Burde uføre gå i terapi

[drikkerbrushverdag]

Litt ivrig, slett dette. 

Endret 22. mai 2017 av drikkerbrushverdag

[Nicathv]

Alle mennesker som har behov for det bør få gratis helsehjelp, inkludert tannlege og psykolog.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Nicathv skrev:

Alle mennesker som har behov for det bør få gratis helsehjelp, inkludert tannlege og psykolog.

Vil du fortelle litt om hvorfor? Hvilke syn har du på mennesker siden du synes det osv?

Anonymkode: 24954...022

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå snakker jeg spesifikt om de menneskene der terapi ikke vil ha effekt for deres jobbevne. Terapi hjelper kun for psykisk lidelser som for eks depresjon og angst. Da snakker jeg altså om alvorlige syke der man aldri ville kunne ha en ordinær jobb

Så mennesker som er syke skal bare gå rundt og eksistere fordi familiene deres kunne blitt triste om de var døde? Hva med de som ikke har venner og familie?

Vitsen med uføreordningen er å ha råd til mat frem til man dør, selv om man er syk

Anonymkode: 24954...022

Du kan umulig ha veldig peiling på psykiatri. Du etterspør noe som dessverre alt skjer og har pågått i årevis helt siden de innførte kortidsbehandling og begynte å legge ned sengeplasser så det luktet svidd i psykiatrien, det får du vite og fortsetter å late som du har funnet på noe banebrytende? Beklager mac: kynikerne som jobber i psykiatrien er laaaaangt foran deg, og har mange menneskeliv på samvittigheten allerede, da flere av dem de har nektet behandling har tatt livet av seg. Der disse dødsfallene ikke engang registreres som feilbehandling fordi de folka ikke var registrert som pasienter da de døde og psykiatrien dermed er helt aldeles "uskyldig".

Anonymkode: d14a8...4ad

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan umulig ha veldig peiling på psykiatri. Du etterspør noe som dessverre alt skjer og har pågått i årevis helt siden de innførte kortidsbehandling og begynte å legge ned sengeplasser så det luktet svidd i psykiatrien, det får du vite og fortsetter å late som du har funnet på noe banebrytende? Beklager mac: kynikerne som jobber i psykiatrien er laaaaangt foran deg, og har mange menneskeliv på samvittigheten allerede, da flere av dem de har nektet behandling har tatt livet av seg. Der disse dødsfallene ikke engang registreres som feilbehandling fordi de folka ikke var registrert som pasienter da de døde og psykiatrien dermed er helt aldeles "uskyldig".

Anonymkode: d14a8...4ad

Funnet ut noe banebrytende? Jeg tror du har misforstått innlegget mitt

Spørsmålet mitt er som følger

Du har alvorlig grad av MS og vil aldri kunne jobbe

Du blir deprimert og suicidal og ønsker samtalebehandling for depresjonen

Er det verdt det?

Det er spørsmålet mitt. Du vil aldri bli kurert for MS av samtaleterapi

Skal sies at jeg ikke har MS eller noe, som sagt så snakket jeg med en kamerat som er ufør og han hadde lignende tanker, derfor lurer jeg

 

Anonymkode: 24954...022

[Nicathv]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vil du fortelle litt om hvorfor? Hvilke syn har du på mennesker siden du synes det osv?

Anonymkode: 24954...022

Ingen fortjener å ha en ubehandlet sykdom/tilstand bare fordi de ikke har nok penger. Synet mitt på mennesker er vel at alle er har en egenverdi og rett til et liv som er så godt som mulig. Synes det er ganske selvforklarende?

[Drakan]

For min del hadde Terapi vært deilig... ._.
Ser for meg at det kan hjelpe folk som sliter som meg å komme seg tilbake i arbeids-verdig tilstand. 
Migrene kan jeg jobbe rundt noen ganger, men depresjon og angst er komplisert kaos. ._.

[Cathrine88]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg vil frem til, er om jeg lurer på om det er verdt å bruke ressurser på mennesker som alikevel er en tapt sak. Er det verdt å la dem gå i terapi når de råtner bort som ufør uansett? La oss si du har MS og blir 100% ufør. Dette gjør etterhvert til at du blir deprimert. Er det vits å bruke ressurser på å la deg snakke med en behandler? Eller er det like greit at du er deprimert? Gjør det noe om du eventuelt tar livet av deg til slutt, for du er ganske syk og har dårlig livskvalitet?

Hva er vitsen med å bedre livskvaliteten til noen som er ufør? Om det i det hele blir bedre livskvalitet av samtaler. Er det verdt å bruke ressurser på? Hadde en samtale med en kamerat i går og det fikk meg til å stille spørsmål ved dette

Anonymkode: 24954...022

At det hele tatt går an å være så empatiløs og fæl at man lurer på om det ikke er like greit at uføre tar livet av seg fordi de uansett ikke har noen verdi, er helt utenfor min fatteevne.

Du trenger hjelp - enten du er ufør og så deprimert at du ikke klarer å se verdien din akkurat nå, eller bare en ufordragelig drittsekk som velger å sparke noen som allerede ligger nede.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Cathrine88 skrev:

At det hele tatt går an å være så empatiløs og fæl at man lurer på om det ikke er like greit at uføre tar livet av seg fordi de uansett ikke har noen verdi, er helt utenfor min fatteevne.

Du trenger hjelp - enten du er ufør og så deprimert at du ikke klarer å se verdien din akkurat nå, eller bare en ufordragelig drittsekk som velger å sparke noen som allerede ligger nede.

Se på det mer som et eksistensiell spørsmål. Tanker man har hørt eller lest om som får man til å stille spørsmål ved det mange tar for gitt. Er ikke som om jeg har tenkt å gå rundt og fortelle uføre at de skal ta livet av seg. Noen ganger lurer jeg bare på hvilke tanker og verdier som ligger i grunn, og om de er så logiske som folk tror. Jeg er et utforskende menneske som også funderer rundt tema som kanskje er kontroversielle

Anonymkode: 24954...022

[Cathrine88]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Se på det mer som et eksistensiell spørsmål. Tanker man har hørt eller lest om som får man til å stille spørsmål ved det mange tar for gitt. Er ikke som om jeg har tenkt å gå rundt og fortelle uføre at de skal ta livet av seg. Noen ganger lurer jeg bare på hvilke tanker og verdier som ligger i grunn, og om de er så logiske som folk tror. Jeg er et utforskende menneske som også funderer rundt tema som kanskje er kontroversielle

Anonymkode: 24954...022

Jeg er ikke ufør, men har ofte tenkt at KG må være et forferdelig sted for uføre. Her dukker det opp den ene tråden etter den andre om hvorvidt de er late, bør tvinges til å plukke søppel og jeg vet ikke hva.

Man har et ansvar for å tenke over hva man skriver, også på nettet. Du vet ikke hva som skal til for å vippe en person som allerede sliter helt over kanten.

Og jeg mener at hvert menneske har en medfødt verdi som ikke avhenger av hvor mye de tjener eller bidrar. Med tankegangen du skisserer ville heller ikke barn som er født med store handikap heller ha 'rett' på tilrettelegging og annen hjelp, ettersom de aldri vil kunne være i stand til å bidra i arbeidslivet på samme måte som de fleste andre.

[boblevann]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå snakker jeg spesifikt om de menneskene der terapi ikke vil ha effekt for deres jobbevne. Terapi hjelper kun for psykisk lidelser som for eks depresjon og angst. Da snakker jeg altså om alvorlige syke der man aldri ville kunne ha en ordinær jobb

Så mennesker som er syke skal bare gå rundt og eksistere fordi familiene deres kunne blitt triste om de var døde? Hva med de som ikke har venner og familie?

Vitsen med uføreordningen er å ha råd til mat frem til man dør, selv om man er syk

Anonymkode: 24954...022

Det er akkurat dette. Med terapi er det ikke sikkert de bare eksisterer, men de kan ha et fullverdig fint og godt liv - både de med familie og de uten. 

Men for å se på det på den måten da: hadde vært veldig lønnsomt i kroner og ører og kutte trygda så de måtte sulte ihjel. Hadde gått fortere det enn å vente på selvmord pga depresjon. Hvorfor er ikke det greit da, mener du? 

[AnonymBruker]

Nå er ikke det psykiske helsevesenet godt nok utviklet til at alle som trenger hjelp kan få det, så før dette er en reell mulighet ser jeg ikke noe poeng i en sånn diskusjon. Det mistenkeliggjør en hel gruppe folk, men jeg kan love deg at de fleste syke mye heller ville ha vært friske. 

Jeg har en kronisk psykisk sykdom. Jeg ønsker IKKE å være ufør, men trenger litt tilrettelegging i jobben. Det har vært vanskelig å få hjelp da jeg har klart meg ok, men hatt det jævlig og definitivt prestert under normal evne. Jeg skal ikke gå så veldig innpå sykdomshistorien, men jeg har vært for syk til å fungere 100%, men for "frisk" til å få noe særlig med hjelp. Etter at jeg begynte å jobbe (var student før det, da var det NULL oppfølging fra lege) ble jeg etterhvert syk, og måtte virkelig mase på legen for å få en henvisning. Når jeg først fikk det ble det tidlig klart at jeg var alvorlig syk. Jeg fikk god hjelp, og hjelp kjapt, men det hadde jeg ALDRI fått hvis jeg ikke hadde mast. Legen så ikke vitsen i behandling selv om han mente at jeg kanskje begynte å miste arbeidsevnen. Jeg måtte virkelig stå på selv, og det hadde jeg ikke klart hvis jeg var enda sykere enn det jeg var. Noen tror det bare er å valse inn og si at man er syk, men det er tungt og tar lang tid å komme inn. All ære til de jeg har møtt i helsevesenet etter at jeg grein/maste/krangla meg til det, men gudbedre så mye det krever å få psykisk helsehjelp. Det er ikke alle som klarer det i sårbare situasjoner. 

Noe jeg har bitt meg merke i er at ulikt helsepersonell har sagt er at berømmer meg for å være så satt på å komme ut i jobb. Det er visst noen pasienter som heller bare vil få AAP. Det jeg reagerer mest på er at de "tar opp" tilbud mange andre vil ha nytte av. Folk bør få behandling så tidlig som mulig nettopp for å unngå å bli så syke at de blir sykemeldte i lang tid, det gagner verken samfunnet eller den det gjelder. Man vil alltid ha noen som tror at det er bedre å være hjemme og få en liten slant enn å bruke den arbeidsevnen man har, men det gjelder faktisk ikke så mange. Jeg vil jobbe, og jobber så hardt jeg kan for å ikke bli ufør. Jeg har noen på jobb som er delvis uføre, og de er like motiverte for jobb som alle andre, de har faktisk bare ikke mer arbeidsevne enn f.eks 50%. Det er ikke særlig lukrativt å være ufør, så de fleste som kan jobbe vil jo ønske det for å kunne holde en god levestandard. Det er viktigere at vi ivaretar disse personene enn de som utnytter systemet, så den "risken" må vi kanskje bare ta.

Anonymkode: 4c823...a49

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Cathrine88 skrev:

Jeg er ikke ufør, men har ofte tenkt at KG må være et forferdelig sted for uføre. Her dukker det opp den ene tråden etter den andre om hvorvidt de er late, bør tvinges til å plukke søppel og jeg vet ikke hva.

Man har et ansvar for å tenke over hva man skriver, også på nettet. Du vet ikke hva som skal til for å vippe en person som allerede sliter helt over kanten.

Og jeg mener at hvert menneske har en medfødt verdi som ikke avhenger av hvor mye de tjener eller bidrar. Med tankegangen du skisserer ville heller ikke barn som er født med store handikap heller ha 'rett' på tilrettelegging og annen hjelp, ettersom de aldri vil kunne være i stand til å bidra i arbeidslivet på samme måte som de fleste andre.

Men hva om dine argumenter for hvorfor man skal ta vare på uføre er så gode at uføre som ligger og vipper føler seg bedre av å lese argumentene dine? Hjelper du noen ved å hysje ned og gjemme bort? Om uføre har lignende tanker, er det ikke lurt å addressere dem og forsøke disse menneske se på ting i et annet lys?

Når det gjelder menneskets verdi syns jeg ikke alle har en verdi. For eks mennesker som voldtar og dreper bare fordi har ikke livets rett. Når det gjelder uføre mener jeg hovedsaklig at det er måten samfunnet vårt fungerer på det er noe galt med- ikke de uføre

1 minutt siden, boblevann skrev:

Det er akkurat dette. Med terapi er det ikke sikkert de bare eksisterer, men de kan ha et fullverdig fint og godt liv - både de med familie og de uten. 

Men for å se på det på den måten da: hadde vært veldig lønnsomt i kroner og ører og kutte trygda så de måtte sulte ihjel. Hadde gått fortere det enn å vente på selvmord pga depresjon. Hvorfor er ikke det greit da, mener du? 

Greit og greit, jeg har ingen fasit, jeg er mer spørrende. Man kan jo si at det å eventuelt ta livet av seg burde være et valg, ikke noe man ble påtvunget ved å sulte ihjel. Jeg syns det er forskjell på de to, ihvertfall

Anonymkode: 24954...022

[Cathrine88]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hva om dine argumenter for hvorfor man skal ta vare på uføre er så gode at uføre som ligger og vipper føler seg bedre av å lese argumentene dine? Hjelper du noen ved å hysje ned og gjemme bort? Om uføre har lignende tanker, er det ikke lurt å addressere dem og forsøke disse menneske se på ting i et annet lys?

Når det gjelder menneskets verdi syns jeg ikke alle har en verdi. For eks mennesker som voldtar og dreper bare fordi har ikke livets rett. Når det gjelder uføre mener jeg hovedsaklig at det er måten samfunnet vårt fungerer på det er noe galt med- ikke de uføre

Anonymkode: 24954...022

Jeg er det mange sikkert vil kalle en naiv hippie, og mener at alle har muligheten til å påvirke andre positivt, enten de er uføre eller arbeidsføre. Du nevner uføre som ikke har venner eller familie, men at de ikke har det nå betyr ikke at de ikke kommer til å få det i fremtiden, eller at de ikke utgjør en stor forskjell i livene til naboer, kjæledyr eller andre.

[tussi84]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vet at de ikke får hva?

Det jeg vil frem til, er om jeg lurer på om det er verdt å bruke ressurser på mennesker som alikevel er en tapt sak. Er det verdt å la dem gå i terapi når de råtner bort som ufør uansett? La oss si du har MS og blir 100% ufør. Dette gjør etterhvert til at du blir deprimert. Er det vits å bruke ressurser på å la deg snakke med en behandler? Eller er det like greit at du er deprimert? Gjør det noe om du eventuelt tar livet av deg til slutt, for du er ganske syk og har dårlig livskvalitet?

Hva er vitsen med å bedre livskvaliteten til noen som er ufør? Om det i det hele blir bedre livskvalitet av samtaler. Er det verdt å bruke ressurser på? Hadde en samtale med en kamerat i går og det fikk meg til å stille spørsmål ved dette

Anonymkode: 24954...022

Tenker du ingenting på at denne syke personen har kanskje en familie rundt seg?  En familie og kanskje noen venner som ser han slik han er og ikke ser han pga sykdom. En sykdom definerer ikke hvem du er som menneske. Hvis du har fått ufør er det ikke sykdommen i seg selv som gjør at du ikke kan arbeide. Det er i hvor stor grad det påvirker arbeidsevnen din. 

Du snakker som at alle uføre er en skikkelig stor burde og at alle burde egentlig ta sitt eget liv fordi dem fortjener ingen behandling. Har du tenkt på at denne behandlingen gjør at de kanskje klarer å overleve dagene sine?  Hva hvis en del av disse tok selvmord. Ja da ville man fått enda mer køer i psykisk helsevern da risikoen for å bli deprimert som pårørende er stor etter en slik tragedie. Jeg vil si personlig tragedie. 

Jeg har selv mistet et familiemedlem i selvmord grunner depresjon og angst. Han gikk til behandling som ikke fungerte. Vi som familiemedlemmer sitter ikke bare igjen med sorg over Hans bortgang. Vi sitter igjen med følelsen av å ha blitt forlatt. Vi sitter igjen med skyldfølelse og spør oss selv om vi kunne gjort noe mer. Vi sitter igjen med tusenvis av spørsmål som vi aldri får svar på.

Alle trenger behandling både syke og ikke syke.

[boblevann]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Greit og greit, jeg har ingen fasit, jeg er mer spørrende. Man kan jo si at det å eventuelt ta livet av seg burde være et valg, ikke noe man ble påtvunget ved å sulte ihjel. Jeg syns det er forskjell på de to, ihvertfall

Anonymkode: 24954...022

Jeg har heller ingen fasit. Men å ta sitt eget liv er ikke er valg for dem som gjør det. Her lyser din manglende forståelse for psykiatri. Selvmord er absolutt eneste utvei for dem som gjør det - de har ikke noe valg, de ser på det som eneste mulighet og noe de må gjøre. Jeg ser ikke forskjell på selvmord pga. Manglende behandling - og å sulte ihjel pga manglende penger. De som tar sitt eget liv har ikke noe valg. Det er ofte en vrangforestilling, ja, men for dem er det høyst reellt. Det er ingen som tar selvmord på gøy eller fordi de tilfeldigvis hadde lyst til det en morgen. Det er så mye vondt som har bygget seg opp over så lang tid - at det for dem er eneste mulighet for å få slutt på elendigheten. 

Jeg mener det ikke er forskjell på fysisk og psykisk sykdom. Og jeg er helt sikker på at de aller fleste uføre kan bidra med mye godt til samfunnet, selv om det ikke er kroner og ører inn i felleskassa.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Cathrine88 skrev:

Jeg er det mange sikkert vil kalle en naiv hippie, og mener at alle har muligheten til å påvirke andre positivt, enten de er uføre eller arbeidsføre. Du nevner uføre som ikke har venner eller familie, men at de ikke har det nå betyr ikke at de ikke kommer til å få det i fremtiden, eller at de ikke utgjør en stor forskjell i livene til naboer, kjæledyr eller andre.

Siden jeg var tenåring har jeg brukt mye tid på nettet, og jeg har møtt mange typer personer. Jeg har møtt mennesker på 50 år som aldri har hatt kjæreste og som aldri går ut av leiligheten med mindre de skal handle mat. Jeg har møtt mennesker som er så sosialt begrenset at de alltid dummer seg ut og frastøter andre mennesker med personligheten sin. Jeg har møtt mennesker som har hatt barndom preget av misbruk av foreldre og mobbing, for så å bli bedratt av kjæreste i voksen alder. Jeg har møtt mennesker som ikke forstår andre mennesker og som alltid ender opp med å bli brukt og misbrukt. 

Ikke alle mennesker har noen som bryr seg. Ikke alle kan få en bra livskvalitet

Anonymkode: 24954...022

[AnonymBruker]

Hovedgrunnen ved å gå i terapi er jo å bli friskere for å få bedre livskvalitet. Det må jo være interesse for at menneskene i landet vårt skal ha det bra, uansett om de jobber eller ikke. 

Anonymkode: e6070...6f5

[AnonymBruker]

Akkurat nå, boblevann skrev:

Jeg har heller ingen fasit. Men å ta sitt eget liv er ikke er valg for dem som gjør det. Her lyser din manglende forståelse for psykiatri. Selvmord er absolutt eneste utvei for dem som gjør det - de har ikke noe valg, de ser på det som eneste mulighet og noe de må gjøre. Jeg ser ikke forskjell på selvmord pga. Manglende behandling - og å sulte ihjel pga manglende penger. De som tar sitt eget liv har ikke noe valg. Det er ofte en vrangforestilling, ja, men for dem er det høyst reellt. Det er ingen som tar selvmord på gøy eller fordi de tilfeldigvis hadde lyst til det en morgen. Det er så mye vondt som har bygget seg opp over så lang tid - at det for dem er eneste mulighet for å få slutt på elendigheten. 

Jeg mener det ikke er forskjell på fysisk og psykisk sykdom. Og jeg er helt sikker på at de aller fleste uføre kan bidra med mye godt til samfunnet, selv om det ikke er kroner og ører inn i felleskassa.

Jeg mener at min empati med mennesker som har hatt det ekstremt vanskelig er selve grunnen til at jeg kan forstå at noen mennesker har det bedre som døde enn som levende. I tillegg- en som er død kan ikke lide. Jeg syns det er grusomt at mennesker lider, og ekstrem lidelse er ikke nødvendigvis bedre enn å være død

Anonymkode: 24954...022

[Cathrine88]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Siden jeg var tenåring har jeg brukt mye tid på nettet, og jeg har møtt mange typer personer. Jeg har møtt mennesker på 50 år som aldri har hatt kjæreste og som aldri går ut av leiligheten med mindre de skal handle mat. Jeg har møtt mennesker som er så sosialt begrenset at de alltid dummer seg ut og frastøter andre mennesker med personligheten sin. Jeg har møtt mennesker som har hatt barndom preget av misbruk av foreldre og mobbing, for så å bli bedratt av kjæreste i voksen alder. Jeg har møtt mennesker som ikke forstår andre mennesker og som alltid ender opp med å bli brukt og misbrukt. 

Ikke alle mennesker har noen som bryr seg. Ikke alle kan få en bra livskvalitet

Anonymkode: 24954...022

Jeg er uenig, og tror alle menneskene du nevner kan få bedre livskvalitet med terapi.