Min siste reise

[Gjest baremei]

Da er det bekreftet. Jeg er på vei inn i min siste reise. En reise over til himmelen, den andre siden eller bare mørket. Jeg skal reise fra Mannen med stor M og den lille, perfekte sønnen vår. 

Jeg har hatt kreft i et par år nå. Vi alle visste vel hvilken vei det egentlig har gått de siste månedene, men ingen har turt å innse det. Ikke før idag. En kontroll på sykehuset fikk det bekreftet, cellegiften funker ikke som den skal. Vår siste utvei funker ikke. Vårt siste alternativ er brukt opp. Eller, det har vel nå blitt vårt nest siste alternativ. Døden var ikke et alternativ før, men det er den nå. Det er den nødt til å være. 

Hvordan skal jeg forklare min 3 år gamle sønn at jeg ikke skal være her lenger? Han har ikke opplevd å miste noen nære før, så det å forklare ham det blir nok ikke så lett. Jeg ser for meg det blir værst for meg, jeg skal forklare ham at jeg ikke skal være her å se ham vokse opp. Jeg skal ikke være med å feire bursdager og konfirmasjon, jeg får ikke vært der for ham gjennom tenårene, jeg får ikke sett ham finne drømmedama si og jeg får ikke sett ham få barn. Jeg får heller ikke vært med ham til Legoland, som han nå har snakket om og gledet seg til siden jul. Det gjør vondt langt inni mammahjertet, tårene triller bare av tanken på å forlate ham.

Jeg vil gjerne høre fra pårørende som har vært igjennom noe lignende, da jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til situasjonen med familien og trenger tips og råd. 

Jeg har max 4 måneder igjen, mest sannsynlig mindre. Jeg kommer til å bruke denne dagboken som en slags terapi for meg selv, da jeg vil være så sterk som mulig for familien min. Jeg vil gjøre den siste tiden så minnerik som mulig for de rundt meg. Jeg vil også dele tanker og følelser rundt det å være døende, da jeg synes det med døden har blitt så tabu i Norge. Som sykepleier vet jeg hva som venter meg rent fysisk, men det psykiske og åndelige snakkes det mindre om. Om dere vil følge min reise er dere hjertelig velkommen til det! Jeg kommer til å skrive her inne på lenge jeg klarer.

Endret 19. juli 2017 av baremei

[Mylian]

[Gjest Overrasket]

Jeg har ingenting jeg kan si, men jeg har lest det du skrev og føler med deg, selv om det ikke hjelper i en så ubeskrivelig situasjon

[ArneA]

Min umiddelbare tanke ville vært å starte opp en videodagbok e.l så han kan bli kjent med deg. Hadde ville brukt mye tid på det.

[bobleplast_]

Akkurat nå, ArneA skrev:

Min umiddelbare tanke ville vært å starte opp en videodagbok e.l så han kan bli kjent med deg. Hadde ville brukt mye tid på det.

Dette!

Og om mulig: brev eller lignende som han kan få på konfirmasjonsdagen, 18-årsdagen, 30 år osv. De store dagene. 

Stor klem. 

[Gresskaret]

💕🌷

[Gjest Catalina Culès]

4 minutter siden, ArneA skrev:

Min umiddelbare tanke ville vært å starte opp en videodagbok e.l så han kan bli kjent med deg. Hadde ville brukt mye tid på det.

Enig i dette.

 

[Smilefjeset87]

[Gjest Varma]

[Kattugla]

Så forferdelig budskap å få.. Jeg vet ikke hva jeg kan si annet enn at du virker som en utrolig sterk og tøff dame som klarer å skrive om dette her. Det er gode forslag som de andre kommer med, en videodagbok og eller minnebok, vil bli helt uvurderlig dyrbart for din sønn og mann senere. 

Stor klem 💕🌸

Endret 18. mai 2017 av Kattugla

[Gjest Cel]

Kjære deg.  Støtter de som nevner brev og video.  Med tanke på å forklare barnet ditt hva som skjer nå,  ville jeg kontaktet noen som har erfaring med små barn som pårørende,  og tatt det derifra.  

Stor klem.  

[Gjest baremei]

15 minutter siden, ArneA skrev:

Min umiddelbare tanke ville vært å starte opp en videodagbok e.l så han kan bli kjent med deg. Hadde ville brukt mye tid på det.

 

13 minutter siden, bobleplast_ skrev:

Dette!

Og om mulig: brev eller lignende som han kan få på konfirmasjonsdagen, 18-årsdagen, 30 år osv. De store dagene. 

Stor klem. 

Tusen takk for tips! Tenkte litt på dette selv, er nok noe jeg kommer til å gjøre.

Til dere andre: tusen takk! Er ikke så mye man kan si i slike situasjoner, men klemmer og velmente ord får man aldri nok av

[Fame]

 Jeg vil veldig gjerne følge deg i denne dagboka

[Gjest chisandra]

Kjære, kjære deg, jeg har ingenting fornuftig å komme med, men vit at jeg skal følge ordene dine her og tenke mye på deg. Støtter veldig forslaget om brev og video. Det vil bli gull verdt for ettertiden.   

[FluffyJuggernaut]

Ord blir fattige. Syns det er så trist at du ikke får lengre tid sammen med familien din.

Jeg mistet ett nært familiemedlem til denne fæle sykdommen, men det var annerledes siden han hadde hatt ett langt liv. En ting som hjalp for han var å snakke med oss alle, ingenting skulle være usagt. Det var nok både godt og vondt for han, for det ble ett veldig langt farvel, men samtidig deling av minner og masse kjærlighet. Han hjalp til og med å planlegge begravelsen. Dette er nok ikke noe alle skal sette seg ett mål med å klare, for jeg tror ikke jeg hadde greid det. Men jeg vet at det hjalp konen hans, og han fikk det akkurat slik han ønsket.

Ser at du har fått tips om å skrive brev og/eller lage videodagbok til sønnen din. Jeg syns det er en god idé, da kan du ta en del av store begivenheter selv om du ikke kan være der fysisk. Og de brevene/videoene kommer nok til å bety mye. Ellers så må du bare prøve å ta vare på tiden du har igjen med menneskene som betyr mest for deg.

Jeg sender deg mange gode tanker  

[Roadrunner]

En ubeskrivelig situasjon...

Tenker på dere

[estrella]

Jeg så en dokumentar en gang, om dette, mødre som visste de kom til å dø alt for tidlig, de laget bildebøker blant annet, om seg selv og familien. Videoklipp vil jo også være kjempefint, da får sønnen din mulighet til å huske stemmen din blant annet. Fortell og skriv om hvem du er. Hva likte du å gjøre når du var liten, spill favorittsangen din, fortell om minner før og etter du møtte mannen din/fikk barn. I fotoalbum, skriv små ting rundt omkring; mammas favorittfarge er gul som sola etc. Fortell om drømmene dine for fremtiden, at du håper han vokser opp og har et godt liv, med masse minner og glede. 

I dokumentaren tror jeg hovedfokuset var barna, men også partner de etterlot. 

Håper den siste tiden blir fullt med glede og kjærlighet! Vet ikke hva annet hei skal si egentlig. 

[s0la]

Ord blir veldig, veldig fattige. Jeg håper den siste tiden din blir fylt med kjærlighet! Jeg synes videodagbok høres fint ut. Da får barnet ditt muligheten til å bli kjent med deg.

Klem!

Endret 18. mai 2017 av s0la

[TinaChristina]

Du kan ordne et skrin med bilder, videoer og personlige ting fra deg. Dette kan han få se på gjennom barndommen og dermed holde minnene om deg levende.

Må få si at jeg sender deg masse kjærlighet, gode tanker og håper den siste tiden din her blir god. Og dere vil nok møtes igjen på den andre siden

[Comeasyouare]

jeg syns du påpeker noe viktig selv om du er i en forferdelig situasjon,Ts. Hva som skjer med oss åndelig og psykisk på den siste reisen som du kaller det.  hva som skjer med de som sitter igjen.  jeg for min del hadde sørget for at barnet mitt vokste opp i troen på at det ville få møte meg igjen. jeg tror at en slik tro kan hjelpe gjennom vanskelige situasjoner i livet. Etterlat deg spor og sørg for at han vet at du alltid vil holde han i hånden, selv om ikke alltid kan kjenne at den er der. mange som kom med gode råd her. 

kommer til å følge reisen din Ts. 💞