Elsker mannen min mer enn barna mine

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Noe som er helt riktig, det er mannen som skal komme først.

Anonymkode: 98ce8...c6b

Jeg forstår at dette er kødd.
Men det handler ikke om at mannen kommer først. Det handler om at JEG kommer først. Jeg forstår at mange mener at barna skal komme først. Og det har de gjort i flere år. Men jeg kommer til å bli direkte ulykkelig om jeg blir værende igjen i byen, mens han drar. Er det bra for barna da?

TS

Anonymkode: 7a1d3...4dd

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner ikke hvordan du kan tro at et mor-barn forhold skal være så og si upåvirket av en slik avstand, mens et kjæresteforhold er dømt til å ødelegges. Du og kjæresten din er voksne folk som har et rasjonelt og fornuftig forhold til deres følelser - dere vet at det ikke vil være for alltid og at dere kan besøke hverandre. Barna dine er små og vil ikke ha den samme opplevelsen - for de er det umulig å fatte eller visualisere hvor lenge tre år er, eller hvor lenge det er til neste besøk. Det er ditt valg, men ikke tro at det ikke vil påvirke barna dine negativt.

Anonymkode: bc292...9aa

Jeg forstår godt hva du skriver. Og jeg skjønner hva du mener. Men jeg kommer til å bli dypt ulykkelig om jeg må bli værede igjen alene. Vil ikke det påvirke barna da? Er det ikke bedre om jeg er 100% tilstedet de gangene vi faktisk treffes? Kjenner jeg får lyst til å gråte bare ved tanken på å ikke være med mannen min. 

Anonymkode: 7a1d3...4dd

[AnonymBruker]

8 minutter siden, palamina skrev:

Det hadde vært interessant å høre på hvilket grunnlag han er tvunget (!) til å flytte fra familien.

Plikttjeneste i 3 år

TS

Anonymkode: 7a1d3...4dd

[Ferny]

Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten kjæresten min (og mannen til vårt barn), men jeg hadde aldri satt meg i en situasjon der jeg hadde sett barnet mitt mindre enn 50%.

Til nøds liksom, hvis han hadde forlatt meg... 50% - fordi barnet må jo treffe begge foreldrene like mye, noe annet blir feil i min verden.  Og jeg vet han er verdens beste pappa uansett, så barnet hadde hatt godt av den tiden med sin far. Men jeg hadde ikke taklet noe mindre! Og egentlig hadde jeg nok håpet å få ta del i noe av "pappa-tiden" også... fritidsaktiviteter osv., selv om det ikke hadde vært "min uke". Og det hadde såklart gått begge veier, om faren ønsket å dele sin alenetid med meg og barnet.

En ny kjæreste hadde kommet som nummer to. Og jeg har aldri vært mer forelsket i (besatt av) noen enn samboeren min. Og det var på grensen til sykelig fra min side. Men også han hadde kommet etter barnet vårt.

[Frøken_fjong1]

 altså HVA?  

hadde aldri i hele mitt liv valgt en mann fremfor barna mine . ALDRI! Stakkers barna som har en så egoistisk mamma som deg 

[palamina]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Plikttjeneste i 3 år

TS

Anonymkode: 7a1d3...4dd

Javel, så han er under utdanning?

[Ferny]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår godt hva du skriver. Og jeg skjønner hva du mener. Men jeg kommer til å bli dypt ulykkelig om jeg må bli værede igjen alene. Vil ikke det påvirke barna da? Er det ikke bedre om jeg er 100% tilstedet de gangene vi faktisk treffes? Kjenner jeg får lyst til å gråte bare ved tanken på å ikke være med mannen min. 

Anonymkode: 7a1d3...4dd

Det er fordi du er dødsforelsket fremdeles, og da blir det sånn. Man blir helt avhengig og besatt av den andre. Men det roer seg. Om en stund er det mer kjærlighet enn "gal" forelskelse. Og da vil det gjør vondt å ha reist fra barna. Du tenker ikke rasjonelt nå. Forskere har påvist likheter i hjernen mellom galskap og forelskelse. Det er ikke tull.

Du tenker ikke rasjonelt nå. Barna dine skal komme først. Du kommer til å angre om du reiser. En sånn avgjørelse er irrasjonell.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår godt hva du skriver. Og jeg skjønner hva du mener. Men jeg kommer til å bli dypt ulykkelig om jeg må bli værede igjen alene. Vil ikke det påvirke barna da? Er det ikke bedre om jeg er 100% tilstedet de gangene vi faktisk treffes? Kjenner jeg får lyst til å gråte bare ved tanken på å ikke være med mannen min. 

Anonymkode: 7a1d3...4dd

Jeg har forståelse for at dette er en veldig vanskelig situasjon - kanskje er det ikke noe fasit svar? Jeg bare kjenner jeg får vondt inni meg når jeg tenker på at barna dine kanskje får samme vonde livserfaring som jeg hadde den gangen, og som har påvirket meg negativt i så mange år etterpå. Det skal sies at dette var på åtti-tallet, da man helst ikke skulle snakke om de vonde følelsene, så alt ble bare glattet over og alle de voksne bare latet som ingenting. Jeg fikk dermed ikke bearbeidet følelsene mine, noe som for meg ble til en bekreftelse på at jeg ikke var god nok for mamma - selv om det selvfølgelig ikke var sant. I ettertid har jeg snakket med mamma om dette, og hun sier at hun hadde det utrolig vanskelig i livet sitt akkurat da. I tillegg var hun borte i over sju år, og min far hadde begrenset med ressurser til å følge opp meg og søskena mine, dermed ble jeg overlatt mye til meg selv. Min erfaring er dermed et worst case scenario, men jeg vil likevel råde deg til å bli hos barna dine - de er så utrolig sårbare i den alderen.

Er dette en avgjørelse du må ta med en gang? Kan du si til mannen din at du vil vente for eksempel 4-6mnd før du evt. flytter etter - så får du tid til å kjenne på hvordan det er? Kanskje du kan søke råd hos Familievernkontoret der du bor? Hvis du føler at barna dine tapper deg for energi kan det jo også være at Familievernkontoret har innspill til hvordan dere kan få en mer positiv hverdag sammen?

Anonymkode: bc292...9aa

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noe som ofte går en del folk hus forbi, er at kjærlighet til barna er annerledes enn kjærligheten til mannen. Man er jo ikke forelsket i sine barn, man er glade i dem, men man er forelsket i sin mann som er en annen type "elskelse".

 

Jeg regner med at det viktigste for barna er at forholdet mellom mor og far er bra. Er det noe bedre om mor blir såret og lei seg? Skal man måtte ofre alt bare fordi barna MÅ ha begge foreldrene i nærheten? Det er nok av barn som må dra til andre kant av landet allerede - hvorfor gis ts så mye pes?  

De fleste forhold i dag tar nok dessverre også slutt fordi man prioriterer barn over den andre parten i forholdet.

Anonymkode: b3235...d97

Takk

TS

Anonymkode: 7a1d3...4dd

[Gjest Solstråletårer]

Hva skal du gjøre når mannen din er borte da. Har du jobb  der. Venner. Skal hele livet ditt surre rundt mannen din. Hva sier pappa'n til ungene takler han å ha det fulle foreldre ansvar.  

[Gjest C.Tramell]

Hvis du er mer glad i den nye mannen enn i barna dine tror jeg du gjør rett i å la dem bli igjen hos faren sin, for jeg mener barn fortjener å ha høyeste prioritet hos i alle fall den ene av foreldrene. Hvis faren deres elsker dem og er villig til å sette dem først er det sikkert best at han får omsorgen for dem. Jeg har en venninne som gjorde som deg, men selv om hun har fortalt meg alt om valget og følelsene sine er jeg ikke i stand til å forstå at det går an å velge bort barna sine for en mann. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Vera Vinge skrev:

Jeg syns det er fullstendig galskap å flytte til Tromsø når barna bor i Oslo. Her er det snakk om å sette noen små, uskyldige liv foran egne behov, altså. De vil vokse opp med følelsen av at moren deres forlot dem, uavhengig av hvor bra de måtte ha det hos far - syns du virkelig det er ok?

(Og ja, jeg ville svart det samme om ts var mann.)

Nei, jeg synes ikke det er OK om de føler seg forlatt, men jeg vil jo fortsatt se de i noen helger og i ferier. Og på skype.
Jeg har selv en far som jobbet i forsvaret da jeg var liten. Da jeg var 6 år måtte han flytte fra oss ett år. Jeg led ingen nød av den grunn.

TS

Anonymkode: 7a1d3...4dd

[AnonymBruker]

nå har jeg ikke barn, men jeg har mann.
for meg vil min mann alltid være det viktigste.

Det er han jeg skal leve livet mitt med til jeg blir gammel og kreperer.

om/når vi får barn kommer de aldri til å være på den førsteplassen.
de kommer til å være på nr 2.

dersom partneren ikke var far til barna ville det hele nok stilt seg annerledes.

jeg synes det er tåpelig med de som setter barn og venner og hobby fremfor sin livspartner. det er ikke rart at det er så mange skilsmisser som det er i dag når alt annet skal ha høyere betydning enn livspartneren sin.

Anonymkode: 15f37...359

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Solstråletårer skrev:

Hva skal du gjøre når mannen din er borte da. Har du jobb  der. Venner. Skal hele livet ditt surre rundt mannen din. Hva sier pappa'n til ungene takler han å ha det fulle foreldre ansvar.  

Nei, jeg har ikke jobb der, men jeg er sykepleier, så tror ikke det skal bli så vanskelig å finne jobb. Og jeg har tilfeldigvis en bekjent i Tromsø. Men venner er ikke så viktig for meg, jeg har bare ei venninne her i Oslo. Jeg har gode kollegaer og det er nok. Livet i Oslo handler for det meste om barna og mannen.
Eksmannen sier det vil bli fint med mer tid med barna

TS

Anonymkode: 7a1d3...4dd

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det ikke sånn at TS aldri vil treffe barna sine. Sånn sett er det innafor, og er det noe verre enn en far som typisk ser barna annenhver helg? Det er mange som har en slik fordeling av ulike grunner.

Moralsk sett ville jeg aldri reist fra barna mine. Jeg elsker min mann og barn på en helt ulik måte, så det blir vanskelig å måle kjærligheten her. Kanskje ville jeg latt moralen fare, jeg er usikker. For meg ville det vært et utrolig vanskelig, nærmest umulig valg å ta. Her kommer også an på grunnen. En jobb er ingen grunn i mine øyne, og jobber kan man også få i Oslo. Om så ikke drømmejobben med en gang, så finnes det jobber. 

Jeg skjønner ikke hvorfor han MÅ flytte. Jeg tror jeg ville kjent på en slags avsky om min mann valgte en jobb foran barna. Så jeg ville valgt barna i din situasjon.

Anonymkode: 7d454...41c

Som "steforelder" er dette det dummeste man kan gjøre. Å gi opp alt for stebarna sine er ikke smart, om partneren en dag forlater deg står du der med null rettigheter, siden det ikke er dine barn. Hadde jeg fått tilbud om drømmejobben på andre siden av landet hadde jeg ikke nølt, jeg elsker partneren min og skulle ønske han ble med, men jeg er ikke villig til å gi opp ett drømmeliv for barn som ikke engang er mine egne. Som far må han selv bestemme om han gir opp meg eller ser barna sine mindre.

Anonymkode: 22247...449

[AnonymBruker]

54 minutter siden, palamina skrev:

Javel, så han er under utdanning?

Ja, utdannelsen er nettopp ferdig, nå er det plikttjeneste i 3 år

Anonymkode: 7a1d3...4dd

[palamina]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, utdannelsen er nettopp ferdig, nå er det plikttjeneste i 3 år

Anonymkode: 7a1d3...4dd

Skjønner. Man pleier jo å ha mulighet til å påvirke hvor man skal avholde tjenesten, hvis man har fått gode nok karakterer i hvert fall. Men det er for sent å gjøre noe med nå da forstår jeg.

Var det opp til meg hadde jeg latt han reise og prioritert mest mulig samvær med barna. Du og mannen har intensjon om å være sammen resten av livet regner jeg med. Dere er voksne mennesker og vet at 3 år i den sammenhengen går fort. Men de tre årene med så små barn som du har får du aldri igjen. Og det kommer til å bli vesentlig mindre samvær hvis du velger å flytte. Jeg hadde nok heller jobbet med meg selv og helst gått til noen for å snakke om tilknytningen du har og en stor grad mangler i forhold til barna. Samlivsbruddet har nok gjort større skade enn du er klar over, og måten du formulerer deg på i innleggene viser at du distanserer deg veldig til dine egne barn. Det er ikke bra for dem og ikke for deg.

[AnonymBruker]

Jeg fatter virkelig ikke hvordan du kan. Mine barn kommer foran alt annet. Og du sier at det ikke skader barna, hva vet du om det? Jeg er enslig mor til 2 barn, hvor far ikke er så mye tilstede, da han valgte kona si, og flyttet til nord, barna kommer sist. Han ser de jo iblant og har skype. Men det ene barnet sliter virkelig, går til psykolog. Og føler seg fullstendig sviktet av far. Så tenk veldig nøye på hva du gjør. For nå velger du en mann, over dine barn.

Og du er egoistisk ja. Jeg har vært alene med barna i 10 år, er totalt utslitt, har flere kroniske sykdommer og. Men aldri i verden, om jeg bare ville sende de til far, så kunne jeg se de i ferier og på skype. Jeg valgte å få de, da må jeg ta jobben med å ta vare på de, samme hvor slitsomt det er. Hele livet mitt er jo satt på hold. Men det var mitt valg og få barna, jeg får ta ansvar for de. Du valgte å få barn, da har du faktisk ansvaret for de og.

Familie og venner av oss, synes far er en dust, som valgte kona, og flyttet nordover.

Anonymkode: 48807...d77

[got2go]

Skjønner ts godt jeg... Det er ikke så lett å finne kjærligheten, og når hun har en mann som hun elsker så høyt, og som elsker henne tilbake, så burde hun holde på det forholdet. Barna vil vel at mor skal ha det bra også, vel?

[AnonymBruker]

Du sier tiden går fort, det stemmer når det gjelder voksne, men ikke barn. Vi kan jo snu det, barna er 3 og 5 år og det er jo ikke så veldig mye. Du sier at du nå ønsker å sette deg først, men barna dine er jo små, du har jo nesten nettopp fått de. Ansvaret og oppdragelsen har så vidt begynt. Du virker på meg både svak og egoistisk. Sorry altså, jeg skjønner ikke hvordan barna dine noen gang skal kunne forstå dine valg uten å samtidig tenke at de ble valgt bort av sin egne mor. 

Jeg har en venninne hvor moren reiste fra henne og søsteren når de var 8 og 10 år, hun dro sin vei for å være sammen med en dame. Så seg så vidt tilbake og det har satt sterke spor i venninnen min. Hun hadde selvfølgelig den kontakten du planlegger å ha, men det var tøft for de. Søsteren er narkoman i dag. 

Er det ingen måte han kan få ta plikttiden i Oslo? Hva hvis dere gifter dere? Da bør jo hensynet til at du har små barn som du ikke kan reise fra stille høyt slik at han kanskje slipper å flytte til Tromsø. 

Anonymkode: 57530...2f1