistet troen på bedring. Jeg vet jeg kan komme opp av hullet jeg er i nå, men å strebe etter å bli helt frisk er ikke realistisk for meg og gjør bare at nedturene blir enda lenger. Fordi jeg blir så bunnløst fortvilet  over egen situasjon at i stedet for å akseptere at det nå kommer en nedtur, at jeg må jobbe meg opp av den slik at jeg fungerer best mulig igjen, så gjør det at jeg nok en gang falt ned og alle følelsene rundt det at jeg blir både dårligere og mer langvarig nede. For den fortvilelsen den kan nærmest ikke beskrives med ord. Den kjennes fysisk i hele kroppen og er så overveldende at en knapt klarer å gå. 

Så å "forvente" å aldri bli frisk kan faktisk føre til at en holder seg litt mer på beina framfor at det er en pessimistisk og offertakende holdning. 

Anonymkode: b4986...5f2

Det er en vond situasjonen du er i, og jeg har medfølelse for det. Du snakker imidlertid om forutsetning til evne for å takle motgang, og det gikk jeg ikke inn på. Rett og slett fordi innlegget da ville bli utrolig langt. 

Jeg er klar over at det er ting som man ikke kan styre som i stor grad gir deg forutsetninger for å evne å reise seg fra ting igjen, eller ikke. Barndom og manglende oppfølging viktige år. Store traumer. Sykdom. Jeg vet at jeg er heldig, som har forutsetninger på plass, og at ikke alle har det. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

1 time siden, Trolltunge skrev:

Det er en vond situasjonen du er i, og jeg har medfølelse for det. Du snakker imidlertid om forutsetning til evne for å takle motgang, og det gikk jeg ikke inn på. Rett og slett fordi innlegget da ville bli utrolig langt. 

Jeg er klar over at det er ting som man ikke kan styre som i stor grad gir deg forutsetninger for å evne å reise seg fra ting igjen, eller ikke. Barndom og manglende oppfølging viktige år. Store traumer. Sykdom. Jeg vet at jeg er heldig, som har forutsetninger på plass, og at ikke alle har det. 

Ja, er jo det som er svakheten med et forum. Med mindre man går inn på hver eneste detalj så gir det rom for tolkninger i alle retninger. :P

Forutsetninger ja. Det har nok mye å si. På samme tid prøver jeg å overbevise meg selv om at pga all motgangen så har jeg kanskje større tåleevne til "hverdagslige" småproblemer. Eller ikke. Når jeg er i gode perioder så er jeg ganske motstandsdyktig vil jeg si, og jeg kan holde det gående veldig lenge der andre rundt meg sier de ikke hadde taklet det (tror de i alle fall).  Er jeg derimot i en dårlig periode så er jeg fryktelig, fryktelig sårbar og kan slite med selv små bagateller. 

Så jeg tenker det handler om både generelle forutsetninger gjennom hele livet, men også hvilket (mentalt) tidspunkt motgangen kommer. 

Jeg har aldri vært bitter over at jeg har fått "alt", men jeg har nok vært selvmedlidende i perioder. Når jeg ser på et par venninner hvor deres største motgang har vært ett enkelt samlivsbrudd hvor det ikke var snakk om å ha blitt dårlig behandlet osv. så kjenner jeg på to ting. Det ene er jo at jeg er glad de har det bra. For jeg er glad i dem og gjør alt jeg kan for å stille opp og bidra til nettopp det. Det andre er rett og slett at jeg blir litt lei meg over egen situasjon. At jeg skulle ønsket at jeg også kunne fått ha det litt lettere. 

Men ja, vi har alle ulike liv, ulike forutsetninger og ulike måter å håndtere ting på. Jeg må ærlig innrømme at jeg stusset litt over mennesker som går inn i en langvarig depresjon på grunn av én enkelt hendelse som på en måte er en del av livet. Som kjærlighetssorg. Det er jævlig ja, men å gå derfra til å bli så langvarig deprimert at en blir langtiddssykemeldt, tenker livet ikke er verdt det osv. når jeg nesten skulle gitt en fot for å "bare" ha kjærlighetssorg. Men jeg tenker at det er kanskje da man etter å ha latt seg sørge litt virkelig bør ta tak framfor å legge seg ned og dyrke sorgen og bestemme seg for at man aldri blir lykkelig igjen til tross for at en hadde det bare tidligere. Både før bruddet, men også før en i det hele tatt møtte personen. 

Dette ble noe lenger enn planlagt da.

Det er jo noe som heter selvoppfyllende profeti. Så man kan definitivt styre livet sitt selv i stor grad. Det bare er ikke alltid tilstrekkelig. 

Anonymkode: b4986...5f2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, er jo det som er svakheten med et forum. Med mindre man går inn på hver eneste detalj så gir det rom for tolkninger i alle retninger. :P

Forutsetninger ja. Det har nok mye å si. På samme tid prøver jeg å overbevise meg selv om at pga all motgangen så har jeg kanskje større tåleevne til "hverdagslige" småproblemer. Eller ikke. Når jeg er i gode perioder så er jeg ganske motstandsdyktig vil jeg si, og jeg kan holde det gående veldig lenge der andre rundt meg sier de ikke hadde taklet det (tror de i alle fall).  Er jeg derimot i en dårlig periode så er jeg fryktelig, fryktelig sårbar og kan slite med selv små bagateller. 

Så jeg tenker det handler om både generelle forutsetninger gjennom hele livet, men også hvilket (mentalt) tidspunkt motgangen kommer. 

Jeg har aldri vært bitter over at jeg har fått "alt", men jeg har nok vært selvmedlidende i perioder. Når jeg ser på et par venninner hvor deres største motgang har vært ett enkelt samlivsbrudd hvor det ikke var snakk om å ha blitt dårlig behandlet osv. så kjenner jeg på to ting. Det ene er jo at jeg er glad de har det bra. For jeg er glad i dem og gjør alt jeg kan for å stille opp og bidra til nettopp det. Det andre er rett og slett at jeg blir litt lei meg over egen situasjon. At jeg skulle ønsket at jeg også kunne fått ha det litt lettere. 

Men ja, vi har alle ulike liv, ulike forutsetninger og ulike måter å håndtere ting på. Jeg må ærlig innrømme at jeg stusset litt over mennesker som går inn i en langvarig depresjon på grunn av én enkelt hendelse som på en måte er en del av livet. Som kjærlighetssorg. Det er jævlig ja, men å gå derfra til å bli så langvarig deprimert at en blir langtiddssykemeldt, tenker livet ikke er verdt det osv. når jeg nesten skulle gitt en fot for å "bare" ha kjærlighetssorg. Men jeg tenker at det er kanskje da man etter å ha latt seg sørge litt virkelig bør ta tak framfor å legge seg ned og dyrke sorgen og bestemme seg for at man aldri blir lykkelig igjen til tross for at en hadde det bare tidligere. Både før bruddet, men også før en i det hele tatt møtte personen. 

Dette ble noe lenger enn planlagt da.

Det er jo noe som heter selvoppfyllende profeti. Så man kan definitivt styre livet sitt selv i stor grad. Det bare er ikke alltid tilstrekkelig. 

Anonymkode: b4986...5f2

Jeg tror du og jeg er enige om veldig mye. Jeg kan signere alt du skriver her. :)

 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei tror ikke på forbannelser

Anonymkode: 91680...d6d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...