Gå til innhold

Min siste reise


Gjest baremei

Anbefalte innlegg

Gjest NotNaomi
9 minutter siden, baremei skrev:

Det er nok ikke så mye det at jeg tror sønnen min vil føle at jeg svikter ham. Når jeg sitter og planlegger disse videoene, så føles det som om jeg snakker om fremtiden min, men så innser jeg at jeg ikke skal være med i alle disse periodene i livet hans. Det gjør så uendelig vondt. Jeg har prøvd og laget den første videoen nå i kveld, men det er rett og slett for tungt. Det slo meg ganske hardt at jeg aldri skal oppleve at den lille gutten min vokser seg større og blir en selvstendig, voksen mann. Nettopp derfor føler jeg at jeg svikter ham. Jeg skulle vært der og støttet ham gjennom alt, både gode og vonde ting. Man trenger mammaen sin her i livet. Jeg hadde aldri klart meg uten min. Kommer min sønn til å klare seg like bra som alle andre uten meg? Det gjør så vondt å tenke på at det at jeg skal dø kan få konsekvenser for en som ikke kommer til å huske meg ordentlig en gang.

Jeg skjønner. Må liksom tenke og prøve og forstå,men det er vanskelig. Så må tenke over det du skriver. At det er fryktelig vondt forstår jeg. Du har all min sympati. Tror nok vi er flere her som er redde for å skrive "dumme"ting. Vet ikke helt hva alle husker fra barndom eller fra hvor tidlig,men har lest at barn husker fra ca tre-års alder. Jeg har selv minner fra da. Men,Det viktigste for meg er at familie har snakket om ting,sånn at jeg fikk kjennskap til familiemedlemmer som jeg ikke fikk truffet fra jeg var barn. Det blir selvfølgelig vemodig for sønnen din,men han kan klare seg bra! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest baremei
17 minutter siden, NotNaomi skrev:

Jeg skjønner. Må liksom tenke og prøve og forstå,men det er vanskelig. Så må tenke over det du skriver. At det er fryktelig vondt forstår jeg. Du har all min sympati. Tror nok vi er flere her som er redde for å skrive "dumme"ting. Vet ikke helt hva alle husker fra barndom eller fra hvor tidlig,men har lest at barn husker fra ca tre-års alder. Jeg har selv minner fra da. Men,Det viktigste for meg er at familie har snakket om ting,sånn at jeg fikk kjennskap til familiemedlemmer som jeg ikke fikk truffet fra jeg var barn. Det blir selvfølgelig vemodig for sønnen din,men han kan klare seg bra! 

Må bare få sagt dette også før jeg tar kveld:fnise::

Det skal veldig mye til å si "dumme" ting til meg. Det finnes ikke ting som er feil å si. Jeg er veldig for at alle skal få si hva de tenker og føler. Det dummeste man kan gjøre tror jeg er å ikke si noe i det hele tatt. Nå snakker jeg jo bare for meg selv, men det er sånn jeg er som person. Jeg vil heller ha tilbakemeldinger som kommer fra hjertet enn at noen skal være redde for å si feil ting til meg. Jeg er åpen for alt.

2 minutter siden, Ruskemor skrev:

Jeg må bare sende deg en klem:hug:

 

Klem tilbake:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil bare si at du skriver utrolig vakkert, og jeg blir rørt av å lese ordene dine. Forslagene fra andre brukere om filmer og brev til sønnen din høres veldig bra ut. Det kommer han nok til å sette stor pris på. Du høres ut som en veldig omsorgsfull mor og kone.

Klem <3

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest baremei
23 timer siden, Adalin skrev:

Jeg vil bare si at du skriver utrolig vakkert, og jeg blir rørt av å lese ordene dine. Forslagene fra andre brukere om filmer og brev til sønnen din høres veldig bra ut. Det kommer han nok til å sette stor pris på. Du høres ut som en veldig omsorgsfull mor og kone.

Klem <3

Tusen takk!:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest baremei
1 time siden, NotNaomi skrev:

Vil bare si at jeg tenker på deg. Og vi er sikkert flere her! <3

Tusen takk for det:hjerte:

Da er første video laget ferdig. Den ble bedre enn jeg trodde den skulle bli. Jeg ville som sagt at den skulle bli en glad video, da dette med skolestart skal være en positiv ting. Jeg fikk fortalt om mine forventninger til min første skoledag, og hvordan jeg opplevde den. Jeg fikk også gitt ham noen tips til hvordan han skal takle den første skoledagen og tiden fremover. Jeg fortale ham hvor stolt jeg er av ham, at jeg alltid kommer til å være der å passe på ham selv om jeg ikke er der fysisk. Jeg fortalte ham også at jeg aller helst skulle vært der sammen med ham om jeg kunne. Jeg skulle virkelig ønske at jeg fikk oppleve denne dagen. Det å få se ham stolt og fornøyd i den nye skolesekken. Snakke med ham om forventninger og bekymringer. Følge ham den første dagen.

JEG VIL BARE VÆRE DER!

Jeg merker at følelsene mine svinger veldig. Jeg er jo veldig inneforstått med hva som skal skje, men samtidig er jeg til tider nesten sint. Sint for at jeg MÅ forlate alle. Sint for at jeg ikke får oppleve alle små og store øyeblikk i livet. Vi snakket jo om et barn til. Jeg måtte bare bli frisk først. Mannen ville ha ei lita jente som ligner på meg. Det kommer ikke til å skje. Jeg føler jeg ødelegger livet til alle, bare fordi jeg må forlate dem. Men sånn blir det. Man får ikke gjor noe med det. 

Håper alle får en fin pinse! Her har vi kost oss ute i regnet.:hjerte:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min mor døde da jeg var 17. Hun var så utrolig sint over at hun var syk, og resultatet av det var at hun latet som om hun hadde det helt fint. Helt fram til uken hun døde latet vi alle sammen som om hun skulle bli frisk til slutt, vi så på ferier til Syden til høsten og snakket om hva slags nye stoler vi skulle kjøpe til spisestuen når hun kom hjem igjen fra sykehuset. Det var ikke et sjokk at hun døde, men det som kom som et sjokk var angeren på at vi aldri fikk tid til å snakke sammen om at hun skulle dø. Jeg savnet et siste farvel, eller en forsoning med hva som skulle til å skje. I ettertid er jeg sint over at jeg aldri fikk et brev, eller tok en video av oss to, eller et siste bilde, selv om jeg respekterer at hennes måte å takle situasjonen var å leve til siste med et håp om at alt kom til å ordne seg til slutt. Det jeg savner mest er noe som beviser at mamma tenkte på hvordan jeg kom til å ha det etter hun var død, og det har jeg ikke. Hadde jeg blitt syk hadde jeg skrevet mange brev, tatt mange videoer, og så mange bilder som mulig. Det verste med å miste en forelder er når man begynner å glemme hvem de var, hva de luktet, hvordan de lo, og jeg tar meg selv i å grave i gamle emailer jeg og mamma har sendt hverandre, leser gamle meldinger, leter i gamle bilder osv. bare for å få en bekreftelse på at hun en gang har eksistert. Kan se for meg at disse tingene er noe man føler veldig på for de som mister en forelder i ung alder, slik som din sønn. 

  • Liker 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære @baremei, dette er utrolig sterk lesning. Rørende, berørende og ikke minst en stor påminnelse om å være glad for alt man ofte tar for gitt. 

Du har fått veldig mange gode tips om hvordan du kan gi sønnen gode minner framover og det lyser kjærlighet til mann og barn av det du skriver. 

Har dere noen leggerutine med sanger eller bøker sønnen din liker? I så fall kunne det kanskje være en ide å gjøre lydopptak av slike ting så du kan være en del av leggingen også når du ikke lenger er fysisk tilstede. Evt også en fotobok med bilder av deg og han som han kan bla i når han savner deg. 

Ønsker deg så mange gode dager som mulig og sender deg en stor klem :klem:

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest NotNaomi
12 timer siden, baremei skrev:

Tusen takk for det:hjerte:

Da er første video laget ferdig. Den ble bedre enn jeg trodde den skulle bli. Jeg ville som sagt at den skulle bli en glad video, da dette med skolestart skal være en positiv ting. Jeg fikk fortalt om mine forventninger til min første skoledag, og hvordan jeg opplevde den. Jeg fikk også gitt ham noen tips til hvordan han skal takle den første skoledagen og tiden fremover. Jeg fortale ham hvor stolt jeg er av ham, at jeg alltid kommer til å være der å passe på ham selv om jeg ikke er der fysisk. Jeg fortalte ham også at jeg aller helst skulle vært der sammen med ham om jeg kunne. Jeg skulle virkelig ønske at jeg fikk oppleve denne dagen. Det å få se ham stolt og fornøyd i den nye skolesekken. Snakke med ham om forventninger og bekymringer. Følge ham den første dagen.

JEG VIL BARE VÆRE DER!

Jeg merker at følelsene mine svinger veldig. Jeg er jo veldig inneforstått med hva som skal skje, men samtidig er jeg til tider nesten sint. Sint for at jeg MÅ forlate alle. Sint for at jeg ikke får oppleve alle små og store øyeblikk i livet. Vi snakket jo om et barn til. Jeg måtte bare bli frisk først. Mannen ville ha ei lita jente som ligner på meg. Det kommer ikke til å skje. Jeg føler jeg ødelegger livet til alle, bare fordi jeg må forlate dem. Men sånn blir det. Man får ikke gjor noe med det. 

Håper alle får en fin pinse! Her har vi kost oss ute i regnet.:hjerte:

Så utrolig bra at du klarte å gjennomføre det. Syns det er beundringsverdig med tanke på alt du tenker på! Skjønner at det svinger. Det skjønner jeg utrolig godt! Tøft og bra at du er ærlig i den situasjonen du er i. 

Som en under her skriver,så lette jeg også etter noen beskjed,ett eller annet,da jeg brått mistet ti i nær familie for noen måneder siden. Så jeg tror det vil bety enormt mye for sønnen din at du laget denne videoen! Som nevnt før,så blir du mer tilstede i livet hans,selv om det dessverre ikke blir fysisk ♡

Godt å se at du har gode dager. Å kose seg i regnet er ikke det verste :-) ønsker deg dine dager og stunder i pinsa!

TO i nær familie skulle det stå da,uff.

Endret av NotNaomi
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest NotNaomi
På 5/18/2017 den 19.58, Comeasyouare skrev:

jeg syns du påpeker noe viktig selv om du er i en forferdelig situasjon,Ts. Hva som skjer med oss åndelig og psykisk på den siste reisen som du kaller det.  hva som skjer med de som sitter igjen.  jeg for min del hadde sørget for at barnet mitt vokste opp i troen på at det ville få møte meg igjen. jeg tror at en slik tro kan hjelpe gjennom vanskelige situasjoner i livet. Etterlat deg spor og sørg for at han vet at du alltid vil holde han i hånden, selv om ikke alltid kan kjenne at den er der. mange som kom med gode råd her. 

kommer til å følge reisen din Ts. 💞

Dette syns jeg var fint skrevet. Som barn hjelper det å tenke sånn muligens,og som eldre og voksen gjør en seg opp sin mening. Selv tror jeg på Reinkarnasjon,men det er mitt syn,og ikke så veldig tradisjonelt i Norge akkurat. Hva TS velger er jo opp til henne :-) vi har alle bare en tro,og ikke viten :-) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest baremei
12 minutter siden, NotNaomi skrev:

Dette syns jeg var fint skrevet. Som barn hjelper det å tenke sånn muligens,og som eldre og voksen gjør en seg opp sin mening. Selv tror jeg på Reinkarnasjon,men det er mitt syn,og ikke så veldig tradisjonelt i Norge akkurat. Hva TS velger er jo opp til henne :-) vi har alle bare en tro,og ikke viten :-) 

Helt enig! Veldig mange som skriver fine og gode ting til meg:hjerte: Jeg har alltid tenkt at det er noe mer der ute som vi ikke vet hva er, selv om jeg aldri har tenkt så mye på hva det kan være. Jeg tror noe mer skjer med oss etter vi dør, om det er Gud, Reinkarnasjon, "Den andre siden" eller noe annet det vet man jo ikke, men jeg tror, eller håper, at noe mer skjer når vi dør. Det er jo helt utenkelig å dø uten å få treffe sine nærmeste igjen. Jeg håper på å få treffe igjen bestemor og bestefar, mormor og morfar, lillesøster, og kanskje får jeg treffe igjen den lille jenta mi som ikke rakk å leve. Alt dette er veldig fint å tenke på. Det å forlate de jeg har her på jorden er vanskeligere å tenke på, men om man tror at man kommer til å møtes igjen blir tankene uansett litt mer utholdelige.

Håper alle har hatt en fin pinse! Det har jeg, med både bryllup og pinsefeiring. Selv om jeg merker at jeg er veldig sliten nå, er det utvilsomt verd all tiden med familien:hjerte: Ha ei fin uke alle sammen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest NotNaomi
På 6/6/2017 den 17.38, baremei skrev:

Helt enig! Veldig mange som skriver fine og gode ting til meg:hjerte: Jeg har alltid tenkt at det er noe mer der ute som vi ikke vet hva er, selv om jeg aldri har tenkt så mye på hva det kan være. Jeg tror noe mer skjer med oss etter vi dør, om det er Gud, Reinkarnasjon, "Den andre siden" eller noe annet det vet man jo ikke, men jeg tror, eller håper, at noe mer skjer når vi dør. Det er jo helt utenkelig å dø uten å få treffe sine nærmeste igjen. Jeg håper på å få treffe igjen bestemor og bestefar, mormor og morfar, lillesøster, og kanskje får jeg treffe igjen den lille jenta mi som ikke rakk å leve. Alt dette er veldig fint å tenke på. Det å forlate de jeg har her på jorden er vanskeligere å tenke på, men om man tror at man kommer til å møtes igjen blir tankene uansett litt mer utholdelige.

Håper alle har hatt en fin pinse! Det har jeg, med både bryllup og pinsefeiring. Selv om jeg merker at jeg er veldig sliten nå, er det utvilsomt verd all tiden med familien:hjerte: Ha ei fin uke alle sammen!

:-) det er rart om en bare skal forsvinne. Det er liksom ikke logisk i mitt hode. Selv om noen kan være uenige. Men jo,for meg er der veldig logisk:-) og tro er viktig uansett det. Tro og håp. Veldig viktig! 

Takk,har hatt en rolig og stille påske med dyra her :-) du er jo flink som er med på ting. Mot. Det er en egenskap vi ikke tenker så mye over tror jeg.Godt du viser oss det. Vi trenger å reflektere. Tenker masse på deg.

Rettelse :pinse!

Endret av NotNaomi
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest NotNaomi

Vil bare sende deg et :-> det skulle være er hjerte.

Endret av NotNaomi
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Trolletrine

Jeg har ingen anelse om hvem du er baremei, likevel tar jeg meg i å tenke på deg oftere enn du aner. Situasjonen din er mitt verste mareritt, og jeg skulle så inderlig ha sagt og gjort noe som får deg til å føle deg bedre. Sannheten er dessverre at jeg ikke har en anelse av hva jeg kan si til deg nå for at du skal føle deg bedre. Men jeg tror du gjør mye bra nå, som gjør at sønnen din kommer til å ha deg med seg videre.

Nå spørs det vel hva du orker å gjøre osv, men selv skriver jeg til min datter på fire. Dette skal hun ikke få før tidligst konfirmasjon, uavhengig om jeg er her eller ikke. I dette manuskriptet skriver jeg om hvordan jeg og pappaen hennes ble kjent, familiene våre, barndommen/ ungdomstiden vår, og ikke minst skriver jeg om min datter. Om da jeg oppdaget at jeg var gravid, tanker og følelsene omkring graviditeten, fødselen, og om hvert år hun har levd. Litt av baktanken med dette er at jeg vil at datteren min skal vite hvordan jeg tenkte som ungdom og voksen, hva jeg tenkte da hun ble født osv. Ikke minst skriver jeg detaljert om årene hennes. Når hun fikk sin første tann osv. Jeg prøver å få med så mange svar på spørsmål hun i fremtiden kan lure på. For eksempel tenker jeg at hun kan lure på hva slags type musikk/ band jeg likte/ liker. Om hva slags pålegg hun likte, hvem hun lekte med osv. Ikke at dette nødvendigvis er de store spørsmålene man grunner på, men jeg vet av egen erfaring at man har lyst til å vite sånne ting for på den måten lære personen bedre å kjenne. For å få mer nyanser enn at hun var snill og grei osv.

Min svigermor døde før jeg rakk å bli kjent med henne, og da oppdaget jeg at " ingen" visste ting om min manns barndom. Ingen som vet når han begynte å gå, ingen som husker om han var et aktivt barn osv. Sånne ting som en mor vet. Og jeg skriver om alle sånne store og små ting, som min datter skal få lese når hun blir stor. Fordi jeg vil sikre meg at hun får den kunnskapen om seg selv og sin historie. Ikke minst fint å ha når hun selv får barn og jeg kanskje ikke er der. Og fint å ha som trøst om jeg dør tidligere enn forventet. Mulig jeg har skrevet meg helt ut på landet her, og da beklager jeg. Ikke sikkert du orker å sette i gang med noe sånt nå, uansett. 

Jeg håper dere greier å ha gode dager sammen, selv om det må være blytungt. En stor klem til deg og familien din.

Endret av Trolletrine
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Kjære baremei, jeg er så glad for å høre at det gikk fint å lage den første videoen, at du klarte å gå inn i det å tenke på fremtiden hans som du (fysisk på jorden), ikke for være en del av. Som flere skriver her, og selv har erfart, er det å ikke ha noe igjen fra foreldre som er borte, ikke ha kjent dem, ikke ha visst hva de tenkte og hvordan de var, noe som ligger der hele tiden som et savn. Jeg tror at din sønn kan få et nærere forhold til deg enn mange som har en mor og en far i live, fordi ikke alle er flink til å snakke om i hverdagen hva man ønsker for barnet sitt, hvordan man vil være der, hvordan man selv hadde det som barn, hvordan barnet var som barn.

Jeg håper prosjektet får en fin fortsettelse og også at din mann kan ta del i det og klarer å bidra til en nydelig sommer sammen. Klem ❤️

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg håper så inderlig alt går fint med deg enda, trådstarter. Jeg tenker ofte på deg, og lurer på hvordan det går, ikke bare med deg men også de rundt deg. :klem: 

Du sa tidligere i tråden at du ikke syntes noen spørsmål var dumme. Og selv om jeg kjenner jeg er litt redd for å tråkke deg på tærne, håper jeg det er greit at jeg spør... Eller kanskje er det mer et forslag til noe du/dere kan snakke om hvis du føler det passer. Har du/dere fått snakket litt sammen om hvordan mannen din kommer til å fortsette med livet sitt når du en dag ikke lenger er her? Å en dag langt frem i tid, kanskje finne noen andre fine mennesker han kan tilbringe dagene sine med? Jeg tror kanskje det kan være en litt lur ting å snakke om hvis dere ikke allerede har gjort det.

Nå kan jeg selvsagt ikke snakke på vegne av noen andre, heller ikke mannen din. Men jeg kan bare tenke med meg selv personlig at hvis det var min kjære som skulle dø fra meg, så hadde det blitt litt vanskelig å skulle gå videre med livet mitt og finne noen andre jeg kan leve med, hvis jeg og min kjære ikke hadde fått snakket om det på forhånd, selv om det hadde gått 10+ år etter at min kjære gikk bort. (Men folk er jo forskjellige, og alle situasjoner er forskjellige. Kanskje har dere allerede snakket om det? Kanskje er det noe dere rett og slett ikke trenger å snakke om?)

Alt dette er selvsagt bare et forslag, hvis dette er noe dere føler for å gjøre, selvsagt. Du er sjefen i denne situasjonen, så dette må du kjenne på selv og finne ut om det er riktig for deg og mannen din å snakke om eller ikke. :) 

 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest baremei
6 timer siden, lotte00 skrev:

Jeg har ingen anelse om hvem du er baremei, likevel tar jeg meg i å tenke på deg oftere enn du aner. Situasjonen din er mitt verste mareritt, og jeg skulle så inderlig ha sagt og gjort noe som får deg til å føle deg bedre. Sannheten er dessverre at jeg ikke har en anelse av hva jeg kan si til deg nå for at du skal føle deg bedre. Men jeg tror du gjør mye bra nå, som gjør at sønnen din kommer til å ha deg med seg videre.

Nå spørs det vel hva du orker å gjøre osv, men selv skriver jeg til min datter på fire. Dette skal hun ikke få før tidligst konfirmasjon, uavhengig om jeg er her eller ikke. I dette manuskriptet skriver jeg om hvordan jeg og pappaen hennes ble kjent, familiene våre, barndommen/ ungdomstiden vår, og ikke minst skriver jeg om min datter. Om da jeg oppdaget at jeg var gravid, tanker og følelsene omkring graviditeten, fødselen, og om hvert år hun har levd. Litt av baktanken med dette er at jeg vil at datteren min skal vite hvordan jeg tenkte som ungdom og voksen, hva jeg tenkte da hun ble født osv. Ikke minst skriver jeg detaljert om årene hennes. Når hun fikk sin første tann osv. Jeg prøver å få med så mange svar på spørsmål hun i fremtiden kan lure på. For eksempel tenker jeg at hun kan lure på hva slags type musikk/ band jeg likte/ liker. Om hva slags pålegg hun likte, hvem hun lekte med osv. Ikke at dette nødvendigvis er de store spørsmålene man grunner på, men jeg vet av egen erfaring at man har lyst til å vite sånne ting for på den måten lære personen bedre å kjenne. For å få mer nyanser enn at hun var snill og grei osv.

Min svigermor døde før jeg rakk å bli kjent med henne, og da oppdaget jeg at " ingen" visste ting om min manns barndom. Ingen som vet når han begynte å gå, ingen som husker om han var et aktivt barn osv. Sånne ting som en mor vet. Og jeg skriver om alle sånne store og små ting, som min datter skal få lese når hun blir stor. Fordi jeg vil sikre meg at hun får den kunnskapen om seg selv og sin historie. Ikke minst fint å ha når hun selv får barn og jeg kanskje ikke er der. Og fint å ha som trøst om jeg dør tidligere enn forventet. Mulig jeg har skrevet meg helt ut på landet her, og da beklager jeg. Ikke sikkert du orker å sette i gang med noe sånt nå, uansett. 

Jeg håper dere greier å ha gode dager sammen, selv om det må være blytungt. En stor klem til deg og familien din.

Hei! Tusen takk snille du, noen ganger er det mer enn nok å bare vite at folk er der og tenker på deg. Jeg blir veldig rørt av alle dere som skriver til meg og sier at dere tenker på oss. Det varmer veldig.:hjerte:

Jeg har en slags babybok, eller mer en babyjournal fra graviditeten med Mini, fødsel og det første leveåret, så jeg føler egentlig at akkurat det er godt dokumentert. Jeg driver og lager en video nå som forteller litt om akkurat dette, om hvordan han var da han var baby og tiden fremover. Han var ganske lik meg sånn som jeg var når jeg var baby, så da får jeg flettet inn litt om det også. I tillegg holder jeg på å skrive ned litt mine tanker rundt fødsel og det første leveåret, da det ikke står så mye om det i denne boka. Mangler å skrive litt om det andre leveåret, og å fortelle om hvordan jeg var da jeg ble litt eldre. Jeg vet ikke helt når han skal få disse videoene enda, jeg tenker at det også får være litt opp til de rundt ham som kjenner ham og vet når han kanskje kommer til å trenge det.

Vi har noen gode dager innimellom, men mange av de er ganske tunge også. Det er en litt god blanding, og sånn må det vel nesten være. Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive! Ha ei super helg:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest baremei
5 timer siden, Limbo 2014 skrev:

Kjære baremei, jeg er så glad for å høre at det gikk fint å lage den første videoen, at du klarte å gå inn i det å tenke på fremtiden hans som du (fysisk på jorden), ikke for være en del av. Som flere skriver her, og selv har erfart, er det å ikke ha noe igjen fra foreldre som er borte, ikke ha kjent dem, ikke ha visst hva de tenkte og hvordan de var, noe som ligger der hele tiden som et savn. Jeg tror at din sønn kan få et nærere forhold til deg enn mange som har en mor og en far i live, fordi ikke alle er flink til å snakke om i hverdagen hva man ønsker for barnet sitt, hvordan man vil være der, hvordan man selv hadde det som barn, hvordan barnet var som barn.

Jeg håper prosjektet får en fin fortsettelse og også at din mann kan ta del i det og klarer å bidra til en nydelig sommer sammen. Klem ❤️

Tusen takk! Jeg merker at det er veldig tungt å snakke om en fremtid der jeg vet jeg ikke skal være. Det er det eneste jeg vil sørge for, at Mini kjenner meg sånn som jeg var, både mine gode og dårlige sider. Klem tilbake til deg:klem:

48 minutter siden, PaperFlower skrev:

Jeg håper så inderlig alt går fint med deg enda, trådstarter. Jeg tenker ofte på deg, og lurer på hvordan det går, ikke bare med deg men også de rundt deg. :klem: 

Du sa tidligere i tråden at du ikke syntes noen spørsmål var dumme. Og selv om jeg kjenner jeg er litt redd for å tråkke deg på tærne, håper jeg det er greit at jeg spør... Eller kanskje er det mer et forslag til noe du/dere kan snakke om hvis du føler det passer. Har du/dere fått snakket litt sammen om hvordan mannen din kommer til å fortsette med livet sitt når du en dag ikke lenger er her? Å en dag langt frem i tid, kanskje finne noen andre fine mennesker han kan tilbringe dagene sine med? Jeg tror kanskje det kan være en litt lur ting å snakke om hvis dere ikke allerede har gjort det.

Nå kan jeg selvsagt ikke snakke på vegne av noen andre, heller ikke mannen din. Men jeg kan bare tenke med meg selv personlig at hvis det var min kjære som skulle dø fra meg, så hadde det blitt litt vanskelig å skulle gå videre med livet mitt og finne noen andre jeg kan leve med, hvis jeg og min kjære ikke hadde fått snakket om det på forhånd, selv om det hadde gått 10+ år etter at min kjære gikk bort. (Men folk er jo forskjellige, og alle situasjoner er forskjellige. Kanskje har dere allerede snakket om det? Kanskje er det noe dere rett og slett ikke trenger å snakke om?)

Alt dette er selvsagt bare et forslag, hvis dette er noe dere føler for å gjøre, selvsagt. Du er sjefen i denne situasjonen, så dette må du kjenne på selv og finne ut om det er riktig for deg og mannen din å snakke om eller ikke. :) 

 

Tusen takk for at du tenker på oss!:hjerte: Det går jo etter forholdene greit, vi har vel begynt å innse at det bare blir sånn alle sammen, selv om det føles veldig urettferdig. Sånn blir det, man får ikke gjort noe med akkurat det. 

Jeg har alltid sagt det at om jeg dør så vil jeg at han skal finne seg noen andre. Jeg vil at han skal prøve å bli lykkelig igjen, selv om det er hardt. Det har vi snakket om helt siden jeg ble sjuk, at om jeg dør så skal han gå videre når han er klar for det. I begynnelsen så avviste han det og ville ikke høre om det. Det kom ikke til å skje før vi var gamle, så det var det ikke nødvendig å snakke om. Nå når han har innsett at det er slik det blir så har han godtatt det litt mer. Kanskje mest for å få meg til å slutte og prate om det:fnise: Jeg kan jo ikke overtale ham akkurat, men det er viktig for meg at han vet at mitt største ønske uansett vil være at han skal være lykkelig. Jeg har også skrevet et brev til ham til den dagen han bestemmer seg for å gå videre, og et brev til når han eventuelt har funnet seg en ny. Vi er jo enda unge begge to, så at han skal leve resten av livet alene er helt utenkelig for meg. Jeg er en person som vil snakke om alt, så her er det nok lite som kommer til å være usagt enda jeg er borte:fnise:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
×
×
  • Opprett ny...